Spørsmål: Hvordan kan mennesket etterleve rådet om å ”være lystig” om han føler ”smaken av avfall” i sitt spirituelle arbeid?

Svar: Dette er en fase der du ennå ikke forstår viktigheten av avfall. Er det noe som kan gro uten avfall eller gjødsel? Det finnes ikke noe som er ubrukelig i denne verden, alt kommer an på din egen holdning. Vi må gå gjennom alle tilstandene og føle hver og en av dem. I disse tilstandene vil døden virke bedre enn livet, men du vil ikke klare å unngå dem siden du må forstå hva ”ønsket om nytelse” betyr.

Jeg snakker nå helt åpent og ærlig, uten å overdrive: Om du ikke opplever dette, vil du ikke klare å komme ut av kraften til ønsket om nytelse, selv om dette ikke vil hjelpe noe særlig i seg selv. Dette avdekker ”dødsengelen”. Uten gruppens støtte, uten en streng, daglig rutine og uten at du tar på deg plikter, vil det være umulig å håndtere denne følelsen.

Det beste du kan gjøre for deg selv er å ta på deg plikter som tvinger deg til å fullføre en viss oppgave i dag. Det må føles som et press for deg, akkurat som et forspann på en okse. Det finnes ikke noe verre enn å føle seg fri. Foruten det faktum at du ikke ser, føler, forstår eller husker noe, vil du begynne å jobbe fordi du er nødt, og gradvis vil du komme ut av den nedadgående tilstanden og fortsette på veien.

Vi blir styrt av to krefter, og den eneste muligheten vi blir gitt er å skifte fra styret til en regel til innflytelsen av en annen. Foruten regelen med to krefter er det et mellomnivå der du velger hvilken innflytelse du vil skal påvirke deg. Du må prøve å kontrollere disse to kreftene ut i fra mellomnivået, den midterste linjen, som om dette er to tømmer som du holder i hendene dine.

Det er derfor du må holde deg til den daglige rutinen: gå til leksjonen, gå gjennom leksjonen, synge, danse på rommet ditt når ingen kan se deg, le – gjør alt du kan for å komme ut av en dårlig tilstand! Det verste du kan gjøre er å fortvile.

Fra leksjon om Rabashs artikkel 07/01/11

Kategori: Depresjon, Indre arbeid, Kabbalastudier, Lidelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

I dag må vi alle innrømme at vi – menneskeheten, den uorganiske, organiske og bevegelige naturen og skaperen – er deler av ett eneste system. Jo mer vi lever i henhold til dette systemet, jo bedre forhold vil vi få. Om vi ikke er enige i dette eller ikke klarer å balansere oss med det i den grad det samsvarer med vårt utviklingsnivå, vil vi i samme grad oppleve lidelse og til slutt død.

Vi eksisterer i realiteten i et helhetlig system som blir mer og mer avdekket for oss. Systemet er i seg selv konstant, men siden vår egoisme utvikler seg opplever vi stadig flere av dets tidligere skjulte former. Vi tror at det er naturen som endrer seg, mens det i virkeligheten er vi som endrer oss selv. Det er som om vi ser ut av et togvindu: Det er ikke plattformen som flytter på seg, men toget.

Inntil nylig har vi utviklet oss gjennom nivåene til den uorganiske, organiske og bevegelige naturen, og har ikke kjent vår motsetning til naturen. Dette var mine indre ønsker som utviklet seg (Shoresh, Neshama og Guf), og alt ble gjort i den hensikt å tilfredsstille mine egoistiske behov.

Nå er disse ønskene i tillegg slått sammen med to typer ønsker som jeg føler som eksterne: ”klær” (Levush) og ”slott” (Eichal). Jeg må godta dem som mine egne interne ønsker, og det betyr at jeg må akseptere at hele virkeligheten er min, at den er meg, mens jeg selv kun opplever at den eksisterer utenfor meg.

Resultatet av dette blir at hele denne verden, universet og naturen tilhører meg, er det ikke slik? Om jeg har forstått det riktig så er det mitt ansvar å ta vare på alt, akkurat slik jeg tar vare på meg selv? Jeg må derfor ikke bruke det for å få fordeler for meg selv, men kun for å kunne ta vare på det ”som om jeg gjør det for meg selv” siden alt til slutt viser seg som min helhetlige del?

Det er dette vi kaller en ny, global verden. ”Klær” og ”slott” (Aviut 3 og 4 av mine ønsker) som jeg så på som eksterne, blir interne gjennom min oppfattelse og utvikler seg som mine egne ønsker, mens jeg, på grunn av min egoistiske natur (i min GE, Aviut 0,1,2) avviser dem, opplever at de er utenfor meg og derfor skader dem, og gjennom dette skader jeg også meg selv.

Når jeg begynner å knytte dem til meg selv, vil jeg få muligheten til å føle den øvre virkeligheten i dem. Det er derfor virkeligheten som kjennes i ”klær” og ”slott”, som blir mine deler, vil vise seg å være den spirituelle virkeligheten. Jeg må med andre ord knytte hele naturen til meg selv og føle alt som finnes inni meg, helt ned til det siste atomet! Universet er tross alt den uendelige virkeligheten som vil avdekkes for meg når jeg føler at alt rundt meg er mitt.

Det er slik jeg vil oppfatte det. I stedet for den fysiske virkeligheten som viser seg gjennom mine egoistiske ønsker, vil jeg begynne å oppleve en spirituell virkelighet.

Fra del fire av Morgenleksjonen 12/01/11, ”The Quality of the Hidden Wisdom – In General”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Oppfattelse - Inga kommentarer →

Hele den uorganiske, organiske, bevegelige og kommuniserende naturen forener seg for å gå en øvre kraft i møte, en kraft som gir liv og som styrer alt. Vi er alle deler av en plan. Dette er hovedårsaken til at vår verden er global, og til at alle delene her er knyttet sammen til én helhet. Alt er tross alt styrt av én kraft, og vi er alle knyttet sammen gjennom den. Til og med handlinger som finner sted på helt isolerte steder av jordkloden er også knyttet sammen gjennom den felles kraften i naturen.

En direkte sammenknytning eksisterer ikke, og vi kan derfor ikke finne den siden vi kun ser konsekvenser, uttrykk for den helhetlige tilknytningen mellom alle delene av universet. Tilknytningen i seg selv renner gjennom denne øvre kraften, det eneste som styrer oss. Det er derfor vi kun kan forstå virkeligheten gjennom å avdekke denne ene styrende kraften.

Siden kroppen kun har én hjerne som alle organene og kroppsdelene er knyttet til, er alt knyttet opp til hjernen og styrt av denne. Slik er vi også knyttet opp til en øvre kraft som finnes i naturen, klok og snill, som styrer alt og som kalles ”én” skaper.

Om det ikke var for denne øvre kraften, ville vi ikke hatt noe til felles. I disse dager, om dens kraft kommer nedover og nærmer seg oss, vil vi begynne å føle at vi er ”knyttet sammen” med hverandre og at dette er mot vår vilje. Vi føler ikke kraften i seg selv, men heller resultatet av dens tilnærming til oss, og den uttrykkes gjennom vår stadig sterkere avhengighet til hverandre og naturen.

Dette er et problem for oss siden vi ikke ønsker å være bundet. Vi trodde at vi i den materielle virkeligheten ville oppnå en uavhengighet av naturen, og vi håpet på at vårt hjem med et fullt kjøleskap, mat som er oppvarmet av mikrobølger, kunstig klima og en virtuell samhørighet med verden via internett, ville beskytte oss helt mot naturen.

Vi føler likevel at vi er mer og mer avhengige av naturen siden den (skaperen) stadig kommer nærmere oss. Om vi anerkjenner denne viktigheten av hans tilnærming og avdekking, ved at vi selv velger å nærme oss han, vil vi klare å se på tilknytningen til andre mennesker som en mulighet for å komme skaperen i møte på halvveien. Snu mulighetene om til målet, og målet om til muligheter.

Nå som skaperen kommer nærmere, opplever vi dette som en negativ følelse. La oss snu dette! Når han nærmer seg, føler vi hvor sterkt vi blir presset mot hverandre. La oss derfor knytte oss så tett sammen av egen fri vilje at han kan komme nedover, rett inn i oss og fylle oss!

Fra del fire av Morgenleksjonen 13/01/11, ”The Quality of the Hidden Wisdom – in General”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Krise, Spiritualitet - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva kan vi gjøre om et menneske forlater gruppen? Skal vi prøve å få han til å komme tilbake?

Svar: Om mennesket bestemmer seg for at han ikke lenger ønsker å komme til gruppen, må vi for det første respektere hans beslutning siden det ikke finnes tvang innen spiritualitet.

For det andre kan det være at selv om mennesket i dag sier at han ikke ønsker å fortsette å studere, kan alt ha endret seg til morgen. Vi må derfor ha en fleksibel tilnærmingsmåte til dette. Om gruppen har forsøkt å få han tilbake flere ganger (vanligvis to ganger), og han fremdeles ikke kommer, må vi la han være i fred. Det er ikke tillatt for oss å nærme oss han flere ganger.

I Gemarah finnes det en lov. Om mennesket går over et jorde, og ser et annet menneskes esel som faller overende på grunn av lasten det bærer, må han hjelpe eselet opp og løfte lasten på plass på ryggen til eselet igjen. Om det samme skjer nok en gang, må han gjøre det samme: få eselet på beina og legge lasten på ryggen igjen. Dersom eselet nok en gang faller etter å ha fått hjelp til å reise seg to ganger, kan man ikke lenger hjelpe det siden dyret ikke klarer å bære lasten.

Et esel (”Hamor” på hebraisk) symboliserer materie (”Homer”) som vi er bygget opp av. Dens bagasje er byrden som denne materien klarer å bære. Om din venn ”faller” etter at du har forsøkt å få han til å komme tilbake to ganger, må du la han være i fred. Det er hans valg!

Fra introduksjonsleksjon nord i Tel Aviv 19/12/10

Kategori: Gruppearbeid, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →