Spørsmål: Hva må til så vår stille røst, dråpen i havet, vil bli hørt så høyt som mulig så de små dråpene vil bli til elver og folket endelig vil høre oss?

Svar: Jeg tror vi må befinne oss i ledelsen av protestbevegelsene da regjeringen studerer og frykter dem. Hvis vi finner vår plass i protestbevegelsen og hever oss over alle ved å vise og overbevise dem om at løsningen ikke er å ødelegge, rane, knuse vinduer og sette fyr på bygninger. Da vil regjeringen se oss som en positiv faktor. Psykologer, sosiologer, politiske forskere og andre vil studere fenomenet. Vi må inn i disse protestene og handle parallelt ved å vise alle vår ideologi, vår metode.

Jeg håper at vi med kraften til de store protestbevegelsene og deres millioner, vil bli hørt.

Selvfølgelig vil ikke protestbevegelsene bruke de milde metodene vi tilbyr, men de har jo ikke sine egne metoder – robbe banker som Bolsheviks eller handle som Franskmenn under den franske revolusjonen?

Så hvordan bør vi handle? Hvis det er frie demokratiske fylker, bør vi bruke det parlamentariske systemet og be dem om å stemme på ett medlem eller et annet, dette da protestene på gata aldri har ført til noen varig løsning .

Poenget er at det befinner seg et totalt annerledes bilde her. Hvis i det hele tatt protestbevegelsene fungerte som en katalysator for en sosial, økonomisk og sosio- politisk prosses, kan de i dag ikke gjøre noe, dette fordi vi har nådd en tilstand som ikke har noen mulighet til å bli katalysert.

Regjeringen kan ikke foreta seg noe som helst. Man kan ikke tvinge dem til å ta noen avgjørelser. De kan kutte den politiske kaken litt annerledes for å gi folket en ekstra støtte, de kan «kjøpe» lederne av protestbevegelsene og andre lignende handlinger; det finnes mange metoder de kan bruke her.

Hovedsaken er at verken regjeringen eller de som protesterer kan tilby en varig løsning. Selv om det ikke er modent nok til at protestbevegelsene vil kunne føre oss raskere til et punkt hvor noe nytt blir sklapt. Her kan ingenting nytt bli skapt. Så de forstår at bortsett fra å rope ”Gi oss!” finnes det ikke noe de kan gjøre, heller ikke regjeringen har noe å ta eller gi

Vi har nådd en tilstand der mange av landene er i dyp gjeld. Hvor vil de ta ifra? Det finnes ikke nok midler til å gi alle. Hva betyr det å dele? Det betyr å kutte utgifter på andre behov. La oss anta at tjenestemenn stjeler, ok, så gir de tilbake hva de stjal. Selv om vi setter dem i fengsel og tar tilbake hva de stjal, og la oss si at fra nå av vil ingen stjele, vil det ikke forandre på noe som helst. Jeg snakker ikke om korrupsjon i visse land, men om demokratiske land. Uansett hvordan du kalkulerer budsjettet, vil ingenting hjelpe. Dette fordi vi befinner oss i en tilstand der mennesker mister sine jobber da de er overflødige. Det er ingen behov for dem.

Dette er ikke en ny krise vi kan overkomme som tidligere, ved å introdusere ny teknologi eller krig. I dag forstår vi at dette ikke er løsningen på problemet. Derfor tar vi ikke rollen som talsmann for nedskjæringer, men rollen som lærere som underviser i kilden til løsningen ingen har.

Dette betyr at vi bør vise den generelle befolkningen at de ikke har løsningen. Vi ser hva som holder på å skje med protestbevegelsene: deres forsøk på å skape positive forandringer leder alltid til det motsatte resultat. Dette skjer gang på gang. Det er faktisk bedre å ikke foreta seg noe som helst. Når staten prøver å hjelpe til og ser etter reserver for å gi til folket, leder dette til høyere priser og større ubalanse

Ingen har noen løsning, så alt vi trenger å gjøre er å konsekvent og bestemt tilby vår metode til den blir hørt – metoden som i henhold til hvordan personer forandre seg på egenhånd og blir en integrert del av det integrale samfunnet. Først da vil vi kunne skape balanse mellom oss, samfunnet og naturen, alt vil nå en generell harmoni.

Fra “Talk on Integral Upbringing” 5/21/12

Kategori: Krise, Oppdragelse, Spørsmål og svar, Utdannelse - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva kan gjøres for at folk skal bli interesserte i den integrerende metoden? Det moderne mennesket er bare opptatt av suksess, av å få seg et yrke og tjene mer penger osv. Hvordan kan vi få folk til å snu og gå fra den velkjente retningen til den nye, uten vold, kriser og lidelse?

Svar: Naturen vil fortsette å tvinge oss gjennom vold, kriser og sykdom. Den vil presse oss til å foreta denne endringen uansett. Men vårt håp er at det ikke behøver å realiseres gjennom slike alvorlige, dramatiske og kirurgiske metoder. Vi ønsker at det vil skje frivillig, mykt og gradvis, uten forutbestemt motgang og uten  blodsutgytelse.

Jeg tror det er et spørsmål om markedsføring, på samme måte ting som tidligere ikke var interessanne (som fysikk, poesi, eller andre retninger), ble populære gjennom innlemmingen av visse mekanismer i prosessen. Selv om det da ble innført som del av programmet til de ulike regjeringer, kan vi fremme det positivt via filmer, spesielle bøker osv. Det er, med andre ord, mulig å oppnå en tilstand der idèen og de som engasjerer seg i den, vil være velkomne, populære og trendsettende.

Med det i sikte, må vi tiltrekke oss berømte mennesker, kjendiser som vil snakke om sin interesse og om at de er spesielle fordi de er involvert i helhetlig undervisning, i denne formen for «reinkarnasjon». Det er også mulig å presentere det som en innvortes revolusjon hos mennesker, som dramatiske meningsfulle indre endringer som skjer hos den enkelte. Og som resultat av disse endringene, ser man helt annerledes på selve verden og på samfunnet. Spørsmål om liv og død blir klarere og kommer nærmere og grensen mellom fødsel, liv og død fjerner seg gradvis. Et menneske begynner å inkluderes i samfunnet og forsvinner litt som et individ, siden han innenfor fornemmer seg selv som et element av en konstant, evigvarende mekanisme i naturen. Og her er det vi treffer på de psykologiske fornemmelsene som kan bli populære: Samfunnet elsker slike pikante og spennende opplevelser.

Fra «En samtale om helhetlig undervisning», 20/5/12

Kategori: Helhetlig utdannelse, Krise, Oppdragelse, Utdannelse - Inga kommentarer →

Spørsmål: For ikke så lenge siden deltok jeg på et møte med representanter fra ulike orientalske trosretninger. Alle sammen var veldig gode og omsorgsfulle overfor hverandre. Hva er forskjellen på deres oppførsel og adferden i den helhetlige globale opplæringen som vi snakker om?

Svar: For det første er ikke adferden deres et resultat av at naturen driver dem som følge av nødvendighet. Jeg er fullstendig likegyldig til de ulike metodene, min egen inkludert (om den kan kalles min). Jeg forholder meg simpelthen til verden, dens bevegelse og evolusjon, som en tekniker og innser at det er umulig å gjøre noe.

Jeg er ikke noen tilhenger av en spesifikk idè. Jeg prøver ikke å oppfinne noe oppdiktet og konstruert, et slags herlig kongerike. Jeg innser at vi befinner oss her som en nødvendig del av utviklingen og derfor er denne veien den beste for oss og leder oss mot det rette målet. Det er det første.

For det andre har jeg ingen idealistiske idèer. Jeg tilføyer egoisme til vår utvikling, uten å undertrykke, forminske eller skjule den. Den går ingen steder; istedet fortsetter den bare å utvikle seg enda mer.

Faktisk så stenger vi nå egoismen mellom oss, den får ikke utvikle seg. Vi føler ikke hvor mye vi i virkeligheten hater hverandre, hvor motsatte vi er hverandre, hvordan hver og èn av oss i virkeligheten ønsker å rasere alle andre og bli igjen helt alene, eller å la de andre stå igjen som ydmyke utførere av alle ens ønsker.

Den helhetlige opplæring og undervisningsmetoden involverer bruk av alle interne og eksterne naturlige og menneskelige ressurser. Den baserer seg ikke på undertrykkelse av noe og derfor fungerer den for alle mennesker.

Alle andre metoder er basert på undertrykkelse av egoismen, der man unnlater å bruke den. Allikevel fortsetter den å springe fram og vise seg, for den fortsetter sin utvikling i oss, fra hvert sekund, fra den ene generasjonen til den andre – og det er ingenting vi kan gjøre for å forhindre det.

Videre er alle disse metodene ment for et begrenset antall mennesker. Ifølge studier har mellom seks og ti prosent av verdens befolkning naturlige altruistiske tilbøyeligheter. De gir av seg selv, de lever i harmoni, de maler blomster osv. Vi kjenner til dette fenomenet. Denne skjebnen deles av veldig få mennesker og andre har store problemer med å forstå dem: «Flott, fortsett å besøke sykehus, fortsett å hjelpe de syke og de eldre. Dere skader ingen. Det dere gjør er flott. Dere er gode mennesker, men ikke forsøk å dra oss med dere».

Her er det helt andre saker som gjelder: Naturen tvinger egoister til å bli altruister, ved hjelp av den samme egoismen. Vi gir, med andre ord, egoismen hele vår natur – alle våre egenskaper – og den realiseres mest mulig.

Fra «Leksjoner om en ny verden» #7, 14/12/11

Kategori: Helhetlig utdannelse, Oppdragelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Antyder begrepet «egoisme» et spesielt ønske, eller virkeliggjørelsen av dette ønsket? Dersom jeg, for eksempel, ønsker å ta noe fra noen – innebærer det at jeg har et ønske. Jeg kan bearbeide det. Saken er en helt annen om jeg faktisk tar det fra ham.

Svar: Vi snakker ikke om handlingen, men om den faktiske intensjonen. Når du ønsker å ta noe fra noen, å virkeliggjøre noe på andres bekostning og nyte det for din egen skyld, ved at du forårsaker å skade andre – så er dette egoisme. Det å ganske enkelt nyte noe er ikke egoisme.

Egoisme er når våre handlinger rettes mot å tilfredsstille oss selv og skade andre ved å gjøre det; uansett om det gjelder mennesker eller naturen.

Alle handlingene vi utfører er, praktisk talt, egoistiske. De virkeliggjøres enten i likevekt med naturen, samfunnet og mennesker – eller imot dem, siden vi ikke lever alene i et vakum, men i omgivelsen som omslutter oss.

Jeg må alltid ha en vennlig holdning overfor andre i tankene mine. Dette kommer hovedsakelig fra oppdragelsen. Hele holdningen min mot den levende, den organiske og den uorganiske virkeligheten, holdningen min mot naturen og hele universet blir helt annerledes, velvillig og barmhjertig.

Vi begynner å oppfatte og forstå krefter og lag som tidligere var skjult for oss i naturen og i rommet rundt oss. Vi avdekker naturens form og mønster, dens indre betydning, planen, der vi eksisterer og utvikler oss mot vår vilje. Da når vi nivået der vi virkeligjør vår egen deltakelse, vår skjebne og vårt mål.

Fra en samtale om helhetlig undervisning #7, 14/12/11

Kategori: Egoisme, Helhetlig utdannelse, Oppdragelse, Spørsmål og svar, Utdannelse - Inga kommentarer →

Spørsmål: Ifølge den helhetlige undervisningsmetoden bør en ikke vises dårlige eksempler. I psykologien er ting litt annerledes: Man snakker om sin motgang og begynner å evaluere hva man gjør galt. Man kommer hovedsakelig i kontakt med ens onde, dårlige side og forsøker å korrigere den.

Svar: Vår tilnærmingsmåte er helt annerledes: Det onde eksisterer ikke! Det finnes ingen ondskap i verden! Selv om hele naturen for oss synes å være ond, er det bare fordi vi bruker den uriktig. Om vi bruker den på en annen måte, vil den være fullstendig god. Vi kan også bruke egoismen for det gode og ikke det onde.

Når jeg begynner å motarbeide egoismen min, når jeg begynner å evaluere og arbeide med den som et verktøy med framgangen min over den – da blir den startlinjen, retningslinjen jeg anvender for å måle framgangen min og hvor mye jeg forandrer meg.

Jeg anser egoismen min som en negativ egenskap jeg har fått for å ikle den en fullstendig motsatt intensjon og bare bruke den for å gi, elske og oppnå samhold. Da vil egoismen kontinuerlig være til hjelp for meg; den vil stadig dytte og egge meg, trekke meg bort – og jeg må hele tiden motveie den ved å finne måter jeg kan heve meg over den. På den måter blir den min hjelp «mot meg selv».

Vi vet at et oppfølgings- eller utviklingssystem består av to motsatte krefter. Og disse gjensidig motsatte kreftene oppnår best mulig resultat, felles denominator, ved å balansere hverandre.

Derfor må egoismen min balanseres ved ønske om å heve meg over den, der jeg støtter meg til omgivelsen, får hjelp fra min neste, mine venner, hele samfunnet, for å heve meg over den. Disse to systemene – samfunnet, omgivelsen på den ene siden og egoismen min på den andre siden – hjelper meg. Det virker som om jeg står mellom dem og hever meg på denne måten.

Til sist undersøker jeg egoismen min, avdekker hvilke egenskaper i den som kan hjelpe meg å vokse over den og bruke den for å påvirke med giveregenskap, til å rykke framover med, til å glede og hjelpe andre med. Da blir den til en kraft, en masse, et grunnstoff som jeg arbeider med. Jeg ødelegger den ikke på noen måte! Den fortsetter sin utvikling i meg – og jeg hilser alle nyansene i dens utvikling velkommen.

Det moderne mennesket tar imot den med sorg: «Er det meg igjen? Hva har jeg gjort?!» Men det er ikke meg. Det er naturen som avdekker seg for meg på denne måten – en enorm egoistisk natur som avdekker seg spesielt i oss på en slik måte, så vi kan fortsette å knytte oss sammen over den.

Derfor er egoismen en motor som presser oss framover. Vi trenger alle dens former og manifestasjoner, selv de mest fryktelige, for å kunne ikle dem vakre klær.

Det avskyelige forblir på innsiden – og la det forbli der. Men når vi tar et helt annet og motsatt skall på den, skaper vi en disharmoni, en motpol, i alle våre egenskaper som hjelper oss å øke egoismens styrke og bruke den for andres skyld på en måte som skaper en fullstendig annerledes struktur kalt «Man».

For første gang i historien når vi nå en tilstand der vi vil være istand til å heve oss over vårt fysiske eksistens nivå (for den fysiske kroppens skyld) til et nivå der vi skaper en helt annerledes spirituell struktur: en allmenn virtuell menneskehet der alle er knyttet sammen og gjensidig fullender hverandre. Og denne ene, helhetlige mekanismen, den såkalte Adam, som er prototypen på det allmenne mennesket i verden, gir oss muligheten til å oppnå alle naturens krefter, all dens dybde og ta dem i bruk øyeblikkelig.

Så vi ødelegger ikke og nøytraliserer ikke egoismen på noen måte. Tvert imot gleder vi oss over alle dens negative manifestasjoner, som en billedhogger som kommer over et bra grunnstoff til sitt kunstverk. Selvfølgelig står han overfor mye arbeid for å forme det slik han vil. Men han er glad for å ha fått tak i dette grunnstoffet.

Slik er det med oss også. Avdekkelsen av egoismen er det nye grunnstoffet jeg kan arbeide med. Og vi behøver bare å endre måten vi arbeider med grunnstoffet på – og ikke selve grunnstoffet. I stedet for å gjøre noe på andres bekostning, må vi gjøre det for de andres skyld.

Kategori: Helhetlig utdannelse, Oppdragelse, Spørsmål og svar, Utdannelse - Inga kommentarer →

Verden behandler oss mer brutalt, mer iherdig, seriøst og strengere for hver eneste dag som går. Menneskene føler nå, frivillig eller ufrivillig, at noe må skje eller at noe allerede er i ferd med å skje. De religiøse tilskriver dette til en høyere kraft, mens de sekulære skylder på naturen. Uansett er vi under sterkt press, og vi blir tvunget til å bli oppmerksomme og til å begynne å handle.

Kabbala lærer oss at det finnes en metode for å forbedre og øke hastigheten på vår utvikling. For å klare dette må vi forstå hva som er i ferd med å skje, og studere prosessen som en helhet. Hvert eneste øyeblikk må vi velge hvordan vi vil fortsette å utvikle oss. Det handler ikke om rett eller galt, men heller om vår framgang er i samsvar med naturens program. Jo nærmere vi befinner oss dette programmet, jo fortere utvikler vi oss. Alt er avhengig av vår forståelse, evnen til å oppfatte og oppnåelse av og enighet med algoritmen som naturen krever fra oss.

Hvordan vet vi dette? I dag kan vi komme til denne konklusjonen ut i fra vår egen erfaring.

Forskere, psykologer og filosofer uttaler i fellesskap, igjen og igjen, at vi utvikler oss gjennom to krefter: det gode og det onde. Det gode fører til godhet og det onde til ondskap. Det finnes ikke tvil om dette, siden hver og en av oss er i stand til å tolke godhet og ondskap.

Påvirkningen fra en god kraft føles spesielt sterk opp gjennom barndommen, når vi blir vist omsorg for, elsket og beskyttet mens vi vokser opp. Naturen (eller skaperen) lokker fram en god holdning og kjærlighet mot barn hos foreldrene, den nærmeste familien og selv i de litt fjernere omgivelsene. Det har ingen betydning om barnet ikke oppfører seg bra eller ødelegger ting. Han blir unnskyldt for å gjøre ting der en voksen aldri ville blitt tilgitt på samme måte. Alle skjemmer bort barn, og de bruker deres gode holdning.

Så snart barna vokser opp, vil denne snille og ettergivende holdningen stoppe brått. Fra nå av blir man en som må ta vare på seg selv og andre, man begynner å ”skylde” andre noe, og blir holdt ansvarlig for sine handlinger. Kort sagt: krav erstatter kjærlighet.

Hvorfor skjer dette? Vi stiller ikke spørsmål når det gjelder barndommen, men hvorfor er naturen så krevende mot de voksne? Hvorfor slutter den å være like snill som den var tidligere? Hvorfor begynner den å vise oss en negativ holdning?

Det er avgjørende å forstå at det ikke har noe med negativitet å gjøre, men heller om å oppmuntre oss til å utvikle oss. Om vi utvikler oss på riktig måte, vil vi i stedet for å føle negative påvirkninger heller føle velvilje. Slik må vi forstå at hele naturen, livet og verden behandler oss i henhold til vår likhet med verden. Om verden behandler oss på en problematisk måte, betyr det at problemet har sin rot i vår egen ukorrigerte og ubalanserte holdning mot verden. Når vi tilpasser oss verden, begynner vi på nytt å evaluere kreftene som vi tidligere anså som gode og dårlige.

Hvorfor føler vi ikke den negative kraften som driver vår selvkorrigering framover? Om vi knytter oss opp til denne kraften på nytt, vil livet igjen være som i barndommen vår, når hver dag kom med en lovnad om noe godt.

Alt er avhengig av hvor forberedt vi er og vår oppdragelse. Om vi fra barnsben av ble oppdratt på en riktig måte og trent til å sikre at vi som voksne ville modnes med forståelsen av hvordan vi på en korrekt måte kunne forholde oss til omgivelsene for å få positive tilbakemeldinger, og hvordan vi på riktig måte kunne forholde oss til naturen, samfunnet, familien og oss selv, ville livene våre fortsette på en perfekt måte, uten problemer.

Vi får derimot ikke riktig veiledning i vår barndom når det gjelder vårt voksne liv. Det er lett å snakke om disse problemene ved då bruke kabbalistenes ord, men hva kan vi gjøre når vi ikke kjenner til læren om kabbala? Kan vi finne nøyaktige retningslinger gjennom å høre på naturens hint? Kan vi skape den riktige holdningen til alt som omgir ss? Menneskeheten står ovenfor et problem der man må finne en måte å unngå lidelser på, og prøve å oppdage hvordan man kan forholde seg til livet for å oppleve minst mulig bekymringer. Selv nå forsetter vi å lide, og vi vil lide enda mer fordi vi ennå ikke har funnet svaret på dette spørsmålet.

Motsetningen mellom hva vi ønsker og hva vi faktisk har i virkeligheten presser voksne til å lete enda mer. Opp igjennom historien har vi utviklet flere tilnærmingsmåter til dette problemet som et resultat av denne motsetningen. Baal HaSulam skriver om disse i sin artikkel ”The Peace”, der han legger vekt på at om vi ærlig og oppriktig studerer naturen, menneskeheten og livet, vil vi komme til det samme resultatet som læren om kabbala lærer oss.

Det viktigste er å ikke blir bestukket av våre egoisme, men heller at vi løfter oss over den til et objektivt mål der vi ikke er avhengig av våre allerede eksisterende følelser, tilbøyeligheter og ideer. Om vi klarer å løfte oss over oss selv som uavhengige forskere, vil vi avdekke data som finnes innen kabbala.

Det er dette læren gjør. Den løfter mennesket opp til et nivå der man kan ta en titt på virkeligheten uten prismet til egoet. Om vi klarer å ta bort disse ”linsene” til egoismen, vil vi enkelt oppnå læren om kabbala. I henhold til Baal HaSulams artikkel, ”The Peace”, er dette en vitenskapelig tilnærmingsmetode med en eksperimentell, erfaringsbasert og praktisk basis som fungerer for alle uten unntak, og som tillater hver og en av oss å oppdage behovet for å gi til vår neste.

Fra del fire av Den daglige kabbalaleksjonen 11/11/2011, ”The Peace”

Kategori: Barn, Den daglige kabbalaleksjonen, Helhetlig utdannelse, Oppdragelse, Utdannelse - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan kan du være så sikker på at helhetlig undervisning vil få folk til å knytte seg sammen på riktig måte? Det virker temmelig urealistisk.

Svar: Jeg handler ut fra èn forutsetning: naturen vil tvinge oss til det. Og med vår innsats vil vi virkeliggjøre det før store tap inntreffer. Vi ønsker mennesker vel og at de må nå målet naturen presenterer for oss på en behagelig måte. Vi må nå målet, ikke under press fra naturen, ikke grunnet påvirkning av enorme økologiske problemer, verdenskrig osv, men med få tap – og kanskje til og med uten lidelse. Det avhenger av hvor stor forståelse vi har for at vi ikke har noe annet valg.

Jeg har tro på at denne ideen vil seire (om jeg kan bruke slike store ord), fordi den har utgangspunkt i naturen – ikke i mennesker. Og uansett kommer naturen til å tvinge oss til å gjennomføre det. Derfor bør vi bruke vår forstand til å gjøre de evolusjonelle kreftene mer behagelige – og på den måten lettere nå naturens mål. Det er tross alt lettere å foreta en myk landing på en ny helhetlig plattform av harmoni. Jeg håper det er det som vil skje.

Fra en samtale om helhetlig undervisning #4, 13/12/11

Kategori: Helhetlig utdannelse, Oppdragelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Jeg blir stilt samme spørsmål fra mange steder i verden, der våre venner som disseminerer våre materialer om de nye typene for fremtidige samfunn blir spurt om de virkelig er rede til selv å danne slike små modellkolonnier.

Svar: Nei. Vi er en vitenskapelig undervisningsorganisasjon. Vårt mål er å lære og undervise offentligheten, gjennom materialer om gjensidig garanti, samhold og et samfunn med gjensidig balanse. Vi ønsker bare èn ting: å skape en virtuell, internasjonal base for undervisning og oppdragelse. Et universitet som forbereder undervisere og foredragsholdere.

Kategori: Bevegelsen "Gjensidig garanti", Kabbala disseminasjon, Krise, Oppdragelse, Spørsmål og svar, Utdannelse - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan ser du på de høyreekstreme bevegelsene i vårt moderne samfunn?

Svar: De finnes i utviklede land uavhengig av nasjonens politikk og sosiale forhold, og de er først og fremst et resultat av tilstedeværelsen av et stort antall innvandrere som finnes i vestlige land.

Dette skjer fordi den demografiske krisen tvinger landene til å hente arbeidskraft fra utlandet, og som et resultat av dette skjer det en kollisjon mellom ulike kulturer og religioner. Løsningen kan bare komme gjennom en obligatorisk utdannelse for alle, da dette vil løfte menneskene over alle ulikhetene, lede dem sammen som én eneste og helhetlig samhørighet.

For å lykkes med dette, er det nødvendig å introdusere en obligatorisk utdannelse for alle medlemmene i samfunnet, inkludert innvandrere. Alle land vil ellers stå overfor forferdelige konsekvenser i form av borgerkriger….

Kategori: Krise, Nyheter, Oppdragelse, Politikk, Religion, Samfunn, Spørsmål og svar, Utdannelse, Verden - Inga kommentarer →

Spørsmål: Tusenvis av amerikanske barn blir rett og slett overlatt til seg selv, og flere offentlige tjenester som skal ivareta dem mislykkes fullstendig. Finnes det bøker om dette temaet som vi kan tilby dem?

Svar: Enn så lenge har vi ikke dette tilgjengelig, men vi jobber med det. Jeg håper at vi innen tre til seks måneder vil begynne å få på plass en bokserie om oppdragelse av barn i ulike aldre: Hvordan vi kan forme grupper, gjennomføre diskusjoner, påvirke deres utvikling og bygge et samhold mellom dem.

Det er ikke nødvendig å vente på at vårt materiale skal bli klart: Du kan delta sammen med oss i prosessen med å skrive disse bøkene! Et menneske som ikke engasjerer seg i å spre læren har ingen mulighet til å utvikle seg spirituelt. Hvordan kan man lede lyset om det ikke finnes en lengselsprosess som man kan gi videre til andre?

Du kan se på det amerikanske Learning Center og bruke det som et eksempel for å delta i arbeidet med å spre læren, ellers vil vi mislykkes og fortsette å utvikle oss i sakte tempo. Vi trenger kraften, mye av denne kraften! Vi har virkelig behov for din hjelp!

Fra leksjon 6, WE-kongressen 3/4/2011

Kategori: Barn, Kabbala disseminasjon, Kongresser, Oppdragelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →