Spørsmål: Er kreativitet avhengig av riktig kontakt med omgivelsen?

Svar: Makt og kreativitet avhenger av hvor mye man er i stand til å gjenkjenne progressive utviklingsformer langs veien og å oppdage måter å heve seg opp mot dem.

Som et lite barn, ser man hele tiden etter nye former for å oppdage virkeligheten. Ikke denne kjedelige virkeligheten – men den skjulte mystiske virkeligheten.

I et barns øyne ser alt mystisk ut og det leter etter nye muligheter for å utforske virkeligheten mer og mer. For ham er verden inndelt i det som er synlig – og det som er skjult. Han ser èn ting – og en annen ting legger han ikke merke til, han hører noe – mens noe annet går inn det ene øret og rett ut av det andre. Noen ganger oppfatter han bare etpar ord av det som ble sagt, noen ganger er han fokusert på noe – og legger ikke merke til noen ting annet. Han forsøker hele tiden å finne det som er skjult.

Det er akkurat dette vi mangler. Vi sørger for at barna får leker, spill og alle nødvendige hjelpemidler og må selv ta vare på oss selv. Vårt hjelpemiddel er omgivelsen. Takket være den rykker vi framover. Omgivelsen må være forbildet på neste nivå, for meg. Jeg er ikke enig i det jeg ser, men jeg er innlemmet i gruppen og forplikter alle vennene til å ta nye, mer utviklede former. Det er dette arbeidet vårt består av.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 10/1/12, «The Freedom»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Fri vilje, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Spørsmål og svar, Utdannelse - Inga kommentarer →

Moderne undervisning «former» alle i henhold til en fastsatt modell. Vi kan ikke en gang lengre kalle det for «undervisning», for vi oppdager ikke folks kreativitet og hjelper dem til å utvikle individualisme.

En ùnik person synes merkelig og undervisningsapparatet knuser disse usedvanlighetene. Et barn møter opp på skolen, der han får standardisert materie, standardiserte spørsmål og problemstillinger…. og resultatet er en standalisert, stensilert form – som sølekaker i sandkassen, uten å ta hensyn til de individuelle tendensene.

Vår undervisning behandler mennesket som en maskin som skal utføre visse funksjoner i samfunnet og på arbeidsplassen. Også i vitenskapen gjenspeiler det seg: få vitenskapsmenn blir sanne banebrytere. Til det kreves en ùnik personlighet, en ny innsynsvinkel, en ny måte å oppfatte ting på, som Einstein eller Friedman.

Nå for tiden finnes millioner av vitenskapsmenn, mens det tidligere ikke fantes mer enn ett dusin. Poenget er at dagens vitenskaper er en «tekniker» som utfører en rekke eksperimenter, til han snubler over noe nytt. Han gjennomtrenger ikke skapelsens vesen, han ser ikke hvordan tingene vokser fram fra innsiden og oppdager ikke nye lag og nye dimensjoner som resultat av en spesiell innsikt.

Nei, han utfører ganske enkelt eksperimenter. Han prøver først èn ting, deretter noe annet og kommer til slutt opp med et resultat. Selvfølgelig kreves en vitenskapelig tankemåte, men det er ikke oppdagelse i riktig betydning. Det er ikke resultatet av noens indre intellektuelle tanker. Oftest er det bare statistisk forventede vellykkede resultat av gjentatte laboratorierutiner.

Vi må derfor trekke en klar strek mellom dagens masseundervisning og den sanne undervisningen som former mennesket i oss.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 10/1/12, «The Freedom»

Kategori: Barn, Den daglige kabbalaleksjonen, Fri vilje, Samfunn, Spørsmål og svar, Utdannelse - Inga kommentarer →

Vi må formidle vårt budskap til alle. Jeg tror likevel at folket vil være mer mottagelige enn lederne. Den allmenne befolkningen vil komme til oss før den «styrende» befolkningen vil gjøre det.

Spørsmål: Hvorfor kan vi ikke formidle vårt budskap fra toppen? Det som styresmaktene bestemmer er jo tross alt beslutninger som vil iverksettes.

Svar: Poenget her er at et vanlig menneske ikke har et system. Han har en tom mage, og han bryr seg vanligvis ikke med hva han fyller den med. Han bryr seg ikke om virkemidlene, om noens systemer. For han er det mest viktig å unngå å være sulten.

Statsministeren lager på den andre siden planer og tenker på hva som vil være best å gjøre, som for eksempel det å heve eller senke skattene, kutte i budsjettet, ikke endre noe og så videre. Han er involvert i de tekniske detaljene. Han klarer ikke å la være å tenke på dette eller kvitte seg med det. Det er problemet. Derfor er det vanskelig for oss å nå fram til de som sitter på toppen. Deres problem er ikke magen, men kontroll. De ønsker å bevare den, og de klarer ikke å tenke på noe utover sine egne planer om å forstå årsaken til at de ikke lykkes.

Det er vanskelig for dem å høre noe nytt. De klarer det bare ikke. Det de trenger for å kunne endre sitt tankesett, er å ta på seg noen «runde» briller for å kunne se den «runde», helhetlige verden og dens avhengighet.

I denne verden blir ikke suksess målt gjennom økonomiske planer, tekniske detaljer, renter eller skatter. Ekspertene klarer likevel ikke å bryte denne onde sirkelen; de ser økonomien gjennom gamle perspektiver og klarer ikke å tenke seg noe annet. De kan lage planer i henhold til profitt.

Om jeg for eksempel produserer sko, vil jeg selge dem og tjene til livets opphold på denne måten. Ett par gir meg nok å leve for gjennom en hel måned. Om jeg lager og selger to par, vil jeg da få et månedlig overskudd. Da kommer styresmaktene og banker på min dør: «Jeg tar 50 % av overskuddet ditt på det andre skoparet. Jeg må tross alt finansiere staten, forsvaret, veiene og så videre.» Dette er jo forståelig.

Deretter kommer kommunen og banker på min dør: «Du trenger sanitærtjenester i nabolaget, offentlige fasiliteter, tilrettelegging av omgivelsene og så videre. Gi meg 10 % av overskuddet ditt». Slik bare fortsetter det.

Hvordan vil vi så kunne leve i en tid der krisen reduserer produksjonen til et nivå som kun omfatter grunnleggende nødvendigheter? Hvor vil de hente skattene fra? Skattene er tross alt hentet fra overskuddet, men om de ønsker å ta den maten jeg har behov for, vil dette skape problemer.

Jeg kan ikke akseptere at jeg skal måtte gå under en akseptabel levestandard; da vil jeg gå ut i gatene for å protestere. Hele skattesystemet er basert på en vurdering av overforbruk, men hva skjer om dette overskuddet ikke lenger blir generert?

Vårt økonomiske system er ikke forberedt på dette, det er ikke laget for slike tilfeller. Det er derfor alle bekymrer seg for den økonomiske veksten; for alle lever tross alt av den.

Vi snakker om en helt annen økonomi der det ikke finnes noe overskudd. De økonomiske ekspertene forstår selvsagt ikke dette.

Vi må derfor begynne med en helt enkel forklaring: folket vil stå uten arbeid og de vil ikke ha noe å gjøre. Det vil bli nødvendig å samle dem, sette dem på skolebenken og gjøre dem til «snille barn» for å hindre at de samles i gatene for å knuse butikkvinduer og brenne biler. Det vil være mulig å bygge opp et nytt og fantastisk samfunn. Dette vil også føre til et stort overskudd fordi disse menneskene er ekte ressurser.

Jeg tror at disse ideene vil bli hørt og forstått av verdens ledere. De vil ellers stå ovenfor en mørk framtid, en uunngåelig skjebne.

Fra del fire av Den daglige kabbalaleksjonen 3/1/2012, «The Freedom»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Fri vilje, Kabbala disseminasjon, Krise, Økonomi, Politikk, Samfunn, Spørsmål og svar, Utdannelse - Inga kommentarer →

Baal HaSulam, “The Freedom”: Vi har nå kommet til et punkt der vi har oppnådd en klar forståelse av straffen som omfatter individets frihet. Det finnes et viktig spørsmål: «Hvor ifra fikk kollektivet rett til å frata individet frihet og nekte han det mest dyrebare i livet, friheten?» Tilsynelatende finnes det ikke noe annet enn en rå kraft her. 

Hva må vi gjøre om kollektivets interesser er viktigere enn de personlige? Kan samfunnet hele tiden tvinge meg til å ta vare på det? Vil det å presse dette gjennom hjelpe oss? Det er derfor vi trenger utdannelse.

Foreldre bestemmer også for sine barn hvilken skjebne de vil få, hvilke skoler de skal gå på, hvilken utdannelse de skal få og hvilke synspunkter de vil bli påvirket av. De definerer praktisk talt hele hans liv på forskudd. Har de blitt tildelt en slik rett?

Uansett bestemmer mor og far på forhånd framtiden til sine barn gjennom sin eksistens; i tillegg utvikler de bestemte karaktertrekk hos dem.

Familien, barnehagen, skolen og omgivelsene – alle disse faktorene vil sammen forme et menneske, og når det fyller 15 år vil det slik bli et individ der alt er forutbestemt for han. Hvilken rett har samfunnet til å gjøre meg til det de ønsker: en bolle, en pai, et brød eller en bagel? Det er likevel det som skjer.

Denne organiseringen kommer fra loven om å følge flertallet. «Flertallet» betyr et bevisst samfunn som føler og forstår at velstand er avhengig av at hvert eneste menneske tar vare på helheten, det vil si at det utsletter sitt ego og knytter seg opp til samfunnet.

Når dette er tilfelle kan samfunnet eller foreldre virkelig kreve at alle studerer de felles interessene. Samfunnet er også ansvarlig for å utdanne alle sine medlemmer når det gjelder dette prinsippet. Derfor blir det sagt at en far må lære sin sønn et «yrke». Vi snakker om det samme systemet, det å lære om giverkraften.

Den universelle loven om det komplekse systemet blir observert fra et punkt der det ikke er muligheter for å unnslippe. Et menneske vet i utgangspunktet hva han er, et av «tannhjulene», og at han må fungere skikkelig. Når man oppfører seg som et «tannhjul» til tross for sin onde tilbøyelighet, har mennesket en mulighet til å avdekke hele systemet, oppnå dets kraft og oppnå visdom og en følelse av omgivelsene, den totale, store beholderen. Slik løfter han seg til skaperens nivå.

I hovedsak betyr «det å følge flertallet» å følge skaperen. Omgivelsene og skaperen er det samme: den generelle loven om giverkraften, den altomfattende givende kraften. På det opprinnelige nivået begrenser vi våre forklaringer til å beskrive det uknuselige globale samholdet, som etterlater oss ingen alternativer, bare helhetlig samhold. Vi beskriver det givende arbeidet til skaperen i sin nåværende form som det givende arbeidet for samfunnet.

Fra del fire av Den daglige kabbalaleksjonen 5/1/2012, «The Freedom»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Fri vilje, Samfunn, Utdannelse - Inga kommentarer →

Det finnes ikke noe som er godt uten at det også finnes ondt, og det finnes heller ikke noe ondt uten at noe er godt. Først når disse to oppnår balanse vil følelsen av liv vokse dem imellom, fremgang. Vi ser dette i hver eneste «skapning». Selv når det gjelder musikk, vil ikke dur eller moll fungere uten hverandre. Siden knutepunktet mellom notene hele tiden pulserer med motstand i hver eneste akkord, vil disharmoni og harmoni finnes. Harmoni – det er et korrekt forhold mellom disharmoniske toner.

Selv hjemme vil du ikke oppnå enighet om du ikke leder to motsetninger sammen. Hvordan kan du oppnå husfred? Fred er tross alt helhet, midtlinjen, som er bygget opp av to kontraster. De utvikler seg gradvis og kontrasten dem imellom blir sterkere; du utsletter dem ikke, men knytter dem heller sammen, leder dem sammen på toppen.

Dette er gjensidig garanti: Til tross for alle motsetningene ser vi etter den felles øvre kraften som vil knytte oss til hverandre. Vi ønsker bare å kalle på den, å trekke den nærmere oss slik at den kan være blant oss.

Faktum er at «den» er det framtidige «vi». Nå klarer vi ikke å behandle hverandre på riktig måte, og derfor ønsker vi at kraften til den gjensidige garantien skal kle seg inn i oss, for å bli vekket inni oss.

Fra del fire av den Daglige kabbalaleksjonen 2/1/2012, «The Freedom»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Fri vilje, Gjensidig garanti - Inga kommentarer →

Dersom jeg følger nøyaktig signalene skaperen gir meg i livet, ser jeg at han leder meg til den gode skjebnen og sier: «Velg dette, sønn!» Det er mitt ansvar å ta fatt i anledningen og virkeliggjøre den.

Men hvordan ser jeg alt dette? Hvordan finner jeg skjebnen min og skaperen som rettleder meg? Hvordan innser jeg at det er nøyaktig hva jeg må utrette i livet mitt og at det faktisk er den tapte biten i det allmenne puslespillet? Hele bildet er allerede ferdig, bortsett fra denne ene biten. Så hvordan ser jeg den og hvor finner jeg den?

Det viser seg at jeg må lete etter stedet der jeg har fri vilje. Skaperen vil lede meg dit og vise meg nøyaktig stedet der jeg kan utføre handlingen. Skaperen leder oss gjennom en enkel og naturlig sti og lar oss føle en viss veiledning for at vi skal kunne få en følelse av velbehag i et liv fyllt av lidelse, problemer, motgang og uhell. Og siden vi er et enkelt ønske om å motta nytelse, løper vi instinktivt fra det onde og streber etter fred.

Skaperen viser oss retningen: fra det onde til det gode. Man må allikevel selv gjøre en innsats, siden framgang langs denne stien er mulig kun om man endrer motto, intensjonen som får en til gjøre noe. Enten vil jeg bare unnslippe det onde og oppnå godheten i henhold til mitt naturlige mottakerønske, eller jeg rykker framover – over ønsket (mangelen) min – på intensjonsnivå – og jeg gjør det for å glede skaperen.

Jeg må, med andre ord, skille meg fra mottakerønsket mitt (fra mangelen), heve meg over det, utføre en innskrenkning på det – og uansett hva som er igjen av det må jeg rykke videre med intensjon om å glede ham, snarere enn meg selv. Det er dette min frie vilje består av.

Jeg arbeider uavbrudt med ønsket mitt. Det gir meg framgang og viser meg veien fra lidelse til nytelse, som skinner foran meg som sprekker i veggen, eller en lysstråle gjennom skyene. Men å nærme seg denne strålen er mulig bare dersom jeg endrer bevegelsesårsaken min. I stedet for å gjøre det for min egen del, fordi det er behagelig og føles godt, begynner jeg å gjøre det for skaperens skyld.

Han påkaller meg for å gjøre meg godt – og jeg går for å gjøre ham godt.

Fra tredje del av den daglige kabbalaleksjonen, 20/12/11, «Introduction to TES»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Fri vilje, Indre arbeid - Inga kommentarer →

Det finnes et ønske om å motta – og et ønske om å gi. Hele skapelsen er bare en motsetning av to ting. Ønsket om å gi styrer ønsket om å motta for at det skal kunne identifisere seg selv og bli tilsvarende ønsket om å gi. Dette er det innledende programmet til ønsket om å gi.

Godhetens vesen, i følge læren om kabbala, er velvilje (å gjøre godt). I henhold til skaperens fullkommenhet, har han en plan om forbedring for skapelsen. Og det finnes bare èn vei mot fullkommenhet: skapningen må kunne fornemme skaperens tilstand. Han skapte skapningen motsatt seg selv, adskilt fra seg selv – og han veileder skapningen gjennom en rekke sekvensielle tilstander der skapningen oppnår skaperens kunnskap og fornemmer hva skaperen har i seg.

Men det er ikke tilstrekkelig bare å forstå og fornemme. Skapningen oppnår selv skaperens vesen, inkludert  alt det som finnes i skapelsen og dens ledelse. Giverkraften kalles «lys» – og mottakerkraften kalles «en beholder». Likhet i deres egenskaper kalles «en intensjon  om å gi», eller et «filter» (eller en skjerm). Takket være den altruistiske intensjonen og handlingens vesen, blir ønsket om å motta til ønsket om å gi. Når det mottar for å kunne tilfredsstille noen, utfører det faktisk en giverhandling ved å anvende mottakelsen som et middel: det er den eneste måten det kan oppnå kontakt og gi noe til noen.

Hvordan kan vi delta i denne prosessen? Hvordan kan vi oppnå mer forståelse? Hvordan kan vi nå skaperens nivå? Hvordan kan vi fornemme handlingene hans? Kort og godt; hvordan kan vi bli som ham? Det er jo målet vårt: å bli som ham.

Vi forstår ennå ikke hva det vil si «å gi skaperen nytelse». «Likhet med skaperen» ligger nærmere vår nåværende egoistiske forståelse. Å være lik ham betyr å gi, å forstå giveregenskapen, å ta ansvar, å styre skapelsen… Det er alt som finnes.

Å være lik ham, vil faktisk si at man forstår hele programmet og hele handlingsforløpet fra begynnelse til slutt – fra utgangspunktet av. For å oppnå en slik forståelse, må alt plukkes fra hverandre og deretter settes sammen igjen. På den måten avdekker vi kløften mellom skaperen og skapningen, sammen med forbindelsen som fører dem til likhet. Slik knyttes lys og mørke, pluss og minus, positiv og negativ sammen på alle nivå.

I løpet av utviklingen vår, oppnår beholderen ulike former – mens den hele tiden er under påvirkning fra lyset – til «vi når målet» og oppnår fullstendig likehet med skaperens egenskaper. Men beholderen er nødt til å gå gjennom disse endringsnivåene med full forståelse og enighet, ved å ønske dem og til og med utføre selvstendige handlinger.

Vi må derfor innse at vi er motsatte skaperen, ønske å forandre oss og bli som ham, forstå programmet som kan endre oss, sette det i kraft ved våre ønsker og selv utføre hele rekkefølgen av sekvensielle handlinger med oss selv – og samtidig på alle skapelsesnivåene under oss: det uorganiske, det organiske og det levende.

Denne opprykkingen fra det knuste til korreksjon, må vi forstå med fullstendig, personlig deltagelse. I følge forandringene som er påkrevd for øyeblikket, må vi sette vårt sinn og vårt hjerte inn – så vi inkluderes i det allmenne programmet og utfører handlingene for å påkalle og lede kreftene.

Bare på denne måten oppnår vi likhet i form med skaperen og blir lik ham i styrke, forståelse og i alt annet. Det er vår utviklings høyeste nivå.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 7/11/11, «Matan Torah» (The Giving of the Torah)

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Fri vilje, Indre arbeid, Kropp og sjel, Min likhet med skaperen - Inga kommentarer →

Forberedelsen er allerede utført ovenfra, fra naturens side, skaperen, for hver enkel person, i samsvar med roten til sjelen hans, for at han skal kunne knytte seg sammen med andre sjeler og korrigere knusingen og å oppnå sin individuelle korreksjon. Slik fullfører hver og en av oss alle forberedelsene som ble gjort for oss, inkludert i roten til sjelen vår.

I overensstemmelse med denne innledende forberedelsen befinner folk seg i ulike situasjoner: Noen blir mer enn andre vekket til spiritualitet, andre mindre – og noen vekkes ikke i det hele tatt.

Det har ingen ting å si om en person foreløpig bare er opptatt av sine materialistiske ønsker, eller om han har gått seg vill i innbilte idèer om spiritualitet som får ham til å vike fra sannheten. Heller ikke om han nærmer seg spirituelt arbeid, eller om han allerede er på rett spor og har begynt oppklatringen på den spirituelle stigen. Alle ble vi tildelt de samme betingelsene som i utgangspunktet ble forberedt ovenfra. De ble dannet som resultat av virkelighetens fall nedover, knusingen av ønskene – og deres innlemmelse i hverandre. Derfor har ethvert menneske fri vilje til enhver tid.

De øvre virkelighetenes system sprer seg fra uendelighetens virkelighet – gjennom virkeligheten til Adam Kadmon og knusingen av beholderne – når atziluts virkelighet og skaper virkeligheten i BYA. Deretter til Adam Ha Rishon (det første mennesket), den ene, almenne sjelen, virkelighetenes interne deler i BYA; all skapelses interne ønsker fødes i dem.

Da knuses også Adam Ha Rishon – og alle dens deler blandes: ønsket om å motta og ønsket om å gi, Galgalta ve Eynaim og AHP innlemmes i hverandre og faller. Alt dette skjer for å gi best mulig betingelse for arbeidet.

Når forberedelsen for gjensidig innlemmelse av sjelene er utført (slik som Ari, i sin tid, fortalte oss om), begynner korreksjonen av virkelighetene. Derfor må vi forstå at alt som skjer i verden bare er et resultat av vår manglende korreksjon, når vi feiler i å utøve fri vilje til riktig tid og når vi nekter å anvende betingelsene som på forhånd ble forberedt for oss.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 25/10/11, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Fri vilje, Indre arbeid - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvorfor avdekkes ikke nettverket til vår ødelagte samhørighet for oss? Hvorfor ser vi ikke årsaken til all ondskap, slik at vi kan forstå hva vi må arbeide med?

Svar: For da ville håpløsheten presse oss til å korrigere oss. Det ville være et rent egoistisk arbeid. Det ville være som å tjene penger til mat. I spiritualitet anses det ikke som arbeid dersom jeg kun er presset av en trussel om sult.

Når jeg ikke trenger det, må jeg derfor i virkeligheten kjempe for målet som jeg egentlig ikke føler noe behov for. Naturen min forplikter meg ikke til å gjøre det. Jeg utvikler et helt fritt ønske som ikke er avhengig av noe. Giveregenskapen er ikke en betingelse for meg; jeg trenger den ikke; jeg er ikke avhengig av noen eller noe. Som skaperen er jeg hevet over alt.

Og da oppdager jeg min avhengighet av andre; jeg ønsker å gi, å tjene dem, å være den siste, den aller laveste. Hvis ikke utføres ikke arbeidet av meg – men av skaperen.

I mitt spirituelle arbeid finnes det et punkt som jeg hele tiden må få til å vokse: det er frihetens punkt, som er helt ukjent for oss i vår virkelighet. Ved dette punktet er jeg ikke avhengig av noen og det er ingenting jeg kan gjøre. Hele verden ligger for mine føtter, uten at jeg har gjort noe for det. Her ligger muligheten for virkelig arbeid.

For å nå dette punktet, blir jeg sendt bekymringer og problemer. Takket være dem, lærer jeg. Men da, når jeg virkelig lærer å kjenne den spirituelle virkeligheten, blir arbeidet mitt snudd opp-ned, som om jeg satte giret i revers. Da blir jeg fortalt: «Ta imot alt!» Og jeg vil avslå denne gaven.

Fra femte del av den daglige kabbalaleksjonen, 20/9/11, «The Nation»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Fri vilje, Indre arbeid - Inga kommentarer →

Spørsmål:  Vi står på terskelen til en ny tilstand. Blir overgangen smidig eller ledsaget av opprør?

Svar: Det kan jeg ikke forutse, for det er avhengig av vårt frie valg. Ting kan utvikle seg i begge retninger. Om vi utvikler oss på riktig måte, kommer vi til å bevege oss i positiv retning fordi vi tiltrekker oss godhet. Om det motsatte er tilfelle kommer naturen til å presse oss bakfra med katastrofer, noe som kanskje til og med fører til en ny verdenskrig.

La oss håpe at vi kommer til å velge den gode veien. For at det skal skje, må vi alle gjøre «hjemmeleksene våre» så godt vi kan. I tillegg til studiene, må vi også gi av det vi har fått ved å jobbe med disseminering og forklare folk hva det er som skjer. Vi må lage et innhold og spre det over alt, også i massemediene og via internett.

Alle som studerer læren om kabbala må tenke på hvordan de kan bringe læren videre til andre. Vi må forstå hvor fryktelig det vil være å bli gitt denne muligheten, og ikke benytte seg av den.

Fra den første leksjonen i New York, 11/9/11

Kategori: Fri vilje, Kabbala disseminasjon, Krise, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →