Spørsmål: Hvorfor avdekkes ikke nettverket til vår ødelagte samhørighet for oss? Hvorfor ser vi ikke årsaken til all ondskap, slik at vi kan forstå hva vi må arbeide med?

Svar: For da ville håpløsheten presse oss til å korrigere oss. Det ville være et rent egoistisk arbeid. Det ville være som å tjene penger til mat. I spiritualitet anses det ikke som arbeid dersom jeg kun er presset av en trussel om sult.

Når jeg ikke trenger det, må jeg derfor i virkeligheten kjempe for målet som jeg egentlig ikke føler noe behov for. Naturen min forplikter meg ikke til å gjøre det. Jeg utvikler et helt fritt ønske som ikke er avhengig av noe. Giveregenskapen er ikke en betingelse for meg; jeg trenger den ikke; jeg er ikke avhengig av noen eller noe. Som skaperen er jeg hevet over alt.

Og da oppdager jeg min avhengighet av andre; jeg ønsker å gi, å tjene dem, å være den siste, den aller laveste. Hvis ikke utføres ikke arbeidet av meg – men av skaperen.

I mitt spirituelle arbeid finnes det et punkt som jeg hele tiden må få til å vokse: det er frihetens punkt, som er helt ukjent for oss i vår virkelighet. Ved dette punktet er jeg ikke avhengig av noen og det er ingenting jeg kan gjøre. Hele verden ligger for mine føtter, uten at jeg har gjort noe for det. Her ligger muligheten for virkelig arbeid.

For å nå dette punktet, blir jeg sendt bekymringer og problemer. Takket være dem, lærer jeg. Men da, når jeg virkelig lærer å kjenne den spirituelle virkeligheten, blir arbeidet mitt snudd opp-ned, som om jeg satte giret i revers. Da blir jeg fortalt: «Ta imot alt!» Og jeg vil avslå denne gaven.

Fra femte del av den daglige kabbalaleksjonen, 20/9/11, «The Nation»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Fri vilje, Indre arbeid |