Vi anser noe kun som egoisme når folk innenfor gruppen frastøter hverandre; ikke når noen prøver å oppnå en mest mulig behagelig, fordelaktig og vinnende posisjon i et ordinert samfunn. Det sistnevnte er en vanlig, dagligdags egoisme.

Her mener vi den sosiale egoismen der en ønsket tilstand er nøyaktig satt i gruppen, der målet er å komme nærmere og heve seg over sine naturlige egenskaper og ønsker, når en er nødt til å heve seg over seg selv og trenge inn i gruppens felles integrerte ønske der et menneske ikke lengre er «jeg», men snarere «vi» – og ens «jeg» annulleres, tøyles og holdes på bunnen – mens «vi» rendyrkes. I denne tilstanden kalles ens indre opposisjon mot en slik aspirasjon for egoisme.

Fra en samtale om integrerende oppdragelse, 4/3/12

Kategori: Egoisme, Gruppearbeid, Integrerende oppdragelse, Integrerende undervisning, Samhold, Spørsmål og svar, Undervisning |