Inlägg i kategori ''

Å ønske et langt liv

I de senere år er nye teknologier blitt utviklet som gjør det mulig å forlenge menneskeliv til nye grenser som man tidligere bare anså for å være fantasi. Men er det virkelig noe poeng i å utvide livet til 200 år?

For tusen år siden levde folk i tjue år og det ble ansett som normalt. I dag forventer man seg en livslengde på bortimot 100 år, og dette blir ansett som normalt. Spørsmålet er hvordan man så fyller dette livet så det ikke bare fylles av turer til legen.

Først og fremst må vi finne ut hvilke fordeler dette gir menneskeheten, så det ikke bare handler om å forlenge livet. Når alt kommer til alt ser vi at om man øker antall år man lever så endrer ikke dette synet på livet. I løpet av flere århundrer har forventet livslengde økt mange ganger, men egentlig har det ikke forandret noen ting. Egoismen forandrer seg ikke. Spørsmålet er hva man skal leve for – for menneskehetens beste eller for deg selv? Hva lever man for, og er det verdt å forlenge et slikt liv?

Om vi trengte dette lange livet, skaffet til veie med moderne teknologi og kunstige organtransplantasjoner, da hadde vi fått det av naturen.

I hvor mange år er det verdt å leve? I like mange år som man kan være til nytte for  seg selv og andre. Om meningen med ens liv er å finne hensikten med sin eksistens, å avdekke den øvre kraft, og dermed å løfte seg til den høyeste grad av menneskelig funksjon, da er det virkelig møyen verd å forlenge livet. Uten en overordnet hensikt, hvorfor skal man da forlenge livet når mennesket bare vil lide halve tiden av medisinering og operasjoner og aldri vil forlate legekontoret?

La oss først og fremst forsøke å bruke de årene vi har fått tildelt riktig, til å finne ut hva vi lever for. Klarer vi det, må vi fortelle andre om det. Det finnes ikke noe større man kan oppnå i livet enn å finne årsaken til det, livets hensikt og hjelpe andre med å oppnå det samme.

Hensikten med livet er å forstå formelen for det, og som en følge av det bli perfekte i våre handlinger og rettferdiggjøre og føye oss helt inn under skaperkraften, Skaperen, og menneskeheten. Egentlig betyr dette at man ikke forbanner Skaperen og er solidær med alt som er skapt. Da forstår man skapelsen, det som skjer i den, ditt liv i den, hvordan den omfavner deg og hvordan den virker.

Enighet med all skapning avdekker all vår sensitivitet, og vi begynner å føle direkte som om vi var hudløse. Å oppnå skapelsens kjerne, å begripe Skaperen og å tilegne seg skapelsens rot og hensikt betyr å oppleve alle skapninger derikte, som om du finnes inne i denne ene kraften helt umiddelbart.

Alt dette oppnår vi med kjærlighet til alle skapninger, fordi når vi kommer til følelsen av Skaperen, da føler vi at vi hører sammen med alt som er skapt.

From KabTV’s “Conversation with Journalists” 8/9/22

Åndelighet kan ikke formidles med vår verdens språk

Spørsmål: Luriansk kabbalah begynte å utvikle seg i verden i det 16. århundre, og frem til i dag er dette basis for denne visdommen. Alle kabbalistiske bøker som er skrevet tidligere, som for eksempel Tanach, Zohar, Talmud og så videre handler om en ting: Hvordan balanserer man sin egoistiske natur og avdekke Skaperen. Hva er  spesielt for den Lurianske Kabbalah?

Svar: Faktum er at det ikke er enkelt å fortelle om Skaperen og Hans handlinger til en person i vår verden fordi det er en helt annen verden, annerledes forhold og annerledes handinger. Alt dette er absolutt ikke det vi observerer og er vant til i den fysiske verden. Dette kan ikke sammenlignes med våre egenskaper, handlinger og tanker. Derfor er det vanskelig å gjenfortelle noe fra den spirituelle verden med vår verdens språk.

Den åndelige verden er ikke lik vår i det hele tatt. Det er en verden ikke så mye av tanker som av intensjoner, helt avgjort ikke av fysiske handlinger. Hvordan kan dette Kommunisert til en person?

Antikkens kabbalister ble født med en følelse for dette og gradvis utviklet de sine følelser  mot et mer generelt konsept av hvor de befinner seg med sine spesielle kvaliteter av å gi, av forbindelse, av kjærlighet og å trenge inn i de skjulte og hemmelige kreftene i naturen.

Dette er kanskje aller vanskeligst å forklare. Folk tror jo at vi kan føle den spirituelle verden i den form vi er i nå. Hvordan kan det skje?

Vi opplever den fysiske verden med våre sanser. Om vi hadde andre sanser, ville vi få helt andre inntrykk både av oss selv og av verden rundt oss. Der ligger problemet.

Fra KabTV’s “Spiritual States” 8/2/22

Å bli Adam

Kommentar: Vi har et instinktivt program for utvikling av den psykologiske kroppen, og vi ser hvordan den utvikler seg.

Mitt svar: Dette skjer på henholdsvis det stille, det vegetative og på det animerte område av naturen. På det menneskelige nivå må vi i midlertid utdanne personen, oppdra ham, ellers vil det aldri vokse et menneske ut av ham.

Med andre ord finnes et program som ikke er relatert til min bevissthet om det – dette er «dyret.» Det finnes også et program som vi kan kalle «Mennesket inne i et menneske.» Her kan man dyrke frem et menneske ut av dette dyret.

Spørsmål: Hva mener du med «Menneske»?

Svar: Det dyret hvor kjærlighet til andre utvikles bevisst kaller jeg «Menneske.» På denne måten, når man kultiverer kjærlighet til andre, blir man lik skaperen. «Adam» kalles et menneske som er lik sin skaper – fra ordet «Domeh (hebraisk: ligne).» Derfor er dette mennesket kalt «Adam.»

Kjærlighet til min neste er en manifestasjon av mit rette forhold til Den Ene og gjenopprettelsen av et felles system som Kabbalah refererer til.

Fra KabTV’s “Spiritual States” 7/12/22

Når jeg mister meg selv i mine venner

Spørsmål: Du sa et man må miste seg selv i vennene. Hvordan gjør man det?

Svar: Å miste seg selv blant venner er selvsagt ikke lett, men det er nødvendig. Det er når egoismen forsvinner at du føler dine venner, men ikke deg selv.

Rabash skriver om dette i sitt brev nr 8: «Jeg går helt enkelt ut av min fysiske farkost og det er som om det ikke er noen annen realitet i verden utenom mine venner og jeg. Der etter blir også «Jeg» borte og er senket ned i, gått opp i mine venner, helt til jeg står og erklærer at det ikke finnes noen virkelighet i verden – bare vennene.» Han har et slikt brev, og det er verdt å lese det.

From the “Arava” Convention in Europe—Lithuania 2022, Lesson 1, 7/22/22

https://laitman.com/2022/08/losing-myself-in-the-friends/#gsc.tab=0

Vi er alle litt autistiske

Kommentar: Jeg leste litt om forskning på effekten på nevrotypiske elever, som ble plassert sammen med barn med autistiske trekk. En forsker fant at den nevrotypiske eleven plukket opp noe av adferden til ADS elever.

Mitt svar: Faktum er at autistiske mennesker ikke opplever omgivelsene eller verden rundt dem. De samhandler kun på en bestemt begrenset måte som gir dem en følelse av at de kontrollerer situasjonen. Kontakten med verden kommer til syne i en svært begrenset grad. Selv språket deres og handlingene er svært begrenset, og lite fleksible.

Vi må forstå dem. Dette er sjeler som er typiske for vår tid, med egenskaper som befinner seg på ytterste grense.

Om vi ser på menneskeheten med andre øyne, vil vi se et stort antall mennesker som ikke har det mentalt eller psykologisk helt bra.

Bortsett fra de tjue til tretti prosent autistiske mennesker og andre som er i ulike institusjoner, føler de fleste mennesker som man ser ute på gaten seg ikke helt vel, komfortable eller vel tilpasset i vår verden. De opplever seg selv som fremmede i denne verden og som et utenomjordisk vesen i forhold til seg selv.

Dette er ikke problematisk, fordi vi er alle egentlig fremmede i denne verden, som en slags aliens. Vår sjel er kommet hit fra den øvre verden og vi må løfte den tilbake dit i løpet av vårt liv i den materielle verden.

Derfor burde vi heller kalle kroppene til en frisk person og en autistisk person animalistisk, enn syk. Sjelens prosess når den må løfte seg fra vår verden til den øvre verden er en så sterk transformasjon at man kan føle seg mentalt, emosjonelt og psykologisk uvel, ikke som et vanlig dyr, men en som eksisterende mellom to verdener.

Man føler at man hører til et annet sted, forstår ikke hva som skjer i denne verden og føler ikke at man har sterke røtter her.

I dag er vi i en prosess der vi liksom er litt autistiske, og at vi kommer til å bli mer og mer som dem.

Fra KabTV’s “Close-Up. Special Territory” 5/17/11