Inlägg i kategori 'Historie'

Menneskeheten blir ikke mer fornuftig over tid

thumbs_laitman_219_03 (2)I nyhetene (scitation.aip.or): Matematikere fra Cornell universitetet utviklet en modell som viser hvilken type tenkning, intuitiv eller rasjonell, som preget menneskeheten i ulike faser av sin utvikling.

“I følge studiet var det tider i menneskehetens historie der mennesker som hadde en treg og rasjonell tenkemåte hersket, og det var tider der herskere ble preget av rask og intuitiv tenkning. I følge denne matematiske modellen virker det ikke som om mennesker har blitt mer rasjonelle med tiden, men at rasjonell tenkning faktisk utvikles syklisk og kan sammenlignes med de fire fasene av økonomisk aktivitet (resesjon, depresjon, oppsving, velstand). Dominans av rasjonalitet er avhengig av hvor mye ressurser som er tilgjengelig for menneskeheten.”

Min kommentar: Alt utvikler seg i henhold til de fire fasene av direkte Lys, i henhold til de fire bokstavene i skaperens navn: “HaVaYaH,” det generelle og individuelle skjema av hele skaperverket, til hele verden og hver eneste del i den. Det øvre lyset må igjennom et ønske (fase null), de fire faser av sin spredning (fase en) for å forberede den og gjøre den tilgjengelig til å føle seg selv og ønske å være som lyset selv (fase to) og deretter for å oppfylle sitt ønske (fase tre & fire). Fase 1-4 utvikles under påvirkning av det øvre lyset.

Læren om kabbalah og filosofi: Hvem får det siste ordet?

La oss aller først klarlegge forholdet mellom læren om kabbalah og filosofi.

I sin helhet studerer filosofi hva livet er, dets mening, dets formål og menneskets holdning til livet og naturen.

Med ett enkelt ord, synes filosofien å omfatte alt. Samtidig kalles det ikke en vitenskap, fordi det studerer mennesket og det menneskelige virkelighetsnivået. Det studerer med andre ord de sfærene vi ikke kan måle. Det finnes ingen klare og nøyaktige synspunkter her som kan aksepteres som fakta.

I vitenskapelige metoder studerer vi den uorganiske, organiske og levende naturen, som er lavere nivåer som mennesket ser ned på fra høyden til det neste evolusjonære nivået. Vi kan gå ned til dem, oppfatte dem, etterforske og forstå dem. Det gjelder også kroppen vår, som tilhører naturens levende nivå.

Vi kan, derimot, ikke studere “mennesket” i oss nøyaktig. Vi prøver å klassifisere ulike fenomen, reaksjoner, oppfattelser, tanker og indre ønsker vitenskapelig, men vi lykkes ikke. Hvorfor? Fordi dette er vårt eget nivå, det samme nivået – og vi kan bare studere det som er lavere enn oss.

Her ligger hele problemet. Dette er allmenn kunnskap, selv om vitenskapen faktisk startet med menneskets innstilling til seg selv og til livet. Det er ingen tilfeldighet at grader innenfor alle felt kalles “Doctor of Philosophy” (PhD), selv om de ikke har noe med filosofi å gjøre i det hele tatt. Den generelle innstillingen til deg selv og virkeligheten, blir ganske enkelt kalt “filosofi”.

Denne betegnelsen er faktisk avledet fra læren om kabbalah. Dette er hva den tyske humanetikeren og lingvisten fra det 16. århundre, Johann Reuchlin, en av de største ekspertene i antikke språk, Keiser Maxmillian den førstes  personlige rådgiver, som vedlikeholdt forbindelse med Det Platoniske Akademiet sier:

“Min lærer Phytagoras, filosofiens far, mottok sannsynligvis sin kunnskap fra jødene og ikke fra grekerne. Han er den første som oversatte ordet “kabbalah”, som ikke var kjent blant folk i hans tid, til det greske ordet “filosofi”. Phytagoras` filosofi stammet fra kabbalahs uendelige hav… læren om kabbalah lar oss ikke leve våre liv i støvet, men hever vårt sinn til kunnskapens topp.”

Filosofer ønsker å vise at deres felt omfatter alle livets aspekter. Inntil nylig, for å kunne studere kabbalah ved et universietet, måtte man opptas av det filosofiske fakultetet. Folk tror fortsatt at kabbalah er en del av filosofien, selv om de ekte filosofene vedgår at den ikke er det.

Det er uansett en annen sak. Den moderne verden ringeakter filosofi med rett, siden mange i dag studerer filosofi kun for å få en universitetsgrad. Men når vi snakker om filosofi, refererer vi til et syn på verden, til en oppfattelse av livet, til en slags paradigme. Inni oss er vi alle filosofer. Derfor må vi forstå hva som er viktig med disse innsynsvinklene og hva som ikke er det.

Et menneskes perspektiv, hans holdning til livet og til seg selv, endres konstant. Til sist stiger læren om kabbalah over denne sfæren, filosofiens åpning, akkurat som den ble oppdaget fra andre religioner, etter å ha vært skjult i årevis. Denne kunnskapen ventet på menneskehetens modning og utvikling. I historiens begynnelse genererte den vitenskaper og filosofi. Nå, i den globale krisetiden, avdekkes den igjen, etter religionene og filosofien, som den eneste innsynsvinkelen mennesket har til livet. Læren om kabbalah inkluderer alle innsikter og erstatter dem.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 4/12/12, “Kabbalah og Filosofi”

 

All menneskelig utvikling er utvikling av forbindelser

Et menneske kan ikke eksistere uavhengig av samfunnet. Vi er med hensikt laget på en måte som forplikter oss til å leve blant andre mennesker. Dette er en følge av knusingen av den felles sjelen til mange sjeler.

For å avdekke skaperen, må vi avdekke den ødelagte forbindelsen mellom oss og korrigere den. Ved å oppnå hans handlinger, oppnår vi slik hans fullkommenhet. Derfor er vi laget slik at ingen av oss er i stand til å leve i fullstendig isolasjon, for ellers ville vi falle ned på dyrenes nivå. Når man har utviklet seg til det kommunikative nivået, må man leve som et menneske. Det vil si; å utnytte alle de andre og også bidra med sitt til alles fordel.

Utviklingen av menneskeheten bør sees på som utviklingen av forbindelser oss imellom og vår avhengighet av hverandre. Først fantes det bare familier. Deretter utviklet store familiesamfunn seg, etterfulgt av stammer, landsbyer, byer og nasjoner. For noen hundre år siden begynte man med en aktiv internasjonal handel mellom mange land.

Det var grunnen til at utviklede nasjoner reiste ut for å erobre og oppdage nye land; de følte en mangel på tilknytning. Det egoistiske ønsket skyver oss alltid mot samhold og utveksling.

Slik utviklet vi økonomien, som er et speilbilde av vår indre lengsel etter en tilknytning til hverandre. Derfor er hele økonomien bygget på vår egoisme, på ønsket om nytelse som føler at det må seire på bekostning av alle andre: Jeg gir til deg, du gir til meg osv. Den ene var bonde, den andre håndverker – og forbindelsen dem imellom ble lønnsom for begge.

Det er klart at det er umulig å stanse den evolusjonære utviklingen og gå tilbake til å produsere alt selv, å opprettholde en naturlig husholdning, slik folk gjorde i gamle dager. Slik bygger vi opp de ulike formene for tilknytning mellom oss. Alt dette er i samsvar med vår egoistiske karakter, som utviklet seg over mange årtusen og gjennom mange generasjoner, helt fram til vår tid – og vi innser plutselig at denne forbindelsen ikke lenger er så enkel som vi trodde den var, da vi betraktet alt gjennom vårt ego! Nå avdekkes en ny forbindelse – og den er gjensidig og universell. Slik avdekkes den fra naturens side.

Vi utviklet tilknytningene oss imellom slik vi ønsket å gjøre det, på en måte som syntes å tjene oss best gjennom etablering av lønnsomme forbindelser oss imellom. Vi utviklet dem gjennom vårt frie ønske, etterfulgt av krav fra vår egoisme. Dette var begynnelsen på politikk, samfunn, økonomi, familie, utdanning og alle andre vitale systemer.

Men plutselig avdekkes en ny form for forbindelse. Den er annerledes og motstrider alt jeg har gjort til nå! Derfor dukker problemene opp – og kriser bryter ut.

Fra femte del av den daglige kabbalaleksjonen 17/8/11, “The Nation”

Det finnes ikke kjærlighet uten hat

Når vi snakker om spirituelle konsepter, er det slik at om det ikke fantes hat fra begynnelsen av, ville det heller ikke blitt kjærlighet senere. Det står skrevet: “Jeg skapte den onde tilbøyeligheten, og jeg skapte Toraen som et krydder fordi lyset i det får en til å vende tilbake til kilden”.

Den gode kilden er kjærlighet. Den kan ikke avdekkes uten at ondskap, hat og avvisning først har funnet sted. Vi må bli vant til at kjærlighet og hat alltid avdekkes og jobber sammen.

Det er derfor vi både oppdager hat og kjærlighet i vårt samfunn, og vi må forstå at det ene er umulig uten det andre. Vi er ikke perfekte engler, bevart på det uorganiske nivået, men mennesker med hele vår onde egoisme.

I den grad du lengter etter å føle kjærlighet, vil du bare oppdage et enda større hat. Det er den eneste måten du vil bli verdig til å “flykte fra Egypt” og komme til “Sinaifjellet”. Hatets fjell, “Sinaifjellet”, er resultatet av vårt tidligere arbeid.

Babels tårn er bare begynnelsen: ingenting ble avdekket der. Derfor blir 20 generasjoner fra Adam HaRishon til Abraham, de første generasjonene av kabbalister, kalt forfedrene. Dette er bare den første forberedelsen siden et sterkt nok ønske ikke ble avdekket på den tiden.

Den første gangen ønsket ble avdekket var i Babylon, som er der vitenskapen om kabbala stammer fra. Det var bare et lite fjell av hat der – “Babels tårn”, og det var mulig å løfte seg over dette. Vitenskapen om kabbala, vitenskapen om samhørighet, ble født der, og mennesker som var i stand til å knytte seg sammen oppstod her. Den ble likevel alltid avdekket over hatet.

Derfor er det ingen grunn til å være redd for at verden i dag avdekker hat. Vi må bare la det bli avdekket på en naturlig måte og kommer i forkant av slagene med en løsning slik at hatet kan avdekkes med forståelse og på en bevisst måte. Vi må ha tillit til at vi har de nøyaktige instruksjonene om hvordan man kan bruke det på riktig måte.

Fra leksjon 15/0872011, Utvalgte utdrag fra Kjærlighetsdagen

På tide å ta et valg

Før stimulerte egoismen oss bakfra og fra siden, men holdt alltid stien foran oss åpen.  I dag reises det ikke barrierer på sidene lenger, men foran oss. Det er som om en vegg reiser seg opp foran oss uten at vi har mulighet til å komme unna, og det er ingenting vi kan gjøre.

Denne tilstanden blir mer og mer tydelig : Jeg ønsker egentlig ingenting lenger, det føles ikke som om jeg kan fortsette å vokse på en egoistisk måte. Egoismen er ikke i stand til å gi meg svar på spørsmålene som dukker opp i meg i dag. Jeg har vokst fra de forrige fasene og har nådd det neste spørsmålsnivået, et voksent nivå med nye nødvendigheter.

Mat, sex, familie – alt dette begynner å falle sammen, og er gjort om til merkelige, “muterte” former. Velstand, berømmelse og kunnskap ser ikke ut til å oppfylle mine ønsker heller.

Vitenskapen befinner seg i en krise og klarer ikke å gi svar på mine spørsmål, selv om det for kun 50-60 år siden fortsatt så ut til at den ville gi oss svar på alt.

Makt har blitt smålig i våre øyne: vi ser at dens eneste objektiv er penger. Er det virkelig verdt å kaste bort hele vårt liv for penger!? Mine spørsmål har for lenge siden vokst fra alle nuller en bankkonto noensinne vil kunne vise.

Når et menneske mister det nødvendige “drivstoffet”, vil tomhet dukke opp og han stiller seg selv spørsmålet: ”Hva gjør livet verdt å leve? For meg selv? Men jeg mangler jo tilfredsstillelse. For mine barn? Men når de blir eldre, vil de jo bare flytte ut. Hvorfor skal man få barn i det hele tatt? Hvilken lys fremtid har de i vente? Familier som oppløses og et samfunn som råtner på rot?” Et menneske føler ikke nærhet til noenting og har heller ingen håp om framtiden lengre. Det er slike ufører som våre spørsmål har ført oss til.

Det finnes likevel også en helt annen grunn til at vi befinner oss i en tilstand som vi ikke kommer oss ut av: vi sliter ut de naturlige ressursene. Allerede i dag er det helt klart at menneskelig utvikling ikke vil vare evig, både når det gjelder våre krav og vår eksistens som en helhet. Hvis vi fortsetter å sløse bort de naturlige ressursene i like stor grad som i dag, vil vi innen kort tid oppleve at vi ikke har mer råmateriale igjen, selv til de mest livsviktige produktene.

90% av det vi produserer i dag inneholder olje, i form av energi, plastikk og så videre. Når oljereservene tar slutt, vil vi stå igjen uten noen ting. Likevel fortsetter vi å sløse dem bort.

På den ene siden setter naturen et hinder foran oss i form av økologi, klima og ressurser, og på den andre siden dytter ikke egoismen oss fremover mer. Den stiller spørsmål vi ikke klarer å finne svaret på her i vår verden, dette lille barnerommet hvor vi lekte oss og hadde så mye moro helt frem til i dag.

I dag ligner situasjonen på selvmord: vi bruker irrasjonelt opp de siste ressursene som finnes.

Vi må skjønne at vi på grunn av denne situasjonen nå befinner oss i en situasjon der det er på tide å ta et valg. Det er her muligheten for å utvise fri vilje dukker opp, vår frihet til å forstå programmet for vår utvikling: ”Hvem er vi? Hvorfor er vi her? Hva er meningen med alt dette?”, og sammen med oss finner vi også resten av verden. Akkurat nå er tiden inne for at vi løser denne utfordringen. Hvis ikke vil menneskeheten virkelig befinne seg i en håpløs situasjon innen kort tid.

I virkeligheten er det ikke den økonomiske krisen som er problemet, ei heller teknologikrisen og familiekrisen. Vi befinner oss nå i en krise med oss selv. Vi må forstå hvem vi er og hvorfor vi er her, både fra naturens synspunkt, som presser oss til dette, og fra vår eget synspunkt. Kun da vil vi være i stand til å sette ting i riktig rekkefølge inni oss og i vår verden.

Fra samtale om en ny bok 11/07/2011

Et spørsmål om forhold

Spørsmål: Livet i vår verden framstår som en endeløs hjertesorg, innlagt små pauser for å gi mennesket tid til å komme seg på beina igjen etter et slag, bare for å få det neste slaget like etter. Dette er menneskehetens historie, og livet til hvert enkelt menneske. Hva slags fremgang er dette, og hvor er gavene som skaperen gir til skapningen?

Svar: Forestill deg at jeg befinner meg i en galakse langt, langt borte hvor jeg stirrer på uendeligheten i verdensrommet og leter etter noe der ute i denne uendeligheten. Jeg øker farten opp til lysets hastighet, og beveger meg sakte gjennom milliarder av lysår, kommer nærmere vår galakse, vårt solsystem og vår jordklode. Jeg lander på jordens overflate, og der oppdager jeg mennesker.

Det er vanskelig å forestille seg en skala som jeg kunne bruke for å sammenligne så ulike forhold. På samme måte forstår vi heller ikke hva slags system vi befinner oss i. Vi vet hvordan vi kan gjøre målinger og undersøkelser etter vår egen skala, ifølge våre proporsjoner. Vi sammenligner vekt med hvor mye vi kan løfte, avstand til hvor langt vi kan se, godt og vondt – med hva som er bra eller dårlig for oss. Hele vårt spekter er kun en liten del av det enorme, totale omfanget som finnes og våre forskjeller er ørsmå.

Nå snakker vi om det spirituelle systemet som hele vårt univers er en umerkelig liten del av. Vi snakker om mekanismer som er enorme på grunn av deres kvalitative egenskaper. Sammenlignet med dem er vår verden bare én kvalitet – et lite egoistisk ønske som holdes i live av en liten gnist av lys. Materien til dette ønsket er skapt som ”noe ut fra ingenting” av lyset som brøt igjennom her, skisserte en nøyaktig avbildning av det spirituelle skaperverket.

Ut i fra denne tilstanden tenker du nå på lidelsene til hele menneskeheten. Dette er det vi føler. Hver person tolker ting i henhold til sin egen ufullkommenhet, og dømmer i henhold til hva øynene ser. Hva kan du gjøre? Det er slik vi må avansere, og akkurat nå er vi ikke i stand til å oppfatte noe mer. Det finnes et gigantisk, uoppdaget lerret foran deg, men du klarer ikke å tyde det enda.

Vi er bare så vidt i stand til å forstå det enkle faktum at det finnes en mangel på ønsker, en mangel på beholdere. Spørsmålene florerer: ”Kan den uforanderlige skaperen forandre seg? Kan han skape en stein som han ikke kan løfte? Hvorfor skapte han oss så ufullkomne i det hele tatt?” Alle disse gåtene er likevel ubrukelige.

Vi må forstå et prinsipp i livet vårt: Vi må gå igjennom motsatte stadier. Kun gjennom disse motsetningene, ved å anerkjenne fordelen med lys i stedet for mørke, danner vi beholdere for en bedre, mer opphøyet følelse. Når jeg skaper beholdere som er klare for dette, vil verden åpne seg for meg. Ingenting gjemmes for meg bak en murvegg. Jeg må rett og slett bygge beholderene inni meg for å kunne se virkeligheten.

Denne utviklingen er nødvendig og skaperen kan ikke la det skje før tiden er moden for dette. Hvorfor? Akkurat nå vet jeg ikke hvorfor. Jeg kan prøve å gjette meg til det, men det vil ikke gi meg noe. Jeg vil feie alt til sides og si: ”Jeg tror ikke på det! Han har mulighet til å gjøre det!” Det finnes heller ingen andre fakta tilgjengelig.

Likevel finnes det en regel: Fordelen med lyset oppnås fra mørket. Alt blir kun vurdert ut i fra sin motsetning. Det er derfor vi må gå igjennom disse tilstandene, steg for steg, og forme beholderne for å avdekke den virkeligheten vi befinner oss i.

Vi befinner oss i den uendelige virkeligheten, men du kan ikke føle dette. Du må derfor utvikle dine beholdere. Du har fått muligheten til å utvikle dem, eller rettere sagt, å korrigere dem. Du ble bevisst gitt ødelagte ønsker som er motsatt av de som er korrigerte. Hvorfor? Slik at du kan vokse og samle dem sammen igjen, forstå og avdekke virkeligheten.

Det finnes ingen annen vei. Senere vil du rettferdiggjøre skapelsen. Den lange prosessen som har vart over tusenvis av år, som vi lider oss igjennom, er sannheten på skalaen vår. I virkeligheten skjønner vi likevel ikke hvilke forhold vi befinner oss under. I tillegg til det lille ”rommet” finnes det en hel virkelighet der ute som du aldri har sett. Du er som en mark som lever i en reddik – dette er et eksempel som Baal HaSulam gir.

Spørsmål: Hvorfor blir denne marken fortalt om giveren og hans kjærlighet?

Svar: For at han skal strebe mot dette, for at han skal forstå at det finnes et mål som det er verdt å klatre ut av redikken for. Du mottar ikke bare forståelsen for dette, men også midlene til å gjennomføre det. Vi er alle som marken i redikken, men hvis hver og en av oss begynner å dytte de andre mot utsiden, vil vi virkelig klare å komme oss ut.

Derfor finnes det en løsning. Så lenge du var fornøyd med livet i denne verden, var det ingen som tilbudte deg noe annet. Nå blir du derimot plassert i et nytt, globalt system og gitt løsningen.

Fra del fem av Morgenleksjonen 23/06/2011, “Matan Torah (The Giving of the Torah)”

Historien er slutt

Kabbala omtaler ønsket. Det finnes ingen tid, bevegelse, eller rom, bare en tilstand av å være til. Så hva med fortiden eller fremtiden? Hva med de spirituelle virkelighetene? Jeg kan ikke føle dem.

Finnes det så andre eksistenstilstander, foruten den nåværende, foruten vår verden? Det vet jeg ikke fordi jeg har ikke opplevd dem. Jeg har ingen følelser eller Reshimot derifra. Jeg kan ikke oppnå dem nå og slik bekrefte at de virkelig finnes.

Mennesket dømmer alt etter hva han ser. Dette er ikke bare en aksiom, men et resultat av hva ønsket føler når det har utviklet seg til det nivået hvor det er bevisst på seg selv og forstår hva det føler. Hvis ikke blir vi atskilt fra virkeligheten og beveger oss over i fantasiene.

Selv snakker jeg ikke om de høyere dimensjonene. Det er kabbalistene, som jeg stoler på, som har fortalt meg dette. Jeg anser deres ord som sannhet når de forteller meg at det er mulig å eksistere i forkjellige tilstander. ”Streb etter dem, løft deg opp til dem”, forteller kabbalisten meg. ”De er bedre enn hva du føler nå”. Da forflytter jeg meg innenfor mine ønsker, fra en tilstand til den neste, ved å korrigere og forbedre dem. Ved å avdekke dette som giverkraften, avslører jeg nye tilstander i dem.

I vår tid vil hele menneskeheten krysse den vertikale aksen for å kunne forflytte seg nedenfra og oppover. Vi har fullført den horisontale aksen av historien, og det finnes ingen steder å bevege seg videre til. Herfra går vår vei oppover.

 

Fra den femte delen av Morgenleksjonen 21/06/11, “Matan Torah (The Giving av Torah)”

 

Den babylonske skilsmisse

Vi har ikke den ringeste anelse om den fremtidige verdensorden, for vi har nå gått inn i et system av krefter som aldri før har vist seg i vår verden. Mens naturen, skaperen, nærmer seg oss, blir dette mer og mer tydelig. Derfor må vi begynne å avdekke den øvre virkeligheten, styringssystemet til den øvre kraften, lyset.

Etter hvert som denne ytre kraften kommer nærmere mens den skinner på oss, vårt samfunn og verden ellers på en mer merkbar måte, mer intenst, føler vi vår motsetning til denne kraften. Vi føler ikke selve kraften, men vår manglende evne til å slå oss til ro, selv om det bare er i svært liten grad.

Verden har blitt uforutsigbar. Folk engasjerer seg i spådommer, og tror til og med på mirakler. Hvordan kan dette skje i vår opplyste tidsalder? Hvordan kan vi plutselig begynne å tro på dette i det tyvende århundret? Hvert eneste år, gjerne et par ganger i året til og med, hører vi om alle mulige slags dommedagsteorier og andre apokalypstiske hendelser.

I tillegg befinner vi oss selv i en fast omfavnelse av naturen som uventet genererer kriser som tsunamier, vulkanutbrudd, orkaner, branner, oversvømmelser osv. Alt kommer gradvis ut av balanse, ut av den fintfølende likevekten vi befant oss i. Dette er fordi vi har nådd et vendepunkt. Vi nådde dette vendepunktet en gang tidligere også, men da i en mindre sosial skala, nemlig i det gamle Babylon. Hele menneskeheten var samlet der, og selv da oppdaget de at dette var et lite, lukket samfunn.

Selv om det er 7 milliarder av oss i dag, er vi likevel et lukket samfunn. Vi ”kortsluttet” plutselig, smeltet sammen og fant ut at vi er avhengige av hverandre. På den andre siden er vi også som ektefeller like før en skilsmisse. Vi hater hverandre selv om vi bor i samme leilighet. Vi burde flytte ut, vi klarer ikke å være i lag, men felles bånd holder oss sammen. Dette er den ”delte leiligheten” som vi befinner oss i pr dag her på jorden.

En gang tidligere ble også dette tydelig innenfor et lite område, i Mesopotamia for 3700 år siden. For første gang begynte folk å lete etter løsninger på hvordan de kunne håndtere dette. På den ene siden befant de seg på samme sted og var fullstendig avhengige av hverandre. På den andre siden hatet de hverandre og strebet etter å være så langt unna hverandre som mulig. Disse to motsatte kreftene, to av de vanskeligste tendensene, holdt på å rive samfunnet fra hverandre. Da ble faktisk to metoder foreslått.

Den første metoden dreide seg om korrigering av deres natur. ”La oss korrigere egoet som skiller, fremmedgjør og skaper avstand oss imellom. Da vil vi vinne. Vi vil bli som én enhet der alle vil finne gjensidig støtte. Vi ville fått enorme krefter, og ville ha reist et ”tårn som gikk opp til himmelen”, et tårn bygget av gjensidig kjærlighet, samarbeid og samhold, den positive kraften.”

Slik ville de oppnådd likhet med naturen, siden alt i naturen henger sammen. Alle nivåer -  det uorganiske, det organiske og det bevegelige – handler alltid i gjensidig balanse. Bare mennesket føler seg selv over naturen på grunn av sitt ego, og tror dermed at han kan gjøre hva han vil. Hvis han forstår naturens lover og ser etter en måte å komme overens med den på, for å oppnå et balansert forhold, vil han sanse alle dens muligheter og kreftene som ligger her. Han vil forstå og realisere dens mål og mening.

Dette ble foreslått av de som er eksperter på menneskelig korreksjon, men dessverre valgte menneskeheten (rundt tre millioner mennesker som levde mellom Tigris og Eufrat) en annen vei. Akkurat som ektefeller etter et mislykket ekteskap, bestemte de seg for at det ville være bedre for dem å flytte hver for seg, dele opp deres felles leilighet og bryte kontrakten. Dermed spredte mennesker seg rundt om i verden.

Mange gamle kilder forteller denne historien. Fra de tider har vi en bok om kabbala som heter The Book of Creation. Vi har den tilgjengelig i vårt arkiv, helt gratis, og den er også oversatt til russisk.

Boken The Great Commentary dukket opp senere. Den beskriver også de hendelsene som skjedde i det gamle Babylon, og hvordan menneskene ikke klarte å løse samholdsproblemet. For å kunne oppnå samhold, måtte de arbeide med sin egoisme, heve seg over den ved hjelp av en spesiell metode. Dette krever en mye større indre, moralsk innsats enn bare å fysisk skille seg fra hverandre, slik at hver og en kan gjøre som vi selv vil, i hvert vårt hjørne av verden.

Josephus Flavius beskriver hvor folk reiste, til hvilke steder. Senere ble alle livssyn og religioner utviklet av dem, alt ble basert på egoisme og alt som egoismen støtter.

Fra første leksjon under Moskva-kongressen 10/06/11

Sosial enighet om å ende all fiendskap

Vi er alle egoister. Hvordan skal vi da klare å organisere hverdagen i det menneskelige samfunnet på en slik måte at vi ikke spiser hverandre opp?

Det er derfor mennesker har blitt enige om å at vi ikke klarer oss alene likevel. Andre mennesker tjener meg på en eller annen måte, og jeg tjener dem på en annen måte. Uten dette vil vi ikke klare oss. Så snart vi forstår dette vil vi klare å bli enige: La oss gjøre dette før situasjonen blir helt katastrofal. La oss gjøre det av barmhjertighet: Jeg gir litt til deg, og du gir litt til meg.

Om jeg for eksempel kjører bil og noen foran meg plutselig stopper opp, da må jeg også stanse. Om det er noen som står foran meg i køen, må jeg vente. Jeg bruker tid, bensin og penger på andre fordi vi har blitt enige om gjensidig sympati, og vi må derfor betale for det. Vi skaper fond for å hjelpe hverandre, som for eksempel helsefond og pensjonsfond. Mennesket forstår at det er verdt å betale helseforsikring selv om han selv er frisk fordi hans egoisme anerkjenner at han selv vil tjene på dette. Slik foretar vi bevilgninger i forkant siden vi har bruk for hverandre. Dette er ”barmhjertighet”: Vi er villige til å gi til andre på bestemte måter fordi vi ikke vil overleve uten dem.

Som et resultat av dette deles menneskene inn i to kategorier: noen yter barmhjertighet og ønsker at alt skal være ”vakkert”, mens andre støtter ”sannhets”-kategorien som sier: ”Mitt er mitt, og ditt er ditt”. Hvem har så rett? Svaret er: Ingen!

Om hvert eneste menneske holder fast på det som er hans, vil samfunnet bli ødelagt og splittet. Dersom vi legger til barmhjertighet, vil vi på en måte myke opp eller forbedre situasjonen. Som et resultat av dette har de menneskelige samfunnene opp gjennom historien vært ulike hverandre når det gjelder disse to tilnærmingsmåtene.

Samfunnet kan enten bli mykere eller tøffere. Kapitalismen i sin rene form liker ikke å spille spill: Om du har fortjent det, ta imot det som er ditt, men om du ikke har fortjent det, kan du bare sulte i hjel. Andre forstår at dette ikke er en god løsning siden sultne mennesker vil komme og rane deg, og kanskje til og med drepe deg. Derfor er det verdt å gi dem noe ”av barmhjertighet”.

Det er slik menneskeheten utvikler seg, men den klarer ikke å oppnå fred på denne måten. I dag er det slik at sannheten tilhører den sterkeste delen, mens den svake er avhengig av barmhjertigheten. Det er likevel slik at rettferdigheten står i midten som grunnlaget for likevekt, slik at balansen kan svinge fram og tilbake.

Det er slik samfunnet holder seg unna selvutslettelse, men dette fører oss ikke nærmere virkelig fred – mot forsoning og gjensidig utfylling.

Fra del fire av Morgenleksjonen 15/05/2011, ”Peace in the World”

Alt jeg ønsker meg er lyset

Vi er alle et resultat av lyset, og derfor må vi også oppnå det. Alle våre sterkeste ønsker, bønner og lengsler er rettet mot lyset.

Disse er de eneste ønskene vi har, men de er ubevisste, og sannheten er at vi kun lever for dette. Alle andre tilfredsstillelser og kilder til nytelse, slik som mat, klær, nye biler etc kommer fra lyset. Vi oppfatter de kun i en viss form, som en slags nytelse, for eksempel en bil, et barn, varme, hvile, et flott landskap og så videre. Det er likevel bare lyset som viser meg alle disse objektene, og det er alt jeg føler.

Alle mennesker vil derfor gradvis slutte å interessere seg for alle disse tingene, og vil i stedet prøve å finne kilden – selve lyset, og ikke alle avledningene. Jeg vil ikke lenger ha et ønske om å kjøpe meg en spesiell bil lengre, for hva gir det meg egentlig? Den gir meg nytelse. Jeg ønsker derimot nå å få denne nytelsen i sin ”rene form”, uten den faktiske bilen. Hvorfor trenger jeg denne metallklumpen? Jeg får bare nytelse fra den når jeg kjører den, og når jeg ikke gjør det har jeg ingen glede av den. Når jeg så blir trøtt av å kjøre rundt, så står den bare utenfor huset, mens jeg fremdeles leter etter nytelse.

Når vi gjennomgikk vår historiske utvikling, prøvde vi konstant å finne ting eller ”bølger” som var bedre og mer hensiktsmessig. Det er derfor alt i verden i dag bare blir mindre av størrelse, kvantitet blir til kvalitet. Vi er akkurat på samme måte: I stedet for å undersøke den materielle verden, begynner vi å lengte etter spirituell tilfredsstillelse.

Menneskene forstår det ikke ennå, men tallet på selvmord, terrorangrep, økningen i narkotikamisbruk og skilsmisser er alle indikatorer på menneskets enorme mangel på tilfredsstillelse. Den er så stor at mennesket ikke klarer å tilfredsstille denne mangelen i løpet av dette livet. Dette er et tegn på menneskets behov for lyset i seg selv, heller enn alle de andre substituttene som lyset viser i oss.

Fra programmet ”Kabbalah for Beginners” 08/12/10