Spørsmål: Er det sant at vi først blir bevisste på ondskapen etter Machsom (grensen til den spirituelle virkeligheten)? Hva kan jeg gjøre før jeg har passert denne grensen?

Svar: Hvert nivå har sin egen måte å måle ting på, sine standarder og sine kriterier. Jeg hadde selv ulike synspunkter om meg selv da jeg var fire, fem, seks og syv år gammel.

Selv nå har jeg muligheten til å kjenne igjen ondskapen. Fysisk er jeg til stede i gruppen, men er jeg der med sjelen min? Nei, det er jeg ikke. Hva vil denne tilstanden lede meg mot? Hva vil skje med meg? Jeg kan ikke oppnå spiritualitet slik som dette. Det er synd. Jeg er lei meg for all den tiden jeg har kastet bort, et bortkastet liv der jeg ikke oppnådde noe som helst.

Deretter begynner jeg å hate alt som hindrer meg i å knytte meg til vennene: min ulikhet i forhold til dem. Alt oppstår selvsagt på grunn av egoismen, i ønsket om å ta imot som ønsker å oppnå spiritualitet slik at vi ikke går glipp av noe her i livet. Dette plasserer meg i de korrekte egoistiske vilkårene Lo Lishma (for seg selv), og deretter vil påvirkningen fra lyset snu det om til den altruistiske tilstanden Lishma (for skaperens skyld).

Skam er uansett til stede her også. Først skammer jeg meg over muligheten over å bli tatt for tyveri, og deretter forstår jeg at det ikke er verdt å stjele, i det minste ikke hele tiden. Som et resultat av dette endrer jeg meg internt slik at jeg ikke ønsker noe fra noen. Alt jeg ønsker er å gi. Dette er min streben, og jeg er glad for det.

Dette er Lo Lishma og ønsket om å gi, den givende handlingen er allerede en del av dette. Det finnes imidlertid en kompensasjon: en god følelse. På denne måten knytter vi oss til godheten og krever ikke noe for øyeblikket.

På det neste nivået endrer lyset mennesket selv uten at han er bevisst på det, og han knytter seg virkelig til ”den gode som gjør godt”. Først knytter jeg meg derfor til det gode som gjør at jeg kjenner gode følelser, og deretter endrer jeg dette til å gi til skaperen.

Fra del fem av Morgenleksjonen 26/06/2011, ”Matan Torah (The Giving of the Torah)”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Er det mulig å ikke gjøre noen feil langs den spirituelle veien?

Svar: For å være helt ærlig, så gjør vi ingen feil. Vi avdekker et ukorrigert ønske som det i virkeligheten heller ikke er noe feil ved, men det er ment for å gi oss en kontrast, en forskjell, mellom to motsatte tilstander. Vi ville ellers ikke ha følt noen tilstander i det hele tatt.

Derfor finnes det aldri feil eller misforståelser. Den motsatte tilstanden må bli avslørt. Vi er skapninger, og vi er ikke i stand til å oppfatte noen fenomener i seg selv. Jeg kan bare føle det gjennom mine mål, mine evalueringer og vi forstår det i forhold til noe annet. Det må være ”meg” og ”det jeg føler”, et objekt sammenlignet med et annet.

Det er umulig å føle noen fenomener i seg selv siden det vil være som skaperen før han skapte skapningen, når det til og med var umulig å si om han at han er god og gjør godt. Hvem er han god mot? Hvem gjør han godt for? Godhet kan tross alt bare bli vurdert når du sammenligner det med den ondskapen som allerede eksisterer.

Derfor kan vi ikke engang snakke om essensen i skaperen på den måten som filosofene prøver å argumentere for, siden vi ikke har muligheten til å oppfatte han eller ordene som beskriver han. Skapelsen begynner med at vi er motsatte av skaperen, i alle fall et godt stykke unna han. Et ”godt stykke” gir skapningen en egen status, følelsen av en ting som er motsatt av en annen – svart mot hvitt, ”fordelen med lyset kommer fra mørket”. Da finnes det ikke noe å snakke om.

Vi vet ikke en gang hvordan et fenomen kan eksistere av seg selv. Er det mulig at du kan skape en slags form som ikke har noen betydning, grense, karakteristikk, fargeskygge – noe som helst? Du klarer ikke å oppfatte noe av dette. Dette er noe vi ikke forstår. Om det ikke finnes skygger eller forskjeller, oppfatter vi ingenting.

Alle våre følelser, akkurat som de fem jordiske sansene, er bygget rundt det faktum at en bestemt påvirkning berører mine nervetråder, og deretter får jeg et visst inntrykk – gjennom synssansen, hørselen, berøring, smak eller lukt. Jeg trenger nervetråder og det må være en kollisjon, en slående gjensidig samhandling mellom to motsetninger – og da forstår jeg. Om det ikke er et angrep, vil det heller ikke være en følelse. Når begynner jeg å føle skaperen? Fra slaget (Akaa), kollisjonen, mellom ønsket og lyset.

Fra leksjon 24/06/2011, Writings of Rabash

Kategori: Oppfattelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →