Den viktigste oppgaven vi har i denne verden er å alltid være rede for bønn. 
Det er den eneste handlingen som kan utgjøre en forskjell. Vi utfører fysiske bestrebelser, mentale, i tanker og ønsker, men faktisk så trengte vi disse tusenvis av handlinger iløpet av tusener av år, bare for at vi til sist skulle kunne komme til en riktig bønn, et rop, et ønske. Når vi klarer å godta ønsket vårt i riktig form, vil vi lykkes i å tiltrekke oss den øvre kraften som utfører alt.

Bare lyset handler og bare vi som har punktet i hjertet er rede til å vekke lyset til handling. Alle de andre kan ikke gjøre det, kun på mest minimalt nivå ved at det skjer «til sin tid» (Esaias 60:22) og i den grad vi alle er integrert med dem, men ikke mer enn det. Om dette står det skrevet at «verdens nasjoner» ikke har noen forbindelse med den høyere makten, med skaperen. Det generelle ønsket om nytelse kan ikke, i henhold til sin konstruksjon, koble seg direkte til skaperen, bortsett via de som har den spirituelle gnisten.

De gangene og de tilstandene vi ikke kan stå riktig oppreist for verden, fjerner vi derfor både oss selv og hele verden fra skaperen. Gjennom onde krefter som kommer til makten, med fornemmelsen av fjernhet og vedkjennelsen av ondskap avanserer vi på tross av alt, men ikke på en gunstig måte.

Bare vi som har «punktet i hjertet» er rede til å be. Alle andre gjør det enten fordi det er en vane de ble innprentet med i barndommen, eller simpelthen fordi de har egoistiske motiver. Og bønnen til en enkel egoist er bedre, siden han skriker ut i smerte. All form for utilfredshet er allerede en bønn eller et rop til skaperen, selv om personen ikke tenker på ham. Det er allerede en form for henvendelse oppover. Disse henvendelsene er blitt samlet i tusener av år fra skrikene til milliarder av mennesker og til sist vekkes de i fellesskap mot det øvre lyset.

Men selv om det øvre lyset når frem til dem gjennom oss, endres ikke den generelle strukturen. Til og med om vi ikke er rede til å arbeide på rett måte med lyset, så er det der, det eksisterer. Det når frem til oss og dunker inn i oss som en mur, fordi vi befinner oss i eksil og ikke er istand til å ha omtanke for verdens nasjoner.

I den formen er vi langt borte fra skaperen, fordi vi ikke bærer frem en bønn til ham og vi er også langt borte fra verdens nasjoner, for vi har ikke formidlet deres bønn oppover. Derfor er vårt tap dobbelt. Det er noe vi må tenke på! Problemene og vanskelighetene kommer ikke til å ta slutt så lenge Israels folk ikke har innsett sin virkelige oppgave, til det vil bli det høyere nivået for verdens nasjoner, som formidler den doble bønnen, sin egen og hele verdens, til et høyere nivå.

Vi er ment å gjøre praktisk anvendelse av arbeidet vårt med allmennheten, det vil si de som ikke er klar til å vekkes til forbindelse med skaperen og derfor kalles «verdens nasjoner.» Uansett hvor mye dette arbeidet med folk blir utført profesjonelt og med perfeksjonisme, vil det ikke føre til rett resultat og aldri bære frukt hvis det ikke avsluttes med bønn.

All innsatsen vi har gjort, hver og en for seg og alle samlet, er bare nødvendige for at vi skal komme frem til bønn. Fra begynnelsen av gikk vi ut fordi skaperen sendte oss («jeg er den første»), slik at vi som resultat av handlingen vår kan komme frem til den doble bønnen etter at vi absorberer ønsker fra mennesker og slik vekker vårt eget ønske. Da kan vi be om å ta del av denne kanalen bare for deres skyld, slik at vi blir istand til å ta oss av dem. Skaperen har jo skapt oss med «punktet i hjertet.»

Ved å arbeide slik blant allmennheten kommer vi til fremleggelse av bønnen, som er arbeidet betrodd til Israel. Her eksisterer allerede tre komponenter som påkreves for spirituell handling: nedre nivå – allmennheten, øvre nivå – oss; og høyeste nivå – skaperen. Slik samarbeider vi.

Hvis vi tenker på det, før og etter handlingen og er forberedt til å knytte det til denne tilstanden, blir handlingen vår velsignet og vellykket. Om dette står det skrevet: «Den førstefødte… gi ham det dobbelte» (%. Mosebok 21:17) til ham selv og til den yngre broren.

Fra forberedelsen til den daglige kabbalaleksjonen, 22/8/13

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Intensjon, Kabbala disseminasjon, Spiritualitet, Spørsmål og svar, Verdens nasjoner - Inga kommentarer →

Spørsmål:
Menneskets vesen er slik at vi ikke ønsker å vedgå vår indre ondskap. Bare når vi føler oss presset inn i et hjørne føler vi oss tvunget til å innrømme at vi har behov for korreksjon. Hva er denne ondskapen som skjuler seg i meg?

Svar: Ubegrunnet hat; det ødela Rabbi Akivas disipler. Noen annen ondskap finnes ikke. Alt annet er ondt fra synspunktet til mitt ego. Kun ubegrunnet hat representerer selve ondskapen som motstår det gode: å elske andre slik vi elsker oss selv. Det er det eneste kriteriet jeg bruker for å måle meg selv og min korrupsjon. All annen «umoral» anses ikke som feil av skaperen. De anses ikke som god nok grunn til å henvende oss til ham. Han forventer en autentisk forespørsel. Hele korreksjonssystemet er designet for de knuste Kelim, eller ønskene som ikke kan forenes.

Spørsmål: Så vi er nødt til konstant å føle denne ondskapen og ikke prøve å gjøre den finere eller å skjule den for oss selv, riktig?

Svar: Fra Salmenes bok: «For mine overtredelser kjenner jeg, og min synd er alltid for meg» (salme 51:5). Hva kan jeg ellers påpeke for skaperen? Hva kan jeg be ham om å korrigere? Det er egentlig veldig enkelt. Jeg ønsker å ta del i livet i gruppen; jeg tiltrekkes av den og ser samtidig at jeg ikke er istand til å gjøre det. Akkurat dette var det vi erfarte på en kabbalakongress. Etter å ha samlet oss innså vi umiddelbart at vi ikke vil og ikke klarer å forene oss. Det er dette som kalles oppdagelsen av sin egen ondskap. Det er kjempebra! Nå må vi ha denne ondskapen som mål og kreve å bli endret.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 16/12/10, Introduction to The Book of Zohar

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Intensjon, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Rabash, «Shlavei HaSulam», 1985-1986, artikkel 36: «Hva er forberedelse på tilgivelse»: Når personen kommer og ber skaperen om tilgivelse for sin feil mot ham og mangelen av respekt han har for ham, velsignet være han, må personen tenke tanker angående hva var feilen han gjorde mot skaperen var.

Jeg ber om tilgivelse, ikke for mangelen jeg ble født med, som er i min natur fra begynnelsen av. Jeg snakker ikke om det (1. Mosebok 8:21) «… for menneskehjertets tilbøyelighet er ondt helt fra ungdommen av…» Jeg setter det ikke i sammenheng med selve den onde tilbøyeligheten, men heller med min egen innsats: kunne jeg ha hevet meg over den onde tilbøyeligheten min og dannet «skjermer» for å oppnå forhold med giverglede, kjærlighet og forbindelse over den onde tilbøyeligheten? Kunne jeg ha oppført meg ifølge prinsippet, «Kjærligheten skjuler alle synder,» (Salomos ordspråk 10:12)?

Spesielt hvis jeg har oversett denne innsatsen må jeg uttrykke anger og be om tilgivelse og gråte over det.»Sorgen til Shechina» er ikke at hun forberedte den knuste tilstanden, mangelen, for oss, men for at vi ikke prøver å løfte henne fra støvet i henhold til de vilkårene det er mulig for oss å gjøre det med.

Lyset som endrer kommer i henhold til innsatsen min. Hvis det ikke kommer i forbindelse med den, viser det meg den generelle knusingen som ble gjort av skaperen. I kontrast til dette, når lyset som endrer kommer i henhold til innsatsen jeg gjorde, eller ikke gjorde, viser det meg bare min del, det jeg kunne ha gjort og ikke gjorde.

Det er unødvendig å være lei seg fordi jeg ble født til ikke å lykkes med noe – for eksempel at jeg ikke er fysisk sterk, eller at jeg ikke er smart nok og mangler gode læreevner; der er ingen vits i å beklage det. Hvis det er noe jeg ikke har fått, er det tegn på at jeg ikke har behov for det. Hvis jeg mangler spesifikke evner og har problemer på grunn av det, er det tydelig at det er noe jeg må arbeide med gjennom hele livet.

Personlighetstrekkene mine vitner ikke om meg som et godt eller dårlig menneske. Kanskje jeg ble født lat, er en sløsekopp, overbærende og så videre. Det faktum at jeg ble født med disse egenskapene er allerede et tegn på at jeg ikke trenger å forholde meg til det. Det er ikke opp til meg å korrigere dem. Det er kun opp til meg å korrigere deltakelsen min i det de avdekker for meg utenfor min natur. Hvis jeg der, utenfor den, er lat, er jeg nødt til å sone for denne latheten, og i henhold til denne mangelen på deltakelse er det jeg må gråte på forsoningsdagen (Yom Kippur). Jeg ber om tilgivelse, ikke for de dårlige egenskapene jeg ble født med, men for det jeg virkelig kunne ha korrigert da jeg fikk sjansen ovenfra og ikke gjorde det.

Den som ikke gjør en innsats, avdekker derfor ikke ondskapen som finnes i ham. Og en som gjør en innsats oppdager at han er ond – og dette er kun til den grad han kunne ha gjort en korreksjon og ikke gjorde det.

Vi har ikke ansvar for å korrigere alt som det spirituelle systemet har skadet før oss. Det er en skade i det generelle systemet. Vi korrigerer snarere det som kreves av oss og da vil hele systemet bli reparert. Du skjønner, det ble skadet fordi et komponent som het Adam kom inn i det. Når vi korrigerer personens deltakelse i systemet, korrigerer vi derfor alt.

Spørsmål: Hvordan henger anger sammen med forhold mellom venner?

Svar: Som det står skrevet, Yom Kippur korrigerer ikke feil gjort mellom venner. Jeg må være lei for det jeg tilsynelatende forårsaket og samtidig huske at også dette ble gjort av skaperen. Jeg er ikke på den ene eller den andre siden lei meg fordi jeg oppdaget at jeg er ond. Jeg er lei fordi jeg føler at kløften mellom meg og skaperen fremdeles finnes hos meg. Og da korrigerer jeg den.

Og det sies at selv i oppdagelsen av det onde må jeg føle glede.

Spørsmål: Det finnes ingen som aldri har gjort noe galt mot et annet menneske, selv uten å mene det. Hvordan gjør jeg det godt igjen? Hvordan ber jeg omforlatelse?

Svar: Det gjøres gjennom å oppnå kontakt. Det er dette som er belønningen. Jeg er ikke nødt til å sone for det jeg gjorde. Alt det onde jeg gjorde forårsaket atskillelse. Alt det gode jeg kan gjøre er kun å forårsake forening. Formene og metodene av ondskap og godhet er uvesentlige; hovedsaken er at det fører til samhold eller atskillelse. Gjør du det slik, kommer du ikke til å feile.

Fra fjerde del av den daglgie kabbalaleksjonen, 13/9/13, Writings of Rabash

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Intensjon, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan kan vi skape en støttende atmosfære i den globale gruppen som vil muliggjøre at alle føler de tilhører helheten?

Svar: Først må venner forstå de ikke kan avansere uten miljøet. Dette er ikke bare fine ord som du hører der hvor kollektiv innsats trengs. Nei, det handler om å overleve eller forsvinne.

Fra det spirituelle perspektiv er jeg ingenting/null. Jeg åpner kun en spirituell konto om jeg er innlemmet i gruppen og mottar vitalitet gjennom dem. Det finnes ingen annen måte. Gruppen er navlestrengen som binder deg til Partzuf AVI innenfor skaperens nivå.

Spørsmål: Hva hvis en venn er frastøtt av gruppen?

Svar: Det er egoets naturlige arbeid. Frastøting avsløres presist når vi ønsker å komme nærmere hverandre. Frastøting fra ønsket om å komme nærmere kalles ego.

Hvis vi ikke prøver å komme nærmere hverandre, avsløres ikke egoet. Den frastøtende følelsen vi får i denne verden kalles ego, men det er faktisk ikke egoet vi må korrigere da det ikke er imot skaperen. Det blir ikke avslørt til meg mot den den reelle tilkoblingen.

Det reelle egoet er den kraften som står i veien for min tilkobling med venner. Jeg vil ha det, men skaperen lurer meg og sier, «Nei, jeg gir det ikke til deg. Jeg krever en spesiell handling fra deg som kalles tro over fornuft, en Masach (skjerm) og det tilbakevendende lyset. Hvis du ønsker å overkomme egoet, kom igjen. Du må kreve lyset som endrer for å kunne gjøre det.»

Så da jeg ikke har noe valg, roper jeg ut. Dermed tvinger skaperen meg til å vende meg til han for å motta lyset. For å kunne tenke på giverglede- egenskapen.

Fra den Daily Kabbalah Lesson 9/2/13, Writings of Baal HaSulam

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Spiritualitet - Inga kommentarer →

Spørsmål:
Når du går ut for å disseminere, får du en god følelse når folk reagerer positivt. Hvor kommer disse kreftene fra, er det fra egoet mitt eller fra skaperen?

Svar: Hvis du ikke etterspør styrke fra skaperen, så får du det naturligvis fra egoet. Det finnes kun to kilder for et menneskes motivasjon, følgelig er den egoistisk eller høyere, enten for å få eller for å gi.

Så hvordan sjekker du deg selv? Hvordan finner du ut om du virkelig arbeider for å gi?

Jeg føler forskjellige skuffelser, problemer, tomhet og vanskeligheter i ønsket mitt, men jeg krever bare èn ting fra skaperen, å heve den altruistiske motivasjonen min, uten vinning for meg selv. Jeg er glad når egoismen min har en dårlig følelse, at den er tom og utilfreds. Det er et godt tegn; hvis jeg nå klarer å fortsette å arbeide er det virkelig for å gi.

I henhold til kabbalistiske betegnelser, «begrenser» jeg ønsket mitt og setter en skjerm (Masach) og det tilbakevendende lyset (Ohr Hozer) over det. Generelt sagt forblir ønsket alltid tomt siden begrensning ikke annulleres. Jeg begynner da å arbeide over ønsket mitt, med hensikt å gi og forsikrer meg om å forholde meg til livet, til virkeligheten, til skaperen og til alle andre på rett måte.

Men hvis jeg ikke føler tomhet, skuffelser og vanskeligheter i egoet mitt slik at jeg kan kunne heve meg over dem for å gi og å ha omsorg for skaperen, da betyr det at jeg fremdeles befinner meg i det egoistiske ønsket. Jeg arbeider innenfor det og selv om jeg avanserer mot intensjonen om giverglede, så er jeg ennå gjennomsyret av egenkjærlighet. Selvfølgelig prøver jeg å gi, men alle forsøkene mine er næret av egoistiske motiver. Dette betyr at hvis jeg ikke får nytelse har jeg ingen inspirasjon, ingen krefter og ingenting som får meg til å fortsette på den spirituelle veien.

Fra den daglige kabbalaleksjonen, 8/8/13, Spørsmål og svar

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Intensjon, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Når jeg kommer til bønn ut av total fortvilelse, må jeg da spørre om at jeg endres, eller spør jeg om at en venn vil avansere spirituelt?

Svar: En bønn er kalt hjertes ønske, den ukontrollerbare lengselen til hjertet. Jeg kan si hva jeg vil, men ingenting vil hjelpe, det er kun lepper som rører på seg. Jeg kan danse, gråte eller rulle rundt på bakken, dette vil heller ikke gi noen resultater. Hovedsaken er hva jeg føler dypest inne i mitt hjerte.

Et ønske kalles hjerte og den fjerde fasen av mitt ønske er den som er mest skjult for meg. Noen ganger når den viser seg, skjelver jeg over hva som befinner seg der. Dette aspektet blir følt av lyset, kontakter lyset, fordi den er som de fire bokstavene i navnet til skaperen.

Den siste fasen er faktisk i kontakt med den øvre fasen Keter. En lengsel etter tilkobling vises i det som er motsatt av «Keter.» Den ønsker enten og fullstendig kontrollere den (i det tilfellet kalles den «Farao», som ønsker å beholde alt lyset for seg selv), eller det motsatte, den ønsker å ligne «Keter,» som er karakteristisk for givergleden.

Vi har ingen kontroll over denne fasen, vi kan ikke føle den i det hele tatt. Her er alle mulig praktiske tiltak nødvendige! Det er ikke bare å sitte og meditere, kabbala anerkjenner ikke meditasjon! Alt dette eksisterer ikke! Du kan gå dypt inn i deg selv å tenke at du kan ha alle typer intensjoner, men alt dette er en intern undersøkelse som til slutt bestemmes etter innledende arbeid og arbeidet som følger. Disse undersøkelserne er obligatoriske for å kunne forstå hva jeg har mottatt, og hvor mye jeg føler hvem jeg er på det nåværende tidspunkt.

Så hvis vi virkelig vil bringe det omkringliggende lyset på oss selv, kreves det handlinger. Som et resultat av dette vil lysets påvirkning gi form til den riktige lengsel på vårt ønske i sin siste del. Som det står skrevet: «Skaperen puttet bønnen i min munn.» Selv om en person ikke tenker på noe som helst, men mekanisk utfører det som trengs, vil det til slutt resultere i at hans mest normale tanker transformeres til de mest vidunderlige tanker.

Det motsatte er også sant. Advarselen eksisterer: «Hans visdom overgår hans handlinger.» Dette er strengt forbudt! Det antas at når en persons visdom overgår hans handlinger, dreper hans seg selv spirituelt. Alle typer filosofier, intensjoner, tanker og studier fra morgen til kveld er ikke bra. Vår verden er en verden av handlinger. Vi befinner oss i den siste fasen av verden Assiya, som betyr «handling.»

Fra St. Petersburg Convention “Day Two” 7/13/13, Leksjon 3

Kategori: Bønn, Gruppearbeid, Kongresser, Spiritualitet - Inga kommentarer →

I Baal HaSulams artikkel “A sages fruit” Sammenligner Zohar dette med to peroner som befinner seg på en båt der en av dem begynte å bore under seg. Hans venn irettesetter ham, ”Hvorfor borer du?” Og tosken svarte, ”Hva har det med deg å gjøre, jeg borer under meg, ikke sant?» Sannelig kan en person ødelegge alt.

I en fysisk verden ville vi alle druknet i et tilfelle som dette, hva skjer så i spiritualitet?

Dette er hemmeligheten bak bønnen for de mange, det er forbudt for en privatperson å forlate kollektivet. Og det er forbudt for ham å kun be for seg selv, om seg selv, selv om det er for å gi tilfredsstillelse til sin skaper, han må kun be for hele kollektivet.

Først må vi nå kjærlighet for andre. Fra denne tilstanden vil man nå kjærlighet for skaperen. Det vil si at vi først av alt må koble til, og kun da kan vi avansere til det neste steget. Det kan ikke oppstå noen spirituell handling hvis den ikke kommer fra tilkobling.

Spiritualitet eksisterer ikke av seg selv, vi bygger den fra våre Kelim, beholdere, vi former et bilde av den spirituelle verden på en bakgrunn av hvitt lys. Vi har ikke lov til å skildre kun det som kommer til oss, vi er begrenset av bildet som potensielt eksisterer inni lyset.

Vi må gradvis tilpasse oss lyset, nærme oss det gjennom 125 nivåer som vi konstruerer. Det er spesielt vi som bygger disse tilstandene innenfor våre Kelim. Det er derfor vi ikke har noe å bygge uten forbindelse. Noen som ikke er rettet mot dette målet er heller ikke rettet mot spirituelle handlinger. Alle andre handlinger utenom dette tar oss til en ”annen retning,” til ”Beito” lidelsens vei, den lange og vanskelige veien som er utformet for å returnere oss til erkjennelse av behovet for tilkobling.

Fra den 1^st delen av den Daily Kabbalah Lesson 7/05/13, Writings of Rabash

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Spiritualitet - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva bør intensjonen vår være for å korrigere verden under den kommende kongressen?

Svar: Hvis forbindelsen vår er god og sterk, med intensjon for vårt felles mål, i gjensidig giverglede, vil det uten tvil nå verden og den vil begynne å forandre seg.

Fakta er at vi er sammenkoblet gjennom det samme indre systemet. Det vi studerer i kabbalah: Sefirot, Partzufim, virkelighetene, alt dette er forbindelser mellom oss. Det er ikke noe som finnes i verdensrommet: dette er vår virkelige kontakt.

Når vi realiserer den i grupper på ti, ser vi plutselig at der er sirkler av virkeligheter mellom oss som forbinder oss, vi ser hvordan vi påvirker disse forbindelsene – og de påvirker oss og lyset manifesteres mellom dem. Dette er manifestering av skaperen, hans realisering.

Fra den virtuelle leksjonen, 2/6/13

Kategori: Bønn, Intensjon, Spørsmål og svar, Ti, Verden - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan bør bønnen min, MAN, være i gruppen med ti?

Svar: Bønnen, MAN, avhenger av tilstanden din. Du kan be om noe fra dem, de kan be om noe fra deg og dere arbeider innbyrdes i forhold til hverandre. Eller dere kan allerede være forbundet og rette bønnen mot den øvre, som er i gruppen med ti.

Dere sier: «Skaperen befinner seg i forbindelsen mellom oss.» Forbindelsen mellom oss er morens livmor, den er ZAT (de syv nederste) i Bina, vår øvre. Det finnes ingen annen øvre enn den forente gruppen vår. Men vi er ennå ikke forenet, så vi vender oss mot vår fremtidige forente og korrigerte form, som er vårt neste, høyere nivå. Vi vender oss mot det og mot skaperen som er skjult i det. Det vil si at bønnen, MAN, kan komme fra hver og en av dere, eller fra dere alle, mot den fremtidige øvre formen deres.

Fra tredje del av den daglige kabbalaleksjonen, 6/4/13, TES

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Intensjon, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva vil det si at man bare trenger å presentere sin «halve shekel» i arbeidet og at skaperen tilføyer den andre halvparten?

Svar: Min «halve shekel» betyr at jeg må komme med beholderen, en mangel, mens fyllet kommer ovenfra. Denne mangelen er nødvendig for å kunne oppnå giverkraft. Er mangelen min riktig, vil jeg få den andre halvparten.

Men vanligvis forbereder vi mottakerønsket for vår egen skyld og hyler: «Gi meg, gi meg»» Deretter sier vi: «Skaperen gir oss ingenting! Hele denne metoden er feilslått.»

Vi er ikke klar over at beholderen vår er rettet mot det skaperen ikke gir. Han gir oss bare giverbeholdere, lyset som endrer og det er det eneste du kan be om. Og om du virkelig ber om det, vil du få det.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 3/5/13, Writings of Rabash

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Intensjon, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →