Zohar handler om realiseringen av skaperen overfor skapningen. Hvem er skaperen? Det er de øvre Sefirot, som det naturlige lyset er ikledt og gjennom Sefirot påvirkes vi, som er i Malchut, av dem på ulike måter. Denne påvirkningen fører til utvidelse av Malchut – og da har vi et ønske, som påvirkes av dem.

Vi, i denne virkeligheten, er et veldig fjernt resultat av prosessene som foregår på et høyere nivå. Men vi påvirkes også av det øvre lyset, som er ikledt ønsket. Jeg fornemmer bare dette ønsket i form av den uorganiske, den organiske og den levende naturen – og i mennesker. Jeg ser det gjennom denne skildringen. Det er bare lyset som opererer i beholderen, i ønsket. Men jeg fikk lov til å se dets tilsynekomst som en teatralsk forestilling, som en film, et spill som opptrer foran meg, men faktisk trengte vi ikke å se noen ting. Hvorfor trenger jeg å se, dersom jeg ikke har det rette ønsket, jeg ikke har en Masach (skjerm) og jeg ikke på noen måte passer sammen med den øvre virkeligheten?

I vår virkelighet ser vi ting på liknende vis: jeg ser ingenting, om jeg tar av meg brillene. Tar jeg på meg et annet par, kan jeg se ti meter foran meg og bytter jeg til enda at annet par, ser jeg hundre meter foran meg. Det vil si at vi oppfatter alt i overensstemmelse med hva som er utenfor oss og hva vi har inni oss. Der må være en slags adaptor, siden naturens hovedlov når to komponenter sammenkobles – er loven om likhet i form. Når vi har to gjenstander, kan de ha kontakt, være i gjensidig påvirkning med hverandre – ifølge i hvor stor grad de har noe til felles. Der må være en likhet i form, ellers kan de ikke oppfatte hverandre.

Jeg befinner meg kun i mottakerønsket. Og vi har det øvre lyset. Mottakerønsket er ikke ment til å motta noe fra det øvre lyset, eller til å føle påvirkning fra det. Det er ganske enkelt frakoblet fra det. Det måtte det være. Vi føler ikke en gang mørket. Men en slags teaterforestilling er skapt, et falskt bilde, en illusjon som kalles «denne virkeligheten», den mest indre sfæren av alle de spirituelle sfærene. I denne sfæren er mottakerønsket frakoblet det spirituelle, frakoblet lyset, frakoblet mørket, frakoblet alt og føler at det eksisterer. Dette er vår nåværende status, siden den er en kopi av den spirituelle virkeligheten. Så vi har fått en lek: Vi prøver og prøver – og som resultat når vi til slutt det spirituelle. Hvorfor? Anstrengelsene våre er verdiløse, bortsett fra det fakta at vi forsøker. Jeg må sette kreftene inn – og da – i kontrast til kreftene mine, tiltrekker jeg lyset som endrer over meg, fra det fjerne.

Vår virkelighet er faktisk ikke forbundet med det spirituelle på noen måte. All vår avansering er derfor når vi ikke har kontakt med det og ikke skjønner noen ting. Hva kan vi gjøre? Gjør som kabbalistene sier for å tiltrekke lyset som endrer. Trekker du det over deg, vil det hjelpe deg. Gjør du ikke det, hjelper det deg ikke. Du kan ikke tiltrekke det mentalt. Det er kun mulig når du underlegger deg gruppen og gjør den til din omgivelse. Fra hele dette arealet som kalles «vår virkelighet», ble du gitt en gruppe. Arbeider du riktig med den, vil du gå ut fra denne sfæren og inn i den øvre virkeligheten. Ellers skjer det aldri.

Fra tredje del av den daglige kabbalaleksjonen, 9/10/12, The Zohar

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Oppfattelse, Spørsmål og svar, Zohar - Inga kommentarer →

Samfunnets mål er å heve oss til menneskelig nivå. Det lar seg kun gjøre ved skaperens storsinnethet, som vi ikke kan se i vårt mørke. Men det er i mørke vi kan danne nye verdier blant oss, uten egoistisk grunnlag.

Vi vet at disse verdiene er fullstendig uberettigede, siden de ellers hadde sprunget utfra vårt ego. Men det spirituelle grunnlaget er over egoet, som Sefira Yesod er over Sefira Malchut. Så alt avhenger av grunnlaget vi velger: er det bare et fullstendig livløst støv, eller er det støv fra jorden (Adamah) som allerede ligner (Domeh) den øvre, som et menneske (Adam), lik skaperen?

Alt avhenger av våre prioriteringer og hva vi anser som viktig. Vi begynner med å leke med skaperens betydningsfullhet, læreren, gruppen, studiet og målet – og dette blir et veldig viktig og seriøst spill i gruppen. Det er fordi vi i vårt ego, i vårt ønske, kun ser mørke. Egoet vokser konstant og slik øker mørket. Men om vi på toppen av dette mørket utvikler betydningsfullheten av vårt felles mål, får alle i gruppen drivstoff og energi til å avansere gjennom mørket.

Det betyr at istedet for å avansere ved kjeppen som skubber oss bakfra, velger vi selv å bli trukket forover, til den øvres storsinnethet, til storsinnetheten av giveregenskapen, gjensidig bistand, forbindelse, kjærlighet og alle de enestående egenskapene som tilhører skaperens natur.

Det er med dette målet den kabbalistiske gruppen er grunnlagt og derfor må den holde fast ved målet, ved grunnlaget, mer og mer nøyaktig. Den kabbalistiske gruppens medlemmer er helter, kvalitetsmessig, ikke kvantitetsmessig. Kun mennesker som virkelig kan avansere på en slik måte, bør bli med. I dette ligger vår styrke, fordi vi ønsker å tilegne oss mest mulig likhet med lyset, å vokse i høyde – ikke i bredde.

Og derfor samles vi her – for å grunnlegge et samfunn der hver av oss følger ånden av å skjenke til skaperen. Og for å oppnå giverglede overfor skaperen, må vi begynne med giverglede overfor mennesket, som kalles «kjærlighet for andre».                                                                                                                                                                                                                                                                    Fra «The Purpose of Society» (Samfunnets mål), Rabash

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 9/10/12, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Kjærlighet, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Ifølge filosofien, tiltrekkes mennesket av fremtiden og dannes fra fremtiden…

Svar: Det er helt riktig. Hele fremtidsvisjonen vår, egenskaper, uteende og samfunnet, pre-eksisterer i naturen. Tidskonseptet eksisterer ikke i naturen. Tid er en utvikling, kun i forhold til bevisstheten vår. Derfor eksisterer hele fremtidsfremstillingen allerede i naturen og vi må nå den, men måten vi kommer dit avhenger av valgene vi tar.

Spørsmål: Valg av ulike utviklingsmåter forekommer bare når man føler ustabiliteten i et komplisert system. Når det er stabilt, finnes ingen fri vilje, det er ubevegelig.

Svar: Riktig. Valgmuligheten eksisterer kun når man velger om man tar retningen den generelle integrerte naturen viser en, eller om man følger sin egen egoistiske natur. Man har valget mellom disse to retningene, men målet er det samme og man vil uansett nå det. Hva er det som motiverer en på veien: Er det ens ego, med negativt press – eller ens ønske om integrering, med positiv tiltrekningskraft?

Når jeg streber for integrering, er det visjonen som trekker meg forover, studiet av den fremtidige tilstanden, som stammer fra hva jeg oppnår i dag. Nærmer jeg meg et integrert samfunn, vil informasjonen, fornemmelsene og forståelsen av hva det er jeg må oppnå, gradvis lagres i meg. Jeg kan allerede forutse mitt neste skritt.

Fra KabTV`s «Integral World: Formula of an Integral Society», 1/7/12

Kategori: Integrerende undervisning, Spørsmål og svar, Undervisning - Inga kommentarer →

Spørsmål: Vitenskap og kunst er metoder for forståelse av virkeligheten. Vitenskapen gjør det på en rasjonell måte og kunsten gjør det følelsesmessig og intuitivt.

Mange av kriteriene vi har snakket om, stammer fra det følelsesmessige og intuitative feltet. Betyr det at tanken om å etablere et integrert samfunn er basert på kunst?

Svar: Jeg mener at denne oppfattelsen er basert på vitenskapelige og økonomiske årsaker.

Jeg vil ikke snakke om vitenskap, for det er vanskelig å forklare noen i hvor stor grad den faktisk er subjektiv i forhold til sansene våre. Hadde vi vært annerledes, ville vi ha oppdaget andre vitenskaper og andre gjensidige handlingskjeder. Naturen er skjult, bare i forhold til mennesket. Derfor er alle vitenskaper subjektive.

Etableringen av et integrert samfunn er ikke en slags følelsesmessig filosofi, eller en psykologisk innstilling. Det er et vesentlig behov, siden samfunnets nåværende forfatning tvinger oss til det. Alt vi skaper i industrien og i økonomien er et resultat av samfunnet og kan derfor ikke eksistere uten riktig endring av sosiale forbindelser. Behovet for dette er tydelig.

Helheten som viser seg i verden i dag, er en fullstendig gjensidig forbindelse som vi ikke kan kutte. Vi ser det i forbindelsen til det såkalte fellesmarkedet, selv om det er temmelig ensidig. Et vanlig menneske skjønner ikke hvorfor disse forbindelsene ikke må kuttes. Kast ut Hellas, Spania og Italia. Hvorfor trenger du dem?! La bare Tyskland, Frankrike og enda etpar rike, velvillige og sterke stater bli igjen. Men nei, du kan ikke skjære dem vekk, du kan ikke bryte forbindelsen med dem.

Poenget er at forbindelsene er så sammenfiltret (og dette på en så irrasjonell måte), at disse statene er villige til å betale milliarder av dollar bare for at de andre statene ikke skal bryte ut fra fellesmarkedet. Hvorfor? Fordi det allerede fornemmes som ett felles integrert system! Avskjærer du en spesifikk del i et analogt system, avskjærer du alle forbindelsene. Ved å avskjære Hellas, oppdager du plutselig manglende forbindelse mellom Frankrike og Tyskland. Slik ser vi faktisk hvor gjensidig forbundet verden er i dag.

Vi behøver ikke en gang lengre å slåss mot noen; det finnes ikke noe behov for å erobre noen. Du beseirer hvilket som helst land ved å kutte forbindelsen med det.

I dag finnes det ikke noen stat som kan være selvforsynt og klare seg alene. Verden er blitt integrert og i en integrert verden må vi sørge for at det riktige gjensidige forholdet blir en del av forbindelsene.

Hvis vi bare har tanke for hvordan vi kan skade hverandre, blir vi ikke istand til å overleve. Så når vi snakker om behovet for å endre mennesket, som hovedfaktoren i dette systemet, er det et inntrengende praktisk behov. Uten dette vil du i dag ikke kunne utvikle industri og internasjonal handel, siden alt er gjensidig forbundet.

Fra KabTV`s «Integral World: Formula of an Integral Society», 1/7/12

Kategori: Integrerende oppdragelse, Krise, Økonomi, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Ikke alle kan gå gjennom de første fasene av forberedelse for den spirituelle metoden og fortsette med den. Mange forlater gruppen, den spirituelle metoden og prosessen med å endre seg selv. De går tilbake til den eksterne virkeligheten og fortsetter vertenes liv, ved å stanse utviklingen av punktet i hjertet, som gjør dem til skaperens gjester – Universets vert.

Vi vet at «synspunktet til Torah er motsatt vertenes synspunkt». Når et menneske føler det har samme synspunkt som Torah, føler man at man er en gjest – og skaperen er verten. Derfor ønsker man å endre seg, for å ligne verten.

Det kalles å ha samme synspunkt som Torah, der man har målet foran seg, for å være i giverglede og avgjør sine tilstander i overensstemmelse med det.

De første tilstandene, oppturene og nedturene vi går gjennom, er frakoblet vårt vanlige intellekt og følelser. Man ser at man endrer seg totalt. For første gang føler man seg kontrollert av et fremmet herredømme. Denne unike situasjonen er typisk for endringene vi føler i prosessen av vår indre, spirituelle utvikling.

Plutselig føler man seg kontrollert av en fremmed kraft. Tidligere, i det ordinære livet, følte man aldri noe slik. Man så alltid tydelig om noen forsøkte å dominere en, noe som tilsa at det var eksterne krefter. Her, derimot, føler man for første gang, at en kraft kommer ned over en og overtar, binder en fra innsiden og kontrollerer en.

Det er en veldig spesiell følelse. Jeg husker hvor overrasket jeg ble første gang jeg følte det. Det er en veldig ubehagelig og ufattelig følelse, til man begynner å bli vant til det og gjenkjenne denne akten som skaperens bearbeidelse av en. Da er man allerede klar til å vedkjenne seg det og si seg enig i det. Da begynner man selv å vekke denne følelsen i seg og å forvente den, som man forventer et møte og kontakt med noen man er glad i.

Man begynner å sette pris på skaperens bearbeidelse og forventer hvert øyeblikk at det vil skje. Man setter pris på skaperens faktiske handlinger og ikke på kvaliteten av dem og hvordan de fornemmes i ens egoistiske ønske, som ennå ikke er korrigert. Det vil si at man bryr seg ikke om hvilke tilstander man gjennomgår; det viktigste er at skaperen påvirker en så mye som mulig.

Dette ber man om. Man ber om å gjennomgå så mange endringer som mulig, i overensstemmelse med skaperens ønske, siden alt skaperen gjør er for det beste. Slik måles ens selvoppofrelse i henhold til hvor stor grad en identifiserer seg med skaperens handlinger og forventer dem, av ens frivillige trelldom overfor skaperen og styrken av ens bønn.

Foreløpig er dette kun de første fasene av det spirituelle arbeidet. Deretter begynner det mer kontrollerte gjensidige arbeidet med skaperen, i gjensidig påvirkning og giverglede. Man vet allerede hvordan man får krefter til det og hvordan man senere arbeider med dem, hvordan man starter en dialog med skaperen. Da begynner man til og med å arbeide med mottakerønsket sitt, ved å føle samme smak som verten og ved å fornemme hvordan skaperen smaker forfriskningene og hvordan man selv smaker dem.

Hele denne reisen begynner fra de første opp- og nedturene, der man blir vant til en fremmed krafts kontroll over en.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 4/10/12, Shamati # 21

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Intensjon, Min likhet med skaperen, Oppfattelse, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan fornemmes tid, av en kabbalist som befinner seg i den spirituelle virkeligheten?

Svar: Tid eksisterer ikke for kabbalister. Selv for et ordinært menneske er tid en betinget oppfatning. Tid er en følelse i det egoistiske ønsket, som trekker tidens akse fra ett punkt i virkeligheten til Ein Sof (uendelighet).

Jo fjernere du befinner deg fra virkeligheten til Ein Sof, jo fjernere er du fra tidens null-punkt. Jo mer du synker ned i mottakerønsket, jo lavere går du nedover på virkelighetstigen – og dess mer strekker du ut tiden. Det vil si at antall handlinger du må utføre for å nå punktet av Ein Sof, stabiliserer konseptet av tid for deg.

I din nåværende status gjør du ikke slike beregninger om antall handlinger du utfører. Det er utydelig og skjult for deg, siden beholderen og lyset ikke fungerer i deg i overensstemmelse med ønsket ditt. Når forløpet ikke er i overensstemmelse med ønsket ditt, er det skjult for deg.

Men når du selv begynner å styre det, vil du forstå hva du gjør og da vil du styre tiden. Derfor sies det: «Israel står over stjernene og stjernebildet», over konseptet om tid i sin higen etter Yashar-El (direkte til skaperen).

Men føreløpig har du ikke denne statusen. Du befinner deg under egoets herredømme og da er det ikke du som bestemmer over tiden, men tiden som avgjør skjebnen din. Derfor virker det noen ganger som om dagen flyr, som et øyeblikk – og andre ganger drøyer hvert minutt så lenge at man nesten ikke orker å vente på at det skal ta slutt.

Dette føles spesielt under studiet. Legg merke til at du noen ganger under studiet av The Study of the Ten Sefirot (studiet av de ti Sefirot) sovner i begynnelsen av et ord, for å våkne opp når ordet ender – og det synes som en evighet. Alt du ville var å sove. Det vil si at tiden har så stor betydning for deg, at det er viktig bare å koble av og hvile, selv et minutt.

Minimalavstanden vi overholder på veien er utstrakt til å være lang på grunn av egoet ditt og i forhold til hvor mye du nyter det. Det er som Faust sa: «Stopp opp, Øyeblikk! Du er så skjønn!»

Et stort, sterkt ego stanser faktisk tiden, akkurat som Farao ønsket, så selv den fysiske kroppen kan vare evig – og dermed ble han balsamert.

Så med mindre vi begynner å kontrollere ønsket vårt, vil tiden kontrollere oss, enten med å sette farten ned, eller opp. For å kunne heve oss over tid, er vi nødt til å kontrollere mottakerønsket. Tid, bevegelse og rom er de tre parameterne som realiserer mottakerønsket for oss og som det kontrollerer oss med.

Fra en Samtale om indre arbeid, 30/9/12

Kategori: Indre arbeid, Oppfattelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Korrigeringen av knuste ønsker skjer skritt for skritt, takket være handlinger fra Den Øvre Moren (Ima Ilaa), Bina i Atziluts virkelighet. Et enormt kompleks system opererer der og det sørger for at innflytelsen til slutt når frem til sjelene. Bak alt dette, opererer Hochmas lys, kledt i lys fra Bina, som korrigerer ønsker, de oppdelte sjelene.

Når vi ber, får kontakt med lyset i AB-SAG, som er lys av Hochma kledt i lys fra Bina, forherliger vi dets skjønnhet (skjønnhet = «Shufra» på arameisk). Derfor har vi en tradisjon med å blåse i et spesielt horn som kalles Shofar, under feiringen av Det Nye Året.

Ved å gjøre det, priser og erklærer vi skaperens ledelse, det vil si overlegenheten til den energien som kontrollerer og leder oss; lyset av Hochma kledt i lyset fra Bina, som kalles nydelig. Hocmas lys (kunnskap, skjønnhet) manifesteres i oss i følge graden vi asprirerer å oppnå giveregenskap (Bina). Dette anses som menneskets begynnelse (Adam), den som streber etter å bli lik (Domeh) skaperen.

Dette forklarer hvorfor en Shofar symboliserer et Nytt År: den forherliger overmakten til den øvre kraften; det er vår forespørsel om at lyset fra AB-SAG må komme, for å korrigere oss, fylle oss og løfte oss med korrigeringens stige til den øvre kongen. Alle korrigeringene vi forventer skal ta plass i Det Nye Året, samles på èn dag som kalles «årets hode» (Rosh Hashanah), siden den allerede potensielt inneholder tendensen vi ønker å implementere i året som kommer.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 16/9/12, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan kan vi forstå hindringene riktig og bruke dem for å styrke forbindelsen vår – og holde fast ved denne tilstanden – på tross av dem?

Svar: Vi må overvinne hindringene. Vi vil, uten tvil, møte vanskeligheter og hindringer. Det kommer an på hvordan man ser på dem. Er du rede for dem på forhånd og skjønner at du ved å heve deg over dem, faktisk vokser, da skaper du dem ikke med hensikt, men aksepterer dem forberedt – og forbereder gruppen, omgivelsen, for dem på forhånd.

Jeg husker da jeg forberedte meg på en operasjon. De kunne ikke love positive resultater, men jeg gikk inn til operasjonen med indre fred, som om jeg studerte meg selv utenfra. Det er veldig interessant. Alt kommer an på hvordan du forbereder deg på hindringene. Til syvende og sist gir de deg en opptur – og uten dem, ville vi ikke være istand til å vokse.

Hva er en hindring? Det er den samme egoistiske energien som konstant presser meg forover. Og her bestemmer skaperen seg for å bistå deg. Han tar tilbake egoet og du står igjen – uten energi. Nå finnes det ingenting å gjøre, ikke noe sted å henvende seg, ingenting lokker; det finnes ikke motivasjon for noen ting. Det ville være bra om det var mulig å gå og legge seg og sove, uten å våkne mer. Men nei, det er heller ikke noe alternativ.

Det er en fornemmelse av fullstendig hjelpeløshet – og ikke bare hjelpeløshet – men fullstendig manglende begjær, indre tomhet. Og det blir gitt deg kun for at du skal fylle tomrommet med altruisme – og ikke egoisme. Styrken som motiverer deg forover, er med hensikt tatt fra deg – på den måten har du mottatt en gave.

Nå må gruppen gi deg en dytt forover, iallefall bittelitt – og da vil du gjøre det. Dette betyr at du på forhånd må arbeide med gruppen, å bistå, å investere i den – som i en bank – og da, når du ikke har noen styrke, kan du ta fra den og avansere.

Fra en virtuell leksjon om innføring i kabbala, 23/9/12

Kategori: Gruppearbeid, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Macsom er et psykisk punkt. Før det, arbeider jeg kun for min egen vinning og etter det, for å tilfredsstille skaperen, eller nesten min – noen utenfor meg. Dette er det vi må oppnå.

Denne grensen, dette nivået, kalles Machsom. Denne grensen som adskiller vår virkelighet fra den spirituelle, er simpelthen psykisk. Når jeg har omsorg for meg selv, selv om jeg samtidig aspirerer mot skaperen, mot det spirituelle, men ennå tenker på meg selv, er statusen min under Machsom og kalles «Lo Lishma». Og hvis jeg oppnår å bare ha omtanke for skaperens fornøyelse, slik at all nytelse ikke lengre er for min egen del, da er jeg, mine ønsker og intensjoner, over Machsom og min nye status kalles «Lishma».

Machsom er et psykisk punkt jeg er nødt til å krysse. Da vil jeg befinne meg i den spirituelle virkeligheten, i intensjonen om å påvirke og å gi. Etterpå, når jeg har passert Machsom, må jeg heve flere og flere av ønskene og intensjonene mine over Machsom.

Du kan også si det slik: Sammen med egoet som vokser i meg, sammen med alle de voksende fornøyelsene, hever jeg punktet for mitt Machsom høyere; mens den onde tilbøyeligheten realiserer seg, skritt for skritt, med utgangspunkt i ønsket om tilfredsstillelse, hever jeg punktet for Machsom opp til Ein Sof, til alle ønskene mine virkelig vil være i giverglede.

Det har ingenting å si hvordan du ordlegger deg: å heve intensjoner over Machsom, eller å heve betingelsene for Machsom til Ein Sof; det som er viktig er at jeg arbeider for å korrigere intensjonen for å bruke de voksende ønskene, ikke for meg selv, men for andre/skaperen

Kategori: Indre arbeid, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Verden opplever i dag et stadig økende behov for kontakt. På den ene siden realiserer den integrerende forbindelsen seg, mens på den andre, uttrykkes vår manglende tilpasningsevne seg i form av en krise.

For å kunne hjelpe mennesker som har et brennende ønske om spirituell utvikling, for kontakt og samhold, vil vi i dette samholdet, ved å ligne naturen, bli istand til å realisere den øvre energien som styrer det, å fornemme, å se og lære å mestre systemet som kontrollerer oss – den såkalte øvre virkeligheten. Derfor samles vi og ønsker gradvis å tilpasse oss i likevekt med dette systemet, med naturen. En slik skritt-for-skritt innfartsvinkel kalles nivåene av spirituell oppstigning, en spirituell likhet.

Dette er seriøst kompliserte nivåer, siden vi er nødt til å beseire dem og motstå vårt ego. Ved å motstå det, lærer vi å kjenne og å tilegne oss systemet.

Akkurat som alle systemer i vår virkelighet opereres av to motvirkende krefter (pluss og minus, sammentrekning og utvidelse, osv), finnes det mellom dem en mekanisk, elektrisk, pneumatisk, eller annen form for mekanisme – og det er disse to kreftene som står bak utviklingen og bevegelsen i denne mekanismen, finnes det to konstant motvirkende krefter i våre kropper. I sin helhet, kan de reduseres til absorberingskrefter, absorbering og utskillelse. Vi eksisterer på grunnlag av disse to kreftene. De mer eller mindre nøytraliserer hverandre, eller opererer vekselvis på nivåene i naturen – bortsett fra ett eneste interesant tilfelle: mennesket.

Mennesket befinner seg kun under påvirkning av ett virkemiddel: den egoistiske energien som kontrollerer og styrer det og gjør hva det vil med det. Det finnes ikke noen kraft i motsetning til egoet vårt – og det er dette som er problemet. Derfor er vi ikke i likevekt. Vi er ikke smarte. Vi gjør ikke det vi vil. Konstant gjør vi det egoet vårt tvinger oss til å gjøre, selv om det kan skade oss.

Se på hva som skjer i verden i dag! Vi sager ned grenen vi sitter på. Vi forurenser luften vi puster inn, hugger ned skoger, forvandler enorme områder til tørr ørken, forårsaker smelting av isfjell og katastrofale endringer i klimaet, slik at det snart blir umulig å eksistere på denne kloden. Farten på denne krisen akselerer truende og det finnes ikke noe vi kan gjøre.

Hvorfor gjør naturen dette? Det er  for å vise oss i hvor stor utstrekning vi styres av denne ene egoistiske kraften og hvor mye vi mangler den andre kraften som står i motsetning til den, for i det minste å oppnå balanse. Selv om vi hadde vært fullstendig motsatte den egoistiske kraften, selv om vi hadde vært absolutte altruister, kunne vi heller ikke ha eksistert. Der må være en balansekraft mellom disse to kreftene, loven om likevekt, loven om riktig veksling.

Så vi behøver det andre virkemiddelet – og vi har det ikke. Men det finnes på nivåene av uorganisk, organisk og animalsk natur. Det er instinkt!

Instinktet får dyr til å utføre visse handlinger og til å la være å utføre andre. Det får dem til å beherske seg, så de ikke tar dårlige avgjørelser. Når en løve oppdager en løve som er sterkere enn seg selv, vil den trekke seg tilbake. Det finnes en tydelig ordensrang, styrkeprøvelse og tilbaketrekning. Det vil si, det finnes en begrensningskraft i henhold til naturen og ulike fenomen, uansett hvilke. Dyr oppfører seg i følge prinsipp av ordinært dyre-ego som balanseres av et beskyttende instinkt.

Det har ikke vi. Vi mangler det, men er nødt til å tilegne oss det. Hvis ikke, vil vi befinne oss i en situasjon der eksistensen vår trues!

Læren om kabbala virkeliggjøres i vår tid, for at vi, på et vis, skal kunne tilegne oss det andre virkemiddelet som får oss til å beherske oss og få egoet i likevekt. Det er motsatt egoet. Det kalles altruisme, giveregenskap, kjærlighet.

Om vi kan oppdage denne energien i naturen og på et vis ta det opp i oss og begynne å gjensidig balansere de to kreftene, kan vi være sikre på at vår eksistens blir trygg, behagelig, god og fornøyelig. Hvis ikke, blir vår fremtidige utvikling katastrofal. Vi ser hvor fortapte vi er i egoet, dag for dag og det vil begynne å fortære oss mens vi ennå er i live og etterlate oss uten håp om å overleve.

Derfor har vi kongresser. Vi gjør det for å tilegne oss virkemiddelet som er motsatt egoismen, for å prøve å balansere de to motsatte kreftene i oss og å oppnå midtpunktet, der vi kan være frie – med fri vilje, frihet til å velge – slik at vi kan styre oss selv og avansere. Dette er hva vi ønsker å oppnå.

Fra en virtuell leksjon om innføring i kabbala, 23/9/12

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Fri vilje, Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →