Hva er kjærlighet i vår fysiske verden? Det er en «dyrisk», materiell og egoistisk kjærlighet som lar oss dra glede av hverandre. Foreldre elsker barna sine instinktivt og barna elsker instinktivt sine foreldrene, i den grad begge får det de ønsker av hverandre. Og alt dette er fylt av en egoistisk intensjon.

Dersom man tar vekk noe av morsinstinktet som moren føler for barnet sitt, kommer hun til å behandle ham på samme måte som hun ville behandlet et hvilket som helst annet barn. Selv om han hadde sultet ville hun ikke brydd seg. Dette betyr at foreldrenes følelser er instinkt og ikke kjærlighet.

Kjærlighet mellom kjønnene er hormonelt betinget. Dersom man hadde blitt injisert med en spesiell type horomonsammensetning, hadde kjærligheten man følte plutselig forsvunnet eller den hadde oppstått ut av intet. En slik tiltrekning er hormonelt betinget.

Dette tilhører det kroppslige, «dyriske» nivået. Genforskere og biologer kan forklare dette i detalj, men vi lovpriser naturligvis denne følelsen og tillegger den spirituell mening bare fordi den gir oss så stor glede. Derfor vil vi gjerne også opphøye den til å være noe mer.

Noen ganger ser vi også uttrykk for ekstrem kjærlighet, noe som kan gjøre stor skade. Når kjærligheten er grenseløs, fører det nemlig til hat. Når noen elsker meg, må jeg forsikre meg om at jeg ikke lar dem elske meg for mye, og de må forsikre meg om det samme. Alt må være i balanse. Når kjærligheten «skyller inn» over grensene mine, er det som at jeg utslettes og da begynner jeg å hate den personen som elsker meg og jeg skyver ham eller henne vekk.

Dette ser vi eksempler på i relasjonen mellom foreldre og barn. Den ekstreme kjærligheten man kjenner for barnet sitt kan føre til at barnet føler forakt og hat, og barnet kan ikke klandres for dette. Det er den voksne som må ta ansvaret for at dette skjer siden han ikke begrenser kjærligheten sin, noe som betyr at han mangler en «skjerm» (Masach). Vi må alltid begrense graden av samspill med barna våre. Først når vi er ved slutten av korreksjonsperioden, i evighetens verden, kommer vi til å være i stand til å tilegne oss «endeløse skjermer».

Det er altså ingen vits i å snakke om kjærlighet i vår verden, siden normen her er å utnytte hverandre. Det er slik vi lever her og det er ikke nødvendig å avvise eller forakte måten vi uttrykker kjærlighet på. For eksempel bor par sammen i årevis og viser omsorg og tar vare på hverandre. Det er imidlertid nødvendig å trekke et skille: På grunn av begjæret og egoets krav om å bli tilfredsstilt, gjør jeg det til syvende og sist fordi det har blitt en vane og dermed en del av personligheten min.

Men kjærlighet i den spirituelle verdenen er å gi helt uten tanke for seg selv.

Fra den 4. delen av  Daily Kabbalah Lesson 3/4/2011 om kjærlighet.

Kategori: Barn, Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Kjærlighet, Kvinner, Utdannelse |