Jeg ønsker å se meg selv som giver

Baal HaSulam, Shamati (Jeg hørte) nr.5, «Lishma er en vekkelse ovenfra og hvorfor trenger vi en vekkelse nedenfra»: Når en allerede er blitt vant til å arbeide med en intensjon om å skjenke og ikke ransaker seg selv – dersom en føler arbeidet som smakfullt – men tror ens arbeid er for å skjenke tilfredsstillelse til ens skaper gjennom arbeidet, skulle en tro at Skaperen aksepterer arbeidet til de lavere uansett hvordan og hvor mye som er lagt i arbeidet deres…

Spørsmål: Hvordan kan en skjenke tilfredsstillelse for Skaperen? Hva betyr det?

Svar: Vår virkelighet har ikke endret seg, endrer seg ikke og vil ikke endre seg; den forblir den samme. Akkurat nå fortoner den seg for oss som mørke og skjulthet, allikevel er det nødvendig at vi forestiller oss som om vi var hengivne Skaperen.

Det eneste som forhindrer meg fra å gjøre dette er at jeg ikke forholder meg til ham på samme måte som han forholder seg til meg. Det er denne avstanden som slynger meg inn i mørket og forårsaker at jeg ikke føler at jeg er med Skaperen og fyllt med lyset. Istedet oppfatter jeg realiteten i form av vår verden.

Derfor trenger jeg konstant, som et spedbarn, å forestille meg at jeg har oppnådd målet, som er å skjenke til Skaperen. Tenker jeg virkelig på det? Dersom jeg fører tankene mine til ham gjennom gruppen, gjennom vennene, så alle mitt hjertes 613 ønsker korrigeres mot skjenking, dersom jeg er klar til å ta i bruk alle disse 613 budene, da forbereder jeg beholderen til Skaperens oppdrag.

Det er dette hele den kabbalistiske metoden handler om. Vi behøver anstrengelsene; det er ingenting annet å gjøre.

Fra første del av Morgenleksjonen 5/7/2011, Shamati #5

Kommentarer / Spørsmål