Trelldommens uholdbare bitterhet

Shamati, Artikkel 159: «Det vil si at når Israel befinner seg under en viss nasjons herredømme, kontrolleres de av den nasjonen og kan ikke trekke seg tilbake fra dens maktområde. Derfor hadde de fått nok av dette arbeidet og kunne ikke frigjøres fra det.

Så hva gjorde skaperen? «Egyptens konge døde.» Det vil si, de mistet samfunnsstraffen fra ham. Derfor kunne de ikke lengre arbeide…

Er det positivt at Farao døde? Han førte, tross alt, Israels barn nærmere hellighet ved å tvinge dem til å oppfylle to innsikter i seg selv. På den ene siden hadde de grytene fulle av mat, men samtidig var de slaver.

Når vi ikke tenker på det spirituelle, føler vi ikke trelldommen – og vi glemmer at vi er slaver. Du arbeider for egoet ditt og gjør det godt. Trelldommen begynner når du, på tross av de fulle kjøttgrytene: føler at du mangler spiritualitet fordi du ikke oppnår kontakt og kjærlighet – muligheten til å slippe fri fra ditt ego.

Trelldommen fornemmes bare når du har to innsikter: På det materialistiske nivået er alt i skjønneste orden, men på det spirituelle nivået er der ingenting – og vil heller aldri bli noe. Da kalles det «trelldom». Substansens herredømme over ånden. Skaperen hører oss bare når vi har kontakt med hverandre og begynner å skille det legemlige fra det spirituelle og skjønner at vi må lete etter det spirituelle punktet i forbindelsen med hverandre.

Derfor kalles vi «Israels barn» og «brødre som sitter sammen» – de som føler seg som slaver i Egypt og ikke makter å oppnå kontakt. I begynnelsen virket det som om alt var mulig – og alt var bare fryd og gammen. Så oppstod problemene. Vi ser dette i ulike grupper. Det er andre fase av trelldommen i Egypt, der Israels barn stønner i det harde arbeidet. De får ingen kontakt. Men istedet for å flykte, fortsetter de å jobbe med å oppnå den.

Forlater man ikke gruppen av den grunnen, men fortsetter å bearbeide dette ene punktet og prøver å oppnå forbindelse, vil man til slutt fortviles og rope ut i avmakt. Når vi er forbundet, får vi en beholder der vi oppdager skaperen. Men vi klarer ikke selv å skape den, for et menneske kan ikke selv oppnå spirituelle handlinger.

Da stønner vi i arbeidet, for da skjønner vi at vi trenger hjelp fra den øvre kraften. Bare det kan korrigere og forbinde oss. Dette stønnet er allerede en redning, den store avdekkelsen av: «Det finnes ingen annen enn ham» – og at kun han kan forbinde oss. Vi har oppnådd ønsket om samhold i arbeidet vårt, når vi innser at det er det eneste vi trenger – uten noen som helst form for fristende materialistiske betingelser.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 8/4/12, Shamati #159

 

Kommentarer / Spørsmål