Inlägg i kategori 'Ekteskap'

Å forstå hverandre uten ord

thumbs_laitman_246Spørsmål: Er det mulig å ha slike perfekte familierelasjoner der jeg føler alt min partner opplever som om det skjer i min egen kropp?

Svar: Det er absolutt fullt mulig, og ikke nok med det, vi må oppnå denne gjensidige følelsen, ikke bare i familien, men på skala med hele menneskeheten for å kunne være en mann med ett hjerte.

Helt fra starten av tilhørte vi tross alt en kropp, ett ønske. All materie er ønsket om å manifestere seg på forskjellige måter og på forskjellige nivåer. Opprinnelige ble bare ett ønske opprettet, men pga Adams fall og brudd, mistet vi evnen til å føle oss som en person.

Men nå må vi komme tilbake til det, uansett det faktum at vår voksende egoisme forsterker alle følelser mangfoldig. Totalt kaos og ødeleggelse råder oss i mellom.

Når vi forenes på kjærlighets dagen, 15 Av, etter alt mørket og hatet som avdekkes på den 9 Av vil vi nå en fantastisk enhet som er 620 ganger kraftigere enn før.

Spørsmål: I en perfekt spirituell familie, krangler aldri ektefeller med hverandre?

Svar: Sammen prøver vi å avdekke hva slags uenighet eller misforståelse som fortsatt er mellom oss. Men alt dette skjer under stråler av lys som illuminerer i mørket, da fordelen av lys kun oppnåes ut av mørket.

Vi avdekker disse mørke områdene og forstår hvorfor mørket er nødvendig, det skjerper smaken av forholdet vårt, som pepper eller sennep på vår middags tallerken.

Spørsmål: Hva bør det første steget mot et perfekt ekteskap være, da vi i dag er like langt vekk fra hverandre som øst er fra vest?

Svar: Prøv å oppfatte hverandre som om dere tilhører en helhet. Begynn å styrke disse indre følelsene i dere selv. Først da vil der være i stand til å føle hverandre sammen uten ord.

Fra KabTV’s “A New Life” 7/30/15

Mentalitet – Menneskets interne språk

mentalitetSpørsmål: I henhold til den integrerte metoden, for å skape en familie er det nok hvis mann og kvinne ikke blir frastøtt av hverandre. På den annen side, nevnte du at sjeler blir selektivt ført sammen som et resultat av deres likhet med Reshimot (spirituelle gener). Hva spesielt må vi vite for å implementere metodikken riktig?

Svar: Vi vet i spiritualitet skjer tilnærming i henhold til prinsippet om likhet.

Likhet i denne verden manifesterer seg i de vanligste funksjoner av karakter, felles interesser og synspunkter, tilsvarende utdanning og sosialt nivå. Alle disse tingene er svært viktige når det kommer til å skape en familie.

Naturligvis, når et par er involvert i spirituell utvikling, blir det viktigst. Materiell likhet i vår verden  bør imidlertidlig sammenlignes. Så hvor mye folk er like, tett sammen i ånd og utdanning, desto mer å foretrekke for dem er det å ha en familie, det kommer fra den spirituelle lov av likhet.

Jeg kan ikke gifte meg med en kvinne fra Australia eller Afrika for eksempel. Jeg snakker ikke om hudfargen hennes, men heller om våre interne egenskaper, de er helt forskjellige fra hverandre! Vi vil ikke forstå hverandre for resten av våre liv!

Vi vil bo i samme hjem og ha barn sammen (som ikke er et problem), men det vil være svært vanskelig for oss å forstå hverandre internt, fordi hennes indre språk er helt forskjellig fra mitt. Det kan virke som hun sier de samme ordene som jeg gjør, men faktisk er de  bildene som er skjult bak ordene som bor i hennes hjerte og sinn, helt forskjellig fra mine.

Vi snakker ett jordisk språk, men hver av oss har et helt annet indre språk som er basert på de bildene som er skjult av ordene. Når jeg sier noe, har jeg et visst bilde bak ordet jeg sa, og dette ordet vekker et helt annet bilde i hennes. Vi vil neppe noen gang forstå hverandre. Praktisk talt, det skjer bare ikke.

I den åndelige verden er vi forent og inkludert i hverandre. Jeg aksepterer hennes indre verden og hun tar mine, ikke jordisk, men spirituell! Vi kan ikke godta noen andres interne materielle verden fordi vi ikke kan løse noe i denne verden i det hele tatt. Vi kan ikke løse våre jordiske kvaliteter, som vi ble født med og som ble utviklet i oss i prosessen med vår oppdragelse og utdanning. Vi kan bare ikke gjøre det!

Vi ser dette skje selv folk i vår indre sirkel som tar en ektemann eller kone fra et fjernt sted, og med en helt annet mentalitet. De kan bare ikke forstå hverandre! De bor sammen fordi de er en del av gruppen og det er derfor de har noe til felles. Men de mangler fortsatt den indre betydningen av et blikk eller forståelse uten ord. Mentalitet er ekstremt viktig!

Spørsmål: Kan ektefeller som har forskjellig mentalitet forbedre sin relasjon med aspirasjon til spiritualitet?

Svar: Jeg tror ikke det! Det er umulig å “tre inn i” en annen person med en annen type mentalitet. Det er veldig vanskelig! Selv psykologer og politikere klarer ikke å gjøre det. Ingen kan! Det tar en generell og fullstendig re-organisering av ens hjerne. Det er umulig å ha to mentaliteter samtidig. Mekanisk og på kunstig vis kan det skje, men ikke egentlig.

Mentalitet er de konseptuelle bildene av denne verden som en person erverver i løpet av de første 15-20 årene av sitt liv. Det er umulig å erstatte eller endre dem!

Hva er det interne språket som hver enkelt av oss har? Det er våre indre bilder av denne verden som vi representerer i forbindelse med spesifikke former, tanker og ord. For eksempel ser vi noen ganger alle slags koder på en dataskjerm, som representerer det interne språket i en datamaskin. Selv om vi skriver ord og gi kommandoer på engelsk, russisk og andre språk, oversetter datamaskinen dem inn i sitt skjulte språk som driver den.

Vi har også et tilsvarende internt språk: Det er uforanderlig, det kan ikke endres. Så jeg kan forholde meg eksternt til en annen person, men det vil alltid være en barriere mellom oss. Og det er ingenting som kan gjøres med det da det er et resultat av det miljøet vi ble eksponert for i løpet av våre barne- og ungdomsår.

Fra en samtale om guppen og spredning 10/20/13

 

 

Flykten fra ensomheten

Dr. Michael LaitmanSpørsmål: Frustrasjon og depresjon forårsakes ofte av dyp, distinkt frykt for å være helt alene i verden, uten nærforhold med mennesker man er glad i. Det finnes, med andre ord, et sterkt grunnlag for å bygge familieforhold.

Uavhengig av det fakta at vi ikke trenger hverandre like mye som før, at familietradisjoner avtar, tilgjengeligheten for seksuelle partnere, dører som tidligere var stengte nå er åpne på vidt gap og på tross av at familiemedlemmer har mindre til felles, gjenstår fortsatt en slags egenverdi i oss: en primitiv, eksistensiell frykt for ensomhet som mange opplever i dag.

Svar: Og allikevel er sannsynligheten liten for at folk skal finne løsningen på dette problemet ved å gifte seg. Gjensidig avhengighet og støtte assosieres ikke lengre med samtidens familie. Frykten er reell, men løsningen ligger ikke innenfor synsfeltet.

Det er, for all del, bedre å være sammen med noen enn å være helt alene. Mennesker med mye “baggasje” føler at partnerne er avhengige av dem; de ser at de har ansvar for dem, i det minste på et vanegrunnlag fra tidligere. Vi er bare mennesker.

Men samtidig tror jeg ikke at frykten for å være alene er nok til å få folk til å bli i en god, trofast familie. Denne “teorien” trenger ikke å bevises av motsigelser og kan heller ikke løses ved at man gjemmer seg for de negative ulempene. Det å være positiv, er faktisk alt som trengs.

Spørsmål: Psykologien sier at det ikke bare er frykt som får oss til å knytte oss sammen, vi søker snarere en dypere form for intern sammenknytning, en enhet. Og allikevel er det ikke tvil om at mange drives nettop av frykt. Det er her prosessen starter, selv om det er temmelig tydelig at det ikke fører til et godt forhold. Frykt fører ofte til andre fenomen, som å la være å bryte forbindelser som i utgangspuntet var dårlige.

La oss snakke om situasjoner der mennesker streber med å etablere forhold, men ikke vet hva de skal gjøre. Hvor starter man?

Forskjellige metoder tilbyr mennesker verktøy for selvrealisering, der de lærer seg å bli kjent med sin natur: “Hvilken del av meg selv kan jeg vie til kontakt med partneren?” Deretter lager man en “liste”: “Hvilke forventninger har jeg fra partneren min og vårt liv i fellesskap?” Når man så forstår hva man ønsker og forventer seg, kan dette konfigueres til en spesifikk samlivsform. Det er veldig vanlig nå for tiden. Er det en riktig måte å takle det på?

Svar: Jeg antar at det ikke bare er i dag dette er populært. Det har alltid vært sånn. Folk kalkulerte sine egne og partnerens bidrag til sine felles samliv. “Matchmakers” av alle typer kommuniserte på den måten og bisto unge mennesker og foreldrene i å inngå “gode avtaler.” Det dreide seg faktisk kun om forretning. Begge de vordende ektefellene var egoister som nøkternt overveide om det svarte seg for dem å leve sammen. Følelsene de hadde for hverandre var kun èn av mange komponenter av formelen. Følelsene hadde “kjøpekraft” og ble inkludert i den generelle ligningen.

Er denne tilnærmingen riktig? Jeg synes ikke det. Selvfølgelig fungerte det en periode. Men vi har endret oss drastisk. I dag er vi ikke lengre sikre på hva vi vil og enda mindre vet vi hva vi kommer til å ønske oss i morgen. Psyken vår er i tillegg pervertert av en enorm ekstern effekt som presser oss fra den ene siden til den andre med kunstige begrensninger og tillatelser, forestilte fordeler og ulemper.

Hver trend, hver “årstid” forvandler oss totalt fra utsiden i tillegg til alle interne endringer vi går gjennom. Derfor kan det hende at våre kalkulasjoner om fordeler og ulemper ved potensielle fremtidige familieliv ikke stemmer. Kun hvis vi setter en høyere verdi som mål og er enige om en viss utfordring, til noe som hever oss over forstyrrelsene som foregår både i samfunnet og inni oss, kun da vil samfunnet med sine celler, unge par, ikke simpelthen overleve, men blomstre.

(119263)

Fra KabTV`s “A New Life”, 6/9/13

Samfunnet som et hjem for hele familien

hjemSpørsmål: I min mening er det svært viktig at vi presiserer det sanne «selv» og spesielt innenfor gruppen. For det er mange ganger vi prøver å klargjøre våre sanne ønsker, alene for oss selv, og da bedrar vi oss selv. Vi oppdager i morgen at vi allerede vil ha noe annerledes enn hva vi ønsket i går.

Svar: Det er helt umulig å klargjøre dette alene.  Bare en delt diskusjon kan forsyne oss med riktige avanserte verdier.

Spørsmål: Så, da? Vil det være en enkel standard for alle?

Svar: Hver og en vil finne sin egen standard, for det finnes ikke to mennesker som føler den samme verden. Det er som om vi ser en verden, men hver og en oppfatter den forskjellig.

Spørsmål: Hvordan kan jeg bevare min individualitet hvis jeg jobber innenfor gruppen og hører deres ønsker?

Svar: Andre mennesker viser meg stadiene jeg må avansere gjennom for å kunne oppdage min natur og min sanne plass. Spesielt takket være alt det jeg hører fra andre, vil jeg til slutt avklare hva som er min plass.

Nå vil vi bygge et forhold med en partner, men senere må vårt par se seg nødt til å utvide forholdet med andre par og med hele menneskeheten. Gruppen er en modell på hele menneskeheten og hjelper meg til å oppdage mitt indre rom. Denne plassen krever ikke bare forbindelse med en partner, men til syvende og sist krever den en forbindelse med hele menneskeheten som en familie, og forvandler oss til en enkelt person.

Uten gruppen er det umulig å komme sammen siden det eksterne Kli, beholder, ytre kraft må hjelp meg å åpne det interne Kli, mitt indre system av sammenkobling med noen. Det må være et ekstra høyt nivå som hjelper meg å avklare mitt nivå, som en far og mor gjør for sitt barn.

Hele gruppen snakker om og klargjør det indre behovet en person har for å være i kontakt med andre. Kontakt med de andre begynner med de menneskene som naturlig står oss nærmest, som en partner. Men vi kan ikke bygge en ekte forbindelse mellom ektefeller hvis vi ikke befinner oss i et samfunn. Samfunnet hjelper oss å oppdage denne mangelen på riktig måte. Hvis jeg ønsker å se på partneren min riktig, å se henne fra innsiden, og hun vil se meg slik at vi begge virkelig vil få kontakt med hverandre.

Hvis vi ønsker å skrelle alle Klipot fra oss selv og virkelig bli sammenkoblet på denne måten hvor jeg oppfyller henne og hun oppfyller meg, trenger vi et samfunn som støtter oss og vil hjelpe oss å finne alle områder, og avklare hvordan vi fyller dem. Alt dette er kun mulig med hjelp fra omgivelsene.

Vennene i gruppen hjelper meg å se hva jeg vil. De avdekker dette i meg så jeg begynner å se, men de ser det ikke. Jeg føler kun meg selv, ingen kan føle en annen person.
Fra en samtale om Integral Oppdragelse 6/20/13

 

En sterk forbindelse basert på dobbelt ego

Spørsmål: Hva føler et par som befinner seg i det “delte rommet”, der partneren føler og forstår deg?

Svar: Et “delt rom” refererer til gjensidig fullstendig forståelse innenfor sine begrensninger. Et slikt område dannes vanligvis i holdningen overfor barn. Den gjensidige omsorgen og viktigheten paret føler for dem, forbinder paret. Disse er tilsynelatende eksterne faktorer og ikke våre egne, men de tilhører oss. For noen som ikke har barn, er det vanskeligere å finne felles forbindelsespunkter.

Vi må lete etter ting vi er enige i, forståelse, noe vi har til felles; der vi kommer til enighet, vi forstår hverandre og forbinder oss, selv om vi i begynnelsen hadde ulike meninger. Vi blir så vant til disse innrømmelsene at vi ikke klarer oss uten dem. Selv om vi kunne korrigere ulikheten mellom oss, ville vi ikke ønske å gjøre det. Vi føler at alle disse kontrastene er en mulighet for et spesielt samhold. Vi forstår allerede at uten dem ville det ikke være noe samhold.

Alle disse “røffe flekkene” hjelper oss å få kontakt. Det er takket være det fakta at partneren min og jeg gir etter at vi føler denne forbindelsen mellom oss. Uten gjensidige innrømmelser ville der ikke være kontakt. Hvis vi var enige om alt fra begynnelsen av, ville vi ikke følt kontakten. Det ville være som om vi var det samme. Når vi gir etter, annullerer vi ikke egoet, men bygger snarere en forbindelse over det, som det sies, “Kjærlighet vil dekke over alle overtredelser.” Derfor overholdes denne sterke forbindelsen, den indre kontrasten mellom oss, men over den vokser kjærligheten seg stadig større.

Det “delte rommet” er vårt dobbelte felles ego, men det får oss til å forbinde oss mer og gjør oss istand til å føle denne forbindelsen mellom oss. Vi må konstant ivareta dette “delte rommet”, å vekke det og prøve å utvide det i forhold til ulike typer forbindelser fra det fysiske til det spirituelle.

Fra “A talk about a New Life”, 25/7/12

 

Om kvinners klager

Spørsmål: Det hender ofte i en familie at kona klager mer på sin mann enn hva han gjør på henne..

Svar: Det er slik det alltid er, siden det er typisk for den kvinnelige natur å føle misnøye. Et par burde ikke prøve å finne en balanse her. Det som er naturlig bør hverken fordømmes eller roses.

Selvfølgelig føler en kvinne større misnøye. 90% av klagene kommer fra henne, mens mannens gjerne begrenser seg til èn setning: ”Bare la meg være i fred.”

Slik er vi, og med disse egenskapene må vi utfylle hverandre. Fra dette blir det klart at mannens og kvinnens roller er ulike.

Hva bør mannen bidra med? Siden kvinnen er rede til å gjøre alt for ham, for å holde forbindelsen og sørge for alt han trenger, er alt hun ønsker hans oppmerksomhet. Det er det den kvinnelige natur handler om. I følge dette er det nødvendig for mannen å stadig vise en ærlig, naturlig holdning som er varm og omsorgsfull. Dette er hardt arbeid for en mann, mens det er ganske enkelt for kvinnen. Når mannen tar hensyn til kvinnen, har hun ”drivstoff” til å gjøre hva som helst.

Derfor bør en mann være vennlig, selv om det er vanskelig for ham og en kvinne må endre mange ting, som er enkelt for henne hvis hun føler den rette holdningen fra ham.

Dette er resultatet av de åndelige røttene og det er ingenting vi kan gjøre med det…

Fra “Talk About a New Life” 7/16/12

 

Et Ekko for en mannsalder

Spørsmål: Hva ville du ønske til unge mennesker som er på vei til å starte familie, så de kan bygge glade og positive relasjoner?

Svar: Lykke er basert på en korrekt balanse mellom ønsker, følelser, fornuft og beregninger. Vi kan ikke utelukke noe og bygge den ensidig. Det er derfor, for å forstå dette systemet, vi må forstå at en person inkluderer hele universet, hele kosmoset. For en skikkelig sammenligning, for å koble to personer sammen trenger man en spesiell datamakin, en som gir så mange muligheter at jeg ikke tror det er mulig.

Men balansen mellom to så komplekse systemer, som hver består av hjerte og sinn som er i union og i strid med hverandre, er bare mulig hvis vi vet hvordan det fungerer. Naturen driver oss dit.

Det er derfor vi i prosessen til vår utvikling, vår evolusjon må komme til det nivået hvor vi blir pålagt å fylle opp med en viss kunnskap. Dette vil ikke kreve mye tid: et dusin eller to med klasser, leksjoner og varierende eksempler, helt til vi begynner å føle hva et mennesket er, hvordan det fungerer, beveger seg, hvordan det reagere på alt som skjer, hva det er laget av, og hvordan løse konflikter *************************    Alt dette kan bli studert. Bare da ville jeg råde til å ta en seriøs avgjørelse. Det er nødvendig å se på ekteskapet som en seriøs virksomhet, som kan gi ekko i en mannsalder Så måtte det være positivt istedenfor negativt.

Å overvinne forskjellene i familien

Først og fremst er en integrert familie en familie der det er forståelse for at de må fungere som èn samlet helhet. De må heve seg over sine naturlige forskjeller.

Alle er vi helt forskjellige fra hverandre, og vi er ikke engang klar over i hvor stor grad. Når vårt ego slår ut i flammer og vi befinner oss i sjokktilstand, i frykt eller irritasjon – eller i en gledelig tilstand og i eufori, da opplever vi framveksten av slike tilbøyeligheter i oss som vi muligens ikke engang hadde noen mistanke om at vi hadde i oss.

Det følger at vi alle må komme til en integrert samhandling på tross av alle våre forskjeller. Hva er så dette? På ingen måte knekker vi en person eller forandrer ham. Vi hjelper ham bare til å samhandle med andre som i et puslespill hvor fremspringet og konkavitet av ulike deler av bildet tillater en å skape et samhold, et enkelt bilde mellom dem. Her er det absolutt påkrevd av en person å ha litt grunnlag i psykologi, i arbeide med seg selv og andre, for å forstå dem og seg selv. Hvis vi gir alt dette til folket, vil de uten tvil bli annerledes.

Fra “Snakk om Integrert oppdragelse” 7/8/12

 

Enkel metode for å styrke ekteskapelig Glede

I nyhetene fra (LiveSience): Å si «Takk» kan være en enkel metode for å øke ekteskapelig lykke, antyder ny forskning. Denne syklusen av takknemlighet kan også bidra til at et forhold varer lengre.

Å føle deg verdsatt av partneren din, påvirker hvordan du opptrer i forholdet og hvor mye du ønsker å bli i forholdet.*Studie etterforsker Amie Gordon ved universitetet i California, Berkely, sa til LiveSience «at istedenfor å forvente at den andre personen skal gjøre deg lykkelig, kan du få fortgang i denne syklusen, ta den i egne hender og fokusere på hva som er bra i forholdet deres.*

«Det som går galt i mange forhold er at du begynner å ta partneren din for gitt,» uttalte  Gordon til Live Sience; «Du blir vant til å ha dem i livet ditt og glemmer hvorfor du valgte å være sammen med ham eller henne.»

Forskeren fant ut at jo oftere en deltaker handlet forståelsesfullt, bekreftende og med omsorg overfor sin partner, jo mer verdsatt følte partneren seg, og begge var lykkeligere i forholdet. Adferder som – å lene seg mot partneren når man prater sammen, å ha øyekontakt, å berøre trøstende – er viktige når folk viser takknemlighet.»

Min kommentar: Det er ingenting nytt i disse forslagene. Spørsmålet er hvordan man skal overvinne stolthet, gå inn i andres følelser uten å tenke på seg selv, men heller hvordan man kan tilfredsstille andre? Hvordan kan vi forvandle egoistisk kjærlighet til alturistisk? Dette bør bli undersvist i et kort kabbala kurs fordi dette er metoden for korreksjon av vår natur fra mottak til giverglede.

 

 

Eksistensens merkverdige letthet

Skilsmisser har blitt svært vanlig i dag. Det er en kraftig oppsving i antall skilte par i det siste, og gjennomsnitts alderen går ned. Mange av de gifte parene skiller seg i løpet av de første årene av ekteskapet. Det finnes en teori om at ekteskap kan ha kjørt sitt løp. Tross alt er livet fullt av fristelser, så det er veldig vanskelig å leve med den samme personen hele livet.

En kvinne som har familie og barn føler plutselig at hun ikke elsker sin mann lenger. Han kan være en god ektemann og en god far, men det spiller ingen rolle, hun elsker ham rett og slett ikke lenger. Det er et nytt naturlig fenomen blant mange kvinner som plutselig mister den interne følelsen av avhengighet og tilknytning til sin mann.

Dette var aldri typisk for kvinner. En kvinne som bodde sammen med ektemannen ble alltid vant til ham og følte at hun tilhørte ham. Plutselig er alt dette borte. Dette er en naturlig følge av vår utvikling. Vi kan ikke skylde på kvinnene da dette er et naturlig fenomen. Først må vi studere fenomenet og se hva vi kan gjøre med det.

Dette er et resultat av vår utvikling: Vi forlater det animale nivå og hever oss til det menneskelige nivået, Adam, som ligner (Domeh på hebraisk) den globale natur. Siden vi nå må koble til denne generelle naturen med hele menneskeheten, bryter det våre personlige forbindelser. Naturen ønsker å “åpne øynene våre,” ta oss ut av familie -rammeverket som vi vil komme tilbake til senere, men på et annet nivå.

Alle husker følelsen av å være forelsket, de uvanlige sterke følelsene, spenning, inspirasjon og helheten som gjorde det verdt å være sammen for å bygge en familie. Men med tiden forsvant denne følelsen. Så hvorfor blir vi forelsket? Denne følelsen som senere vil forsvinne, og som tvinger oss til å lete etter kjærlighet hele vårt liv?

Naturen vil at vi skal oppnå ekte kjærlighet, å bryte av med dyrisk og egoistisk kjærlighet som ikke varer. Vi må endre instinktiv tiltrekning til det andre kjønn, som skyldes naturlig lidenskap og hormoner, til en mer målrettet forbindelse.

Den ordinære forbindelsen dannes fordi vi lever for barna eller for en delt husholdning. I tillegg er det praktisk å være sammen siden vi kan hjelpe og støtte hverandre når vi blir gamle. Men i dag må vi finne en høyere og mer intern tilkobling. Det er umulig å holde en person i det gamle rammeverket: Han kan komme til å kaste alt bort og forsvinne. Barna vokser opp og forlater hjemmet og det er ingenting som holder oss sammen, så vi deler alt og skiller oss. Vi ser dette skje overalt.

For å beholde familiens enhet, trenger vi et mer opphøyet motiv. Det er akkurat som om vi må nå fred og forståelse over hele verden, fordi vi ellers ikke vil overleve. Men når vi forbinder oss med hele verden, fordi vi ikke har noe valg, oppdager vi pluttselig at hoved fortjensten ikke er økonomisk suksess i det hele tatt! Det var bare en unnskyldning for å presse oss til å konstruere bedre forbindelser.

Plutselig vil vi faktisk oppdage at det er en helt ny følelse i denne forbindelsen som løsner oss fra våre kroppslige liv. Vi føler et fyldigere, mer åndelig liv. Plutselig oppdager vi en tilfredsstillelse vi aldi har følt før. Vi bare svever i luften, fornemmer eksistensens merkverdige letthet, uten å føle døden.

Før måtte jeg forbinde meg under naturens press som satte betingelsene: “Enten forbinder du deg, ellers blir det din død.» Men senere ble jeg overrasket over å oppdage at disse relasjonene er noe helt annerledes. Jeg kunne rett og slett ikke forestille meg at det vil få en høyere tilfredsstillelse, over hele dette livet.

Det spiller ingen rolle hvor mye du prøver å forklare dette til en person, han vil uansett ikke forstå. Derfor presser naturen oss bakfra med lidelse, forplikter oss til å forbinde oss før vi ødelegger hverandre. Vi skaper forbindelse da vi ikke har noe annet valg, for til slutt å oppdage skjønnheten i denne forbindelsen.

Det samme skjer i familien. Nå hater vi hverandre og ønsker ikke å være sammen, foretrekker heller å skilles. Men hvis hver og en av oss oppdager mangelen på kjærlighet i verden. Behovet for og ønsket om å elske. Hvis hver og en av oss forstår hvilken opphøyet tilfredsstillelse kjærlighet fører til, vil vi ønske å ha disse relasjonene i familien vår. Vi vil tilbake til familien etter at vi lærer å elske hele verden! Da vil vi ønske å nå en indre, personlig forbindelse med en ektefelle.

Da vil det ikke spille noen rolle om vi blir elder om noen år og at vi ikke er like attraktive som før. Vi vil ikke engang legge merke til dette. Vi vil føle den samme første kjærligheten, men på en totalt annerledes måte. Men det er kun etter å ha lært å danne en indre relasjon ved å forbinde oss til hele verden.

Fra “Talk About A New Life” nr. 19, 02/02/12