Ynnskyld, men hva har menneskeheten med dette å gjøre?

Når vi begynner å studere kabbala, fatter vi ikke hvilket behov vi har for menneskeheten. Ifølge kabbala finnes krefter som opererer over vår virkelighet og de skildrer den virkeligheten vi oppfatter. Det er derfor vi ønsker å fly avgårde inn i det ukjente, til skaperen og hans spirituelle system.

Følgelig oppfatter også hver og èn studiet personlig, på egen bekostning – og føler ikke noe behov for samhold med andre. Det er med denne første, snevre oppfattelsen alle vi egoister starter på reisen vår.

Først etter flere år, under påvirkning fra det omsluttende lyset, innser jeg at jeg må knytte meg sammen med venner for å avdekke lyset i det gjensidige samholdet hos dem. Når jeg er opptatt med meg selv, har lyset en omvendt effekt: Det viser hvor feil jeg tar. Slik skjønner jeg at jeg må knytte meg sammen med gruppen. I dens indre vil jeg finne den øvre virkeligheten.

Dette er en stor bevissthetsendring. Man begynner å skjønne at den spirituelle virkeligheten virkelig eksisterer; den eksisterer i forbindelsen mellom mennesker – på et sted med fullstendig antiegoistisk likestilling.

Da oppstår et problem: Hvordan overbeviser du deg selv, hvordan tilnærmer du deg den passende egenskapen? Dette må bli så betydningsfullt at alt annet vil synes uvesentlig. Herfra er hele mitt fokus på gruppen, på å knytte meg sammen med den. Det er mitt eneste mål, for jeg er avhengig av den. Dette er andre fase.

Deretter kommer den tredje fasen til syne – og den viser seg å være enda vanskeligere å forstå, for nå skjønner du at du må delta i massedisseminasjon. «Når ble dette en del av det? Er ikke målet vårt å oppnå skaperen? Først ville jeg gjøre det alene, deretter innså jeg at jeg behøver en gruppe. Men når ble det bestemt at jeg må ta meg av alle andre? En milliard kinesere, en milliard hinduer, en halv milliard europeere, afrikanere… hva har de med saken å gjøre? Hvem skal ta seg av hvem – og hvorfor må jeg gjøre det?»

Her er vår forklaring at du, gruppen og hele menneskeheten må forbindes for å oppnå likhet med skaperen. Og igjen får jeg det ikke til å stemme; «vennene mine og verdensgruppene har ett og samme mål, det har ikke de andre».

Det er sant. Det står jo skrevet: «Israel, Torah og skaperen er èn». Jeg er «Israel». Gruppen er «Torah», lyset som endrer. Og sammen går vi til skaperen.

De resterende 99%, derimot, befinner seg under. De trakter etter fysisk tilfredsstillelse. Så hvorfor trenger vi dem?

Som svar på det, må vi om og om igjen forklare at vi er overgangsforbindelsen for dem. Derfor må vi bli «et kongedømme av prester»; vi må lære hele menneskeheten om gjensidig ansvar og helhetlig samhold. Slik vil vi forbinde massene til oss, som AHP til Galgalta ve Einayim (GE) og vi vil samle alle menneskene sammen med skaperen til de ti Sefirot.

Det er veldig vanskelig å forklare dette til vennene i gruppen. Gruppen er stedet der handlingene tar plass. Den er kilden bak alt og stedet vi avdekker alt. Sirkelen sluttes der; AHP, vi, skaperen – alt er innenfor – alt ender opp i gruppen, i èn enkel beholder, sammenvevd av samholdet til punktene i hjertene våre. Èn del kommer nedenfra – og èn del kommer ovenfra.

Gruppene våre hverken forstår, eller ønsker å gjøre helomvending og bli budbringere av gjensidig garanti til massene. Det er ikke lett å si seg enig i noe så motsatt og å se hvordan så ulike ting knyttes sammen til èn. Men det vil gradvis falle på plass og ordne seg.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 14/2/12, «Introduction to the Study of the Ten Sefirot»

Kommentarer / Spørsmål