Vi befinner oss i en ganske forvirrende verden. Mennesker spør seg selv om hvor de bor, hvor de eksistere. Generelt sett stilte vi ikke disse spørsmålene i tusenvis av år. Vi trodde at den verden vi lever i, er denne verden. Dette begrepet kalles “oppfatningen av verden, i følge Newton.”

Ettersom vi avanserte i vårt studie av naturen, oppdaget vi andre vesener, som er forskjellig fra mennesket. De oppfatter verden på andre måter. Slanger oppfatter verden i form av varme flekker, hunder oppfatter verden som en sky av lukter, bier oppfatter verden delt inn i sektorer, og så videre. Med andre ord, hvert vesen oppfatter verden på forskjellig måte, og ledes i henhold til sine opplevelser. Dette hindrer oss ikke i å leve i en dimensjon, der alle oppfatter verden på helt forskjellige måter.

Så kom et nytt paradigme. Einstein beviste at alt er relativt: tid, rom og bevegelse. Det er ingenting som er absolutt. Med andre ord, vår oppfattelse av virkeligheten er kun våre vaner. Vi kunne oppfatte den på en helt annen måte.

Om vi skulle bevege oss i en veldig høy hastighet, hvis vi skulle gå i bane rundt de store himmel massene, ville tid og rom bli deformert. Vi ville føle, se og oppfatte oss selv på helt forskjellige måter. Dette er oppfatningen av virkelighet i følge Einstein, som også er relativitetsteorien: alt er relativt til mennesket. Den neste vitenskapsmannen, Hugh Everett beviste at verden vi oppfatter i relasjon til oss, som praktisk talt avhenger av oss, ikke eksistere: vi bygger den på våre opplevelser.

Og så dukket kabbala opp, som ble holdt skjult i neste 6000 år. Det ble alltid skrevet i dens bøker at verken vi eller verden eksistere på den måten vi oppfatter den. Alt er relativt til våre sanser. Om vi skulle endre våre sanser, vil verden også endre seg.

Med andre ord, i henhold til Einsteins teori finnes det en observatør, en gjenstand for observasjon. Ifølge Hugh Everett sin teori finnes det et objekt og en observatør, som begge er i stadig endring, og vi er i stand til å oppfatte en slags gjennomsnitt mellom dem. Men vi kan også oppfatte på forespørsel, i henhold til våre indre kvaliteter. Dette er hva kabbala snakker om.

Hvorfor trenger vi all denne kunnskapen? Vi trenger den slik at vi endelig kan forstå hvor vi bor, den verden vi eksisterer i. Filmer som “what the bleep do we know” og “the matrix” dukker opp, som formidler forutsetninger og ideer om at den dimensjonen vi oppfatter gjennom våre fysiske sanser, ikke er den dimensjonen vi lever i.

Vi har syn, smak, lukt og berøring. Vi oppfatter det som faller innenfor rammen av disse fem sansene. Vårt bilde av verden er basert på dette.

Men hvis vi skulle begynne å frigjøre disse sansene, ville bilde av verden begynne å minke og forsvinne. Med andre ord, vi oppfatter ikke hva som faktisk eksisterer utenfor oss. Men våre reaksjoner, våre indre påvirkninger, de såkalte “forstyrrelser” til ting vi ikke forstår.

Men hva slags verden vil vi oppfatte hvis vi frigjør oss selv fra våre fem sanser? Det er der kabbala kommer inn og forteller oss hvordan vi kan heve oss over disse fem sansene for så å begynne og oppfatte verden som annerledes, som et tillegg. Vi kan begynne å oppfatte naturen, verden, slik den eksisterer utenfor våre kropper, utenfor våre fem sanser. I tillegg til den verden vi nå eksisterer i, i våre kropper akkurat som enhver levende organisme.

Vi har et rudiment av denne oppfatningen, det såkalte “punktet i hjertet.” Det er hverken et hjerte eller et punkt i det. Dette er rett og slett navnet på en rudimentær og sovende sans vi har. Vi kan utvikle og bruke den til å oppfatte den verden vi kan forestille oss på utsiden av våre kropper.

Kabbala snakker om verden som eksisterer i virkeligheten utenfor oss, utenfor våre fem sanser, utenfor informasjonsstrømmen som kommer inn i oss.  Det er grunnen til at det kalles “kabbala” (mottakelse) en veiledning til å anskaffe en reell oppfatning av den faktiske virkelighet.

[33985]

Fra leksjon i Berlin 1/27/2011

Kategori: Kongresser, Oppfattelse |