Inlägg i kategori ''

Finnes det kjærlighet her i verden?

Hva er kjærlighet i vår fysiske verden? Det er en «dyrisk», materiell og egoistisk kjærlighet som lar oss dra glede av hverandre. Foreldre elsker barna sine instinktivt og barna elsker instinktivt sine foreldrene, i den grad begge får det de ønsker av hverandre. Og alt dette er fylt av en egoistisk intensjon.

Dersom man tar vekk noe av morsinstinktet som moren føler for barnet sitt, kommer hun til å behandle ham på samme måte som hun ville behandlet et hvilket som helst annet barn. Selv om han hadde sultet ville hun ikke brydd seg. Dette betyr at foreldrenes følelser er instinkt og ikke kjærlighet.

Kjærlighet mellom kjønnene er hormonelt betinget. Dersom man hadde blitt injisert med en spesiell type horomonsammensetning, hadde kjærligheten man følte plutselig forsvunnet eller den hadde oppstått ut av intet. En slik tiltrekning er hormonelt betinget.

Dette tilhører det kroppslige, «dyriske» nivået. Genforskere og biologer kan forklare dette i detalj, men vi lovpriser naturligvis denne følelsen og tillegger den spirituell mening bare fordi den gir oss så stor glede. Derfor vil vi gjerne også opphøye den til å være noe mer.

Noen ganger ser vi også uttrykk for ekstrem kjærlighet, noe som kan gjøre stor skade. Når kjærligheten er grenseløs, fører det nemlig til hat. Når noen elsker meg, må jeg forsikre meg om at jeg ikke lar dem elske meg for mye, og de må forsikre meg om det samme. Alt må være i balanse. Når kjærligheten «skyller inn» over grensene mine, er det som at jeg utslettes og da begynner jeg å hate den personen som elsker meg og jeg skyver ham eller henne vekk.

Dette ser vi eksempler på i relasjonen mellom foreldre og barn. Den ekstreme kjærligheten man kjenner for barnet sitt kan føre til at barnet føler forakt og hat, og barnet kan ikke klandres for dette. Det er den voksne som må ta ansvaret for at dette skjer siden han ikke begrenser kjærligheten sin, noe som betyr at han mangler en «skjerm» (Masach). Vi må alltid begrense graden av samspill med barna våre. Først når vi er ved slutten av korreksjonsperioden, i evighetens verden, kommer vi til å være i stand til å tilegne oss «endeløse skjermer».

Det er altså ingen vits i å snakke om kjærlighet i vår verden, siden normen her er å utnytte hverandre. Det er slik vi lever her og det er ikke nødvendig å avvise eller forakte måten vi uttrykker kjærlighet på. For eksempel bor par sammen i årevis og viser omsorg og tar vare på hverandre. Det er imidlertid nødvendig å trekke et skille: På grunn av begjæret og egoets krav om å bli tilfredsstilt, gjør jeg det til syvende og sist fordi det har blitt en vane og dermed en del av personligheten min.

Men kjærlighet i den spirituelle verdenen er å gi helt uten tanke for seg selv.

Fra den 4. delen av  Daily Kabbalah Lesson 3/4/2011 om kjærlighet.

Tre trygghetsnivåer

Det finnes tre nivåer når det gjelder å føle trygghet vedrørende framtiden:

  1. Materiell trygghet er når alle ønsker å sikre seg et normal liv for seg selv, i dag og for framtiden. (Læren om kabbala sier at mennesket ikke bare må sikre seg for i dag, men også framover: spare til pensjon, ha helseforsikring og ikke bli en byrde for samfunnet).
  2. Trygghet som samfunnet gir når mennesket er omsluttet av omgivelser der alle tar vare på hverandre.
  3. Det tredje sikkerhetsnivået har ingenting med penger, opparbeidet materiell velstand eller samfunnet å gjøre – det kommer fra skaperen.

Dette er nivåer som vi må gå gjennom for å kunne løfte oss oppover. Det betyr ikke at vi får en bekymringsløs holdning, eller at alle redsler og problemer forsvinner. Det vil garantert komme fysiske problemer, akkurat på samme måte som vi i dag står ovenfor problemer i forhold til matfordeling og til og med sult. Alt eksisterer for å drive oss framover slik at vi søker den riktige trygghetsformen.

Fra del fire av Morgenleksjonen 2/3/2011, Leksjon om penger

Verdsett omgivelsene høyt

Når man har funnet de riktige omgivelsene, er mennesket forberedt på å legge seg under dem og akseptere alt han blir fortalt. Først opplever han alt dette som stort og mektig: læreren, studiene og vennene.

Etter en stund begynner han på en måte å bli vant til dette. Han blir gitt en mulighet til å ta del i omgivelsene, og da opplever han en nedtur: ”Alt er fint. Jeg har mitt eget selskap, akkurat som før. Jeg har funnet min plass.”

Ved gjøre dette ekskluderer mennesket seg selv, og faller ned. På grunn av sin dumhet og stolthet forstår han ikke at han nå blir gitt en mulighet til å komme nærmere, å lovprise omgivelsene i egne øyne. Han må løfte dem enda høyere enn i begynnelsen.

Mennesket ser på verden gjennom et materielt prisme. Nå kjenner han vennene allerede, og de virker ikke så store som tidligere da han følte seg som en ydmyk gjest blant dem. Studiemateriellet blir mer forståelig, og læreren virker ikke så mektig som han gjorde tidligere.

Slik vokser egoismen for å kunne gi mennesket en mulighet til å konstant lovprise sine omgivelser på nytt. Han bruker likevel ikke denne ”hjelpen mot han” i den hensikt å utvikle seg selv, men lar den ligge. Resultatet blir da at han i stedet for å løfte seg, vil falle nedover.

På den måten vil mennesker som fortjener å løftes og å avdekke skaperen, men som ikke grep sjansen til å tre inn i omgivelsene, øyeblikkelig falle og avvise de virkemidlene som de fikk. Allerede dagen etterpå ser han omgivelsene på en helt annen måte enn han tidligere så på dem. Læreren, gruppen og bøkene mister sin verdi i hans øyne, skjønt i ulikt tempo.

Derfor er mitt arbeid å konstant lovprise viktigheten av omgivelsene: læreren, bøkene og gruppen. Jeg må løfte meg hele tiden, ikke fordi noen trenger min anerkjennelse, men kun fordi jeg ikke vil kunne oppnå den mektige skaperen på noen annen måte.

Omgivelsene viser seg ikke fram som om de var noe spesielt, og det er derfor det er så vanskelig å verdsette vennene. Læreren ser ikke ut som en mektig mann heller. Det har alltid vært vanskelig å verdsette omgivelsene høyt i kabbalistiske grupper. Likevel har vi ikke noe annet valg. Vi må begynne å hjelpe våre venner med å avdekke viktigheten av gruppen.

Det betyr ikke at vi må oppføre oss som viktige mennesker eller spankulere kunstig rundt i vår storhet. Her er det umulig å late som noe som helst siden skaperen er skjult. Jo høyere mennesket er, jo mindre synlig er det, og skaperen er skjult mer enn alle andre. Dette er den spirituelle loven.

Det er derfor vi må øke viktigheten av omgivelsene generelt for å kunne oppnå viktigheten av skaperen gjennom dette. Om målet ikke brenner inni oss i utgangspunktet, om vi ikke bygger dette systemet på en tydelig måte ut i fra storheten i omgivelsene til storheten til skaperen, da vil vi ikke oppnå noen ting. Det er heller sannsynlig at det motsatte vil skje, og uvitenheten vil da vokse.

I dag eksisterer Bnei Baruch-organisasjonen fordi jeg selv eksisterer. I morgen, om jeg ikke er her lenger, vil det samme skje som skjedde med Rabashs gruppe: splittelse i alle retninger. Det er derfor vi må lovprise essensen av vårt samfunn, dens basis, dens mektighet, flyte fra inspirasjonen til den mektige skaperen.

Om dette hele tiden vokser i viktighet og storhet, fyller hodene og hjertene til alle, om jeg tilhører dette, eksisterer for dette og smelter sammen med dette; om jeg lengter etter storheten til samfunnet fordi det leder meg mot den mektige skaperen, om jeg hele tiden føler dette og om dette er det som styrer meg, da vil vi uten tvil oppnå målet på kortest mulig tid.

Fra første del av Morgenleksjonen 14/02/2011, Writings of Rabash

Den daglige kabbalaleksjonen 06.03.2011

Rabashs skrifter, “What Is Charity to the Poor that the Creator Does in the Work”
Last ned: WMV Video|MP3 Audio

The Book of ZoharIntroduction: “General Explanations for All Fourteen Commandments,” Leksjon 5
Last ned: WMV Video|MP3 Audio

The Book of ZoharIntroduction: “Heaven and Earth,” Avsnitt 51
Last ned: WMV Video|MP3 Audio

Talmud Eser Sefirot 3, Del 9, Avsnitt 1, Leksjon 1
Last ned: WMV Video|MP3 Audio

Tema-leksjon: Kvinnen
Last ned: WMV Video|MP3 Audio