Alle har noe de er predisponert for

Den integrerende (helhetlige) metoden kommer fra kabbala. Den forklarer alt basert på det øvre systemet som overvåker menneskeheten.Alt som skjer forklares med en klar kabbalistisk, vitenskapelig og streng terminologi, med formler, grafer, osv. Menneskets – og hele naturens ego, den uorganiske, organiske og animalske naturen, samt det menneskelige samfunnet – utviker seg under innflytelse av en bestemt energi.

Denne utviklingskraften er energien som aktiviserer naturen. Vi kan kalle den skaperen, fordi den skaper og gir liv til stadig nye tilstander hos oss og arbeider i oss. Det er den indre energien som driver vår egoisme.

Innen kabbala, utforskes alle disse handlingene, reglene og lovene, den gjensidige relasjonen mellom vår egoisme og energien som influerer den, på veldig klart og vitenskapelig grunnlag. Ulike sammenkoblinger er konkludert og beskrevet, fra tidenes morgen. Og iløpet av millennium ser vi nøyaktig hvordan det fungerer.

Alle som er opptatt av kabbala, begynner å fornemme dette systemet og ser det i ren cerebral sammenheng: hvordan alle våre «tannhjul» henger sammen, hvordan alle snurrer rundt og hvordan vi er nødt til å forandre oss.

Vi kan, imidlertid, ikke tilby massene dette systemet. Ikke alle kan bli fysikere, kjemikere, eller biologer. Alle har sin egen nisje og sine egne anlegg. Vi kan derfor ikke undervise folk i kabbala. For det første, fordi de ikke har noen interesse for det – og for det andre, nytter det ikke å undervise noe til noen som ikke er predisponert for det internt.

Hva ville skje, f.eks, hvis en fysiker, uten noe ønske og indre driv for å danse, plutselig begynner på dansekurs? Hvordan blir resultatet? I beste fall ville han bli istand til å gjennomføre noen dansetrinn, men det blir aldri en ballettdanser av ham. Det samme gjelder her. Det er ingen vits i å undervise noen i kabbala, om de ikke har noe ønske om å lære om systemet som styrer verden, menneskeheten og hele naturen.

Det er et system, en skjult naturkraft. Den er skjult for oss, bare fordi vi ikke befinner oss på nivå med den. Det er nivået av felles, gjensidig forbindelse, der alt individuelt forsvinner og blir felles og samlet.

Om vi forbereder folk på dette, vil de begynne å fornemme det. Men er de i utgangspunktet ikke predisponert for det, underviser vi dem i alminnelige integrerende kurser. Vi inkluderer selvfølgelig ikke noe om det indre systemet i undervisningen. Da vil de anse oss som mystikere, eller som en del av New Age bevegelsen. Ved å føre dem sammen og gjennomgå samholdsseminarer med dem, baner vi veien for dem til å føle hva som skjer når mennesker samler seg og hva resultatet av samhørighet er. Vi sier: «Legg bare merke til de nye sinnstemningene og tilstandene dere gjennomgår sammen. Et visst fellesskap utvikler seg. Nye tanker og ønsker, som ikke tilhører noen spesifikt. De dukker opp som en konsekvens av informasjonsutvekslingen mellom dere, som resultat av og belønning for samhørigheten dere mellom. Denne felles energien, en felles tanke, forèner dere og samler alle de individuelle målsettingene. Det er den neste innlemmede fasen.»

Og nå, i den innlemmede fasen (som vi selvfølgelig tilnærmer oss gradvis, i henhold til hvordan man utvikler seg gjennom seminarene), «La oss prøve å fornemme hva dette fellesskapet, denne energien, er. Hva om vi forsøker å se hele verden gjennom det og ser at den er en samlet helhet? Hvis jeg er et harmonisk menneske, hvordan vil denne verden se ut for meg?»

Og når jeg ser verden gjennom de felles innlemmede linsene, istedet for gjennom de egoistiske brillene mine, begynner jeg å se at verden i virkeligheten er ett samlet maskineri, et analogt system – og at alt i den er lenket sammen. På samme tid så jeg annerledes på det hele og hadde det bare travelt med «å dra teppet til meg selv». Og ved å ta for mye, forårsaket jeg så stort press at jeg måtte bruke alle mine krefter for ikke å miste det. Hele livet mitt var under enormt press av å ikke miste dette «teppet».

Men om jeg hadde sett annerledes på verden, ville jeg ha sett hvor lett det er å gi opp «teppe-enden» min når jeg samarbeider med andre. Ingen vil prøve å ta det fra meg, for vi er alle dekket av det samme «teppet» og ingen mangler noe. Når vi innser dette systemet, la oss alle bli enige om å godta det. Uansett, vil det tvinge oss til å innlemme oss. Men da blir det med makt, gjennom smerte og lidelse – istedet for at vi bevisst realiserer det.

Slik avanserer vi med vårt aktede publikum og endrer dem gradvis.

Fra en «Samtale om helhetlig undervisning», 29/5/12

 

Kommentarer / Spørsmål