Se virkeligheten gjennom samholdets prisme

Mitt håp er at vi på den siste kongressen fikk forståelse av hvor nødvendig det er å knytte sammen systemet, som «èn mann – med ett hjerte», for å avdekke skaperen i det. Fra nå av må vi se hele virkeligheten gjennom gruppens prisme, som den mest korrigerte konstruksjonen som befinner seg i denne virkeligheten. Alle dens feil og særegenheter er nødvendige for å avdekke det øvre programmet og målet, som «lysets fortrinn over mørket».

Vår oppgave fra dette øyeblikket og videre, er å styrke denne oppfattelsen og anstrenge oss for å forbli i den. Gjennom gruppen, dette sambandssystemet som har fått stor betydning for oss, kan vi identifisere oss som deler av den. Ingen av oss besitter lengre noe personlig: Vi er alle likeverdige medlemmer av det allmenne systemet. Korreksjonen av hele verden, med alle dens deler, avhenger ene og alene av det interne samholdet i hele systemet.

Studie og disseminasjon er kun faktorer som bidrar til å styrke det interne samholdet. Gradvis kommer vi til å forstå ting som ennå føles fjerne og skjulte for oss. Da vil vi se betydningen av hele virkeligheten og hvorfor vi må avdekke den slik, ved å gjennomgå følelsen av adskilthet og samhold. Vi må utvide fornemmelsen av dette samholdet, enda mer internt, til høyere dimensjoner: i vår oppfattelse av skaperen.

Vi har oppnådd mye på denne kongressen. Nå må vi verdsette det og være redde for å miste det. Vi må hele tiden styrke og forsterke denne fornemmelsen og klargjøre den for oss alle sammen, noen i større, noen i mindre grad.

Denne fornemmelsen kan vokse og endre seg i løpet av de neste dagene, avhengig av hvor mye vi står samlet i forhold til hele virkeligheten og verdsetter følelsen av samhold vi oppnådde og fikk innsikt i følelse og intellekt og forståelse av at det kun er slik vi må se på alt. Alt som skjer i verden er bare en ytre manifestasjon på mangelen på samhold, eller oppnåelsen av det.

Vi må ta i bruk alle mulighetene vi får og anvende alle de korrupte og korrigerte tilstandene, for hver gang å granske forbindelsen mellom oss grundigere – og gjennom den; den øvre kraften som er målet for det hele.

Vi står overfor vårt daglige og spesielle arbeid. Med det rykker vi framover. Vår virkelighet består ikke av kongresser på rekke og rad. Den består av daglig innsats for å forholde oss til hele arbeidet som en manifestasjon av vår segmenterte oppfatning. Alt avhenger av hvor mye vi ønsker å samle sammen virkelighetens adskilte deler for å se, fornemme og oppfatte at de kommer sammen for å danne en enkel og fullstendig verdensmosaikk.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 26/2/12, Writings of Rabash

Kommentarer / Spørsmål