I mitt gjensidige samspill med andre, er det viktig at jeg skjønner at den positive energien er på utsiden og den negative energien er inni meg.  Det skrevne ord; «menneskets hjerte er ondt fra ungdommen av», er ingen tilfeldighet.

Problematikken er hvordan vi oppfatter oss selv og virkeligheten. Som en selvfølge forestiller vi oss verden som korrupt og oss selv som korrigerte. Vi tar vare på oss selv, tenker over hva som er bra for oss og anser alt fra pespektivet av hva som mest gagner oss. Det eneste jeg er konstant opptatt av, er hvordan jeg kan føle meg bedre.

Denne indikatoren, det indre programmet som hele tiden  er aktivt inni oss, er egoet. Det får meg til å fokusere alle tankene og ønskene mine i èn retning: å bruke verden for egen vinning.

Hvis jeg forestiller meg at maskinvaren min er startlinjen, mulighetene mine, egenskapene og potensialet av tankene og ønskene mine som ligger i den, da er egoet programvaren min. Denne programvaren av selvrealisering ble installert i meg.

Egenskapene mine er hverken gode eller dårlige, men den egoistiske programvaren som driver meg tvinger meg til å bruke dem for egen vinning. Samtidig gjør jeg det på andres bekostning, fordi jeg da føler meg bedre enn de som omgir meg. Dette er egoet vårt, den onde tilbøyeligheten. Selve tilbøyeligheten er «maskinen» og ondskapen er programvaren, tilføyelsen.

Nå må jeg endre denne programvaren fra ond til god. Tilbøyeligheten forblir den samme. Det jeg forandrer er anvendelsesmetoden. Jeg ser at den endeløse jakten etter egen vinning, til syvende og sist bare skader meg. Den onde tilbøyeligheten er ikke bra for meg. Men når jeg, med hjelp fra omgivelsen, begynner å endre den til en god holdning overfor andre, gjør den meg faktisk godt.

Hvordan foregår det? Hvorfor får jeg en god følelse når jeg behandler andre godt og hvorfor føler jeg meg dårlig når jeg sårer andre? Det er fordi jeg på denne måten nærmer meg sannheten og begynner å føle at jeg og de andre er samme ting.

Det er som en mor som «smelter» sammen med barnet sitt. Det fører oss så tett sammen at vi føler oss som en ènhet og smelter sammen til et nytt uatskillelig system av gjensidig forbindelse, der vi ikke lengre skiller mellom hva som skjer med oss selv og hva som skjer med andre.

Da blir hele menneskeheten èn familie. Kanskje ikke med det samme, men det er en begynnelse – og allerede nå forstår vi denne innfallsvinkelen, som er fullstendig basert på psykologi.

Fra en «Samtale om helhetlig undervisning», 11/7/12

Kategori: Egoisme, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Helhetlig utdannelse, Samhold, Spørsmål og svar |