Inlägg i kategori 'Depresjon'

“Et system-problem som depresjon krever en systematisk løsning”

Medium publiserte min nye artikkel: “Et system-problem som depresjon krever en systematisk løsning” (Medium)

Depresjon har vært et voksende problem i hele den industrialiserte verden i flere årtier, men det har skutt i været siden pandemien brøt ut. Tallet på døde av stoffmisbruk, selvmord og voldelig skyting har gått til værs. Angst er blitt et vanlig problem og profesjonell hjelp er enten for dyrt eller ikke tilgjengelig på grunn av mangel på lokal profesjonell hjelp, eller begge. I en tilstand som denne er  systematisk og samordnet innsats nødvendig. Gjennom å bruke media til å sende ut både beroligende budskap og råd til mennesker i nød, kan vi redde mage liv og forbedre livene til talløse andre.

Over hele verden stiller folk kritiske spørsmål om meningen med deres liv. At de ikke er i stand til å svare på isse spørsmålene setter dem i en følelse av hensiktsløshet, og en som ikke har noen hensikt med sitt liv føler at selve livet er meningsøst. Dette er årsaken bak den voksende eskapismen som uttrykkes på uttalige måter, fra ekstremsport til religiøs fundamentalisme og til stoffmisbruk og selvmord.

For mennesker regnes ikke det å spise, drikke, sove og formere seg som å leve et fullverdig liv. Å leve er å fylle den hensikt som man kom til verden med. Om vi ikke vet hvorfor vi er her, føler vi ikke at vi lever, eller at livene våre har verdi, og dette kan føre til forferdelige konsekvenser.

Om bare noen få mennesker føler på denne måten, da kan du henvise dem til profesjonelle som kan lindre disse smertene til de finner meningen med sine liv. Når så mange i midlertid lider av disse ubehagene, overbelaster det systemet og man trenger en ny tilnærming til problemet. I stedet for å fylle hjernene våre med beskjeder som sender oss ut i shopping og tømmer lommene våre og mere til, enda viktigere, hjertene våre. Media må i alle former spre budskap som hjelper oss med å løse vår situasjon.

Det er ikke umulig, det er et spørsmål om besluttsomhet blant politikere, og om medias forståelse av at situasjonen snart kommer ut av kontroll. I en nødtilstand må vi handle der etter, og det er sikkert at vi nærmer oss en slik tilstand.

På mange måter kan media løfte frem folks økende elendighet. Den mest effektive blant dem er å snu tendensen til å spille mennesker ut mot hverandre til å oppmuntre dem til å rekke hverandre en hjelpende hånd. Utallige studier har vist at solidaritet og samhold i samfunnet hjelper til med å formilde eller til og med løse de fleste sosiale, økonomiske og medisinske problemene. Om media derfor tilbyr en «kollektiv behandling» for alle ved å spre innhold som hjelper mennesker til å komme nærmere hverandre, vil de løse de fleste av problemene som finnes.

Det er sagt at «En delt sorg er en halv sorg.» Det er mye sant i dette. Å dele og forbinde seg med andre er en sikker måte å forene våre hjerter på, og hele våre svakheter. Dette er grunnen til at jo mer vi arbeider for solidaritet, jo fortere løser vi våre sosiale og emosjonelle utfordringer.

Barn må leke sammen

Kommentar: Stadig flere unge mennesker lider i disse dager av depresjon, hyperaktivitet og søvnproblemer. Det betyr at stadig flere barn er mindre lykkelige.

I følge psykologer er dette fordi barn ikke lenger har anledning til å leke. Det handler ikke om dataspill, men om leker som vi pleide å leke før i tiden som gjemsel og sisten, leker som hjelper barn å utvikle viktige ferdigheter.

Mitt svar: Disse lekene utvikler kommunikasjon barn imellom i en avgjørende fase i deres utvikling og vekst.

Det skjer gjennom leker, fordi hele verden er en lek. Vi leker hele tiden, men forskjellige leker. Når en person er hjemme og ikke kommuniserer med andre, vokser han opp til å bli en person som andre ikke liker. Han vil ikke være i stand til å kommunisere med mennesker.

Barn vil vokse opp og bli ulykkelige fordi de ikke har en naturlig normal kommunikasjon med sine medmennesker. Vi vil ikke være i stand til å gjøre noe med dette fordi det simpelt hen er umulig å erstatte kommunikasjon med noe annet.


Fra KabTV’s “News with Dr. Michael Laitman” 11/18/21

Den deprimerte generasjonen

Dr. Michael LaitmanI nyhetene (fra Daily Mail): «Bruken av antidepressiver i Storbritannia har femdoblet seg siden 1991, viser nyere data. Det viser seg også at bruken av slike medikamenter har økt med 20% i Europa i lignende periode. Denne økningen av forbruk i Europa viser seg å være sammentruffet med en gradvis nedgang i selvmordsantall…

«Mellom 1995 og 2009 økte bruken av antidepressiver over hele Europa gjennomsnittlig med nesten 20%, med en korresponderende 0,8% nedgang i selvmordstilfeller.

«Sverige, Norge og Slovakia har sett den største økningen i bruk av antidepressiver med 1000% økning i Sverige mellom 1980 og 2009 – mens den laveste økningen har skjedd i Nederland, Sveits, Bulgaria, Frankrike og Luxemburg.

«Storbritannia har hatt en femdoblet økning (495%) i bruken av antidepressiver siden 1991 og et fall på 14% i selvmordsstatistikken i samme periode.

Min kommentar: Alt går i retning av legalisering av sedativer. Det er det eneste som kan forklare den store anti-røykekampanjen: medikamenter istedenfor vanlige sigaretter. Eliten er opptatt av å berolige befolkningen.

På tide å ta et valg

Før stimulerte egoismen oss bakfra og fra siden, men holdt alltid stien foran oss åpen.  I dag reises det ikke barrierer på sidene lenger, men foran oss. Det er som om en vegg reiser seg opp foran oss uten at vi har mulighet til å komme unna, og det er ingenting vi kan gjøre.

Denne tilstanden blir mer og mer tydelig : Jeg ønsker egentlig ingenting lenger, det føles ikke som om jeg kan fortsette å vokse på en egoistisk måte. Egoismen er ikke i stand til å gi meg svar på spørsmålene som dukker opp i meg i dag. Jeg har vokst fra de forrige fasene og har nådd det neste spørsmålsnivået, et voksent nivå med nye nødvendigheter.

Mat, sex, familie – alt dette begynner å falle sammen, og er gjort om til merkelige, «muterte» former. Velstand, berømmelse og kunnskap ser ikke ut til å oppfylle mine ønsker heller.

Vitenskapen befinner seg i en krise og klarer ikke å gi svar på mine spørsmål, selv om det for kun 50-60 år siden fortsatt så ut til at den ville gi oss svar på alt.

Makt har blitt smålig i våre øyne: vi ser at dens eneste objektiv er penger. Er det virkelig verdt å kaste bort hele vårt liv for penger!? Mine spørsmål har for lenge siden vokst fra alle nuller en bankkonto noensinne vil kunne vise.

Når et menneske mister det nødvendige «drivstoffet», vil tomhet dukke opp og han stiller seg selv spørsmålet: ”Hva gjør livet verdt å leve? For meg selv? Men jeg mangler jo tilfredsstillelse. For mine barn? Men når de blir eldre, vil de jo bare flytte ut. Hvorfor skal man få barn i det hele tatt? Hvilken lys fremtid har de i vente? Familier som oppløses og et samfunn som råtner på rot?” Et menneske føler ikke nærhet til noenting og har heller ingen håp om framtiden lengre. Det er slike ufører som våre spørsmål har ført oss til.

Det finnes likevel også en helt annen grunn til at vi befinner oss i en tilstand som vi ikke kommer oss ut av: vi sliter ut de naturlige ressursene. Allerede i dag er det helt klart at menneskelig utvikling ikke vil vare evig, både når det gjelder våre krav og vår eksistens som en helhet. Hvis vi fortsetter å sløse bort de naturlige ressursene i like stor grad som i dag, vil vi innen kort tid oppleve at vi ikke har mer råmateriale igjen, selv til de mest livsviktige produktene.

90% av det vi produserer i dag inneholder olje, i form av energi, plastikk og så videre. Når oljereservene tar slutt, vil vi stå igjen uten noen ting. Likevel fortsetter vi å sløse dem bort.

På den ene siden setter naturen et hinder foran oss i form av økologi, klima og ressurser, og på den andre siden dytter ikke egoismen oss fremover mer. Den stiller spørsmål vi ikke klarer å finne svaret på her i vår verden, dette lille barnerommet hvor vi lekte oss og hadde så mye moro helt frem til i dag.

I dag ligner situasjonen på selvmord: vi bruker irrasjonelt opp de siste ressursene som finnes.

Vi må skjønne at vi på grunn av denne situasjonen nå befinner oss i en situasjon der det er på tide å ta et valg. Det er her muligheten for å utvise fri vilje dukker opp, vår frihet til å forstå programmet for vår utvikling: ”Hvem er vi? Hvorfor er vi her? Hva er meningen med alt dette?”, og sammen med oss finner vi også resten av verden. Akkurat nå er tiden inne for at vi løser denne utfordringen. Hvis ikke vil menneskeheten virkelig befinne seg i en håpløs situasjon innen kort tid.

I virkeligheten er det ikke den økonomiske krisen som er problemet, ei heller teknologikrisen og familiekrisen. Vi befinner oss nå i en krise med oss selv. Vi må forstå hvem vi er og hvorfor vi er her, både fra naturens synspunkt, som presser oss til dette, og fra vår eget synspunkt. Kun da vil vi være i stand til å sette ting i riktig rekkefølge inni oss og i vår verden.

Fra samtale om en ny bok 11/07/2011

Depresjonskuren

Kronikk: (Stephen S. Ilardi, professor ved University of Kansas,thedepressioncurebook.com): “De fleste amerikanerne jobber lange dager, spiser mens de er på farten og lever stadig mer stillesittende og isolerte liv. I tillegg til utviklingen av denne livsstilen, har antallet depresjoner blitt skyhøyt: ca. 1 av 4 amerikanere vil lide av alvorlige depresjoner en eller annen gang i løpet av livet…

«Våre kropper ble aldri skapt for dette livet som den moderne tiden fører med seg med søvnløshet, dårlig kosthold og panisk utvikling». Det vil si at depresjon er hjernens reaksjon på stress.

Min kommentar: Depresjon er en reaksjon på indre tomhet. Mennesket kan tåle alt om han bare kan rettferdiggjøre de ulykkene som rammer han gjennom livet. Da vil vanskelighetene forbedre effekten av overvinnelsene og oppnåelsene. Hovedårsaken til depresjon er en mangel på motivasjon og mening.

Om omgivelsene gjenspeiler bestemte verdier som er like viktige for alle medlemmene i samfunnet, vil mennesket føle at han er en del av samfunnet og anerkjenner målet som sitt eget. I dette tilfellet finnes det ingen tomrom: offentligheten gir han forsikringer om at det finnes noe å leve for. Om årsaken til depresjonen ikke blir fjernet, vil derimot medisinsk behandling være eneste utvei.

 

Egoismen: En avbrutt flukt

Gjennom årtusener har vi utviklet oss sammen med den langsomme veksten til egoismen, og vi har gjort framskritt samfunnsmessig, innen teknologi og ulike vitenskaper i overensstemmelse med den. Under renessansen startet derimot en brattere oppstigning, og den nådde toppen i vårt århundre med forbrukssamfunnet.

Når denne egoismen nådde et visst nivå, stoppet den plutselig, ”den avbrøt sin flukt”, og dens kurve flatet nå ut til å bli til en horisontal linje. Den kommer ikke til å vokse ytterligere.

 

I denne tilstanden begynner menneskeheten å føle på depresjoner fordi den ikke kan se hvordan den kan klare å tilfredsstille seg selv lenger. Tidligere, da vi befant oss på mellomliggende stadier i vår utvikling, strebet vi alltid mot noe større. Det så alltid ut som om det neste nivået var bedre enn det nåværende, og vi ville gjerne oppnå dette. Vi oppdro våre barn i håp om at alt ville bli bedre for dem enn det hadde vært for oss, at deres verden ville bli høyere, klokere osv.

I dag vil vi derimot ikke en gang ha barn, fordi vi ikke kan se hvordan deres liv kan bli noe bedre. Vi føler at egoet ikke kan utvikle seg videre: Det har ingen steder der det kan vokse. Vi har til og med begynt å begrense våre mest ambisiøse romfartsprogrammer. Alt står for fall. I tillegg er det slik at våre ressurser heller ikke tillater oss å utvikle oss fritt. Vi begynner å tappe oss selv når det gjelder energi, ressurser og vårt indre potensial. Vi har ingen steder der vi kan vokse, ingenting å strebe etter. ”Jeg ønsker ingenting.”

Over 50 prosent av verdens befolkning opplever en eller annen form for depresjon, og da snakker vi ikke en gang om narkotika, terrorisme, skilsmisser, gjensidig fremmedgjøring eller konflikter mellom foreldre og barn. Alt dette er symptomer, en indikasjon på at egoismen begynner å ”ebbe ut”. Den kan ikke tilfredsstille seg selv på det nåværende nivået, på vår lille jord.

Egoistiske ønsker består av to grupper:

1. Mat, sex og familie. Disse ønskene er naturlige; de finnes i ethvert menneske og dyr.

2. Rikdom, makt og ære (som i utgangspunktet er én og samme ting), og kunnskap. Disse ønskene er sosiale.

 

I dag vokser ingen av disse to gruppene av ønsker lengre. De synes å ha nådd sin topp, og forblir på det samme nivået.

Snart vil de begynne å avta. Et menneske trenger ikke alt dette: Han vil begynne å gi opp sine nye ”erobringer,” og blir tom innvendig fordi han ikke vil forvente seg nye ønsker eller nye tilfredsstillelser. I vår verden vil disse seks ønskene slite seg selv ut, og dette er også en av årsakene, en av komponentene, som driver oss mot å krysse ”Machsom”, grensen mellom virkelighetene. De dytter oss bakfra gjennom lidelse.

Fra første leksjonen under Moskva-kongressen 10/06/11

 

Vi har ikke tid til å være deprimerte

Kongressen i Amerika er nylig avsluttet, og nå må vi forberede oss til den neste som vil gå av stabelen i Moskva i sommer. Vi har ikke tid til å bli deprimerte og senere tenke på hvordan vi skal komme oss ut av denne nedturen. Vi har ingen rett til å gjøre dette.

Tenk om jeg fikk influensa samtidig som jeg hadde en liten baby hjemme som også var syk. Hvor ville tankene mine være: fokusert på min egen sykdom eller på babyens sykdom? Jeg ville selvsagt gjort alt jeg bare kunne for at han skulle bli frisk.

Vi befinner oss nå i samme situasjon! Vi står ovenfor et enda viktigere problem, så kan vi da tillate oss å bli deprimerte? Det er ikke tid til det. Vi har kun to måneder igjen for å forberede oss! Etter det vil tiden blir enda mer komprimert. Vi må forberede oss på dette med det samme, og dermed basta!

Her står du likevel og forteller meg at du i dag opplever en slags depresjon, som om du befinner deg i en slags tåke. Hva er det du snakker om ? Vi har ikke det minste øyeblikk å miste. Rett etter kongressen, da jeg reiste fra New York til Toronto, begynte jeg allerede å tenke på den neste kongressen.

Vårt arbeid er enkelt: å styrke samholdet mellom oss helt til innholdet, vår gjensidige giverkraft til hverandre, blir lik giverkraften til skaperen, helt lik og likestilt med den både i størrelse og kvalitet.

Fra leksjon 8/4/2011, ”Preface to Ptiha”

Samhold med andre mennesker kurerer depresjon

Avisen ”Globes” har publisert en omfattende artikkel som tar for seg ”lykkeindustrien,” industrien som visstnok gjør oss mer og mer ulykkelige. Depresjonsnivået i Vesten er kontinuerlig økende, mens gjennomsnittsalderen for de som blir rammet av denne sykdommen er synkende. Ifølge data fra WHO vil depresjon være en av hovedårsakene til funksjonshemming og død innen år 2020, kun forbigått av hjerte- og karsykdommer.

Det moderne mennesket drukner i sin ensomhet, mens samfunnet ikke har noen livbøye å tilby han. Med unntak av islam, har religionens rolle som en kilde til støtte nesten totalt forsvunnet. Samfunn kollapser, og konseptet ”en stor og lykkelig familie” er i vestlige land blitt meningsløst. Når menneskene nå går mer og mer over til å benytte virtuell kommunikasjon, vil de feilaktig anta at de fra nå av fint kan klare seg uten ekte, omsorgsfulle omgivelser. Som et resultat av dette vil mennesket kun lete etter løsningen på alle problemene alene, inni sitt skall, gjennom en dataskjerm.

Hverdagslivet til et samfunn som lider av oppmerksomhetssvikt flyr avsted med lynets hastighet. Mennesker ”twitrer” korte triller i håp om få tid til å uttrykke noe som ikke en gang vil bli hørt av noen andre kort tid etter. Alt som krever en indre innsats, utholdenhet eller tid blir avvist umiddelbart. Når mennesket føler seg helt tom og ikke har noen virkelige mål i livet, vil bekymringer og depresjoner slå til. Hvor kan han så finne dette målet? Hvor kan han finne en mening?

I dag vil alle seriøse forskere hevde at lykke ligger i kontakten med andre mennesker, i det å gi, og at ekte mening kun kan avdekkes gjennom samhørigheten oss imellom. Den berømte australske psykologen Viktor Frankl sier at et menneske som sitter alene hjemme og prøver å finne en mening med livet på egenhånd, er som en som prøver å åpne en dør, men som ikke skjønner den må åpnes innover og ikke utover.

”Du finner ikke lykken inni et skall,” sier en av ekspertene som ble intervjuet i avisen”Globes”. Ved å kun fokusere på seg selv istedenfor å gi en hjelpende hånd til andre mennesker, vil et menneske bare øke sin narsissisme og depresjon.

Hvem vil hjelpe meg?


Shamati #1, “Det finnes ingen andre enn han”. Ikke nok med at han ikke utvikler seg i sitt [spirituelle] arbeid [og heller ikke ser noen klaring fremover], men [det virker for han som om] han faller tilbake, det vil at si han mangler styrke til å observere [skaperens vilje] selv ”for sin egen del”, [mens det er skaperen som dytter han fremover].

Vi skaper ikke et ekte egoistisk ønske som er i stand til å overkomme alt mulig. Istedenfor begynner vi å oppleve svakhet, likegyldighet og vi handler som på autopilot. ”La det som skjer, skje”. Vi følger bare strømmen. Noen ganger virker ting litt bedre, og andre ganger litt verre.

Bare ved virkelig å overkomme alle utfordringene, over fornuft, kan han [utvikle seg videre]. Hva betyr ” å virkelig overkomme over fornuft”?  Det er når man på tross av sine ønsker og tanker, uten å ha noen anlegg for å gjøre det, begynner å knytte seg opp til læreren, gruppen og bøkene. Samlet sett kaller vi dette ”miljøet” eller omgivelsene.

Selv når dette er tilfelle, når han begynner å knytte seg til dem, blir han fortsatt kastet rundt, opp og ned og i forhold til læreren, gruppen og kildene eller bøkene. Noen ganger ønsker han dette, andre ganger ikke. Noen ganger tror han på det, og andre ganger ikke. Noen ganger er han trøtt og lei av det hele, og andre ganger streber han videre framover, og slik fortsetter det videre.

Når problemene tårner seg opp, vil mennesket føle at det er ikke finnes noe som er spennende eller spesielt på hans vei, og det er ingenting som motiverer han til å fortsette. Det finnes ingen gnist, ingenting som gjør at det er verdt å gi opp en karriere, suksess eller sitt liv for dette.

Som et resultat av dette, faller mennesket. Hans fall er seriøst, ekte, dypt og ganske langvarig. Da kommer han frem til den endelige konklusjonen om at det ikke er gruppen, læreren, bøkene eller innsatsen som vil få han ut av denne tilstanden – ingenting vil hjelpe han i denne virkeligheten bortsett fra den eneste styrende kraften, skaperen.

Hver gang mennesket faller og reiser seg igjen, går han gjennom alle de forskjellige tilstandene som han må oppleve for at han skal føle en total og absolutt avhengighet til skaperen, og ingen andre. Se for deg hvor mye mennesket må bli slått fra alle kanter, ristet, dyttet vekk og trukket tilbake igjen, for å bli vist eksistensen av et enormt antall krefter og ulike årsaker til hans tilstander, slik at han til slutt vil bli overbevist om at det ikke finnes noe bortsett fra én eneste kraft. Hvis dette ikke hjelper meg, da vil ingenting hjelpe. Den vil kun komme for å redde meg om jeg ber om det.

Da oppstår følgende behov i mennesket: Et behov for at skaperen virkelig må hjelpe han. Oppbyggingen av denne bønnen er heller ikke enkel. Det skjer ikke i løpet av et øyeblikk, men de oppstår gradvis i mennesket, uttrykkes på en levende måte, voldsomt og vedvarende. Det er akkurat som et barn som forlanger det han ønsker, uansett hva som må til for å oppnå det – bare gi han det han vil ha, for du kan ikke overbevise han på noen annen måte. Det er en slik tilstand vi må nå. I en slik tilstand vil skaperen virkelig hjelpe oss.

Bare de menneskene som virkelig ønsker å komme nær skaperen, vil ikke ta til takke med litt, da det vil være det samme som at de forblir som følelsesløse barn. De får derfor hjelp ovenfra slik at de ikke skal kunne si at de har alt, og lure på om de trenger noe mer.

Fra leksjon 4, Berlin-kongressen 29/01/2011

Hva gir kabbala menneskene?

Spørsmål: Hva fokuserer kabbala på, og hva kan læren gi et menneske?

Svar: Når barndommen tar slutt, åpnes menneskets øyne gradvis og han befinner seg i en spesiell virkelighet. Det er mulig å leve i den uten å ofre den så mye som en tanke: å bare leve ”slik som alle andre”, å se på andre. Det er likevel mulig at mennesket ønsker å forstå litt mer av livet. Alt er avhengig av menneskets interne behov, behovene som presser han.

Mennesket ønsker å avdekke virkeligheten rundt han: rommet hans når han er liten, deretter hagen, byen, landet, verden, planeten, og deretter går han videre ut i rommet. Til slutt forstår han at alle disse forsøkene ikke gir han noen tilfredsstillelse.

I dag har menneskene til og med mistet interessen for videre utforsking av rommet. Det eneste som er igjen av dette er den merkantile bruken for å styre mobiltelefoner via satellitter og spionasje. Vi lar oss ikke lenger inspirere av romferder til galakser langt, langt borte. Menneskets interne ønske har endret seg, og streber ikke lenger mot lange, kosmiske distanser, men heller motsatt: Det streber mot noe inni seg.

Derfor blir spørsmålet: Hvor kom dette fra og hvorfor? For første gang i den menneskelige historien prøver vi ikke bare å gjøre ”mer”, men vi ønsker først og fremst å forstå: Hvorfor skal vi gjøre det? Dette er et spørsmål om våre røtter: Hvor kommer alt fra? Hvor bringer det meg?

År etter år blir det mer og mer vanskelig for mennesker å selge noe nytt, og det er fordi de allerede er mettet på alt. Dette betyr ikke at de ikke har ønsker, men at du helt enkelt ikke kan gi dem det de ønsker! Det er derfor de blir sittende igjen, utilfredse, desillusjonerte og begynner å ta narkotiske stoffer for å kunne glemme det hele.

De trenger et svar på hva som er meningen med livet, og ikke bare på hvordan man kan leve et velfødt, komfortabelt liv for en selv, på en måte som er behagelig for den animalske kroppen.

Dette kan til og med observeres innen motebransjen, der alt har blitt mye friere og enklere etter hvert. Det viser at mennesket befrir seg fra materielle verdier siden han ikke lenger ser verdi eller tilfredsstillelse i dette. Han ønsker rett og slett å føle seg komfortabel og ikke føle en mangel av noe materielt, uten å ha et overdrevent fokus på det eller å måtte ta vare på det.

Dette er hele forskjellen. Jeg trenger en bil, et hus og tusen andre forskjellige ting for å kunne leve komfortabelt. Dette er ikke interessant for meg i seg selv. Jeg ønsker kun å gjøre det behagelig for meg selv, men jeg har egentlig ikke behov for noe. Det gjør livet mitt lettere, og det er bra, men dette er ikke et mål i seg selv. Jeg ønsker å oppdage noe annet, noe høyere.

Det er her et indre spørsmål dukker opp vedrørende meningen med livet. Mennesket kan ikke lenger finne hjelp innen teknologisk utvikling, vitenskap, filosofi eller psykologi, ingenting vil klare å besvare dette spørsmålet. Det er fordi dette er et spørsmål om hans røtter: Hvor kommer jeg fra? Har jeg en høyere mening utenom dette animalske livet?

Jeg har allerede slitt ut dette livet, men hva annet kan jeg få? Nok en supermoderne leke eller ett fjernsyn til? Du kan drømme om hvilken som helst underholdning, men alt kommer fra et nivå som jeg ikke lenger er interessert i. Jeg har ikke skylden for dette! Inni meg finnes det spørsmål som blir vekket opp og som tilhører et annet nivå.

Fra del fire av Morgenleksjonen 24/01/2011, ”The Essence of the Wisdom of Kabbalah”