Det overordnede begrepet slår fast at skaperen er Én, Enestående og Samlet. Hele skapelsen ble skapt av én eneste øvre kraft som er til stede i alle tilstandene. Den eksisterte før skapningen ble et individ, eksisterer sammen med den og vil fortsatt eksistere etter at skapningen ikke finnes lenger.

Vi kan diskutere dette fra ulike synspunkter, og det viser bare vår mangel på perfeksjon. Vi definerer den som Én, Enestående og Samlet, men ulike definisjoner av den øvre kraften, skaperen, eksisterer kun i forhold til oss.

• Én betyr at det ikke finnes noen andre krefter som kan styre universet, som det står skrevet: ”Det finnes ingen andre enn han”.
• Enestående betyr at han er samlet i alle sine handlinger, og ikke har noen annen intensjon.
• Samlet betyr at selv om hans handlinger til tider virker irrelevante og motsatte, er dette kun fordi vi alle eksisterer i ulike tilstander som er motsatte av han. Derfor har vi alle ulike oppfattelser, som det står skrevet: ”Alle dømmer i henhold til sine egne feil”. Så lenge vi fortsetter å korrigere oss, vil alle disse ulike tilstandene og egenskapene til slutt smelte sammen som ett begrep.

 ”Én” betyr perfeksjon. Om det finnes to, vil de uansett være noe ulike og den ene vil mangle den andres egenskaper, mens de sammen vil utfylle hverandre. Om det i stedet for to var én million, ville hver og en av dem være enda mindre fullkommen siden man da kun har en milliondel av perfeksjon og mangler de andre 999,999,999 delene.

Om vi sier at det kun finnes én, betyr dette at alt er i han. Jeg tror derimot ikke at han har alt siden jeg er motsatt av han, og det betyr at problemet ligger i meg og ikke i han.

Dersom han er én og alt er i han, har det ingen betydning hvordan jeg ser på han: som god eller ond, lys eller mørk, kald eller varm. Jeg må forstå at disse motsatte egenskapene ikke er i han. Han er verken god eller ond, disse motsatte begrepene finnes kun i min egen oppfattelse.

Om jeg sa at skaperen alltid er god, utgjør heller ikke dette definisjonen av ”én”. ”Én” betyr at verken godt eller ondt eksisterer i han. Det er jeg som dømmer hans uttrykk i forhold til meg. I mellomtiden er han én, noe helt abstrakt, utenfor det som til og med kalles godt.

Mennesket blir inspirert av meningen av ”Én”, det er perfekt renhet og følelsen av oppnåelse. I denne ”Én” smelter hjertet og sinnet sammen til én helhet.

Fra del fire av Morgenleksjonen 13/01/11, ”The Wisdom of Kabbalah and Philosophy”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Spiritualitet |