Inlägg i kategori 'Evolusjon'

Vi og tid

Spørsmål: Vi lever innenfor tidsstrømningene. Noen mennesker bruker masse tid på å planlegge tiden. Er dette avhengig av hvor mye man har å gjøre?

Svar: Det avhenger av folks ønsker. Den indre selvorganiseringen hos mennesker avhenger av deres psykologiske oppsetning og alle har sin egen.

Noen mennesker er internt veldig organiserte: de vurderer hvert minste skritt fra begynnelsen av, de er nødt til å planlegge dagen, enkelte ganger til og med lenge før planen settes ut i livet og slik fungerer de hele tiden. De har det “i blodet”. Men når man har en vilje, et ønske, går det an å lære.

En tydelig oppgave må settes foran et individ, forpliktelse til å utføre den, ønske om å realisere den og påvirkning fra omgivelsen. Alt dette må legges til rette slik at det stimulerer en.

På den andre siden finnes en verdensomspennende trend av evolusjonær utvikling som endrer våre ønsker og verdier. Om vi da forplikter noen til å arbeide i henhold til tidligere verdier for å oppnå mål som ikke lengre er viktige for dem, vil det være veldig vanskelig å få en god daglig innsats fra deres side.

Dette er også tidsrelatert. I dag foregår en seriøs endring hos mennesker og i samfunnet. Hvert menneske, hver sivilisasjon (i dagens verden har vi seks eller syv sivilisasjoner) har sin egen tidsfornemmelse og det er noe vi må ta hensyn til.

Innbyggere i Afrika, Kina og Sør-Amerika har en helt annen tidsforståelse enn innbyggere i Nord-Europa og Nord-Amerika. De har en helt annen innstilling, en indre tidsfornemmelse og tilskriver tiden i forhold til ulike verdier. Tid er penger, for noen – som et enormt potensial de har fått og nå må realisere, mens tiden for andre flyter rolig og de flyter sammen med den.

Spørsmål: Dersom representanter fra ulike sivilisasjoner fornemmer tiden forskjellig, betyr det at de også har ulike aktivitetsnivå?

Svar: Uten tvil! Dersom jeg ansetter noen fra India, med deres mentalitet og forhold til tid, eller jeg tar noen med nordisk karakter, vil de ha totalt ulike krav til seg selv, til de som omgir dem og alt i sin helhet.

Vi må innse at tidsfornemmelsen varierer i ulike moderne sivilisasjoner. I samsvar med det må vi planlegge våre innbyrdes forhold og holdninger til generell forbindelse og omgang med mennesker.

Fra KabTV`s “Through Time“, 17/3/13

Retten til å overskride virkelighetens grenser

I all skapelsen, fra uendelighetens virkelighet og alle de øvre virkelighetene, Adam Kadmon, Atzilut, Beria, Yetzira, Assiya og alle Partzufim og Sefirot til denne virkeligheten, som er den siste og aller laveste og inkluderer hele universet, den uorganiske, organiske og animale naturen og mennesker på jorden, er det kun mennesket som har fri vilje. Og av alle menneskene gjelder det kun de som spørsmålet angående “hva er meningen med dette livet?” oppstår.

Når en person plutselig får behov for å vite hvorfor han lever, får han med dette spørsmålet sjansen til å korrigere livet sitt og fylle det med mening. Selve spørsmålet indikerer en viss forbindelse med livets kilde. Det betyr at han har mulighet til å korrigere forholdet sitt med kilden. I dag oppstår dette spørsmålet hos mange mennesker og vi ser at depresjon er et utstrakt problem.

Om vi kunne fastslå hva mangelen på kommunikasjon mellom oss er, hvor bristen i kontakten ligger, kunne vi korrigere oss. Vi kunne sammenslå det dårlige og det gode systemet vi har og se hvilken forbindelse er ødelagt og hvilken er uskadd. Det kan vi imidlertid ikke, siden mennesket kun ble skapt med den dårlige energien. Alt jeg føler er ønsket om nytelse. Jeg hverken forstår, eller er istand til å tenke på noe annet. Slik er jeg programmert internt.

Alt jeg iakttar, alt jeg ser og føler, alt jeg forholder meg til, all min bevisste og ubevisste adferd, hver dag av mitt liv dreier seg kun om ett spørsmål: “Hvordan kan jeg nyte hvert eneste minutt og hver eneste nye mulighet.” Slik er mennesket skapt og ute av stand til å bryte sirkelen.

Jeg har lyst til å gjøre noe godt for noen fordi jeg har et spesielt forhold til dette mennesket og føler nærhet. Den gode følelsen min avhenger av den gode følelsen hos denne personen. Ikke bare mennesket, men også hele den uorganiske, den organiske og den animale naturen opererer ifølge dette prinsippet. Vi kan se det overalt; fra de minste elementær-partiklene og bølgene, til gigantiske objekter og hele galakser. Det finnes kun ett ønske i alt – å gripe fatt i det som er bra for meg og å avvise det som er skadelig.

Det egoistiske ønsket om nytelse på det uorganiske, det organiske, det animale og det kommunikative nivået i naturen, opererer kun på denne måten. Men på det kommunikative nivået får vi i tillegg en spesiell frihet til å velge. Mennesket utvikles fra animalt nivå, fra apene og begynner på et visst punkt i livet å stille seg selv spørsmålet: “Hvorfor lever jeg, hva er meningen med livet, hva er livets kilde, har det noen mening?”

Gjennom utviklingen og som resultat av motgang og alt man har gjennomgått, begynner man gradvis å se det store bildet. Spørsmålet om meningen med livet tvinger en da til å oppklare hva man mangler – man blir nødt til å finne ut hvorfor man lever. Selv om man har et godt liv oppstår spørsmålet om livet har noen mening og hva man kan oppnå.

Noen vender seg til religion og det gir en et visst håp, siden man blir lovet at ting blir bedre etter døden. Det er ingen virkelig løsning, siden det ikke gir noe svar på spørsmålet. Man blir bare beroliget av andres fortellinger.

Læren om kabbalah tilbyr oss en reell sjanse til å se virkeligheten hinsides grensene til fysisk død. Den sier: “Du skal få se virkeligheten din mens du lever.” Det betyr at vi ved å forandre holdningen vi har til virkeligheten, begynner å se den motsatte virkeligheten utenfor oss. Vi går ut fra oss selv til den eksterne virkeligheten, som for å identifisere oss med den og slik forlater vi kroppen, det animale nivået og oppnår nye sanser, nye egenskaper som kalles menneskelige egenskaper.

Vi identifiserer oss med og kobler oss sammen med hele naturen utenfor oss. Slik oppnår vi en utenfor-kroppen-eksistens, spirituelt liv. Vi blir nødt til å gjøre det her, i denne verden, i denne virkeligheten, i dette livet og da vil vi gå over til den neste virkeligheten. Nå befinner vi oss tross alt på virkelighetens animale nivå. I vår virkelighet har vi de uorganiske, de organiske og de animale nivå i naturen. Vi tilhører animalt nivå, men er mer utviklet enn andre dyr.

Vi må gå videre til det menneskelige nivå, til Adams nivå, som betyr “lignende” (på hebraisk; Domeh) den øvre kraften, kraften av kjærlighet og giverglede. Når man går ut fra seg selv, begynner man å se og føle denne annerledes virkeligheten. Man begynner å erfare livet utenfor kroppen, som i en kollektiv matrix med eksistens over materie.

Det er nøyaktig denne formen for eksistens som kalles det menneskelige nivå. Vi oppnår det ved å tiltrekke oss giverkraften som eksisterer i naturen, legger den til mottakerkraften, kraften av egoet vårt – og begynner å korrigere det ved å forvandle det til giverkraft. Slik kommer vi til det spirituelle nivået.

Nå befinner vi oss i omformingsfasen fra ett nivå til et annet og i nær fremtid vil vi kunne se hvordan hele verden må gå videre til neste fase i evolusjonen.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 19/3/13, Writings of Rabash

Virkelighetsoppfatning: Fra Antikken til nåtiden

Et menneske som aspirerer mot å oppnå spiritualitet begynner å innse at hele verden er ett system. Det er et arbeid konstant fyllt av glede og du tilvennes det gradvis. Det blir en nødvendighet. Du eksisterer allerede på dette nivået.

Alle andre nivå er slette, èn-dimensjonelle og det er umulig å tenke på dem som tidligere. Man blir vant til å tenke i det fler-dimensjonelle rommet som presses sammen til èn eneste kraft og ett mål og her er det ikke vanskelig å føle hele verden sammenkoblet med ett mål, med èn eneste kraft, opp til punktet der du ser opp på stjernehimmelen og ser forbindelsen mellom stjernene.

Dette fører til noen interessante spørsmål: Hvordan assosierte oldtidens astrologer planetene i stjernebildet? For når jeg ser på stjernene klarer jeg ikke å forbinde dem med horoskopet. Jeg har ikke den fantastiske forestillelsesevnen som oldtidens greske og babylonske astrologer hadde, for stjernene befinner seg langt fra hverandre og på ulike plan.

La oss si at èn stjerne befinner seg flere hundre millioner år nærmere jorden og den andre er millioner av år fjernere. Men de var istand til å se forbindelsen mellom dem på ett plan. Er det bare primitiv representasjon eller menneskelig fantasi? Hvordan ser man denne bjørnen; fire-fem stjerner som former et kvadrat med en hale? Hvordan er det mulig å forestille seg noe slikt?

Det er et interessant fenomen: Idèen som forbinder stjernene i horoskopet oppnås hos et menneske gjennom påvirkningen fra dem.

Oldtidens astrologer hadde en følelse av forbindelse mellom disse stjernene. På grunn av egoismens utvikling har vi distansert oss fra universet, fra å oppfatte helheten i det. De kunne fornemme den relative forbindelsen siden de oppfattet det som guder, som øvre krefter de ble påvirket av. De var ikke ubetydelige eller primitive; oppfattelsen deres var simpelthen ikke så fordreid og full av filtere som vår er. De hadde en mye større fornemmelse av lys.

Hvis vi nå begynner å korrigere egoet vårt, vil vi fornemme mye mer lys siden vi er mye grovere enn det de var.

Fra KabTV`s “Secrets of the Eternal Book”, 4/2/13

Let etter et menneske

Spørsmål: Hvordan kan det ha seg at mennesket blir en aktiv del av systemet, når det sies at lyset gjør alt?

Svar: Systemet eksisterer allerede i sin perfeksjon og prakt i en tilstand som kalles virkeligheten av Ein Sof (uendelighet). Hele knusingen og alt det skjulte og alle begrensningene og betingelsene er kun relevante i forhold til skapningen, for gradvis å gjøre ham istand til å oppnå hele systemet.

Så vi er nødt til å begynne fra tilstanden som er fjernest fra denne helheten. Mennesket går faktisk ubevisst gjennom deler av denne prosessen i tidligere sjelevandringer. Vi startet ikke korreksjonen vår bevisst, direkte fra “Big Bang”, fra den første  partikkelen av materie som skaptes av gnisten fra lyset for milliarder av år siden.

Og det var ikke i går vi klatret ned fra trærne og ble forvandlet fra aper til mennesker. Det er en veldig lang prosess som gjennomgår mange endringer fra den ene generasjonen til den andre. Til sist er vi kommet til det livet vi nå lever og hvor vi må fullføre denne jobben og klargjøre ting! Det aller viktigste nå er å vedkjenne seg dette, både i sinn og følelser.

Så alt som skjer i denne verden på fysisk, legemlig nivå må kun få det den trenger for sin eksistens, for å sørge for at den “dyriske” kroppen får det den trenger, mens hele utviklingen vår må være på menneskelig nivå. Vi bør arrangere livet og fokusere oppmerksomheten slik, for ikke å ha mer med det dyriske nivået å gjøre enn det som er nødvendig for dets eksistens.

Vi bør fokusere all vår oppmerksomhet på kommunikativt nivå for å lete etter mennesket i det. Hvordan kan jeg skille det fra dyret, å ta det ut fra denne forvirringen og behandle det spesifikt?

Her er selvfølgelig alt avhengig av samfunnet. Er man avskåret fra omgivelsen, kan man ikke avansere. Dette fordi man må skape sitt menneskelige bilde ved å samarbeide med hele menneskeheten, eller i det minste med gruppen man ble ført til. Hvis man oppfatter gruppen og forbindelsen med den som absolutt essensiell, danner man ved denne forbindelsen sitt menneskelige bilde.

Hovedsaken er å påskynde tiden. Hvis skaperen allerede har ført et menneske til den gode skjebnen og sagt, “Ta det,” da kommer alt an på deg fra nå av og alt du må gjøre er å finne nøyaktig ut av hva det er du må ta og hvordan du arrangerer det hele.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 30/1/13, Writings of Baal Ha Sulam

Einstein kunne bare drømme om dette

Spørsmål: Hvordan kan individualiteten opprettholdes i et integrert samfunn?

Svar: Egoisme dør ikke. Den sørger konstant for drivstoff til “vi” hos deg, og “viet” ditt fortsetter hele tiden å vokse.

Som resultat av generell egoistisk utvikling over tusener av år, har vi nådd et visst nivå av realisering og er blitt runde. Og nå er vi et samfunn som ikke ønsker å tenke på noe, et samfunn der medikamenter og underholdning regjerer og vi ikke har behov for andre ting.

Så snart du begynner å oppfatte det integrerte samfunnet og inkluderes i det dukker en ny form for egoisme opp, en “rund” egoisme, som vokser når den individuelle egoismen din skyver den mot neste nivå.

I dag føler mange mennesker at de mister sin individualisme, fordi naturen sletter den. Folk føler seg fortapt, de vet ikke hvem de er og hva formålet er. De kan ikke lengre realisere seg selv slik de tidligere gjorde, før egoismen ble rund; i dag finnes ingenting de kan realisere seg selv gjennom.

Derfor anses den siste 40-50 års generasjonen som den fortapte generasjon. Slik kalles den fordi egoismen har sluttet å vokse, folk føler ikke behov for å stifte familie og å få barn. Hvorfor skal jeg anstrenge meg for noe, legge planer, oppdage nye planeter, som om det skulle finnes noe der ute. Lysten er forsvunnet, egoismen er sluttet å vokse; den er blitt rund.

Begynn å tilpasse deg innenfor denne nye formen for egoisme og du vil se hvordan den vil begynne å vokse i deg, men på en rund måte, sirkelen vil enten utvide seg, eller stige. Det er vårt neste nivå. Med andre ord; formen for egoisme er endret, den er blitt global og integrert; veksten vil fortsette – og det blir nydelig.

Vi vil begynne å se totalt nye krefter og gjensidige forbindelser i naturen, vi vil oppnå naturen og plutselig vil vi oppdage felt, lover og former som Einstein bare kunne drømme om.

Den nye mekanismen av følelser og intellekt vil gjøre en istand til å fornemme hele naturen holistisk, å se hele dens mangfold og oppfatte i den kreftene som styrer alt, nettverket av krefter, som man selv vil oppdage. Man vil skape en analog av den generelle naturen inni seg selv, man vil begynne å gå ned i alle lagene. Det er en helt ny vitenskap. Ikke mye er skrevet om den; vårt neste indre utviklingsnivå.

Menneskeheten vil oppdage dette utviklingsnivået. Og så snart den begynner å utvikle seg altruistisk, der de stadig styrker den indre forbindelsen seg imellom, hvor gradvis forening, gjensidige fornemmelser og forståelse tar plass og vil fortsette, til dette felles nettverket av gjensidig kontakt forvandles til en fullstendig analog forbindelse – da vil vi miste oppfattelsen av tid.

Dette er inngangen til kraftfeltet der sinn og følelser eksisterer – og ikke materie. Nå oppfatter vi det bare med våre egoistiske sanser. Så snart egoismen fullstendig forvandles til altruisme, en heldekkende gjensidig forbindelse mellom oss, vil oppfattelsen av materiets eksistens forsvinne.

Fra KabTVs “Integral World”, 27/11/12

 

En tid med små idealer

Spørsmål: Forskere har lenge forstått at det kun er mulig å avansere hvis vi endrer holdningen vi har til virkeligheten. Hvorfor innser de ikke at endringen må skje i selve forskeren, i mennesket? Hva er det som forhindrer dem i å følge denne innsiktsvinkelen?

Svar: Det er riktig at denne innsikten kom i Spinozas og Kants tid, men siden de manglet praktiske hjelpemidler, vedble det en teoretisk tese. Forskere vegrer seg mot å nærme seg dette feltet, siden det kommer under filosofi.

Psykologi omhandler også endringer i mennesket, men den er ingen vitenskap – siden den ikke kontrollerer prosessen. Vi kan feks ikke endre noe i kroppen,  forstyrre pH-verdien, tilføre litt mer elektrisitet og slik endre menneskets oppfattelse av virkeligheten, journalføre resultatene og deretter gjenta det flere ganger for å fastslå en bestemt lov basert på statistikken. Vi har ingen standard-”knapper”. Vi vet ikke nøyaktig hvordan hvert enkelt menneske vil reagere.

Så hva kan vi gjøre? Vi kan ikke foreta slike eksperimenter, siden dette området er hinsides menneskelig natur og vedblir uoppnåelig. For å kunne studere oss selv, må vi heve oss til et høyere nivå. Det er grunnen til at forskning forholder seg til konkrete fakta og møter en blindgate i hovedretningen.

Forskere kan ikke gjøre noe med det, men iallefall er de sluttet å fantasere. Riktignok snakker de om “grenseområder” og driver med abstrakte ideer, som noen ganger blir til populærvitenskap – og det er naturlig. Tross alt er der ingen vitenskapelige utfordringer lengre, så hvorfor ikke “krydre” det litt med filosofi, eller fantasi, for publikum?

Jeg skylder ikke på forskerne i det hele tatt. De leter etter utfordringer og fyller tomme rom, men alt kommer fra indre fortvilelse. I et konseptuelt aspekt er vitenskapen ferdig. Et menneske som ønsker å kjenne virkeligheten bedre, ser at hender og føtter er bundet. En ekte forsker er sulten på nye oppdagelser, men når han går inn i materiets hemmeligheter, ser han en grense han ikke kan overtre – og denne grensen er inni ham. Hinsides den indre grensen fungerer ikke  intellektet, følelsene, eller til og med fantasien lengre. Han oppdager at han er i en “matrix”, et “mønster” som overskrider mulighetenes grense for ham.

Jeg forstår denne tragedien, den indre frustrasjonen som kaster forskere i ulike retninger, om det er praktisk vitenskap, teknologi, eller motsatt; filosofiske teorier og populisme. Det er ingenting de kan gjøre…

For noen dager siden, var det feks en artikkel i avisen om å stanse partikkelaksellatorprosjektet ett år eller to. Dette etter at mye arbeid  og ressurser er investert i det og vi blir fortalt at det er fordi systemet blir oppgradert. I virkeligheten dreier det seg om en generell trend av forfall. Alt stanser opp, selv romfartsprogrammet som menneskeheten hadde store drømmer om. Romferder som ikke er lønnsomme, sponses ikke i dag. Romantikken er død. Den var infisert tidligere, men folk håpte ennå på noe som var enda større, helt til egoet fullstendig tildekket hele begjæret. Tidligere fantes alle mulige slags “lyse ideer”, men nå er fjerde fase (Behina Dalet) i kontroll og raserer restene av menneskelig samvittighet og gode intensjoner.

Pengene avgjør alt. De rike kontrollerer politikken og alle andre aspekter av våre liv. En gang handlet det ikke kun om penger, men nå er det motsatt; det finnes ingen andre verdier. Det finnes ingen stolthet, ingen respekt, ingen anstøt; alt dette tilhører fortiden. I dag kan du bare skade folks lommer, siden det er den eneste stoltheten de rike har…

Bortsett fra læren om kabbalah, leter desverre folk fremdeles etter måter å endre den eksterne formen på – og ikke selve mennesket. De ønsker å nå essensen, men har simpelthen ikke noe indre punkt for å kunne se hvor essensen er og hvordan man arbeider med den. De prøver å knytte kontakt, å være glad i hverandre, å arbeide for samfunnets beste, men det er kun deklarasjoner og ingen reell intern forandring. Det er fordi reell forandring kun er mulig med hjelp av lyset som endrer, ellers er alt begrenset, innbilt idealisme. De tror det er nok å anmode folk om å knytte seg sammen overfladisk, at man da allerede er korrigert, at det er nok å snakke om “elsk din neste som deg selv”; da er du allerede spesiell… det er menneskets natur, så der er ingen fremtid i disse forbindelsesformene.

I dag har vi to felt som ligger nær kabbalah – undervisning og psykologi. Det er mulig at folk som studerer den globale krisen kan si seg enige med oss, men det er bare til et visst nivå. Over det nivået er vi fortsatt alene…

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen 1/1/13, “Body and Soul”

På hvilken måte er egoet bra?

Spørsmål: På hvilken måte er egoet noe positivt og hvordan kan vi ha god nytte av det?

Svar: Egoet er bra, fordi det er den eneste energien som eksisterer i oss. Det er egoet som presser oss fremover og får oss til å avansere. Gjennom hele evolusjonen er det egoet som konstant har hevet oss fra dyrisk nivå til nåværende nivå.

Og i dag har vi nådd møtepunktet, der vi faktisk endres. Vi begynner å innse at den tidligere typen ego vi anvendte, er oppbrukt. Vi er ikke lengre istand til å bearbeide det, derfor viser det oss den aktuelle krisen.

Dette er krisen som etterfølger det tidligere egoet. Da vi brukte det syntes alt å være såre vel for oss, alt var normalt og slik kunne vi ha fortsatt helt til veis ende. Men plutselig viste det seg at det var stengt. Det omsluttet oss inn i ett eneste system, av total gjensidig avhengighet.

Og når vi er helt avhengige av hverandre, hvordan kan vi da bruke egoet? Vi blir gradvis til en familie, der vi alle er avhengige av hverandre og jeg må bruke egoet mitt for å beregne hvor avhengig jeg er av andre. Det vil si at jeg nå må bruke det annerledes, på integrert vis, i overensstemmelse med andres ego.

Vi må begynne å bruke det felles egoet som vi alle deler; å koble det sammen og å heve oss over det, så vårt samhold, vår forbindelse og vår støtte, blir større enn vårt personlige ego – slik at egoet vårt blir gjensidig, sosialt og felles.

Det betyr at gruppen vår må ha et felles mål og vi behøver å tilegne oss dette gjensidige målet, ved at hver og èn presser forover mot det med sitt personlige ego. Da blir alle rede for et gjensidig mål, en gjensidig kontakt og vi vil til sist begynne å ta mål av vår suksess ifølge omfanget av vår kontakt. Det er veldig viktig. Da annulleres ikke egoet, men blir brukt på den samme måten som det opptrer i menneskeheten, på integrert vis.

Fra en virtuell leksjon, 21/10/12

Å klatre ned fra treet er ikke nok – du må heve deg over deg selv

Spørsmål: Folk begynner allerede å innse at ting bare kommer til å forverres i verden. Allikevel befinner kabbala seg langt fra massene. Hvordan kan vi dekke denne avstanden? Og hvorfor er den der?

Svar: Den er der, for at både vi og menneskeheten skal få muligheten til å gjøre en innsats. Denne adskillelsen lar oss og det eksterne samfunnet arbeide gjensidig i forhold til hverandre. Denne avstanden ble skapt med hensikt: Her må du sette inn kunnskapen, innsikten og forståelsen din.

Det kan synes som om det forhindrer fortsettelsen av en naturlig prosess. En gang i tiden klatret apene ned fra trærne og ble etterhvert til primitive mennesker. Deretter fulgte æraen med trelldom, middelalderen og den kapitalistiske perioden. Og i dag, når denne utviklingen har resultert i et sammenbrudd, kunne folk begynt å innse behovet for godt samhold. Hvorfor fortsetter ikke denne utviklingen automatisk?

Fordi mennesket da aldri ville komme til syne. Det ville vært den samme apen som kom ned fra trærne, drevet av sin egoisme. Vi innser ikke at vi er fullstendig underkastet kontrollen av forkjærligheten til oss selv. Om jeg kunne se det systemet som vi alle eksisterer innenfor, ville jeg sett at jeg ikke utfører en eneste ting selvstendig. I en slik situasjon kommer ikke skapningen fram. Trekk hvem som helst gjennom et filter av uavhengighet – og ingenting blir igjen av dem – ingenting bortsett fra den øvre kraften, som var der til å begynne med.

“Hvordan dannes et menneske?”: Dette er spørsmålet. Et menneske kan bare dannes ved å sørge for at det får mørke, litt kunnskap og litt styrke – for å gi det en mulighet til å finne en måte å overvinne sin natur og skape noe motsatt seg selv, utfra mørket, uten mye kunnskap eller forståelse. Da vil en ønske å ta de nødvendige komponentene fra skaperen og villig overgi seg til omgivelsen, som vil forplikte en til å gjøre det. Og gjennom dette gjensidige arbeidet, blir en istand til å tilegne seg en overnaturlig form, en form som står over ens natur. Denne formen kalles et “menneske” (Adam), en form som skaptes uten å ta i bruk Reshimot (informative gener), som vi har iboende i oss fra den tiden vi var primater.

Fra den daglige kabbalaleksjonen, 19/9/12, “Introduction to The Book, Panim Meirot uMasbirot”

Den holistiske innstillingen

Politikk, finans, forskning og praktisk talt alt, baseres i dag på kommunikasjon, på gjensidig kontakt. Individet, derimot, er ikke mentalt tilpasset slike system. Alle våre systemer har nådd en slik status, men ikke individet og derfor er det veldig komplisert. Vi er ikke istand til å håndtere noen ting på riktig måte. Så vår økonomi, kunst, forskning, barneoppdragelse og alle våre resterende systemer befinner seg i kriseforfatning. Prinsippielt aspirerer de til gjensidig sammenkobling, men individet som styrer dem gjør ennå ikke det. Hva kan vi gjøre med det?

Det menneskelige egoet forblir individualistisk. Vi ser hvordan individer ønsker å trekke seg tilbake, distansere seg, være alene og gjemme seg for folk. Man har behov for egen leilighet. Man føler kanskje behov for kontakt med mennesker, men bare gjennom telefon og pc – som om de vokter ens individualisme og immunitet. Vi behøver ikke å avlive denne trenden, men iallefall å tilpasse oss de systemene vi allerede eksisterer innenfor.

Naturen i seg selv er global og med fullstendig gjensidig avhengighetsforhold i alle sine deler. Vi skapte våre vitenskaper og anser fysikk, kjemi, biolgi og zoologi som adskilte forskningsgrener i naturen; men slik er ikke naturen. Den er forènt og alt som finnes der er gjensidig sammenkoblet. Det betyr at innstillingen må være generell og holistisk. Men det er den ikke.

En identisk, generell innstilling må være grunnlaget for all global eksistens, men slik er det ikke. Mennesket tilpasser seg ikke den verden det lever i. Fra naturens side, har de samme systemene plutselig endret seg uten noen sammenheng med oss – og er blitt helhetlig. Evolusjonen har ført oss til dette stadiet.

Vi kan ikke fortsette å eksistere på denne måten. Krisen kommer til å fortsette. Dens mål er å tilby behov for innvortes endring hos oss.

Og individet må uavhengig og bevisst gjennomgå alle disse endringene. Man må forme seg selv helhetlig, for å tilpasse seg alle systemene; sosialt, politisk, økonomisk, kulturelt osv – og også til naturen.

Fra “En samtale om helhetlig oppdragelse”, 20/5/ 12

Det nye ønsket

Det vi nå står overfor er å granske det aller viktigste, hovedsaken, som er vår søken etter å fornemme den øvre kraften.

Mye av denne søkingen tilhører menneskets psykologi, siden vi starter det hele fra vårt enkle psykologiske nivå – på lik linje med alle mennesker i vår verden. Men etterhvert begynner vi å stige høyere enn den enkle psykologien. Hvorfor? Fordi vår higen og lengsel, som er hva vi bearbeider, kalles “punktet i hjertet”.

Det er det vi må utvikle. Det er det vi må forstørre. Det må stå foran oss som noe stort som fyller hele vår horisont, som det vi begynner å fornemme naturen gjennom, dens uendelighet, dens fullkommenhet, harmonien, den øvre kraften, kunnskapen, alt! Det kan bare skje om jeg utvikler “punktet i hjertet” mitt.

“Punktet i hjertet” har ingen tilhørighet i psykologien. Det opptrèr bare hos visse mennesker som etter mange livsløp i sin evolusjonsprosess, i sin utvikling, kommer til et punkt der de får ønske om et nytt nivå – ønsket om å nå “menneskets” nivå. De utviklet seg gjennom det uorganiske, det organiske og det levende materiet, gjennomgikk mange reinkarnasjoner i menneskeskikkelsen i vår virkelighet – og nå opptrèr et nytt ønske hos dem, som i tillegg til alt ønsker å utvikle i dem fornemmelsen av den øvre kraften i naturen.

I vår tid deler millioner av mennesker i verden dette ønsket. Og vi har metoden for å gjennomføre det.

Fra Vilnius Kongressen, 24/3/12, Leksjon 3