Å marsjere inn i slangens gap

Baal HaSulam, «Exile and Redemption» (Eksil og befrielse): Og på grunn av at de gjorde det, smuldret nasjonens krefter: noen fulgte kongene og de selvopptatte offiserene – og noen fulgte profetene. Og denne atskillelsen fortsatte til ødeleggelsen.

De dannet korrupte samfunn av dette slaget og ble til en stor sekt som kalltes «Tsdokim». Det var de velstående og offiserene, som fulgte sine egoistiske ønsker, i motsetning til metoden av Torah. Og de nedkjempet Prushim og brakte det romerske keiserdømmets styre over Israel. Det var de som ikke ville ha fred med de myndige, slik våre lærde foreslo fra Torah, til bygningen var ødelagt og Israels ære var i eksil.

En kabbalist studerer ikke historie på et universitet. Hans rekkevidde innbefatter hele systemet ved å heve seg over begrensningen av tid. For ham er «tid» en sekvens av hendelser. Han ser forfallets spirituelle årsaker og resultatet av dem i grenene til denne virkeligheten; han ser sakens gang.

Slik vi fornemmer det, er historie en samling av antakelser og teorier basert på ulike kilder og arkeologiske funn. Kabbalistene snakker om Israels nasjon som ble dannet av Abrahams disipler som forlot det gamle Babel og tilegnet seg den kabbalistiske metoden, mens en filosof kan påstå: «Absolutt ikke! Læren om kabbala stammer fra middelalderen». Hva kan man gjøre? Alle begrenses av dybden på det virkelighetsperspektivet de har.

Vi har til gode å ikke kjenne til den spirituelle nedstigningen, lang og smertefull som den var. Folk prøvde å stå imot den; der var store problemer. Der var kriger – og hver krig var for å holde fast ved den altruistiske intensjonen. Folk forstod hva det var som stod i fare: Enten er du nær skaperen, som vil si at du er et menneske – eller så er du bare et dyr, som eksisterer et visst antall år, som eselet som bærer deg.

Forfallet var vanskelig for alle, inkludert de velstående og de høye offiserene som forlot kabbala. De forstod hva det var som skjedde, men klarte ikke å beseire egoet sitt; de greide ikke å motstå det. Et menneske ble trukket nedover, akkurat som en kanin som hypnotiseres av slangens øyne og spaserer rett inn i gapet på den.

Når en slik nedtur finner sted, ser du hvordan egoet ditt fungerer på deg. Du innser at du er svak og maktløs, du ser hvordan du faller sammen – og du kan ikke gjøre noe med det. Bare omgivelsen kan hjelpe deg. Bare lyset som kommer gjennom den.

Så tiden for nasjonens spirituelle forfall var ikke enkel. Det som skjer her er ikke en fullendt ondskap, der de ikke vil gjøre noe for å anstrenge seg. Det var et generelt forfall, som innbefattet kabbalistene som også fallt ned – men fortsatte å holde fast ved giverintensjonen.

Forløpets mål var å kunne definere for oss selv nøyaktig hva den altruistiske intensjonen av Lishma betyr – og virkelig å holde fast ved den. Hele poenget er å studere for sin egen korreksjon – og ikke for noe annet.  Følgelig er «budene» en korreksjon av ønsket mitt, som er sammensatt av 613 deler. Torah er prinsippielt lyset som kommer og virkeliggjør disse korreksjonene. Jeg bare forbereder meg for dem – og skaperen fullfører dem for meg. Gjennom de korrigerte ønskene mine oppdager jeg så skaperen, den ene, unike kraften.

Holdningen min til studiet, min riktige intensjon, er hovedsaken. Det var dette krigen mellom de to partene handlet om.

I dag trenger vi å reise oss fra sammenbruddet. Hele oppturen fullføres kun gjennom klarleggingen, ved å finne ut hva Lishma betyr, hva menneskets rolle er, målet for livet, dets mening. Her ligger hele forskjellen: Enten studerer jeg for å vite mer og for å bestå eksamen – eller så anstrenger jeg meg for å tiltrekke meg lyset som endrer.

Fra den daglige kabbalaleksjonen, 28/8/12, «Exile and Redemption»

Kommentarer / Spørsmål