Til nå har vi ikke vært istand til å utføre spillet som var vanlig blant tidligere kabbalister, som befant seg langt over Machsom. I motsetning til oss, lot de som om de ikke var opptatt av giverglede i det hele tatt, siden de allerede hadde den. Ved det, ga de hverandre sjansen til å fornemme dybden av ønsket, selv før det viste deg for dem.

For å kunne heve seg til neste nivå, må man korrigere den tilføyde andelen av ønsket som allerede har realisert seg for en. I begynnelsen viser det seg for oss som mørke, eller ondskap. Når som helst dukker det først opp en egoistisk side, dannet av skaperen. Den neste betingelsen, «Jeg skapte Torah som et krydder, for å korrigere det,» kommer etterpå.

Når noen ber om korreksjon, kommer det omsluttende lyset (Ohr Makif) ned over dem fra neste nivå og korrigerer dem som svar på deres MAN.

Hvis vår opptur er resultat av realiseringen ovenfra av den onde tilbøyeligheten skaperen laget, for å øke hastigheten på vår avansering, kan vi da late som om det spirituelle ikke betyr noe for oss. Gjør vi det, vil hver og èn av oss få sjansen til å beseire denne forakten. Det er fordi jeg, når hjertet forherdes slik, ønsker å unngå spirituelt arbeid. Så vennene mine brygger overlagt sammen denne interne betingelsen for meg, for å øke hastigheten på fremgangen min. Dette er spillet vi alle vil ta del i, etter å ha gått inn i den spirituelle virkeligheten.

Foreløpig, ligger dette foran oss. Inntil videre deltar vi ikke i «de voksnes spill», men er, tvert imot, inspirerte og ved godt mot. Jeg spiller for vennene mine, som om jeg allerede har nådd øvre nivå. Jeg må demonstrere for ham hvor fantastisk alt er, så hvor er du? Det er som om jeg ivrer for å få vennen min til å reise seg så fort som mulig.

Nybegynnere må være forsiktige med ordene og aktivitetene sine, for ikke å overgå målet. Vi må alle inspirere hverandre når det gjelder størrelsen på vårt spirituelle mål. Vi motarbeider aldre giverkraften ved å utfordre andres avvisning, men presser heller hverandre mot giverglede. Derfor må vi være forsiktige og for all del unngå å være lettsindige.

Alle aktiviteter og samtaler, samt alle spill vi tar del i, alene, eller sammen med venner (enten de er interne, eller eksterne), må være strengt rettet mot målet. Som små barn, som modnes og ønsker å bli voksne, må vi aldri lage hindringer for hverandre. Vi må kun presse hverandre forover ved å sette riktig eksempel.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 10/10/12, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Vanligvis frykter vi krig, som om det skulle være det mest skremmende scenarioet. Men faren ligger ikke i krig. Faren ligger i naturens reaksjon: Den kan plutselig reagere med tsunamier, vulkanutbrudd, eller jordskjelv, som vil få enhver atomkrig til å se ut som et lite leketøy.

Prinsippielt begynner verden å forstå hva det er som skjer. I dag er det allerede mulig å snakke om og se at et større publikum iallefall forstår behovet for integrerende undervisning. Oppdragelse er vanskeligere. Folk kan ikke forestille seg hvordan dette kan gjøres, siden det er snakk om en enorm folkemasse.

Men internett og andre nettverkstjenester kan, om ønskelig, oppnå nesten umiddelbart resultat. Undersøker vi dette i en gruppe med etpar hundre mennesker, ser vi at folk iløpet av noen få leksjoner faktisk begynner å forstå sin status og endrer seg drastisk.

Saken er at vi er gjensidig sammenkoblet, som vil si at 1) et felles nettverk forbinder hele menneskeheten, 2) innenfor oss forbinder det floraen, faunaen og naturens uorganiske komponenter – og 3) alle disse fire sfærene er sammenkoblet. Så når vi, våre studenter, vår organisasjon, mennesker som forstår og fornemmer dette, tenker på det og lever det ut – da skjer det. Vi ser stor påvirkning på verden.

Verden begynner, med andre ord, ganske tydelig å oppdage denne helhetlige gjensidige forbindelsen, der tankene og ønskene våre begynner å arbeide for hverandre. I dette nettverket, som er skjult for oss, er derfor vårt indre arbeid også veldig viktig.

Fra KabTV`s «Building a Social Environment», 25/9/12

Kategori: Indre arbeid, Integrerende undervisning, Spørsmål og svar, Undervisning - Inga kommentarer →

Vi må prøve å få forbindelse i alle ønskene våre, for å oppnå målet, kontakten mellom oss, som vi ikke har noen forståelse av. Det er et puslespill som skaperen gir oss og vi må forsøke å sette det sammen.

Vi prøver å forbinde oss så godt vi kan, men skaperen må hjelpe oss å komme i kontakt med hverandre. Vi kan ikke berøre hverandre og heller ikke  forbinde oss. Skaperen er nødt til å være påvirkningskraften mellom oss, som knytter oss sammen.

Jo nærmere vi kommer hverandre, dess større avvisning føler vi, som to positive eller to negative poler i en magnet. Jo mer du prøver å få dem til å nærme seg mekanisk, dess mer avstøtes de fra hverandre av det magnetiske feltet.

Så hva kan vi gjøre? Skaperen er nødt til å være limet her. Det vil si at påvirkningskraften, givergleden, må være større enn mottakeregenskapen. Da vil vi stå fast ved hverandre og ikke nøytralisere avvisningskraften, men begynne å anvende den. Det finnes ingen eksempler på dette i vår virkelighet, men i det spirituelle blir avvisningskraften til tiltrekningskraft.

Vi skjønner ikke hvordan dette skjer. Du føler fortsatt avvisning, egoet, med sine ønsker, vedblir. Men det arbeider i motsatt retning. Det finnes ingenting lignende i vår virkelighet og derfor forstår vi ikke hvordan avvisning kan fungere som tiltrekning. For å skjønne det, trenger vi en spesiell egenskap som kalles lyset som endrer. Det lar plutselig avvisning tilføye seg tiltrekning og kontakt. Ved å gjøre det, annullerer det seg ikke og blir til en annen energi, men fortsetter å være slik det er.

Fra andre del av den daglige kabbalaleksjonen, 18/10/12, Zohar

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Rabash`s artikkel «Hva er du skal ikke tilføye og ikke trekke fra i arbeidet»: Den som ønsker å følge sannhetens vei, må sørge for å gi en viss tid til høyre-veien og deretter må man følge venstrelinjen. Når det gjelder dette, blir vi fortalt at det er forbudt å tilføye noe mer til den ene eller andre siden, om man sier at man i dag ønsker å følge venstrelinjen. Høyrelinjen kalles fasen av helhet, når man kan ha stor takknemlighet til skaperen. Da må man gå over til venstrelinjen, venstre-veien, som er tiden for å se sin virkelige status, som den synes for en ved hjelp av fornuft. Da er tiden inne for en bønn, siden bønn hører hjemme på et sted med mangel. Og jo større mangel, dess dypere fra hjertet kommer bønnen. Som det sies: «Fra dypet ropte jeg ut til deg, Gud». Så de to linjene er nødt til å balanseres, «til den tredje kommer og tar avgjørelsen mellom dem». Slik, etter å ha arbeidet i to linjer, blir man belønnet med hengivenhet overfor skaperen.

Den tredje linjen, midtlinjen, dannes av de to første linjene. I den første linjen, høyrelinjen, takker jeg skaperen og forstørrer storsinnetheten hans så mye jeg kan, så mye jeg ble preget av omgivelsen, vennene og studiet og er istand til å forestille meg skaperen som stor, som allmektig, som god og velgjørende og barmhjertig. Høyrelinjen er uendelig helhet.

Så, i venstrelinjen, ser jeg min virkelige status, som vil si i hvilken grad jeg ikke føler alt dette: Jeg føler ikke at skaperen er stor, at han gir og er god og fullkommen.

Da kommer den tredje linjen fra ønsket mitt om å få sjansen til å se skaperen som stor og fullkommen, med fornuften min og virkelig å takke ham – og ikke bare med tro over fornuft. Da kommer den tredje linjen og avgjør mellom de to første linjene og slik avanserer man langs midtlinjen.

Som svar på et slikt ønske, gir skaperen oss styrke til å avansere og da tilegner vi oss ham. Men vi tilegner oss ham i tro over fornuft, med takknemlighet. Da kan vi allerede fortsette videre, ved konstant å avansere langs tre linjer, høyre, venstre og midtlinjen.

I midtlinjen ber vi om at venstrelinjen må bli lik høyrelinjen. Vi føler skaperens storsinnethet og vår egen ynkelighet og fornemmelsen av mangel kommer fra disse to linjene, den venstre og den høyre – en bønn som svares med oppfyllelse av realiseringen av skaperens storsinnethet.

Slik forbindes høyre- og venstrelinjen og den tredje linjen dannes, midtlinjen. Slik tar man et skritt forover, i den grad man kan løfte skaperens storsinnethet enda høyere – og så gå over til venstrelinjen, for å se hvordan det arter seg når man bruker fornuft. Da begynner en bønn å formes i en og man krever hjelp ovenfra: den tredje linjen.

De to første linjene avhenger av mennesket og den tredje linjen kommer ovenfra.

Fra forberedelsen til den daglige kabbalaleksjonen, 17/10/12

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Når vi begynner å lese Zohar, bør vi legge merke til to linjer over alt.  Men hvor? Og bør jeg fremkalle venstrelinjen?

Vi har allerede nevnt at vi kun fremkaller høyrelinjen, som kabbalistiske kilder sier: «Begynn alltid fra høyre», som betyr i lyset fra Hassadim, i giverglede, i kjærlighet, i kontakt, som om du allerede befinner deg i en helt korrigert status og venstrelinjen har ingen kontroll; den er forsvunnet og vi ser den ikke; alt blir kontrollert av høyrelinjen.

Vi må forsøke å kun beskjeftige oss med høyrelinjen, ved at vi ønsker å realisere uendelig kjærlighet og giverglede ved lyset som endrer og be om at det vil belyse forbindelsen vår med Zohar. Vi kan lese som om vi simpelthen leser det som står skrevet, «telle ordene». Og der er forbindelse med teksten når jeg ønsker kontakt med energien som skjules der, med lyset som endrer, så det vil belyse meg og forandre meg. Dette lyset fremkaller venstrelinjen i meg, ved at det opplyser meg og og preger meg. Slik fremkalles ulike forstyrrelser, forvirringer og tanker som er motsatt fra kjærlighet og kontakt.

På tross av disse forstyrrelsene, må jeg da prøve å fornemme kjærlighet og giverglede og be om korreksjon, slik at de to linjene forbindes. Jeg ber ikke om at «det onde må dø», men om at «det endres». Slik avanserer vi.

Det betyr at jeg ikke behøver å bekymre meg med venstrelinjen. Hvis jeg avanserer riktig i høyrelinjen, vil venstrelinjen dukke opp. Men når den viser seg, må jeg være klar på at det er jeg som kontrollerer høyrelinjen og at det er den som kontrollerer den venstre. Det vil si at venstrelinjen ikke forsvinner, den onde tilbøyeligheten vedvarer, men jeg forvandler den til en god tilbøyelighet ved å danne et riktig dekke for den – fra høyrelinjen – intensjonen av giverglede.

Det er faktisk dette vi ønsker skal skje. Så når vi leser Zohar, må vi hele tiden kun ha kjærlighet og forbindelse mellom oss i tankene. Og vi arbeider med det som blir avdekket.

Fra andre del av den daglige kabbalaleksjonen, 16/10/12, Zohar

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Oppfattelse, Spørsmål og svar, Zohar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Den enkelte og det allmenne er jevnbyrdige. Når jeg forbinder meg med ett menneske, er allmennheten innlemmet i meg. Så hvorfor trenger jeg så mange venner?

Svar: Det sies: «Kongens herlighet er i menneskenes mangfold». For det første, er det enklere å sjekke om du virkelig har forbindelse med noen, eller om du bare er egoistisk tiltrukket av dem. Kanskje dere kun har et vanlig forhold, basert på felles egenskaper og interesser.

For det andre, må du ikke tro at det er enklere å ha kontakt med ett menneske, enn for eksempel med ti. Det er, tvert imot, mye enklere å ha kontakt med ti, siden storsinnheten av selvannulliseringen til hvert individ, deres gjensidige omsorg og ønske om å oppnå målet sammen, gjør inntrykk på deg. Ved å observere dem, «tennes» du og brenner av misunnelse.

Men når du bare har ett individ å forholde deg til, hvordan kan du da se handlingene hans i forhold til deg selv og ikke i forhold til andre venner? Du er fanget av egoet ditt og klarer ikke å skjelne den ønskede effekten.

Derfor er det en fordel å ha en utstrakt omgivelse. I sin helhet, er minimum av en majoritet to – men det er fremdeles en minoritet, siden den er veldig liten og du blir nødt til å arbeide veldig hardt.

Det er faktisk ikke et spørsmål om kvantitet. Det som er viktig er at du annullerer egoet ditt, slik at du begynner å se på alt som er utenfor deg som ditt eget. Du annullerer grensene og befinner deg allerede utenfor den fysiske kroppen din. Det er som om ønskene dine flyter utover og inkluderer hele verden i seg.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 15/10/12, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Gruppearbeid, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Baal HaSulam, Shamati, Artikkel 3: «The Matter of Spiritual Attainment» (Angående spirituell oppnåelse): Siden mottakerønsket kalles «skapning» og en «ny innsikt», starter ytringen nøyaktig fra det stedet der mottakerønsket begynner å ta imot inntrykk. Talen er innsikt, komponenter av inntrykk. For her finnes allerede et gjensidig forhold mellom lyset og mottakerønsket.

Spørsmål: Hva betyr lys?

Svar: Noe spesielt vekkes til live i deg, et usedvanlig fenomen og du kaller det lys. Når det kommer, vet du at det er det du kaller det.

Men i det øyeblikket, har du ikke den riktige beholderen for å fornemme dette fenomenet. Har du ikke tilegnet deg spirituell oppnåelse, er alle ønskene dine kun rettet mot selvtilfredsstillelse: «alt for meg selv, til mitt eget gagn, til å bruke andre, til mitt eget gode og mot de andre». Det er mer eller mindre slik ting fungerer i dag og når du har disse ønskene, kan du ikke fornemme giverfenomenet, kjærlighet, samarbeid, kontakt og aspirere utover – alle ting som kalles «lys». For deg er ikke dette lys, men mørke.

Noen ganger blir det mørkt og fælt: Du føler deg hjelpeløs og orker ikke å gjøre noe. Du ser ikke noe lys i enden på tunellen. Slik virker ønskene dine for deg, uten den karakteristiske belysningen i vår virkelighet, uten den minste forklaring som vil kaste lys over mørket i beholderen.

I våre stakkarslige ønsker kan vi jo bare få et lite glimt, som gir litt liv og nytelse. Dette glimtet er så lite, at det penetrerer selv egoistiske mottakerønsker. Der lever jeg, på nivåene til den uorganiske, den organiske og den levende naturen: Helheten, det menneskelige nivået, er over dette og jeg har ingen del i det.

På det nivået finnes mottakerønsker og giverglede som vil realiseres i meg, èn motsatt den andre. Den venstre linjen er den onde tilbøyeligheten, det sanne ego som realiseres i samme grad jeg ønsker å forbinde meg med andre og gjør det. Da tiltrekker jeg det endrende lyset og prøver å tilegne meg den gode energien og arbeide mellom de to tilbøyelighetene, i midtlinjen, som kalles Adam (menneske).

Foreløpig er jeg på det levende nivået, dominert av det lille egoet mitt, der jeg bare får et «tynt stearinlys» i beholderen som er dannet av de tre første nivåene. Fra et spirituelt synspunkt anses ikke dette som liv, eller eksistens. Så vår verden kalles en virtuell virkelighet, det er som om det eksisterer under nivået av bevissthet.

Fra tredje del av den daglige kabbalaleksjonen, 12/10/12, Shamati #3

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Etter å ha studert kroppens anatomi, har vi ennå ingen fullstendig forståelse av forbindelsen mellom alle systemene i menneskekroppen. Tar vi for eksempel hjernen, finnes det «representanter» for hjernen over hele kroppen. Uten dem, ville den ikke ane hva og hvordan den må gjøre ting. På lignende måte, har et statsoverhode en rekke kvalifiserte eksperter for å kunne fungere optimalt.

Vi tar feil når vi tror at «hovedprosessoren» er i hodet. Ser vi dypere inn i det, vil vi se at den overhode ikke eksisterer i kroppen vår. Tar du et menneske i nærmere øyesyn, vil du se et beskjedent, dødelig menneske, så det er uklart hvor det får sine ordre fra og hvor programvaren er.

Faktisk kommer den relevante informasjonen fra omgivelsen og det er den som driver oss. Jeg håper at vi i nærmeste fremtid vil oppdage at et menneskes liv avhenger av kontakt og den enkeltes vilje til å samarbeide med omgivelsen. Derfra mottar hjernen ordre som er et resultat av i hvor stor grad samfunnet har behov for et spesielt individ. Og er der ikke behov for en, mottar hjernen ingenting. I kroppene våre dør annen hver celle og blir erstattet av nye. I samfunnet lever du når der er behov for deg. Når behovet ikke lengre er der, mottar hjernen en ordre og setter i gang visse prosesser som fører til at individet forlater sin fysiske rolle.

Fra en «samtale om nytt liv«, 10/10/12

Kategori: Integrerende oppdragelse, Samfunn, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Bestemmer vi selv hva det er vi ønsker, når vi leser Zohar – eller bør vi finne ut hva det virkelig er vi ønsker?

Svar: Vi ber om noe og tenker på noe annet og ønsker helt andre ting. Lyset som er fokusert på beholderne, vekker noe helt annet i en, som er ulikt tankene, spørsmålene og ønskene en har.

Det eneste som kreves av oss er å våkne. Klarer vi å vekke oss selv riktig, vil alt fungere som det skal. Den riktige oppvåkningen handler om èn ting – har jeg forsøkt å være med alle, som vil si at jeg er i en beholder, i mitt sanne ønske, nå når vi leser en paragraf i Zohar, ikke innesluttet i meg selv, i mitt ønske og kun tenkt å spørre utfra det, men er jeg blitt innlemmet i min eksterne beholder, uten å føle noe behov eller noen smak i det og bedt om forbindelsen med vennene ved å heve meg over egne behov og smak? Gjorde jeg det, eller ikke? Gjorde jeg det, er innsatsen min riktig og jeg begynner å se ulike positive og negative spirituelle resultat.

Men hvis innsatsen min var rettet mot å forstå og føle det som er i boken, er innsatsen i min egoistiske beholder og i samsvar med det er resultatene jeg oppnår i helt feil retning. Det er dette som skjer, til jeg vekker lyset over meg, siden jeg fremdeles på et vis er forbundet med andre og dette lyset på en måte viser meg riktig retning.

Vi må forstå at handlingene våre er nødt til å være veldig nøyaktige her. For lysets del er alt enkelt: Hvis du befinner deg i en beholder som det skinner på, da er du i kontakt med det og det bearbeider deg. Er du ikke det, bearbeider det deg ikke. Du må stå foran påvirkningskraften, giverviljen, som er lyset. Du kan ikke være i kontakt med den i det hele tatt, hvis du holder deg innenfor ditt «selv». Du nærmer deg lyset i den grad du går utfra deg selv, mot andre.

Fra andre del av den daglige kabbalaleksjonen, 11/10/12, Zohar

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Det tar veldig lang tid før noen, i strid med alle ønskene og avvisningene, klarer å overbevise seg selv om at det er viktig å etablere et forhold med vennene. Det tar veldig lang tid før man klarlegger dette og overbeviser seg selv, etter mange opp- og nedturer.

Gradvis, etter å ha lært av alle tilstandene og handlingene man har gjennomgått, ved å sjekke seg selv, begynner man å forstå hva som er bra og dårlig for en. Først trodde man det var bra når man hadde nye fornemmelser, skjønte og følte mer, og trodde man var respektert og sterk. Nå begynner man gradvis å innse at alle disse gode følelsene ikke på noen måte indikerer at man avanserer spirituelt. De indikerer, tvert imot, at man synker dypere og dypere ned i sitt ego, ned i mottakerønsket, som er skapelsens materie.

Først tror man at framgangen avhenger av teoretisk studie, av å kjenne materiet. Man pløyer gjennom bøkene, ønsker å forstå dem og tror at man gjennom det vil nå målet. Etterpå løper man ut for å spre denne kunnskapen, med håp om å få lønn for sitt strev. Man prøver å få gjennombrudd i ulike retninger ved å gå som en katt rundt grøten – hovedpoenget – som er: elsk hverandre.

Dette når man kun når man ikke har noe valg og er helt desperat etter å ikke ha oppnådd noe selv. Som et resultat av alle disse handlingene, opplyses en av lyset og begynner å innse og fornemme at inngangen til den spirituelle virkeligheten kun åpnes der ens hjerte forbindes med vennenes hjerter.

Gjennom dette forbindelsespunktet, der hjertene får kontakt, trèr jeg utfra hjertet mitt og trenger inn i vennens hjerte, for at jeg der skal kunne oppdage min spirituelle virkelighet. Dette er hva hver av oss gjør i forhold til vennene.

Det tar lang tid å gjennomføre dette, siden det skjer i hjertet og ikke i intellektet. Intellektet blir bare et eksternt verktøy. Da avanserer man i riktig retning og oppdager de fjerneste og mest hatefulle tilstandene i denne virkeligheten.

Tidligere kunne man ikke en gang forestille seg at dette er målet med livet. Men dette er hva man må komme til, for at målet med ens liv skal bli at hjertene til alle menneskene i denne verden forbindes til ett hjerte.

Vi må være tålmodige med oss selv og med vennene, som går gjennom ulike eksterne tilstander. Alle trenger sin egen tid og utviklingsform, til man endelig innser at det eneste arbeidet som finnes er vennekjærlighet.

Jo mer du gir deg tid i denne prosessen, dess mer vil du lykkes. Folk som tror de straks kan begynne å arbeide, møter vanligvis fort veggen. Denne innsikten krever en tilpasningsperiode, en tid der alle de andre formene for arbeid «tørker ut», slik at man føler fortvilelse etter all erfaring og innsats. Med hjelp av lyset som endrer, vil man da forstå og føle at forbindelse er det eneste som kan hjelpe en. Nå begynner arbeidet på rett plass.

Siden vi er forbundet i et felles nettverk med alle mennesker i verden, viderefører vi denne fornemmelsen og innsikten til alle. Da begynner verden å snakke om behovet for sterkere forbindelse blant mennesker, for å redde menneskeheten. Jo mer vi bearbeider oss selv og jo større innsats vi gjør, dess mer lys tiltrekker vi oss selv, ifølge loven om likhet i form – som også strømmer inn i de eksterne beholderne, til hele menneskeheten, så denne tanken når frem til alle.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 11/10/12, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Gjensidig garanti, Indre arbeid, Samhold, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →