Nå sår vi lysets frø

Pesach (den jødiske påskehøytiden) starter i morgen. Vi trenger forståelse for hva det er. «Pesach» er for det første den mest betydningsfulle tilstanden. I alle korreksjonene som følger, minnes vi utgangen fra Egypt. Hvorfor? Fordi dette er grunnlaget, der stigen av spirituelle nivå starter.

For det andre, er Pesach menneskets spirituelle fødsel.

Vi snakker for det tredje om mørke. Inni det bygger vi det forberedende grunnlaget for korreksjonene våre – for vi har ingenting annet å korrigere enn det som avdekkes i «Egypt». På den ene siden er disse forberedelsesårene nyttige, fordi de viser oss de korrupte ønskene våre. På den andre siden er de tøffe, fordi eksil er ubehagelig.

Men i virkeligheten kommer alt an på hvordan vi aksepterer alt som skjer, om vi bruker krefter på å begripe, forstå og igjenkjenne tilstanden, hvor mye vi er klar over nødvendigheten av den i gruppen – og i hvor stor grad vi kan føle at vi blomstrer i den.

Middelalderen var, på samme måte, en mørk periode i historien. Den var karakterisert av forvirring, menneskelig brutalitet, grusomme avhør, religiøs aggresjon og dyriske skikker. Men når vi går i dybden, ser vi at den ble til utbruddet av Renessansen og til utviklingen av vitenskapen og andre påfølgende storverk.

Mot slutten av Middelalderen oppnådde menneskeheten store beholdere, ønsker. Da skjedde en kulturell eksplosjon; Opplysningstiden kom – der vi tok i bruk alt vi tidligere hadde lært. Nå nærmer vi oss et logisk resultat – krisen – der alle ønskene er utmattet og det ikke finnes mer å gjøre i vår verden.

Om vi jamfører det med spiritualiteten, gjør den nåværende forberedelsen oss istand til å nå fullførelsen av korreksjonene og til å anvende ønskene våre på riktig måte. Vi avdekket tross alt det onde i oss i Egypts eksil. Derfor kalles alle etterfølgende korreksjoner for «minnet» om utgangen fra Egypt.

I dette tilfellet avdekkes det onde for oss kun i forbindelser mellom venner. Følgelig, når vi oppfatter problemene som oppstår mellom oss på riktig måte, forbereder vi oss for opptur. Vi må søke korreksjon for disse tilstandene, men på betingelse av at vi ønsker å forène oss, at vi føler behov for det, ser at vi ikke klarer det – og allikevel fortsetter å presse. Jo mindre vi lykkes, jo hardere presser vi.

Vi må avdekke giveregenskapen i dette gjensidige presset mellom oss. Og om vi, tvert imot, avdekker mottakelse og ondskap viser seg over det gode – så trekker vi oss ikke tilbake, vi slapper ikke av og vi fortviler ikke. Vi går hele veien, til tilstanden som i Torah omtales som: «og Israels barn stønnet under arbeidet» (Andre Mosebok 2:23).

Det blir ikke bare stønning. Vi kommer virkelig til å føle oss maktesløse til å gjøre noe annet. Det er da man løfter armene mot skaperen og smelter sammen i felles bønn.

Derfor bør vi ha respekt for den nåværende perioden. Vi kan ikke komme ut før vi forbereder ønsket for videre korreksjoner. Det er umulig å motta avdekkelse ovenfra om vi ikke presser og tvinger den øvre kraften til å vise oss i vår ondskap.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 5/4/12, Writings of Rabash

Kommentarer / Spørsmål