Den babylonske skilsmisse

Vi har ikke den ringeste anelse om den fremtidige verdensorden, for vi har nå gått inn i et system av krefter som aldri før har vist seg i vår verden. Mens naturen, skaperen, nærmer seg oss, blir dette mer og mer tydelig. Derfor må vi begynne å avdekke den øvre virkeligheten, styringssystemet til den øvre kraften, lyset.

Etter hvert som denne ytre kraften kommer nærmere mens den skinner på oss, vårt samfunn og verden ellers på en mer merkbar måte, mer intenst, føler vi vår motsetning til denne kraften. Vi føler ikke selve kraften, men vår manglende evne til å slå oss til ro, selv om det bare er i svært liten grad.

Verden har blitt uforutsigbar. Folk engasjerer seg i spådommer, og tror til og med på mirakler. Hvordan kan dette skje i vår opplyste tidsalder? Hvordan kan vi plutselig begynne å tro på dette i det tyvende århundret? Hvert eneste år, gjerne et par ganger i året til og med, hører vi om alle mulige slags dommedagsteorier og andre apokalypstiske hendelser.

I tillegg befinner vi oss selv i en fast omfavnelse av naturen som uventet genererer kriser som tsunamier, vulkanutbrudd, orkaner, branner, oversvømmelser osv. Alt kommer gradvis ut av balanse, ut av den fintfølende likevekten vi befant oss i. Dette er fordi vi har nådd et vendepunkt. Vi nådde dette vendepunktet en gang tidligere også, men da i en mindre sosial skala, nemlig i det gamle Babylon. Hele menneskeheten var samlet der, og selv da oppdaget de at dette var et lite, lukket samfunn.

Selv om det er 7 milliarder av oss i dag, er vi likevel et lukket samfunn. Vi ”kortsluttet” plutselig, smeltet sammen og fant ut at vi er avhengige av hverandre. På den andre siden er vi også som ektefeller like før en skilsmisse. Vi hater hverandre selv om vi bor i samme leilighet. Vi burde flytte ut, vi klarer ikke å være i lag, men felles bånd holder oss sammen. Dette er den ”delte leiligheten” som vi befinner oss i pr dag her på jorden.

En gang tidligere ble også dette tydelig innenfor et lite område, i Mesopotamia for 3700 år siden. For første gang begynte folk å lete etter løsninger på hvordan de kunne håndtere dette. På den ene siden befant de seg på samme sted og var fullstendig avhengige av hverandre. På den andre siden hatet de hverandre og strebet etter å være så langt unna hverandre som mulig. Disse to motsatte kreftene, to av de vanskeligste tendensene, holdt på å rive samfunnet fra hverandre. Da ble faktisk to metoder foreslått.

Den første metoden dreide seg om korrigering av deres natur. ”La oss korrigere egoet som skiller, fremmedgjør og skaper avstand oss imellom. Da vil vi vinne. Vi vil bli som én enhet der alle vil finne gjensidig støtte. Vi ville fått enorme krefter, og ville ha reist et ”tårn som gikk opp til himmelen”, et tårn bygget av gjensidig kjærlighet, samarbeid og samhold, den positive kraften.”

Slik ville de oppnådd likhet med naturen, siden alt i naturen henger sammen. Alle nivåer –  det uorganiske, det organiske og det bevegelige – handler alltid i gjensidig balanse. Bare mennesket føler seg selv over naturen på grunn av sitt ego, og tror dermed at han kan gjøre hva han vil. Hvis han forstår naturens lover og ser etter en måte å komme overens med den på, for å oppnå et balansert forhold, vil han sanse alle dens muligheter og kreftene som ligger her. Han vil forstå og realisere dens mål og mening.

Dette ble foreslått av de som er eksperter på menneskelig korreksjon, men dessverre valgte menneskeheten (rundt tre millioner mennesker som levde mellom Tigris og Eufrat) en annen vei. Akkurat som ektefeller etter et mislykket ekteskap, bestemte de seg for at det ville være bedre for dem å flytte hver for seg, dele opp deres felles leilighet og bryte kontrakten. Dermed spredte mennesker seg rundt om i verden.

Mange gamle kilder forteller denne historien. Fra de tider har vi en bok om kabbala som heter The Book of Creation. Vi har den tilgjengelig i vårt arkiv, helt gratis, og den er også oversatt til russisk.

Boken The Great Commentary dukket opp senere. Den beskriver også de hendelsene som skjedde i det gamle Babylon, og hvordan menneskene ikke klarte å løse samholdsproblemet. For å kunne oppnå samhold, måtte de arbeide med sin egoisme, heve seg over den ved hjelp av en spesiell metode. Dette krever en mye større indre, moralsk innsats enn bare å fysisk skille seg fra hverandre, slik at hver og en kan gjøre som vi selv vil, i hvert vårt hjørne av verden.

Josephus Flavius beskriver hvor folk reiste, til hvilke steder. Senere ble alle livssyn og religioner utviklet av dem, alt ble basert på egoisme og alt som egoismen støtter.

Fra første leksjon under Moskva-kongressen 10/06/11

Kommentarer / Spørsmål