I midtlinjen mellom skaperen og verden

Spørsmål: Hvorfor er det så vanskelig å forstå samholdshandlingen i seg selv?

Svar: Det er vanskelig for oss å utføre disse handlingene, fordi vi i utgangspunktet forholder oss til dem og tilnærmer oss dem i egoistisk form. Jeg klarer ikke å viske intellektet ut fra hvordan jeg ser på virkeligheten, gruppen, eller meg selv og begynne å granske situasjonen fra det eksterne, kalde intellektet.

For det første er det viktig å forstå hva som ligger bak handlingen min, hva som kreves av meg. Skaperen ønsker at det jeg gjør vil føre til korreksjon i verden. «Verden» er hele virkeligheten, slik den viser seg for meg. Ifølge det må jeg derfor forholde meg til den og innlemmes i fellesskapet, med folket – som også på sitt nivå befinner seg i Egypts eksil. Selv om de ikke er ankommet de siste stadiene, så begynner folk å føle at det ikke finnes noen vei ut. De føler allerede at det nærmer seg slutten på verden slik de kjenner den. De har allerede støtt på økologiske problemer, krig, hungersnød, selvmord, bunnløs fortvilelse . Det kalles «Egyptens eksil». Eksil fra alt det gode som fantes før, hjelpeløshet.

Tidligere kunne man gå fra det ene til det andre og få ro i sjelen av det. Nå vet man ikke hvor man skal henvende seg  og man finner ikke ro noen plass. Hjemme føler man seg utilfreds og kan ikke slappe av; barna ser ikke ut til å ha forventninger om noe godt. På jobben er man ikke lengre istand til å nøye seg med det lille som finnes, sammen med alle andre, i mangel på noe bedre. Drømmen om en avslappet pensjonistilværelse synes å falme bort, vi er ikke lengre sikre på om vi kommer til å ha tak over hodet i alderdommen. Folk lever i uvisshet. Hele livet har de sørget for å betale til pensjonistkassen. Spørsmålet er om de kommer til å nyte godt av det. Og det er bare en liten del av problemene.

Så når vi begynner å tilnærme oss skaperen, tar vi hans ønsker med i betraktningene – eller bare våre egne? Skaperen ønsker å korrigere verden. Er det slik vi henvender oss til folk? Tar vi imot ønskene deres og tar oss av dem? Jeg er ikke så sikker på det. Er vi nok imøtekommende mot folket som faktisk føler eksilet mye sterkere enn oss? Tar vi deres eksil inn i oss, i dens legemlige form? Transformerer vi den til en spirituell problemstilling på vårt nivå?

For om det øvre lyset får påvirke, gjennom oss, vil folk få det godt. Og akkurat det er rollen til den delen av verden som kalles «Israel»; å være «menneskehetens lys» – for alle de som ikke har noen kontakt med det. Jeg er «adapteren» for dem, budbringeren. Er dette utgangspunktet mitt?

Skaperen ønsker å gi dem lys og framgang. Jeg er bare forbindelsesleddet. Jeg må ta mangelen deres og omgjøre den til behov for samhold på mitt nivå, til behov for lyset som endrer – og denne forespørselen er det jeg videreformidler oppover – og ikke mine personlige ønsker. Det kalles å arbeide med giveregenskap.

Er det slik vi oppfører oss? Legger vi nok vekt på disseminasjon til at vi opptar folks ønsker i oss? Kalkuleringen begynner på det første trinnet – ikke fra midt på. Den virkelige mangelen skjuler seg i verden, mens vi fikk vår mangel fra skaperen og alt vi må gjøre er å bli en del av helheten.

Ved å oppta folks mangel i deg, må du forbinde deg med vennene. Hvorfor har du ellers denne forbindelsen? Hvem er den framtidige giveregenskapen din tiltenkt for? Uten verden har du ikke noe grunnlag for å komme dit. Skaperen trenger ikke giveregenskapen din. Han har ikke behov for tjenester. Du tilfredsstiller ham ved å overføre lyset nedover, om du klarer å overbevise folk om behov for forandring. Da tar du den lille endringen de utfører, forsterker den og viderefører den oppover til skaperen. Slik forsterker du kontakten ovenfra og nedover. Da vokser du fra Katnut til dens øverste trinn og finn din plass i midten. Uten denne forbindelsen mellom begge ytterlighetene, har du ikke noe grunnlag, da baserer du deg kun på egoet.

Spørsmål: Så hva er det vi gjør galt? Vi prøver jo å spre budskapet vårt rundt omkring.

Svar: Vi tar sannsynligvis ikke verdens ønske alvorlig nok til å handle utfra dem. Vi sitter igjen med et fiktivt og formelt inntrykk av arbeidet som ble gjort. Alt snus opp-ned: vi ønsker framgang, derfor bruker vi folk som hjelpemiddel – istedet for å være hjelpemiddelet for deres framgang og gi dem det skaperen ønsker å overføre til dem. Vi snur alt på hodet; istedet for å være tjenere – blir vi til situasjonens mestere. Skaperen er avhengig av oss. Folkeslagene er avhengige av oss. Og vi ser utover dem fra vår plass i midten.

Det som er viktig her er ikke handlingene, men den indre holdningen vår. Skaperens mangel og verdens mangel må stå for oss som det viktige. Akkurat utfra disse mangelene må vi danne vår egen mangel, for å få riktig resultat. For «Israel» tilhører Binas nivå og eier ingenting i seg selv. Hennes øvre del er Keter (kronen) – og den nedre er Malchut. Og i midten finnes bare en revne. Så hvordan forbinder man mellom dem? Det er vi som må bli til den forbindelsen. Det er dette som er vår oppgave.

Fra den daglige kabbalaleksjonen 5/4/12, Writings of Rabash

 

Kommentarer / Spørsmål