Alle eksistenslovene, alt som skjer i tusenvis av ulike situasjoner, oppstår kun for at vi skal kunne oppnå likhet med naturen. Det er en gradvis prosess som fører oss mot målet gjennom en kjede av årsak og virkning. Helt fra starten av er det bare dette det dreier seg om. Det har utspring i en høyere avgjørelse om at ønsket om å motta nytelse må oppnå giveregenskapen «gjennom fravær».
Når du derfor tilpasser deg denne loven, betyr det at du kommer til å oppnå den beste tilstanden som finnes. I den grad du ikke tilpasser deg, kommer du til å lide med hensyn til utviklingsnivået ditt. Et menneske som ikke er spesielt velutviklet, lider ikke så mye. Men når en utvikler seg uten å overholde egenskapenes lov om likhet i samsvar med ens eget nivå, vil lidelsen tilta. Naturen straffer oss i henhold til det, lik en dommer som iakttar alt.
Naturen er den samme skaperen, den samme tilpasningsloven som står foran oss. Det finnes ingen annen skaper, noe høyere ønske eller plan. Alt dette eksisterte allerede i selve skapelsesplanen der avgjørelsene ble tatt – og etterpå er det blitt utført. Det er som om disse to store motsatte kreftene, giveregenskapen og mottakeregenskapen, har vist oss en kilde som nå begynner å bli avdekket og bringer dem nærmere hverandre.
Forandring skjer fordi mennesket selv forandrer seg og begynner å se verden på en annen måte. Vi lever tross alt i uendelighetens virkelighet. Men det finnes en naturlov som sier at i den grad jeg tilpasser meg til denne naturloven, vil jeg også komme til oppleve at alt er perfekt fordi jeg selv er blitt mer fullkommen. Hele naturen avdekkes inni meg selv og ingen andre steder. Det er umulig å ta skrittet videre mot balanse, samhørighet og likhet i egenskap og fremdeles lide. Det skjer bare ikke!
Men dersom jeg ikke tar dette skrittet videre mens mekanismen fortsetter å arbeide, kommer kilden fortsatt til å bli avdekket og målestokken flytter seg til neste punkt. Det vil si at jeg blir mer forsinket, og derfor selvfølgelig kommer til å lide. Det finnes ingen smutthull her. Loven er absolutt. Jo nærmere du kommer for å studere den, jo mer vinner du. Og jo mer du fjerner deg fra den, jo mer taper du.
Hvorfor gjør jeg framgang samtidig som jeg føler meg verre? Jeg føler meg bare verre ved tanken på at jeg ikke gir nok, at jeg ennå ikke har oppnådd større samhørighet. Dette omtales som kjærlighetens lidelse. På denne måten kommer vi virkelig til å oppnå mer lidelse. Jo mer vi rykker framover, jo mer fullkommenhet føler vi – og desto mer føler vi en mangel på fullkommenhet. Som en vitenskapsmann som leter etter en tapt mikropartikkel og ikke klarer å slappe av før han løser en uoverenstemmelse som han ser på som et verdensproblem, mens en annen på samme tid lever et fredfullt liv å bekymre seg over livet. Hvert menneskes oppfatning står i forhold til hans nivå.
Derfor kommer framgang til å føre til at vi opplever gode forandringer både i den fysiske virkeligheten og når det gjelder alle andre aspekter. Da trenger vi ikke å føle ondskap, for naturen ikke vil måtte presse oss gjennom lidelse. Da kommer vi bare til å føle: «Hvorfor har jeg ennå ikke oppnådd større samhørighet ennå», kjærlighetens lidelse – som presser oss framover! Dette er den indre lidelsen som kommer samtidig med følelsen av ens gode framgang – lyset.
Fra den daglige kabbalaleksjonen 2/9/11, Rabashs artikkel
Kategori: Gruppearbeid, Indre arbeid, Kabbala disseminasjon, Kongresser - Inga kommentarer →
Ukentlig nyhetsbrev (engelsk)