Inlägg i kategori 'Helligdager'

Nå sår vi lysets frø

Pesach (den jødiske påskehøytiden) starter i morgen. Vi trenger forståelse for hva det er. «Pesach» er for det første den mest betydningsfulle tilstanden. I alle korreksjonene som følger, minnes vi utgangen fra Egypt. Hvorfor? Fordi dette er grunnlaget, der stigen av spirituelle nivå starter.

For det andre, er Pesach menneskets spirituelle fødsel.

Vi snakker for det tredje om mørke. Inni det bygger vi det forberedende grunnlaget for korreksjonene våre – for vi har ingenting annet å korrigere enn det som avdekkes i «Egypt». På den ene siden er disse forberedelsesårene nyttige, fordi de viser oss de korrupte ønskene våre. På den andre siden er de tøffe, fordi eksil er ubehagelig.

Men i virkeligheten kommer alt an på hvordan vi aksepterer alt som skjer, om vi bruker krefter på å begripe, forstå og igjenkjenne tilstanden, hvor mye vi er klar over nødvendigheten av den i gruppen – og i hvor stor grad vi kan føle at vi blomstrer i den.

Middelalderen var, på samme måte, en mørk periode i historien. Den var karakterisert av forvirring, menneskelig brutalitet, grusomme avhør, religiøs aggresjon og dyriske skikker. Men når vi går i dybden, ser vi at den ble til utbruddet av Renessansen og til utviklingen av vitenskapen og andre påfølgende storverk.

Mot slutten av Middelalderen oppnådde menneskeheten store beholdere, ønsker. Da skjedde en kulturell eksplosjon; Opplysningstiden kom – der vi tok i bruk alt vi tidligere hadde lært. Nå nærmer vi oss et logisk resultat – krisen – der alle ønskene er utmattet og det ikke finnes mer å gjøre i vår verden.

Om vi jamfører det med spiritualiteten, gjør den nåværende forberedelsen oss istand til å nå fullførelsen av korreksjonene og til å anvende ønskene våre på riktig måte. Vi avdekket tross alt det onde i oss i Egypts eksil. Derfor kalles alle etterfølgende korreksjoner for «minnet» om utgangen fra Egypt.

I dette tilfellet avdekkes det onde for oss kun i forbindelser mellom venner. Følgelig, når vi oppfatter problemene som oppstår mellom oss på riktig måte, forbereder vi oss for opptur. Vi må søke korreksjon for disse tilstandene, men på betingelse av at vi ønsker å forène oss, at vi føler behov for det, ser at vi ikke klarer det – og allikevel fortsetter å presse. Jo mindre vi lykkes, jo hardere presser vi.

Vi må avdekke giveregenskapen i dette gjensidige presset mellom oss. Og om vi, tvert imot, avdekker mottakelse og ondskap viser seg over det gode – så trekker vi oss ikke tilbake, vi slapper ikke av og vi fortviler ikke. Vi går hele veien, til tilstanden som i Torah omtales som: «og Israels barn stønnet under arbeidet» (Andre Mosebok 2:23).

Det blir ikke bare stønning. Vi kommer virkelig til å føle oss maktesløse til å gjøre noe annet. Det er da man løfter armene mot skaperen og smelter sammen i felles bønn.

Derfor bør vi ha respekt for den nåværende perioden. Vi kan ikke komme ut før vi forbereder ønsket for videre korreksjoner. Det er umulig å motta avdekkelse ovenfra om vi ikke presser og tvinger den øvre kraften til å vise oss i vår ondskap.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 5/4/12, Writings of Rabash

Egoismens snarer

Spørsmål: Hvor er gruppen i purims begivenheter, i historien om Haman og Amalek?

Svar: Du finner din Mordechai, din Amalak og alle som forhindrer deg fra å forbinde deg med gruppen for å tilfredsstille skaperen – i gruppen.

Først av alt må du finne retningen mot nord for å finne ut om du besitter selve den indre holdningen du må bearbeide for å tilfredsstille skaperen? Har du oppdaget dette punktet inni deg, det svakeste og mest følsomme ønsket? Har du det?

Det er ikke så galt om du ikke har det, for det vil komme. Det vil vise seg gjennom lyset som endrer og du vil omsider begynne å føle at du på en eller annen måte angår skaperen. Og mer enn noe annet må vi finne den motivasjonen i oss som avgjør hovedretningen – og det kan bare gjøres med gruppens hjelp.

Av den grunn må alle våre samlinger med vennene og alt vi gjør i gruppen ha som mål å iallefall nærme seg å glede skaperen. Når dette ikke er målet, er vi ikke noe mer enn «en samling av dårer».

Slik er det fordi samholdet i en gruppe ennå ikke har noen betydning. Når ulike grupper, som militæret eller et fotballag trener, gjennomgår de faktisk spesiell psykologisk trening som forbereder en til å gi sitt liv for gruppen. En begynner å føle at gruppen står over en selv. Da handler en utfra en enkel beregning, en sammenligner seg selv med gruppen og ser at den har høyere verdi. Dermed er en rede til å bøte med livet.

Dette er falsk altruisme som gjør et menneske istand til å ofre seg selv fordi man har utviklet en ny skala av prioritering som avgjør hva man anser som mer eller mindre viktig. Men det har ingenting å gjøre med giveregenskap; det er bare resultatet av psykologisk manipulasjon.

Dette er en farlig snare, for mange tror at de besitter giveregenskap mens de i virkeligheten deltar i en samling med hyklere – en gruppe som innpoder verdien for påvirkning (giveregenskap) i gruppen. Egentlig er dette en enda større form for egoisme, fordi det er et allment gruppe-ego som driver dere framover. Det står høyere enn mennesket, men fører ikke i retning skaperen. Og dette er feilen mange mennesker gjør. Alle religioner utviklet seg som resultat av denne type feil som ble gjort en eller annen gang i starten.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 8/3/12, Writings of Rabash

En skje til mor, en skje til far

Alle helligdager er symbol på menneskets spirituelle utvikling. Når jeg inni meg begynner å utvikle ønsket om å gi, gjennomgår jeg «omvendelse» (perioden før det nye året, Rosh Hashanah), der jeg klargjør ondskapen min. Jeg ser med andre ord hvor stort ego jeg har, kan ikke motstå det – og utfører mange overtredelser – som skrevet står i Rosh Hashanas bønn om frifinnelse; «Vi har brutt loven, vi har sveket…»

Da ser jeg at jeg må begynne på nytt og gjøre en helomvending inni meg fra å være en egoist som retter alt mot egen vinning, til å bli en giver som kun ønsker andres gagn. Faktisk begynner jeg å innse at det er jeg selv som er den virkelige «andre», som tilsynelatende er en fremmed. Og den jeg trodde var meg, er faktisk ikke meg, men en ond ånd, mitt ego, en slange inni meg som uavbrutt krever tilfredsstillelse av meg.

Når et menneske utvikler denne holdningen mot seg selv, som om han er en slu slange og andre er ham selv, hans virkelige «selv», da kalles denne helomvendingen av bevissthet begynnelsen på det nye året for ham.

Etter dette er alt som gjenstår å korrigere seg selv, å bli som den øvre kraften, skaperkraften, en giver. Mottakelse for vår egen skyld gir oss en følelse av «denne virkeligheten». Men når mitt «jeg» styres mot å gi, utenfor, mot de andre, begynner jeg i denne lengselen å føle en annen, øvre virkelighet.

Giverkraft er når jeg elsker noen og ønsker å gi ham nytelse, som venn til venn eller vert til gjest. Jeg har så stor omsorg for ham at jeg begrenser mine egne ønsker og ikke lenger ønsker å motta noen form for nytelse. Alt jeg tenker på er hans nytelse. Og når jeg har dette «skjoldet» som garanterer at jeg ikke mottar for min egen skyld, blir jeg rede til å ta imot – og på den måten tilfredsstille en annen.

Alt jeg mottar er for ham, som vi sier til et barn: «En skje til mor, en skje til far». Men dette er ingen enkel handling i den spirituelle virkeligheten. Jeg må begrense ønsket mitt og åpne det opp for nytelse ved kun å tenke på den andre. Mitt hjerte og sinn er med andre ord opptatt av ham. Da går all nytelse – gjennom meg – til de andre.

Fra nattleksjonen Hoshana Rabba 19/10/11, Shamati

Nattleksjon i forbindelse med Hoshanah Rabbah – 19.10.11

Shamati #8, “What is the Difference Between a Shade of Kedusha and a Shade of Sitra Achra
Last ned: WMV Video|MP3 Audio

Shamati #243,Examining the Shade on the Night of Hoshana Rabbah
Last ned: WMV Video|MP3 Audio

Shaar HaKavanot, “Drushey Chag Succot”, Drush 6
Last ned: WMV Video|MP3 Audio

Yom Kippur og soningen i hver sjel

Meningen med hele prosessen som vi er i ferd med å gjennomgå, er å avdekke skaperen. Vi avdekker han gjennom hans handlinger mot oss. Skaperen skapte i den forbindelse et system, lover som dette systemet eksisterer og handler etter, og mennesker i dette systemet.

Deretter satte han mennesket og systemet i bevegelse. Mennesket må høre på innflytelsen fra skaperen, på hva som skjer inni han og på utsiden, siden alt dette er skaperens bevegelser. Det blir sagt at: «Det finnes ingen andre enn han».

Om mennesket sier seg enig i at alt kommer ovenfra, fra skaperen, blir han følsom for alt som skjer inni og rundt han, på en slik måte at det påvirker han. Slik prøver mennesket å forstå hva skaperen ønsker å avdekke for han.

Gjennom å analysere alle slags handlinger: gode og dårlige, de som er nær han og de som er langt borte, de som han opplever som gode eller dårlige, begynner mennesket å avdekke skaperens plan når det gjelder han selv. Når han oppdager den store avgrunnen som finnes mellom han og skaperen, hvor motsatte deres tanker er, begynner han å avdekke de to motsetningene, den ene motsatt av den andre.

På den ene siden føler han at han ønsker å handle i henhold til sin egen natur. Siden han allerede har oppdaget at det er bedre å følge den motsatte naturen, forstår han at han må handle annerledes. Slik oppdager han ondskapen inni seg, de ondskapsfulle tankene.

Han er likevel glad for dette! Jo flere synder han oppdager i sin egen natur, jo større anstrengelser han gjør for å avdekke dem, jo nærmere kommer han tross alt en ekte bønn, det vil si forespørselen om å korrigere dem. Forespørselen for korreksjon kalles «soning».

De ondskapsfulle tankene trenger ikke å forsvinne, men de må «sukres». Det vil si at vi må oppnå en ny intensjon over alle våre egoistiske ønsker som gjøres om til giverkraften.

Oppdagelsen av syndene og forbrytelsene skjer ved hjelp av det mektige lyset, lyset Hochma (visdom) som skinner mot et menneske og konfronterer han med hvor ondskapsfull og motsatt av skaperen han er. I henhold til hans anstrengelser vil han så nærme seg korreksjonen.

Alle korreksjonene, akkurat som alle våre synder, er skaperens arbeid. Til slutt vil alle syndene og deres korreksjoner, alt lyset som vi tiltrekker oss for å oppdage ondskapen og korrigere den, oppnåelseslyset, kun være for å glede skaperen. Det viser seg at ved å avdekke syndene og deres soning, oppnår mennesket en omfavnelse med skaperen og deretter likhet med han.

Fra første del av Den daglige kabbalaleksjonen 6/10/2011, Shamati #177

Omvendelse for verdens største egoist

Spørsmål: Hvordan kan jeg granske meg selv for å være sikker på at jeg utvikler meg i overensstemmelse med instruksene fra de grunnleggende kildene og ikke gir etter for min egen egoisme?

Svar: Det er dette vi har Elul, årets siste måned, for. Verden ble skapt fem dager før skapelsen av mennesket. Den dagen mennesket ble skapt, kalles den første dagen av det nye året. De fem tidligere dagene representerer de fem nivåene, de fem fasene. Du må derfor granske din virkelighet, det vil si, din omgivelse.

Du lever og oppfatter deg selv i henhold til omgivelsen din. Du gransker deg selv i forhold til den. Dere lever sammen, du og omgivelsen din. Før du «fødes» som kommunikativ, må du sjekke omgivelsen du skal ha rundt deg. I følge den, vil du se hvilket menneske du kommer til å bli.

Hvilken omgivelse velger du? Med andre ord, hva ønsker du å oppnå i livet ditt, i hele virkeligheten, i gruppen, i bøkene og det du hører fra læreren din? Finn ut hvordan du relaterer til det og hva det er du ønsker å oppnå.

Det er ikke enkelt. Du står overfor veldig vanskelige beregninger her. Synspunktene til det eksterne samfunnet har stor påvirkningskraft og tvinger oss til å fortsette å spørre: «Hvor befinner jeg meg – og hvor er alle de andre? Det finne millioner, milliarder andre, mens jeg bare er ett menneske». Det er ikke lett å fortsette på denne veien hvis det er en personlig vei og ikke en vei som er allment godkjent av massene.

Du må holde hodet klart her. I henhold til hvilken standard gransker du denne veien? Den kan ikke evalueres i følge vanlige menneskers vurderinger. Du trenger heller ikke å tro på noen. Alt kan granskes og analyseres. Utfør derfor denne undersøkelsen og bygg opp ditt eget forhold til omgivelsen, læreren, bøkene og skaperen. Dette kalles «omvendelsen» i Elul måned.

Dette er veldig delikate tolkninger, som med tiden bare blir mer fintfølende. Det er som om de henger i løse luften, uten å ha noe å støtte seg til – det finnes bare tro over fornuft. Det er fordi du, etter å ha gransket alt i ditt ego, er nødt til å skille deg fullstendig fra det og bygge det spirituelle forholdet ditt over den.

Uten egoisme, uten å granske inni den, kan du ikke granske deg selv. Derfor må du være takknemlig for alle de egoistiske tankene og ønskene, som misunnelese, hat, vellyst, ergjærrighet og hovmod i forhold til virkeligheten, fiender og venner, kritikk av venner, læreren og skaperen. Alt kan granskes og med utgangspunkt i det fundamentet kan det nye nivået ditt bygges opp. Det kalles en ny begynnelse.

Når du har gransket hele virkeligheten din og den aktuelle tilstanden, begynner du, over alt dette, å få øye på målet du sikter mot. Når du har innrømmet alle de mulige lovbruddene til egoismen din (omvendelsens ord fra bønnen for Rosh HaShana) og har gransket og forstått din sanne natur, kan du forestille deg hva det motsatte betyr. Ellers ville det ikke være mulig.

Derfor skapte skaperen den onde tilbøyeligheten og Torah som motpart, som middelet som korrigerer den, siden den inneholder lyset som korrigerer. Har du, derimot, ingen ond tilbøyelighet, hvis du ikke har oppdaget og innsett egoismen din, da trenger du ingen korreksjon. Om du ikke har til hensikt å korrigere deg, da har du ikke bruk for Torah.

Du må først føle at det ikke finnes noen verre enn deg. Du ønsker å svelge over alle andre, å overgå dem, du er misunnelig på alle og hater dem. Anser du deg selv som det verste mennesket i verden? Kan du rettferdiggjøre det dårlige forholdet du har til noen, etter å ha gransket det grundig?

Innser du at hver eneste synder faktisk er avdekket inni deg og at du ikke har noe annet valg, da har du nådd omvendelsesbønnen for Rosh HaShana. Du opphøyer giveregenskapen, kjærligheten for andre – som er skaperen – og du ønsker at den må begynne å herske inni deg.

«Jeg skapte den onde tilbøyeligheten» betyr måneden Elul, de fem dagene innen begynnelsen på det nye året, tidsepoken for menneskets skapelse. I løpet av disse dagene skapes menneskets virkelighet, den forferdelige virkeligheten. Det er han som ser den som forferdelig, i stedet for å se den som full av lys og godhet – der kun skaperen hersker, bare kjærlighet og giverkraft.

Men takket være dette, ankommer han begynnelsen på det nye året, det nye nivået. Han har Torah, middelet for korreksjon, lyset som korrigerer. Nå vet han hvordan man anvender kraften i naturen, hvordan å utvinne den for sin korreksjon og å vende tilbake til det gode ved hjelp av denne øvre kraften. For meg er den øvre kraften den mer opphøyde giveregenskapen, sammenlignet med mine egoistiske egenskaper.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 26/9/11, Writings of Rabash

Skriv et brev i ditt eget hjerte

Når vi ønsker hverandre et godt nyttår og å bli «innskrevet i livets bok», er ordene våre fyllt med den øvre kraften. Vi er tross alt knyttet sammen med hverandre gjennom gjensidig forberedelse og har utdypet egenskapene våre på den hvite bakgrunnen.

Den hvite bakgrunnen vi skriver på er den samme gjensidige garantien vi kan se for oss som gruppens «hvithet». Mot den gransker jeg ønskene og egenskapene mine og ser hvordan de er i kontrast til gruppen og hvor upassende de er for samhold med den. Allikevel fortsetter jeg å skrive og gir ikke opp. Jeg fortsetter mer og mer å granske motsetningene.

Dette arbeidet, måneden før det nye året, er betinget av prinsippet om at «den som streber etter skaperen (Israel), lyset som korrigerer  (Torah) og den øvre kraften (skaperen)er èn. Israel er den som ønsker å knytte seg sammen med andre. Torah er lyset som korrigerer den onde tilbøyeligheten som kun avdekkes i arbeid med gruppen. Bare i gruppen ser vi  den onde tilbøyeligheten, som svart på hvitt – dersom jeg ser for meg gruppen som fullstendig «hvit» – korrigert. Og om vi ønsker å nå den generelle hvitheten, å oppdage skaperen innenfor samhørigheten vår, avdekkes han og vi mottar hans «underskrift».

Vi skriver ned alle disse «registreringene» i våre egne hjerter, hver og èn i sitt eget. Menneskets hjerte er en helhet av «613» ønsker som foreløpig er ukorrigerte; det er det onde, urene og knuste hjertet. Det er dette hjertet vi lenges etter å korrigere. Og korrigeringen skjer ved at vi knytter hjertene våre sammen.

I den framtidige tilstanden kommer alle hjertene våre, alle tankene våre, til å være knyttet sammen på en slik måte at sinnet og hjertet vil smelte sammen til ett – og vi vil alle sammen bli som èn. Ut i fra håpet om å nå den tilstanden, er det hver av oss skriver sitt brev.

Og når vi skriver på den måten, skriver vi ikke bare et brev. Vi skriver boken Torah i hjertene våre. For i virkeligheten forteller Torah oss om avdekkingen av det onde i oss – og om korreksjonen vi mottar ovenfra, fra den øvre «hvitheten». Derfor skjelner vi den svarte formen fra den hvite, slik at vi kan skrive med den første på den andre. Men vi må også granske egenskapene til det hvite, det omsluttende lyset. Å lære å «skrive» er for oss bare forberedelsen for det omsluttende lyset til å komme og opplyse oss innenfra.

Derfor forblir det svarte svart og det hvite forblir hvitt. De er bygningens grunnmur. Men vi har allerede opptatt begge inni oss og utdyper oss i det, til det som kalles «torahs hemmeligheter», stedet der både det svarte og det hvite smelter sammen til èn helhet. Men det er en hengivenhet som umulig kan uttrykkes skriftlig.

I det skrevne språket markerer vi ikke Taamim (smak), Nekudot (vokaler) og Tagim (kroner over vokalene) – den riktige skriveformen (dette indikerer hvordan de utelukkes i skriftlig hebraisk og hvordan man derfor må kjenne ordene for å vite betydningen av dem). Dette er fordi vi må oppnå dem ved vårt indre arbeid og tilføye dem til bokstavene.

Vi kan oppsummere det slik: Vi oppdager vår svarthet i forhold til gruppen når vi ser den for oss som om den er i den endelige, fullkomne, «hvite» tilstanden. Og når vi fullfører dette arbeidet, føler vi at vi har nådd en tilstand der skaperen må fullføre den, å «skrive under» på den.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 25/9/11, Writings of Rabash

Jeg ønsker dere et Godt Nytt År

Alt vårt arbeid er vendt mot korreksjon, siden det utføres for at vi skal oppdage vår manglende korreksjon – vår motsetning til atziluts virkelighet. «Inngraveringen» i livets bok som vi mottar ved begynnelsen av det nye året, symboliserer at vi virkelig lengtet etter atziluts virkelighet, prøvde å avdekke vår kontrast til den og viste et oppriktig ønske.

Om vi lenges etter å være i atziluts virkelighet og oppdager smusset i oss, betyr det at vi ransaker oss selv og ønsker å vende tilbake dit («omvendelse») under omvendelsesperioden (Selichot).

Fornyelse betyr å ransake seg selv og se hvordan vi er helt motsatt  en ny begynnelse. Lenges vi etter det, uten å gi opp – eller å fornekte vår motsetning, men tvert i mot fortsetter til vi ser hele vår egoistiske form som står i kontrast til det første spirituelle nivået   i atzilut – da betyr det at vi har fullført inngraveringen vår i livets bok.

Denne inngraveringen står i kontrast. Den er svarte bokstaver på en hvit bakgrunn. Slik har vi skjelnet vår nøyaktige form og uttrykt vårt store ønske om samhørighet og om å bli opptatt av det hvite lyset. Det betyr at vi er kommet gjennom omvendelsesperioden og har nådd begynnelsen på det nye året. Da ber vi skaperen  om å avslutte skriften vår og å «forsegle» den.

Nå kan vi ikke gjøre noen ting annet enn å ønske hverandre å bli innskrevet og forseglet i livets bok. Bare gjennom samhørighet med hverandre kan vi få et godt nytt år og bli innskrevet og forseglet i livets bok. Man kan ikke ønske det for seg selv og be skaperen om å gjøre det for en. Vi kan bare ønske det for hverandre og få skaperen til å forsegle inngraveringen for hver og èn av oss.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 25/9/11, Writings of Rabash

Mitt ønske er at alle når finalen

Spørsmål: Hva vil det si å gi opp alt for å nå det spirituelle målet?

Svar: Å gi opp alt for det spirituelle er å bestemme seg for at målet mitt er å oppnå giveregenskapen, slik at bare denne får styre meg i en slik rekkevidde at mitt «selv» ikke lengre føles. Akkurat som du nå ikke føler skaperen, kommer du ikke til å føle deg selv.

Uansett hva som skjer, uansett om folk skjeller deg ut, eller hva som blir sagt om deg – ingen ting kommer til å påvirke deg.

Egoet ditt kommer til å vokse seg større og større, men du kommer hele tiden til å heve deg over det med giveregenskapen din. Og da kommer du til å ligne skaperen til en viss grad.

Du skjønner; vi kan irritere ham så mye vi orker, uten at det påvirker ham. Hvordan takler han det? Er den øvre kraften ikke i besittelse av et sinn, eller følelser? Nei, det er bare det at giveregenskapen er hevet over alt. «Kjærligheten dekker over alle synder!» Og om vi kommer dit, betyr det at vi er rede for Rosh HaShana (det nye året)…

Dette er veldig vanskelige situasjoner. Og jo raskere du rykker framover, jo oftere kommer du til å falle. Det er som i sportsverdenen: den som når finalen er den som er best egnet til å nå målet. Utvelgelsen blir mer og mer kompromissløs, derfor kommer færre og færre fram til finalen. Da er det ikke til å undres over at mennesker faller fra på veien. Det er trist, men slik er naturens gang.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 26/9/11, Writings of Rabash

Menneskets fødselsdag

Årets begynnelse, «Rosh HaShana», er en spesiell dag der vi fødes som «mennesker». Et menneske kalles «Ben Adam», som betyr «sønn» på det nivået som kalles Adam, (lik skaperen). Dette nivået begynner med innskrenking, med sjelens lojalitet (Mesirut Nefesh).

Nefesh (sjel) er det første og svakeste lyset vi oppnår. For å klare det, må vi sette det høyere enn våre fysiske liv, dvs gi opp alle mulige slags tilfredsstillelser for spirituell hengivenhets skyld – samhørighet med hverandre, gjensidig vekkelse og garanti. «Jeg er villig til å gi opp alle materielle ting for å oppnå giveregenskapen»; det er menneskets begynnelse.

Fra dette punktet begynner man å heve seg oppover nivåene mens man arbeider med å perfeksjonere giveregenskapen inni seg og hele tiden prøver å forbli sammensmeltet med den. For å klare det må man få i stand en passende omgivelse for seg selv, der man er under påvirkning. Dette arbeidet kalles skaperens arbeid. Det er å arbeide med sin likhet til skaperen og med sin hengivenhet til ham.

Denne omgivelsen består av: den kabbalistiske gruppen, læreren, bøkene og studiet, dvs alle grensene et menneske befinner seg innenfor. Samtidig må en alltid ransake seg selv: Handler du riktig og gjør du alt for å arrangere livet ditt riktig, hvordan bør du fordele tiden din, tankekraften og intensjonen, for på best mulig måte å oppdage ønskene dine? Slik dømmer vi oss selv før det nye året begynner, i tiden som kalles «omvendelse».

En må holde seg til gruppen for å motta den virkelige lojalitetskraften fra dem og, som skrevet står: «gi hele sin sjel» (Mesirat Nefesh), som når man blåser i hornet, eller under Isaks ofring. Ved hvert nivå er det nødvendig å oppnå denne tilstanden.

Nå forventes det dog ikke at vi skal utføre et så ufattelig stort offer som Abraham, som ofret sin elskede sønn. For oss er det nok å blåse i hornet (Shofar). Slik er nivåene våre adskilte: forfedrene tilhører nivået av HaBaD – og vi tilhører NeHY. Men i virkeligheten er dette det samme offeret ethvert menneske må utføre på hvert nye nivå av ønsket om nytelse som blir avdekket inni ham.

Etter det fortsetter vi kontinuerlig å øke viktigheten (skjønnheten Shufra) av giveregenskapen gjennom vår vilje til å oppnå lojalitet i sjelen. Alt begynner med den første innskrenkningen (Tzimtzum Alef) – og etterpå oppturen av vårt ønske om nytelse. Her begynner mennesket og dette er betydningen av det nye året, den dagen vi begynner å vokse.

Selv om det synes å være mange oppdiktede fortellinger som forteller om årets begynnelse, må vi prøve å trenge inn i dem. Der ser vi skapelsesplanen, ønsket om å glede skapningene, ønsket om tilfredsstillelse og arbeidet for å oppnå det – for igjen å gå tilbake til utgangspunktet og holde seg til den grunnleggende tråden – og å forstå tekstens indre mening.

Det finnes nemlig ulike måter å formidle ting på. Selv kabbalistene skriver på en måte som gjør at den som leser det oppfatter innholdet i henhold til sitt eget ninå. Også når noen oppfatter disse historiene som et eventyr for barn, vil han rykke framover og vokse. Det betyr at han må gå gjennom disse ulike nivåene.

Selv om det kan se ut som et eventyr, skjuler det en uendelig dybde, like høy som alle de spirituelle nivåene. Vi må prøve å oppnå det dypeste, innerste nivået for å få et forbilde for vår egen korreksjon, for å bli menneskelige og begynne det nye året på denne måten.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 29/9/11, Writings of Rabash