Torah, 2. Mosebok, Mishpatim, 23:3: «Og du skal ikke favorisere den ringe i et tvistemål han har.»

Med ordet «ringe» mener vi en tilstand der et menneske ikke har krefter til å overkomme den. Den «ringe» er svak og du må ikke påtvinge deg ham, ellers vedblir svakheten hans. Du må bedømme med hensyn til tilstanden han er i. Alt må være ifølge loven, dommen må settes sammen uten forbindelse til «Partzufim.»

Dette refererer til høyre og venstrelinjene. Hvilken er den svakeste? Altruisme anses å være svakere sammenlignet med egoisme; egoet er sterkere.

Du trenger ikke å lene deg til denne siden. For det første, kan du ikke. For det andre, trenger du ikke å gjøre det, så sant du ikke har hevet den svake siden til et nivå der det er så viktig for deg at begge linjene blir likeverdige og da kan du bedømme på tross av alt.

Oppgaven vår er å heve «høyrelinjen» til et betydningsfullt nivå. Her kan det ikke være noen tilbøyelighet til den ene eller den andre siden: ikke til høyre og ikke til venstre. Det er ikke sånn som det er i forskjellige religioner og trosretninger.

Så lenge de to linjene ikke er balansert som i en vektskål, kan du ikke bedømme. Men hvordan er det mulig å bedømme dersom de er jevnbyrdige? Hvem av dem har rett? Ingen av dem! Ta begge to og hev dem oppover. Kun der samler trekantens høydepunkt dem som to motsattheter som bare kan sammenkobles ovenfor, på neste nivå.

Dette er hele skjønnet, når du bekrefter nøyaktig at det ikke finnes rom for avvik, de to linjene er helt jevnbyrdige! Jeg ser ingen fordel i det ene versus det andre. Og da oppdages behovet for oppstigning. Inntil da er det bare ord og ikke et behov.

Det samme skjer på neste nivå. Mekanismen er identisk på alle nivå.

Fra KabTV`s «Secrets of the Eternal Book», 24/5/13

Kategori: Spiritualitet, Spørsmål og svar, Toraen - Inga kommentarer →

Spørsmål:
Ifølge nettdugnad (crowd sourcing – wisdom of the crowd) teknologi, er enhver diskusjon fiendtlig til det allmenne sinnet, fordi mennesker blir forsiktige når de snakker. Det fører til minimalisering av tankeforskjellene. Hvordan stemmer dette med den integrerende tilnærmingen? Bør en integrerende gruppe opprettholde forskjellene? I hvilken sfære bør vi samle oss og bli som èn?

Svar: Vi trenger ikke å være bekymret over forskjellen. Forskjell foregår når alle ivaretar sine egne former for egoisme og på samme måte som folk har ulike ansikt, har de også ulike interne kvalifikasjoner. Denne kjennsgjerning manifesterer seg selvsagt på fullstendig egoistisk vis.

Hvis vi aksepterer noen som medlemmer i et team og lar dem bidra til gruppen ifølge sin individualitet, begynner de å tenke annerledes. De individuelle kvalifikasjonene deres viser seg, med andre ord, i en mer utgående linje og de begynner å tenke: «Hvordan og hva kan jeg bidra med til gruppen?»

I det tilfellet «svulmer» egoismen vår opp; den lærer å tenke annerledes, ikke på hva vi kan få – men snarere på hva vi kan gi. Når jeg får, har jeg et veldig begrenset behov – mitt eget personlige behov. Når vi tenker på hva vi kan gi (la oss si at vi lever i et virtuelt rom og har et nært, altruistisk forhold), da anstrenger vi oss for å forstå hva andre mennesker på vårt team ønsker.

Basert på dette, blir jeg lik Gud, selv om det er enormt vanskelig. Det betyr at hver og en av oss må ha omsorg for ni venner. Vi har ingen innvendinger mot å spille denne rollen, men hva kan vi gi de andre? Hva ville den første, den andre, den tredje… vennen ønske seg? På dette punktet begynner vi å slippe fantasien fri. Det er her ressursfullheten vår blir ubegrenset. Vi utvikler den istedenfor å legge bånd på den.

Hva er det man trenger når man befinner seg innenfor sin egen lille egoisme? Uansett hvor mye man fantaserer, ender man opp med å være snever og primitiv; alle jager etter de samme drømmene.

Men vi klarer å realisere hele verden fordi vennene våre (som vi prøver å gi til) aspirerer etter et totalt annerledes eksistensnivå. Så vi gjør vårt beste for å bli sterke og sørge for at de andre får hva de ønsker seg.

Fra KabTV`s «Wisdom of the Crowd»14/5/13

Kategori: Gruppearbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Skaperen utstiller faktisk en «teatralsk forestilling» foran meg der alt, skuespillerne og alt sammen, er dukker, bortsatt fra meg.
Derfor, når jeg prøver å føre dem nærmere ham, korrigerer jeg egentlig meg selv. Hele verden er en del av sjelen min, knuste og splintrede beholdere, oppsplittede ønsker som er bortspredt fra meg i ulike retninger. Og nå må jeg føre dem nærmere sammen igjen.

Hvis jeg hadde vært sterk nok, ville skaperen ha latt meg føle sorgene deres som mine egne. Men for å gjøre arbeidet lettere for meg, sender han meg følelsen av problemene «deres» for at jeg skal arbeide med dem. Men hvis jeg ignorerer dette arbeidet, kommer jeg selv til å føle at jeg har problemer.

Det er derfor jeg ennå oppfatter hele verden «fra sidelinjen», for da er det enklere for meg å bearbeide den. For hvis elendigheten til alle menneskene som dør av sult, i krig og andre katastrofetilstander ville ha manifestert seg i meg, hvis jeg hadde konsentrert alle de tomme beholderne mine selv i liten grad på vår verden, ville jeg ikke ha tålt presset.

For å forhindre dette ble disse beholderne separert fra meg og gitt til meg for å føle dem som fremmede for at jeg gradvis, etter hvert som jeg blir sterkere, skal føre dem nærmere meg selv. Da, iløpet av tilnærmingen, finner jeg ut at de ikke har problemer, at de tvert imot er korrigerte og opplever nytelse. Baal HaSulam skrev om dette i artikkelen «The Creator`s Concealment and Revelation» («Skaperens dølgsmål og avdekkelse»).

Det finnes ikke noe alternativ. Jeg klarer ikke å absorbere alle verdens sykdommer, selv om vi snakker om mine beholdere, mine ønsker.

Vi skjønner bare ikke at en høyere barmhjertighet faktisk skjuler seg i knusingen av beholderne. Til sist oppnår jeg, takket være den, en beholder som er istand til å innhegne hele virkeligheten, alle skaperens lys; men jeg føler aldri denne tomme beholderen slik den er, fordi det er umulig å utstå denne følelsen.

Et menneske makter knapt nok å holde seg oppreist med alle problemene sine, selv på den lille scenen vi har. Så hva kan vi si om hele det tomme Malchut i den uendelige virkeligheten. Et menneske får enkelte ganger en liten dråpe av den tilstanden, «opplysningen av Malchut«, en forferdelig følelse av et gapende tomrom…

Vi fikk imidlertid knusingen av beholderne for å hjelpe oss og er nå istand til å gjennomgå en rekke stadier og å gradvis samle dem sammen. Og når jeg fører en ekstern del nærmere meg i prosessen, blir denne bitre «frukten» søt og da legger jeg den i «kurven» min til den er fyllt med fruktene fra kunnskapens tre.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 23/8/13, Writings of Baal HaSulam

Kategori: Adam-Den felles sjel, Den daglige kabbalaleksjonen, Oppfattelse, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål:Hvordan kan vi vurdere om møtet var en suksess? Er parameteret en følelse av ”bringebær sfæren”?

Svar:”Bringebær sfæren” refererer til gruppen som blir til en, en gruppe på ti som blir til en. Da mister hvert medlem av gruppen følelsen av seg selv og føler at han befinner seg på et høyere nivå. På vårt nivå, er vi ti. På neste nivå, blir gruppen på ti, til en. Dette er hva jeg kaller en ”bringebær sfære”.

Alle burde prøve å se det på denne måten. Vi annulerer oss selv og stiger ved hjelp av giverglede kraften, og vil i stedenfor ti, bli til en, men på det neste nivået. Dette kalles å heve MAN.

Vi trer inn i det øvre som et foster, og begynner å føle det. ”Bringebær sfæren” blir til en dråpe sæd i forhold til det øvre. Så når vi annulerer oss selv og er innlemmet i Ham sammen, føler vi noe, men vet ikke nøyaktig hva det er. Jeg føler meg bra på grunn av noe som er utenfor meg, men jeg skjønner ikke helt hvor det er eller hva som skjer. Dette er begynnelsen på Ibur (unnfangelsen).

Hvis vi føler en uvanlig varmebølge mens vi møter publikum, må vi tre inn i bringebær sfæren sammens med dem, og dermed anspore dem.

Alle mennesker har roten til forbindelsen med skaperen. Reshimot (spirituelle gener) som dukket opp etterat beholderne knustes, er bare forskjellige i hvor dypt den er skjult. Alle må nå korreksjon, når dere skaper en bringebær sfære sammen med publikum, er dette en helt spesiell følelse av forbindelse. Du overbringer din oppvåkning til dem ved hjelp av det omkringliggende Lyset. Da begynnerden gnisten som ligger gjemt dypt i dem, og ikke tillater en person å føle den, å flyte og å komme opp til overflaten.

 
Fra forberedelsen til den Daily Kabbalah Lesson 8/23/13

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Spiritualitet - Inga kommentarer →

Det er umulig å oppfinne noe som ikke allerede eksisterer i naturen.
Det finnes kanskje ikke noe motstykke i materiet vi bygger det fra, eller på samme nivå, men det er nødt til å eksistere. Vi tar alle eksemplene og alle analogiene fra det som allerede finnes i naturen; vi kan ikke oppfinne noe som er absolutt nytt.

Det er grunnleggende umulig. Det finnes bare ett nytt punkt i hele skapelsen – noe fra ingenting (Yesh Mi Ayin). Alt annet, bortsett fra denne «begynnende skapelseshandlingen» (Første Mosebok Maase) er en konsekvens av møtet mellom beholderen og lysets egenskaper, i ulike sammenhenger. Så vi kan kun ta eksempler fra eksistrende egenskaper og skape paralelle former.

Alt det vi bygger i vår virkelighet, som vil si i våre egoistiske følelser, kalles «denne verden» – og det finnes eksempler på dette i naturen. Hvis vi ønsker å fortsette utviklingen vår ved å studere naturens visdom, må vi utvikle en ny innsikt som fokuseres på giverglede. Da kan vi også selv realisere eksemplene av å gi.

Vi får ingen eksempler av de høyere egenskapene i denne materialistiske verden og derfor ender all vitenskapelig progress på grensen mellom vår virkelighet og de øvre virkelighetene. Selv før vitenskapen har overanstrengt seg, kommer det materialistiske ønsket vårt til en blindvei og stopper. Utviklingen vår stanser på et visst punkt siden vi ikke finner nye eksempler å implementere i denne verden.

Aller viktigst, vi har mistet viljen til å lete etter dem for å oppfinne nye ting og på den måten å avansere på materialistisk nivå. Vi er et overgangspunkt, på grensen til avdekkelsen av nye, spirituelle ønsker.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 21/8/13, Writings of Baal HaSulam

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Kabbalastudier, Spiritualitet, Spørsmål og svar, Vitenskap - Inga kommentarer →

Spørsmål:
Er det mulig å komme frem til det rette ønsket for spiritualitet uten å ha noen problemer i den fysiske virkeligheten?

Svar: Det finnes ingen fysiske problemer. Den fysiske virkeligheten eksisterer ikke separat fra den spirituelle. Alt har sin tilhørighet i den spirituelle virkeligheten. Den fysiske formen vi nå fornemmer virker bare fysisk siden vi oppfatter den uten rett intensjon; den må vi opprette ved eget arbeid. Vi ble simpelthen født slik, med splintrede ønsker.

Fornemmelsen i den knuste beholderen, uten noen uavhengig intensjon og kun i henhold til beholderens utviklingsplan, kalles den fysiske virkeligheten. Dette betyr at det materialistiske er det jeg fornemmer uten å måtte anstrenge meg. For å kunne fornemme det spirituelle, er jeg nødt til å fokusere meg selv på en viss måte og bare da blir jeg istand til å fornemme den. Disse handlingene kalles korreksjoner.

Vår verden er faktisk fundamentet til hele systemet i den spirituelle virkeligheten. Systemet for de høyere virkelighetene avdekkes i form av ytterligere forbindelse mellom alle virkelighetens elementer. Dette nettverket kalles de høyere virkeligheter.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 12/8/13, Writings of Baal HaSulam

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Hver lov i Torah er som å søke etter en bølgelengde, lignende en radio, som vi bruker for å stille oss selv inn med stadig større nøyaktighet. Vi øker hele tiden vår følsomhet overfor skaperen og slik nærmer vi oss ham.

Vi har et punkt i hjertet i egoet vårt, som er den gudelige delen ovenfra. Jeg utvikler hele tiden dette punktet ved å studere, ved å arbeide i gruppen og i den riktige omgivelsen og samtidig vokser også egoet mitt for å vise meg at det er motsatt punktet jeg har i hjertet. Disse to motsatte, motstridende egenskapene, vokser konstant hos meg.

Selvfølgelig er jeg bare opptatt av det positive, av å forstørre punktet i hjertet der jeg fornemmer skaperen, hvem han er og hvilke egenskaper han har; men den egoistiske egenskapen vokser konstant i motsetning til dette, for å balansere det. Jeg finner en delta mellom diss to egenskapene, forskjellen mellom skaperen og meg selv og jeg bearbeider det slik at jeg skal avsky mitt egoistiske «jeg», som er i så stor grad motstridende til skaperens egenskap at det rette kravet om korreksjon vil sprenge ut av meg – da kommer det korrigerende lyset.

Det korrigerer faktisk egoet mitt, kobler det sammen med punktet i hjertet mitt som også svulmer opp. Da formes midtlinjen hos meg, knyttepunktet mellom disse to punktene.

Det finnes ikke noe stadie langs den spirituelle veien hvor jeg kan sette meg ned og forbli i samme tilstand mens klokken tikker og går; noe slikt eksisterer ikke, noe som vil si at det er jeg som beveger meg hele tiden. Derfor er jeg øyeblikkelig nødt til å følge høyrelinjen. Men hvordan gjør jeg det? Slik vokser venstrelinjen som kommer fra skaperen konstant og takket være det lenges jeg etter høyrelinjen. Skaperen forstyrrer balansen min på venstresiden, mens jeg i forhold til det lengter etter høyrelinjen.

Fra KabTV`s «Secrets of the Eternal Book», 24/6/13

Kategori: Spiritualitet, Spørsmål og svar, Toraen - Inga kommentarer →

Spørsmål:
Hva betyr inkludering i andres mangel? Hvordan foregår det?

Svar: Når du har omsorg for andre, er du inkludert i all deres mangel. De sier at gjennom fem mennesker er du forbundet med hele verden. Det er logisk at dersom gruppen vår arbeider med spredning, f.eks. i Sør-Afrika, som per i dag har nærmere en halv milliard innbyggere, så via kontakt med etpar tusen mennesker, med bruk av ordinært nettverk, mottar de mangelen til titalls, ja, selv hundrevis av millioner.

Gruppene våre disseminerer helhetlig undervisning  til alle verdenshjørnene og på den måten vekker de denne kontakten. Det er logisk at all mangelen som fanges i ett «fiskegarn» kommer fram til senteret vårt og herfra avledes metoden for korreksjon. Og vi absorberer mangelen til hele verden og fortsetter å heve den oppover til skaperen, til «Malchut de Ein Sof», med ønske om å være «som et menneske med ett hjerte.»

Når vi arbeider slik i form av en pyramide, korrigerer vi hele verden og utfører arbeid som kalles «Kohanims (prestenes) arbeid» – arbeidet som er betrodd til Israel. All menneskelig mangel tilhører den materialistiske verden, behovet for næring, sex, familie, penger, respekt og kunnskap. Men vi har nådd en slik krise at vi ikke en gang klarer å tilfredstille de jordiske ønskene uten riktig forbindelse oss imellom. Og denne nedbrytelsen viser seg mer og mer for hver dag.

Tidligere utsto vi ulike private problemer, oppløsning av familien, problemer på arbeidsplassen og problemer med barneoppdragelse. Disse problemene var ikke direkte truende for vår eksistens. Men i dag har problemene steget til et nivå av generell økologi, helse, nedbrytelse av familiekonseptet og masse-arbeidsløshet. Det dreier seg om daglige problemer som vår eksistens i denne verden avhenger av.

Fra forberedelsen til den daglige kabbalaleksjonen, 14/8/13

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Israel, Kabbala disseminasjon, Spiritualitet, Spørsmål og svar, Verdens nasjoner - Inga kommentarer →

Skaperen har skapt ønsket om nytelse og forbereder det for at det skal holde fast ved ham selv, som er det endelige stadiet dette ønsket må nå, å ville bli lik lyset.
Det forblir det samme ønsket om nytelse på innsiden, men eksternt tar det lysets form, egenskapen av giverglede.

For at ønsket om nytelse skal ville bli lik skaperen, som er å ville holde fast ved ham, må det ha lysets egenskaper i tillegg til sin mottakeregenskap. Det må også utforske egenskapen sin, å forstå, føle og bli bevisst sin tilhørighet til det og å ønske å kvitte seg med det, altså å forstå det i dets direkte og motsatte form. I tillegg til det, må det også forstå og føle giverønsket og sammenligne dem med hverandre.

Det viser seg at skaperen skapte dette ønsket til å være variabelt og kombinere mange skygger av disse to egenskapene: ønsket om nytelse og ønsket om å gi. På grunnlaget av inkluderingen av èn egenskap inn i den andre, begynner det å forstå hver egenskap og etter alle undersøkelsene oppnår det intellektet, hodet, det vil si intensjonen, muligheten til å utføre bevisste handlinger.

Men med all kompleksiteten i ønsket om nytelse, som består av et finurlig vev av egenskaper av mottakelse og giverglede i intellektet og hjertet, som er i intensjon og handling, i tanker og følelser, finnes det i all vesentlighet kun ett viktig punkt – punktet med fri vilje. Og resten blir styrt av dette punktet.

Hvis skapningen oppnår dette punktet, blir det kalt «Yashar El» (direkte til skaperen), Israel. og alt det andre skapningen har innenfor sin forståelse, oppnåelse, gjensidige inkludering av ønsker, intensjoner og tanker, bortsett fra dette punktet, tilhører ikke Israel, men tilhører konsekvensen av det, dette punktet med fri vilje – og alt annet strømmer ut fra det.

Skaperen er egenskapen av giverglede og behandler både syndere og rettskafne vennlig. Det skjer aldri noen forandring i ham. Ønsket om nytelse, bortsett fra dette ene punktet Israel, er fullstendig overgitt til sin natur. Det kan forandre seg, men kun grunnet den eneste frie endringen som er mulig i dette systemet, som kalles punktet av Israel.

Derfor må vi forstå at den øvre kraften og ønsket om nytelse befinner seg i absolutt hviletilstand. Det eneste elementet i skapelsen som kan endre seg og avgjøre noe er Israel. Det er derfor ingen vits i å se på de som ikke har noe punkt i hjertet siden de ikke har noen fri vilje. Selv om de ser ut som mennesker, så er de ikke de menneskene, Adams sønner, som ligner (Domeh) skaperen, som punktet i hjertet.

Så uansett hva som skjer i denne verden, uansett om de angriper oss og håner oss, eller om de er for eller mot oss, er alt dette demonstrasjonen av ønsket om nytelse i forhold til oss. Det viser oss bare behovet for å bruke vår frie vilje til å lede det til å holde fast ved skaperen. Dette er arbeidet vårt.

Fra forberedelsen til den daglige kabbalaleksjonen, 15/8/13

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Fri vilje, Israel, Spørsmål og svar, Verdens nasjoner - Inga kommentarer →

Baal HaSulam skriver at selv om noen har en lengsel for skaperen, for forståelse av meningen med livets kilde og forbindelse med den, kan han ikke selv være bevisst skaperen så lenge en ånd ikke har kommet over ham ovenfra, så lenge lyset ikke har kommet ned over ham. 

Foreløpig fornemmer vi det som en inspirasjonskilde, innsikt, oppfyllelse og oppløftelse. Hvis man fornemmer en avdekkelse ovenfra, kun da begynner man å høre hva de vise omtaler i bøkene sine. Samtidig, når man innser hva de i virkeligheten snakker om, begynner man å tro dem.

Tro vil si at man er knyttet til ordene deres gjennom ens indre sansninger. Det vil si at man allerede lever i det og begynner å føle, å forstå, å fornemme og å være bevisst at man alltid, i alle tilstandene man gjennomgår, i absolutt alle ting, blir styrt ovenfra. Og der er ingenting i ens liv som ikke ble sendt ovenfra og man reagerte nedenfra, alle ens reaksjoner steg også ned fra oven. Slik ble det ledet gjennom mangfoldige stadier som forårsaket ulike sansefornemmelser.

Det er som om man utførte noe, dro til et sted, man løp rundt omkring, noe var vellykket, noe annet ikke, osv. Ens indre arbeid, moral, fysiske handlinger, smerte og vellykkethet, man ble simpelthen ført gjennom disse stadiene for å skape i ens indre muligheten for å føle mer og mer edle tilstander som får en til å føle hvem det er som styrer dem, med hvilket mål de ble sendt, osv.

Man begynner å føle at man absolutt ikke har frihet i noen ting og at alle ens handlinger realiseres ifølge skaperens (lysets) bevegelser og at man er totalt avhengig av dem. Hvis man får en stor porsjon med bevissthet, som dette, da smelter man inn i det. Og hvis man får en liten porsjon, står man tilbake med bevisstheten om hva som skjer.

Men hvis man befinner seg et eller annet sted på midten, blir man kastet inn i en oppdelt tilstand og skjønner ikke hvordan man bør handle. Enten forbanner man skaperen, eller man sier seg enig med ham – og slik er det hele tiden. Man får en følelse av manglende evne til å fortsette slik.

Det er som om man er oppdelt i to og ikke vet hva man skal gjøre med livet. Plutselig kastes man inn i kritikk og fordømmelse i analysen av hva som skjer med en selv, med slektninger, med venner. Man erstatter, for eksempel, en av slektningene som gjør en sprø og man fordømmer den øvre styrelsen, klandrer seg selv for fortiden, som om man nekter å si seg enig i at skaperen tidligere styrte en.

På motsatt side er man enig i og forstår at alt dette blir gjort med skaperens hjelp og kun for å skjerpe sansene hans, for at han med disse følelsene skal forstå og fornemme den øvre ledelsen.

Disse stadiene passerer gjennom ham en stund, de kommer gradvis tilbake og kjøles ned, de går til «høyrelinjen» eller til «venstrelinjen». Når han heller mot venstre begynner han å føle det som om fortiden var avhengig av ham og han bebreider seg selv for alle vanskelighetene, eller for at han ikke kan forsvare det, siden det ble gjort av skaperen.

Og det motsatte, når han befinner seg på «høyrelinjen», med full bevissthet om at alt dette utføres ovenfra, hva står da igjen for ham selv? Hvor befinner han seg i hele denne prosessen? Eksisterer fri vilje? I en slik tilstand gjør den virkelig ikke det: ikke i handling, ikke i intensjon, ikke i resultater, ikke i noe.

Slik foregår det, til han er fullstendig renset. Det vil si at alle observasjonene og all tvil han har gjennomgår en form for indre arbeid, til han kommer til konklusjonen at der eksisterer et veldig delikat system her av samarbeid mellom ham selv og skaperen, skaperen lenges etter ham og vice versa.

Nå er det nødvendig å styrke denne gjensidige lengselen til den blir fulladet. I det øyeblikket det skjer, vil personen begynne å oppdage det virkelige samarbeidet med skaperen.

Fra Kongressen i St. Petersburg, «Dag tre», 14/7/13, Leksjon 5

Kategori: Kongresser, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →