Inlägg i kategori 'Coronavirus'

Det som virkelig gjør livet meningsfullt

Min nye artikkel på Linkedin “What Really Makes Life Meaningful

Vi står opp, begynner dagen, gjør barna klar for skolen, eller går til arbeidet om vi er alene. Dagen passerer i en fart. Etterpå går vi slitne hjem og faller sammen til neste morgen slik at vi er i stand til å begynne igjen neste dag. Er det dette som gir livet mening? Det er akkurat hva en ny global studie har undersøkt. 39% av dem som svarte sa at familien var den viktigste kilden til meningen med livet, sammenlignet med 2% som fant mening i tro og spiritualitet.

I følge en nylig utført studie ledet av Pew Research Center blant 19000 voksne mennesker i 17 utviklede land rundt om i verden er familien, karrieren og finansielt velvære de viktigste faktorene i en persons liv.

Det er ikke overraskende at familien er den viktigste kilden til tilfredshet. Familie spiller den viktigste og den mest direkte rollen i en persons utvikling, og den er den nærmeste og den mest innflytelsesrike kretsen om ham. De andre sirklene man kan tegne rundt en person er også innflytelsesrike og fyller tiden med kvalitet, men de er fjernere, mindre stabile, de kan endre seg fra den ene dagen til den andre. Man kan skifte jobb, venner, eller stedet der man søker underholdning, men ikke familien. På tross av vanskeligheter som man måtte oppleve, er personen avhengig av og forbundet med familien. Derfor er den så viktig.

Etter to år med COVID-19, kunne man forvente at mennesker ville spørre mer etter meningen med livet, og derfor være med tiltrukket av spiritualitet. Likevel er  menneskene egentlig ikke særlig ettertenksomme eller kontemplative rundt den globale epidemien. Snarere føler folk seg undertrykket fordi de ikke kan reise fritt utenlands eller for at de må bære masker og for å måtte ta ekstra vaksiner for å forhindre spredning av viruset, og i tillegg kommer en rekke tyngende restriksjoner.

Overalt har vi likevel lært oss å leve med smitten.  Snart vil menneskeheten også glemme den nye varianten som har invadert våre liv. Vår menneskelige natur er villig til å motta med glede og nytelse for oss selv og bare for oss selv. Denne egoistiske naturen vokser fra en dag til den neste, blir stiv og tykk, så sofistikert og kunnskapsrik at personen ikke blir imponert av noen ting mer. Vi blir konstant bombardert med informasjon om kriger, sultende menneske-mengder og nye virusvarianter, men før vi opplever en slik realitet med alle våre sanser, tror vi ikke på at det skjer og utfører ingen handling for å endre på noe.

Likevel kan jeg ikke si at coronaviruset ikke har virket inn på oss. Det har avdekket for oss hvor sterkt vi er avhengige av hverandre siden vi er en liten global landsby.

Men i kommunikasjons-nettverket oss imellom er vi fremdeles likegyldige og løsrevne fra hverandre. Derfor er det naturlig at egoismen vil bli sterkere. Flere globale slag vil komme, til vi realiserer oss at bare når vi føler oss som en familie, med felles ansvar for hverandre, vil vi bli i stand til å trives.

Vi vil oppleve våre liv som meningsfulle bare gjennom vår tette menneskelige forening. Om vi skulle forme samfunnet med en ideell familie som mønster, ville vi forbedre våre liv, vi ville skape oss en god, varm og vennlig atmosfære. Vi ville skape et godt miljø som ville omfavne oss som en kjærlig mor. Jo mer vi forener oss emosjonelt, jo mer vil vi føle styrken i det å være forenet, den høye kraften fra naturen, en givende og kjærlig egenskap, en god og velvillig kraft. Om vi bare holder oss til naturens kvaliteter og hensikter, vil vi oppdage meningen med livet, både kroppslig og åndelig, en full og hel tilfredsstillelse.

“Israel – En illusorisk bekjempelse av Covid” (LinkedIn)

Min nye artikkel på LinkedIn “Israel – en illusorisk bekjempelse av Covid”

Fra søndag 18.april 2021 er det å bære ansiktsmasker i åpne områder ikke lenger påbudt i Israel. I den siste tid har antall nye Covid-tilfeller gått ned, sykehusene er blitt mindre belastet fordi flere pasienter drar hjem, og mange færre kommer inn. Flertallet av befolkningen er vaksinert, og Israel har tilsynelatende overvunnet Covid-19. Jeg skulle ønske det bare var så enkelt, men jeg forstår at dette ikke kan være tilfelle. Vi er ikke ferdige med prosessen som gjorde det mulig for viruset å komme, så jeg er sikker på at om ikke Covid, så vil et annet og verre virus komme og ta over der Covid gav opp.

Uten håp har menneskene ingenting å leve for. De synker inn i depresjon, misbruk av rusmidler, begår selvmord eller søker tilflukt i vold, som USA har sett i løpet av de siste måneder, med 147 masse-skyte episoder siden januar, ifølge CNN.

Jeg prøver ikke å skremme folk, men vi må være på vakt, siden årvåkenhet kan hjelpe oss til å forberede oss, og om vi er uforberedt, blir vi bare mye mer skadet. Vaksinene vi har til nå er som smertestillende midler; de behandler symptomene, men de kurerer ikke sykdommen. Og siden sykdommen fortsetter å utvikle seg uansett symptomene, så vil disse bli mye verre ved neste utbrudd. Så lenge vi fortsetter å undertrykke symptomene, vil løsningene våre være foreløpige og vil ende opp med verre utbrudd av sykdommen når de slutter å virke. Om vi virkelig vil bekjempe Covid, i motsetning til det vi holder på med, det som er en illusjon, må vi gå til sykdommens årsak.

Den egentlige grunnen til Covid, og egentlig alle våre problemer, er mer emosjonelle enn fysiske. Mer spesifikt, de er mer sosiale enn individuelle. Sykdommen er ikke begrenset til hver enkelt person individuelt, men den er i hele samfunnet. Imidlertid manifesterer sykdommen seg på forskjellige måter hos hver person. Akkurat som Covid kan manifestere seg i mange forskjellige symptomer, noen ganger så lite relatert til Corona at leger ikke klarer å oppdage at dette viruset er grunnen – så genererer det opprinnelige viruset mange tilsynelatende urelaterte sykdommer, og de kommer likevel fra samme smittekilde.

Årsaken er sosial fremmedgjøring. Sosial fremmedgjøring, som har blitt dramatisk verre siden århundreskiftet, uthuler vår emosjonelle styrke og fysiske motstandskraft, den tapper vår sjel for optimisme og håp, og får livet til å virke meningsløst.

Uten håp har menneskene ingenting å leve for. De synker inn i depresjon, misbruk av rusmidler, begår selvmord eller søker tilflukt i vold, som USA har sett i løpet av de siste måneder, med 147 masse-skyte episoder siden januar, ifølge CNN. Kanskje vi ikke merker noen patologiske symptomer, men vi må ikke tvile på at vi er infektert alle sammen. Vår fysiske helse blir dårligere, vår mentale helse avtar og vårt mot og vår optimisme tømmes.

Vi bruker krefter på å legalisere rusmidler for å gjøre livets byrder lettere å bære, men vi gjør ingen alvorlige forsøk på å ta hele byrden bort, selv om vi er i stand til det. Om vi tar bort fremmedgjørelsens byrde, trenger vi ikke å koble av fra virkeligheten og forsvinne inn i en drømme- tilværelse, siden vi i virkeligheten er fantastiske, positive og optimistiske. Hvem vil vekk fra livet når der er store løfter foran oss og en klar måte å oppnå dem på?

Om vi begynner å fokusere på enhet, forbindelse, mer gjensidig forståelse, empati og felles ansvar, vil vi forbedre alle aspekter av våre liv dramatisk. Vi vil eliminere depresjons-relaterte forstyrrelser, alle former for vold vil falle til nesten null, folks allmenne helse og vitalitet vil skyte i været og kriminalitet vil praktisk talt forsvinne. I stedet for å føle oss innestengt i våre hjem, vil vi føle tilhørighet. Vi vil føle oss knyttet til våre familier, til våre felles aktiviteter, til våre samfunn og til landet vi bor i, og vi vil med glede dele og bidra det vi kan til vår allmenne helse.

Et samfunn der alle føler seg ansvarlige og viktige i forhold til hverandre, vil ta vare på sine lokale medmennesker og sine lands menn og kvinner. Samfunnets medlemmer trenger ikke å bli overvåket av noen instans, deres felles omsorg for hverandre får dem til ikke bare å oppføre seg sivilisert mot hverandre, men til å aktivt sørge for at alle skal føle seg vel i samfunnet. Tenk på hvor vi er i dag sammenlignet med hvor vi har behov for å være, og du vil forstå skaden vi gjør på oss selv, gjennom vår felles fiendtlighet.

Vårt hemmede immunsystem, svekket av endeløse forsøk på å beskytte oss mot andres onde hensikter mister gradvis sin evne til å beskytte oss fysisk. Slik blir vi stadig mer sårbare og lett bytte for virus som gjør oss syke i flokk. Om vi vil nedkjempe Covid-19, og virus som snart kommer, må vi konsentrere oss om å nedkjempe fremmedgjøring.

Når det kommer til vaksiner – ingen enighet i den Europeiske Union-

Min nyeste artikkel postet på Linkedin “Når det kommer til vaksiner- ingen enighet i EU

Det er vanskelig å beskrive den Europeiske Unions Covid-19 vaksinefiasko bedre enn James McAuley gjorde det i den nylige spalten i Washington Post: «Tenk deg å være midt i den største offentlige helsekrisen i dette århundre», skriver han, «og endelig, takket være vitenskapens oppfinnsomhet, får du redskapene til å gjøre slutt på den krisen—men ut av det blå bestemmer du deg for å ikke bruke dem. Velkommen til den Europeiske Union, hvor politiske ledere oppholder seg i palass av inkompetent byråkrati og politisk arroganse mens en tredje bølge av covid-19 tilfeller truer kontinentet og nye mutasjoner kommer til.» Senere i spalten, spør McAuley hva som skal til «før E.U. vaksinerer sine innbyggere som om det gjaldt deres liv?»

Covid-19 er bare det første og mildeste støtet, mange flere er på vei. Det første støtet har krevd millioner av liv. De økende støtene vil kreve mange flere. Så lenge vi lar oss regjere av egoismen, vil livet straffe oss, og egoet vil ikke la oss få helsen tilbake. Gjennom det ene støtet etter det andre, vil menneskeheten kollapse under smertene til vi alle realiserer oss at vår virkelige fiende ikke er naturen, som påfører oss slike slag som Covid, men våre ego som ikke lar oss komme over dem enkelt og raskt.

McAuley foreslår mange grunner som kunne føre til en sånn fiasko, men jeg tror sannheten er enkel og grei: Det er en kamp ledet av intet annet enn store ego som ikke bryr seg om annet enn sin egen prestisje. Når har det vært enighet i den Europeiske Union? Aldri! Fra begynnelsen av har der ikke vært annet enn maktkamp, utnyttelse og neglisjering av medlemsstater som trenger hjelp. (Husk finanskrisen i Hellas i 2008, eller Italia under den første pandemibølgen.) Når dette kommer sammen med høyt-ravende uttalelser som «Å bygge et rettferdig og vel-fungerende samfunn er en politisk prioritet for den Europeiske Union,» for å sitere EU Science Hub, eller et skriv som EU kalte «Europeisk solidaritet i aksjon,» for å dokumentere (de få) eksempler på solidaritet i Europa når det gjelder å møte Covid-19 krisen, kan man ikke hjelpe for å føle en dyp mistillit til de europeiske lederes seriøsitet.

Jeg har sagt så ofte før: En organisasjon som er fundert på egoisme kan ikke vare, jo mer folk lider under dens innflytelse, vil de etter hvert bryte den ned. Alt EU-byråkratene klarer å gjøre, og her briljerer de, er å gjøre de rike og mektige menneskene på toppen enda mer rike og mer mektige.

«De skal så vind og høste storm,» sa profeten Hosea (8:9). Sannelig drepte denne hangen til fremmedgjøring og utnyttelse som har behersket EU fra begynnelsen av enhver mulighet til solidaritet, og nå koster den livet til flere tusen europeere hver dag mens alle de mer velfungerende land allerede kommer opp igjen etter pandemien. Når man ikke dyrker solidaritet, kan man ikke forvente å finne den i trengselstider.

Covid-19 er bare det første og mildeste støtet, mange flere er på vei. Det første støtet har krevd millioner av liv. De økende støtene vil kreve mange flere. Så lenge vi lar oss regjere av egoismen, vil livet straffe oss, og egoet vil ikke la oss få helsen tilbake. Gjennom det ene støtet etter det andre, vil menneskeheten kollapse under smertene til vi alle realiserer oss at vår virkelige fiende ikke er naturen, som påfører oss slike slag som Covid, men våre ego som ikke lar oss komme over dem enkelt og raskt.

Faktisk vil hvert slag hjelpe oss til enhet, vi vil oppnå en enhet mellom mennesker i samfunnet som vil sikre et godt liv for alle på planeten. Vi kan det allerede, men vi har ikke noe ønske om det, siden det ikke gir noen fortjeneste, og uten noen fordel for egoet er det heller ingen motivasjon for å utøve det. Samtidig er der så stor motivasjon for å hindre andre i å hjelpe menneskeheten at ingen heller vil få æren.

Ikke før vi lærer å skape sann solidaritet, vil vi kunne ha et godt liv her på planeten. Om det er fjerde bølge av Covid-19, ekstremvær som vi ikke har sett det til nå, eller et annet knep som naturen vil bruke, vil vi bli tvunget inn i stadig økende ubehageligheter til vi gir oss og frigjør oss fra våre ego.