Skaperen er en universal og den mest generelle naturloven. Han kalles ”Det gode som gjør godt.”

Naturens lov består av mange komponenter: uorganiske, organiske, animale og kommunikative nivåer. Generelt handler det kun om mottakerønsker, som skaperen streber etter å tilfredsstille. Han ønsker at de skal føle seg helt på topp.

Hvordan kan de tilfredsstilles? Av intet mindre enn det nivået skaperen selv befinner seg på. Noe mindre enn dette kan ikke anses som ”Det gode som gjør godt”, siden det vil si at noe mangler.

Så målet til skapelsen er ikke å smelte eller oppløses i skaperen. Tvert imot: skapelsen må bevare sin identitet og på samme tid bli lik skaperen.

Den ultimate velvilje som skapelsen kan få: Flott! Du ga meg det beste du kunne; og nå gir jeg deg ikke noe som helst – ikke i form, hvordan jeg uttrykker meg selv, i virkemåte, heller ikke i de nivåene jeg går igjennom. Det er dette nivået vi er ment å nå.

Det er kun mulig for skapelsen å oppfatte perfeksjon dersom den fortsatt er skapelsen, som vil si noe som er motsatt skaperen. Samtidig bør skapelsen bli lik Ham uten å gi bort sin ”autonomi.”

For det må skapelsen oppleve en tilstand som er motsatt skaperen, den må holde seg til denne tilstanden, som betyr å beholde den onde tilbøyligheten innvendig, opprettholde motstridige begjær og bygge en velvillig holdning ovenfor dem. Bare hvis skapelsen klarer å ”holde” på begge poler er den fortsatt skapelsen; samtidig som den blir lik skaperen.

Denne prosessen må være implementert i gruppen, det vil si i en liten del av ønskene som tilhører det kommunikative nivå, som kalles Israel. Det er gruppen som må starte prosessen, gå igjennom feilene og foreta korringeringer. Når denne jobben er fullført må gruppen overføre resultatet av arbeidet sitt til hele menneskeheten. Til sin tid, etter selv- korrigering vil det menneskelige nivå til slutt endre de animale, organiske og uorganiske nivåer. Dette er hendelsesforløpet som må følges.

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Gruppearbeid, Min likhet med skaperen - Inga kommentarer →

Lidelsens vei betyr ikke at vi får ett, enkelt slag. Vi er nødt til å lære og til sist å forvandles til intelligente mennesker. Vi må slutte å være små, egoistiske udyr, som prøver å grabbe alt rundt seg for seg selv  på bekostning av andre. Vi oppfører oss slik helt ubevisst. Vi må lære å oppføre oss annerledes og se på alle rundt oss som slektninger, eller gode venner. Til sist vil det forårsake sommerfugleffekten blant oss, i sin absolutte form.

Den vil komme sammen med vår bevissthet om den integrerende naturen. Vår naturoppfattelse vil bli dypere. Vi vil fornemme naturens øvre lag. Slik vil vi innse at naturen er evig og at vi kan bevege oss lengre enn den, hinsides tid og sted, som fysikere allerede sier. Så vi blir observatører, som fornemmer den virkelige naturen og hever oss opp til nivået av kreftene dens; vi lever på det nivået og ikke i form av vår provisoriske, fysiske kropp.

Vi må gradvis dele dette med hele menneskeheten. Hvis ikke, vil folk se på oss som om vi ikke var helt normale, siden det ikke passer sammen med deres virkelighetsoppfatning; alt som befinner seg utenfor deres vanemessige rekkevidde, eksisterer ikke for dem. Vi må derfor utøve forsiktighet, når vi forklarer hva vi mener.

Fysikere snakker temmelig åpent om dette nå. Det kan de, for de er fysikere. Konklusjonene deres er basert på oppdagelser de har gjort. Det er ikke kun en teori for dem lengre. Det er en realitet, for de har observert dette i eksperimenter, siden Hugh Everett på midten av forrige århundre og selv før det.

Fra KABTV`s «Building a Social Environment», 25/9/12

Kategori: Integrerende oppdragelse, Kabbala disseminasjon - Inga kommentarer →