Min nye artikkel på Linkedin “Why We Do Not Remember the Moment of Birth”

Mennesker er emosjonelle vesener. Følelsene styrer oss, bestemmer våre tanker, våre avgjørelser i livet og våre bedømminger. Hva vi enn gjør, gjør vi det for å føle oss bra og unngå å føle oss dårlige. Følelser er så sentrale for vårt vesen at de til og med bestemmer vårt minne.  Hvordan har det seg da at vi ikke husker det mest kritiske øyeblikket i livet, fødselsøyeblikket? Faktisk husker vi ikke heller de årene som formet oss, vårt første og andre år. Grunnen er at de fysiske sansene utvikler seg raskt i de første leveårene, men vår emosjonelle verden, vårt «selv»henger etter, og før vi har et distinkt selv med sine egne følelser kopler vi ikke følelser til hendelser. Derfor husker vi dem ikke, i det minste ikke mer enn bare bilder.

Også senere i livet, når vi er fire eller fem år gamle, mange av oss har minner fra den alderen, er minnene vage og ufullstendige, som om de er «immature» eller «Primitive» former for minner.

«Virkelige» minner begynner når vi utvikler et psyke, et selv som gjenkjenner seg selv som et selvstendig vesen. Først når vi opplever oss selv som atskilte vesener, med våre egne tanker og følelser, og vi kommuniserer med andre som selvstendige individer kommuniserer med andre selvstendige individer, da endrer vi oss fra å være små dyr med potensiale for å bli mennesker til virkelige mennesker.

Forvandlingen reflekterer seg i måten barn omgås med hverandre på, og blir fullt utviklet med utviklingen av hormonell tiltrekning, i tidlig voksen alder.

Denne utviklingen, som er unik for mennesket, peker mot grunnen til at vi er til. Det er ikke meningen at vi skal forbli som dyr, det er meningen at vi skal stille spørsmål om vår verden, om grunnen til vår eksistens, og hvorfor vi eksisterer i den. Vi er ment til å spørre og forstå hensikten med våre liv bortenfor det fysiske nivå. Først når våre emosjoner er fullt utviklet kan vi begynne å utforske slike spørsmål for alvor. For meg kom det øyeblikket med spørsmålet: «Hva kommer etterpå?» Jeg kunne spørre meg selv: «Hva kommer etter skolen, universitetet og…?» Jeg visste ikke svaret. Derfor ville jeg ikke lære, jeg ble apatisk. Det var en forferdelig følelse, en følelse av tomhet, av å være nødt til å gjøre noe meningsløst.

Ikke alle blir plaget  med slike spørsmål. Noen mennesker går gjennom livet og søker rikdom og prestisje, de er fornøyde med det. Meningen med det hele plager dem ikke.

Likevel kan meningen med livet bare åpenbares for dem som spør etter det. I forskjellig grad kommer spørsmålet til alle, men bare de som plages av det kan finne svaret.

Svaret er at vi er født og lever bare for å utvikle en sjel. Sjelen er ikke noe som er inne i oss, men mellom oss. Sjelen er et spesielt forhold mellom mennesker. Vi kan utvikle det bare om vi føler at våre eksisterende forhold der vi søker konstant konsum og absorbering ikke tilfredsstiller oss. Når vi begynner å søke gjensidighet, oppdager vi en helt annen grad av eksistens som ikke kan oppdages av dem som lar seg lede bare av egen interesse.

Folk som utvikler sjelen begynner å se nettverket som forbinder alle ting, og hvordan alt påvirkes av alt annet. Disse forholdene er sjelen, og det er meningen med vår eksistens at vi skal oppdage dem. Alle andre vesener fungerer instinktivt i dette nettverket, bare mennesker kan komme til forståelse denne tilværelsens matrix og operere i den som bevisste vesener. Å utvikle den bevisstheten er meningen med våre liv.

https://laitman.com/2022/08/why-we-do-not-remember-the-moment-of-birth-linkedin/#gsc.tab=0

Kategori: Uncathegorized |