Inlägg i kategori 'Min likhet med skaperen'

Et objektivt syn på verden

thumbs_laitman_763_3Det er visse handlinger en person må utføre for å endre hans eller hennes egoistiske natur. Når alt kommer til alt, tvinger naturkreftene oss til å elske bare oss selv, å tjene på bekosting av våre naboer, uavhengig av hvilken lidelser det skaper for de andre, og til og med glede seg over det.

På samme måte, tar vi ikke hensyn til skaperen. Hvis det ikke var for frykten for den øvre kraften, ville vi ikke tenke på det i det hele tatt. Derimot, er det en tildekking, av den grunn vet jeg ikke hva som vil skje med mitt liv, mine barn, de som er nær meg, eller meg selv. Vil jeg fortsatt være i live i det neste øyeblikket? Hva skjer neste dag? Derfor utfører jeg en vurdering og bestemmer meg for å være god.

Vi tror at skaperen har forpliktelser med hensyn til en person, hvis denne personen utfører sine plikter med tanke på skaperen. Med andre ord, hvis en person oppfører seg på rett måte, vil skaperen behandle ham bra.

Fortsatt er det et annet forhold som pålegger oss å ikke bare forholde oss godt til Skaperen, men også til hele verden og nivående av mineral-, plante- og dyreriket, og menneskeheten. Jeg må behandle verden som omgir meg, slik jeg behandler med selv. Derfor står det skrevet “Elsk din nabo som deg selv”. Min nabo er alt som befinner seg i mitt miljø.

Tenk deg at jeg behandler alt på utsiden av meg med den samme grad av følsomhet, omsorg og kjærlighet, som jeg behandler meg selv! Da slutter jeg å føle forskjellen mellom meg, og hva som er på utsiden av meg. Hele mineralriket, planter, dyr og mennesker, blir lik meg.

Jeg føler at jeg, hele verden, og hele universet er som en pai, hvor jeg eksisterer. Det er ingen forskjell på hva jeg har på innsiden og hva som er på utsiden. Hvis vi oppnår denne tilstanden, vil vi derfor slette alle grenser og erverve en ny sans, som lar oss føle hva som er på utsiden av oss. Jeg har alltid følt verden på utsiden gjennom å dømme hvor fordelaktig noe er for meg. Og nå sletter jeg min egoisme, min forutinntatte oppfattelse, og jeg føler bare den utvendige verden.

Plutselig oppdager jeg at den utvendige verden og jeg smelter til en, som blir kalt den øvre verden, eller Edens hage. Verden er full av lys, energi, liv og glede. Det er bare det Øvre Lyset, som eksisterer i absolutt hvile og stillhet. Det er ingen adskillelse, begrensninger eller tid.

Jeg går ut over grensene av denne egoistiske verden og vår egoistiske oppfattelse og jeg avslører en ny sann virkelighet, og er ikke bundet opp av grensene av min egen egoisme.

Hvis jeg kommer fram til en slik oppfattelse, når jeg føler hele verden som en helhet, hvor den øvre og nedre verden forenes, kan jeg føle hele Lyset som fyller den, den eneste skaperkraften, da avdekker jeg sannheten,  der jeg eksisterer i denne verden.

Hvordan avdekke fremtiden

thumbs_laitman_281_01Spørsmål: Hva betyr det å avdekke den høyere makt, dens intensjon, hvor den fører meg og hva den ønsker?

Svar: Ramchal (Moshe Chaim Luzzatto, en stor kabbalist som levde i det 18. århundret i Italia), skrev at visdommen kabbala kun er ment for å lære styresett og formålet til det høyere ønsket: hvorfor skaperen skapte alle disse kreasjoner, hva han ønsker fra dem og hva som vil være slutten av alle inkarnasjoner i verden.

Du skal vite alt i forhold til hva som skjer i kroppen din, dine tanker, ønsker, i sinnet og hjertet, alt som skjer i verden og hvor det fører hen. Jeg snakker om en høy oppnåelse der du er på samme nivå med den øvre kraften, slik det står skrevet i Hosea 3:5 “Etterpå skal Israels barn tilbake å søke Herren sin Gud…”

Du avslører hele programmet til skapelsen, alle kreftene som aktivere det, du begynner å få rett til å gå inn i dette programmet og kontrollere den, i stedet for skaperen. Det er likt et barn som vokser opp og en far som overlater sin virksomhet, slik at barnet vil fortsette å drive det i stedet for ham.

Dette er hva det betyr å bli et menneske, menneske, da “mann” (på hebraisk “Adam”, fra ordet “Domeh” lignende) betyr lik skaperen, lik den øvre. Dette er hva vi trenger å nå.

Spørsmål: Påvirker denne åpenbaringen hverdagen til en person?

Svar: Selvfølgelig! Først av alt blir du en mester i alt som skjer. Du vet hva du lever for og hvordan ordne ditt liv for å dra den beste nytten.

Baal HaSulam skriver i artikkelen “The teaching of Kabbalah and its essence” at kabbala er åpenbaringen av den høyeste, styrende kraft med alle dens egenskaper og manifestasjoner som utfolder seg i verdener og under åpenbaringen av fremtidens menneske, til slutten av alle generasjoner.

Med andre ord ser du alle mulighetene fremover, helt til slutten av eksistensen av vår verden i 6000 år regnet fra første åpenbaring av skaperen til Adam HaRishon 5775 år siden. Du vil avdekke fremtiden.

[165560]
Fra Radio Programmet Israel radio 103FM, 8/8/15

Begynnelsen på nedtellingen

bindesammenJeg føler enorm glede i det faktum at de fleste av mine studenter i verden nå begynner å innse og føle at den spirituelle virkeligheten oppdages i forbindelsen mellom oss.

Selv om vi har studert det spirituelle systemet i mange år, og på tross av alt dette, ønsker ikke hjertet å høre om knusingen av Kli-et (mottakeren) til den kollektive sjelen, nedstigningen og fallet inn i denne verden, inndelingen til et mangfold mennesker, utvidelsen av mottakeren, den jevnbyrdige avstanden fra sentrum til periferien over hele jorden, og egoets vekst. Dette tar lang tid, og det går mange år før hjertet forstår og blir bevisst at noe ikke er som det skulle være, og da vil det reagere på problemer med med kontakt, med enhet.

I det samme øyeblikket en person begynner å høre dette, begynner han på veien mot formålet med skaperverket og går videre fremover med konstant økende hastighet, erverver erfaring og samler de fjerne, spredte og knuste komponentene av sin sjel. Han vet allerede at alt er konsentrert kun i hans gruppe på ti, på hundre, på tusen, og at den øvre verdenen, skaperen, og fullførelsen av formålet med skaperverket finnes nøyaktig på dette stedet.

Hvis han automatisk vender seg til gruppen, uansett hva som skjer, er det tegn på at han står stødig på sine egne to føttet og har rett vinkling på målet. Jeg håper at kongressen vil føre til at mange får denne følelsen, både de som er her – og de som er sammen med oss over hele verden.

Dette er det vanskeligste startpunktet på nedtellingen. Ingen har noensinne vært istand til å oppnå det. Mange har prøvd å gjøre dette gjennom alle mulige slags betingelser i tusener av år, men kun enkeltpersoner klarte det, selv om mennesker var villige til å ofre alt. Så en gradvis tilnærming, anerkjennelse og oppdagelse av startpunktet og stor innsats med følsomt arbeid var påkrevd.

Det synes for meg at vi ser denne begynnelsen. Følelsen av at alt begynner og ender med kontakt, samhørighet innenfor gruppen, at alt blir avgjort der og at det ikke finnes noe annet uten dette, vil siden vise oss hvordan vi skal oppføre oss i verden og hvordan vi takler naturen gjennom vår enhet. Det er fordi vi løfter frem MAN, vårt ønske om samhørighet, enhet og korreksjon.

Da vil verden avansere forover mot harmoni, enhet, lykke og oppfyllelse av loven om likhet i form, med samme takt som oss. I denne overgangen fra “meg”, lengselen etter skaperen som jeg forestiller meg, til “vi”, der vi inni dette vi er èn eneste helhet innenfor våre atskilte vi, oppdager vi den generelle kraften av samhørighet og forbindelse som kalles skaperen.

(145310)

Fra kongressen i St. Petersburg, dag 2, 20/9/14, leksjon #4

 

Let etter den rette dialogen med skaperen

rettformSpørsmål: Vi har studert kabbala i årevis; vi forstår hvilken vei vi må gå, prøver å oppnå giveregenskapen. Men i siste øyeblikk oppstår frykt for hvordan vi kan kombinere det å gi og ta imot, frykt for giveregenskap. Jeg innser at det ikke skal være for meg selv, men kun for skaperens skyld. Hvordan kan vi unngå å frykte dette?

Svar: Hvem er det som gir deg disse følelsene? Hvem er det som kontrollerer følelsene og sinnet ditt? Hvem er det som er inni deg og forårsaker disse følelsene? Så prat med ham, når han forsterker kontrollen hos deg og øker apparatet av følelser og tanker i deg for bestemte spenninger.

Hvorfor gjør han dette? Hvis du begynner å tilkoble deg arbeidet hans og begynner å undersøke hva han forårsaker hos deg og for hvilke årsaker, vil du begynne å føle at du og skaperen er partnere.

Tross alt er det han som frembringer alt, ikke i deg, men i det såkalte ønsket ditt, som han også har skapt og som han nå bearbeider, og forårsaker bestemte forstyrrelser i. I forhold til disse forstyrrelsene må du finne rett svar for hva du ønsker at han skal gjøre. Eller, du sier deg enig i at han gjør hva han vil, men lærer deg hvordan du skal forholde deg rett til ham. Begynn å let etter den rette samtalen med skaperen.

Men hvis du begynner å gjøre dette, uten å la det gå gjennom gruppen, vil det ikke være skaperen – men simpelthen dine egne psykologiske, følelsesmessige og mentale konklusjoner. Skaperen er innenfor gruppen på ti. Dette er problemet til alle psykologer og forskere som ikke skjønner hvor han skjuler seg.

Spørsmål: Du har sagt at giveregenskapen manifesterer seg for et øyeblikk, deretter mister vi den, så føler vi den igjen et lite øyeblikk – og mister den på nytt. For å være i stand til å føle enheten vår, burde vi alle sammen ønske dette i ett sekund?

Svar: Et kortvarig felles ønske vil ikke være til hjelp for oss. Vi er nødt til å samle et visst potensiale i løpet av en viss periode, slik at vi oppnår rett spenning. Dette kalles “verden, år, sjel” (Olam, Shana, Nefesh). Det vil si at på tross av alle forvandlingene vi gjennomgår, hvis vi peiler oss riktig inn mot målet, forener oss, finner det øvre punktet mellom oss, og holder fast ved det, da samler vi gradvis den spenningen vi må ha for å avdekke skaperen.

(144609)

Fra kongressen i St. Petersburg, 18/9/14, Forberedelsen til leksjon #2

Forutse det skapte vesenet

thumbs_Laitman_712_02Læren om kabbala sier at skaperen er god og velgjørende. For å realisere seg selv, skapte han et ønske om å motta, som kalles “skapningen.” Dette ønsket bør utvikles i henhold til skaperens plan, ifølge hans program, inntil skapningen forstår og føler ham som god og velgjørende, som noe stort.

Dette er skaperens ønske. Kabbalistene forteller oss at det ikke er fordi han ønsker at vi skal vedkjenne oss hans storhet, hans allmakt og vår avhengighet av ham. Vi snakker om den øverste, derfor er det klart at det ikke er slik. Nei, skaperen ønsker å heve oss til sitt eget nivå.

Så vi må trenge gjennom til en viss bevissthet om den øvre kraften i vår natur og avdekke hvordan vi kan stige til samme høyde. Skaperen gleder seg over at vi opplever ham, som vil si at vi hever oss til hans nivå. I henhold til loven om likhet i form, å oppnå å stå fast sammen med ham betyr å tilegne seg de samme egenskapene som han har.

Perioden med selvkorrigering er banen, stigen som tar oss med oppover gjennom de fem verdenene.  Skapningen kan bare realisere denne oppstigningen når den er overbevist og vet med sikkerhet at det er dette den må gjøre. Da har den krefter til å realisere det.

Hvorfra får skapningen krefter til å iverksette de tiltakene som fører oppover fra å være den som tar imot til å være den som gir, som er helt motsatt av dens nåværende natur?

Vi blir fortalt at vi kan gjøre dette med hjelp fra skaperen. Det øvre lyset belyser oss, og da begynner vi å snakke på en annen måte og innse at å få er ille for oss, og at å gi er godt.

Javel, så bare la skaperen gjøre dette! Han skapte ønske om å få i oss, så nå kan han “skinne” på oss og forvandle dette til å bli et ønske om å gi. Men nei, slik er det ikke, for da ville vi miste vår uavhengighet og bli som “engler”, dvs krefter som kun kan utføre bestemte handlinger. Vi må i stedet innrømme og akseptere for oss selv at å få er ille og å gi er godt.

Dette interne oppgjøret kalles “anerkjennelse av ondskap”, og ingenting mer enn det er nødvendig. Vi må bare anerkjenne ondskapen i ønsket om å få og det gode som ligger i ønsket om å gi. Når dette skjer med oss, vil vi definitivt slutte å bruke det onde i det egoistiske ønsket som nå manifesterer seg, og begynne å bruke ønsket om å gi, som anerkjennes som godt.

Det viser seg at dette ikke er barnelek: hvis en lege forklarer hva som er bra og hva som er dårlig for meg, hva som er skadelig og hva som er sunnt, setter jeg pris på det og følger rådene han gir meg. Men jeg må selv gjenkjenne ondskapen. Rådgivere som forteller meg hva som er bra og hva som er dårlig kan ikke hjelpe meg. Jeg må selv, med nøyaktighet, finne ut at ønsket om å få er ille og ønsket om å gi er godt.

Her strekkes det ut en så tynn “tråd” at det ikke kan uttrykkes med ord. Jeg er nødt til å forholde meg nøytral internt, stige over det skapte vesenet, siden ønsket om å få defineres som ondt og ønsket om å gi er godt, der den første egenskapen tilhører skapningen, og den andre tilhører skaperen. Men jeg er nødt til å forutse det som er før skapningen, å stå foran den, og iaktta disse to ønskene. Da, basert på dette helt uavhengige punktet, må jeg definere ønsket om å få som ondt.

Dette blir den virkelige realiseringen av ondskap. Den blir ikke gjort “på bestilling” for meg, ikke på grunnlag av nytelse og lidelse som fører til at jeg tar en beslutning fordi jeg gang på gang spiller et “forhandlingspill”, og velger etter kriteriene i min egen egoisme. Nei, “eksperten”, “dommeren”, og “testeren” i meg er nødt til å stå uavhengig, verken på skaperens eller skapningens side, men tilsynelatende et skritt foran dem.

Dette er forutsetningen. Det er ikke mulig at skaperen er god i mine øyne. Hvorfor er han god? Er det fordi han skapte ønsket mitt og nå gleder seg over sine gaver? Nei, det er bare en selvfølge, skaperverket vi befinner oss i. Skaperen vil at vi skal “forutse” det skapte vesenet, så vi kan si oss enige med ham, at han gjorde det på denne måten.

Fordelen med dette er fantastisk: Vi er ikke lenger avhengige av hva og hvordan han skapte oss. Vi må heve oss over godt og ondt, uansett hvilke intensjoner som knyttes til dem. Vi må nå en annen grad, stige over dem til begynnelsen av skapelsesplanen som eksisterte allerede før han skapte oss, før han bestemte seg for å bli avdekket for skapningen som giver og gjorde det skapte vesenet til mottaker. Det synes som vi finner oss selv før det øyeblikket og til og med før vår årsak. Og det er faktisk her vi befinner oss.

Derfor må realiseringen av ondskapen gå dypere, på innsiden av den kvalitative dybden. Det dreier seg ikke om hvor forferdelig min bunnløse egoisme er og hvor nydelig det er å gi. Det handler om kvaliteten og essensen: Hvorfor må jeg definere den ene som ond og den andre som god? Dette valget må jeg ta utfra mine egne følelser. Det måler bare detaljene av oppfattelsen for meg, “statistisk”, og over det avdekker jeg et høyere prinsipp, som er over det skapte vesenet og før det. Dermed omfatter anerkjennelse av det onde hele virkeligheten og hever oss over den.

(142785)

Fra femte delen av morgenleksjonen, 3/9/14, Writings of Baal HaSulam

Egoisme: En halv krones opera

thumbs_Laitman_115_06Rabash, Dargot HaSulam, artikkel 798, “Verdien av den lille”: Når man får noe en er gitt, blir skaperen ens debitor.

Eksempel: En far gir sin lille sønn en krone om dagen. Så vekkes farens kjærlighet for sønnen, og han gir ham fem kroner.

Når den lille sønnen ser at han i dag fikk en større gave fra faren, inspireres han til å takke faren for dette. Men siden, når faren gir ham en krone som vanlig, fylles sønnen med sinne mot faren over tapet sitt.

Det viser seg at tillegget sønnen fikk i går skjøv ham bort fra faren, i stedet for å føre ham nærmere. Det er fordi faren nå skylder ham, og den lille sønnen vil at faren skal legge til hver dag. Og når faren ikke gjør dette, så er ikke gavene verdt noen ting.

Man dør når man mottar, uten en gang å ha oppnådd halvparten av det man ønsker seg.

Det er ikke lett å kombinere ønsket om nytelse og ønsket om å gi på en ordentlig måte. Fra dette eksempelet ser vi at vi ikke skjønner skaperen. Egoismen tolererer ikke en-gangs tilføyelser. Det oppfatter ethvert tillegg som den nye normen og blir sint når det ikke fortsetter å få det.

Vi forstår ikke at når skaperen trekker fra, så gir han oss mer – ikke mindre! Det er ikke for ønsket om å motta nytelse, men for at vi skal oppnå intensjon til å gi. Egoismen ser imidlertid bare tapet: èn krone i stedet for de fem det hadde i går.

Sønnen forstår ikke at han selv må komplettere de resterende fire kronene med sin tro, intensjon og bevissthet om giverens storhet. Da, i stedet for tap, får han en flott gevinst: likhet med skaperen.

Det innledende, grunnleggende ønsket ble skapt av skaperen i form av et svart punkt i midten av det øvre lyset. Og det fortsetter å være et svart punkt. Vi utfører alt det andre selv, inkludert den høyeste grad av uendelighet, ved å anvende èn metode: å opphøye giveren i våre øyne.

Punktet i hjertet vokser ikke på egen hånd. Det kan bare vokse når det er koblet til en venn, bare gjennom giverkraften, som jeg må få til å trenge gjennom punktet mitt. Ingenting annet kan få det til å vokse.

Det øvre lyset fortsetter å påvirke oss med mer styrke, men vi skjønner enda ikke at utviklingen ikke er begrenset til oppfyllingen av ønsker. Vi utvikler et økende lys etter som vi går tilbake langs trinnene til HaVaYah.

På denne reisen blir stadier gradvis erstattet av hverandre. Men vi fortsetter å vente på nye porsjoner med lys uten å innse at det er på tide å erstatte mottak med å gi. Og selv om lyset øker, oppfatter vi det som noe negativt, som mørke.

I virkeligheten er lyset godt, men for at vi skal kunne oppfatte det som godt, er vi nødt til å bli en mottaker som er lik det. Til slutt presser det oss, til vi på en eller annen måte sier oss enige i dagsordenen og tar et nytt skritt mot å gi.

Derfor må vi, i stedet for å arbeide direkte med ønsket, jobbe for en holdningsendring overfor giveren. Utvikling er ikke en kvantitativ prosess, men en som er kvalitativ. Vi kommer til å avansere raskt hvis vi husker dette.

(28580)

Fra en leksjon, 3/12/10, Writings of Rabash

Skaperens største problem

thumbs_Laitman_186 Spørsmål: Hvis skaperen mangler ønske om å ta imot, hvorfor skapte han oss?

Svar: Skaperen har glede av oss. Han har ønsket, men ikke det mottakende.

La oss kalle ønsket hans for en “kraft” – og da faller alle bitene på plass. Vi assosierer alltid alle ønsker med oss selv: det er alltid “jeg” som har lyst på noe. Oppfatningen vi har av en “kraft”, derimot, er helt nøytral: det er noe som har potensial til å handle. I dette tilfellet er det ikke bare en kraft, det er ønske om å gi, en kraft som ønsker å utføre en handling med å gi.

Baal HaSulam skriver i artikkelen “The Essence of Religion and Its Purpose” at skaperen er absolutt godhet. Hvordan kom han frem til denne konklusjonen? Andre mennesker har desverre aldri vært vitne til noe sånt. Noen ganger erfarer vi positive opplevelser, men det er vanligvis fordi mengden av negative følelser reduseres. Det vi kaller for “godhet” gjør vi bare for å unnslippe ondskapen. Vi skulle ønske vi kunne bruke “absolutt godhet” akkurat der det passer oss…

Baal HaSulam fortsetter “… det er helt umulig at han noensinne skulle forårsake sorg hos noe som helst menneske.” Skaperen er godhet som bare gjør godt. Dette fakta motstrider det vi føler. Hvis vi erkjenner den øvre kraftens eksistens og allikevel ofte føler oss dårlige, må det bety at den øvre kraften er årsaken til de negative situasjonene vi befinner oss i. Kan vi virkelig beskylde noen rundt oss for å være kilden til de dårlige følelsene vi har?

Så hvorfor beskriver Baal HaSulam skaperens absolutte velgjørenhet som det første aksiomet som ikke stammer fra noe annet? Han skriver “… vår fornuft viser tydelig at grunnlaget for alle onde gjerninger i verden kommer fra ønsket om å motta. Det betyr at iveren etter å gagne oss selv får oss til å skade våre medmennesker, på grunn av vårt ønske om selvtilfredsstillelse.

Vi realiserer med andre ord mottakerønsket vårt, ikke bare for å gagne oss selv, men også for å skade andre – og aller helst med ett støt. Det kalles “tyveri”: et menneske stjeler fra andre for å gagne seg selv og det kalles dobbel fortjeneste. Hvis vi av en eller annen grunn ikke kan stjele fra den andre, så gir vi i det minste en gave til oss selv. Ellers klarer vi ikke å tilfredsstille behovene våre. Vi trenger det desperat, denne lysten er innstallert i oss. Det er som når et barn drives av en tøylesløs impuls til å løpe, hoppe, knuse ting, osv. Det egoistiske ønsket vårt ivrer etter å tilfredsstille seg selv ved å skade andre.

Baal HaSulam fortsetter: “Dermed, hvis ikke noe menneske ville finne tilfredshet i det å sette seg selv først, ville ingen skapning noensinne skade en annen.” Så mottakerønsket er årsaken til all ondskap i verden. For det er fullstendig i skaperens hender, vi har ikke den minste sjanse til å gjøre noe med oss selv uten hans assistanse.

“Og hvis vi av og til finner en skapning som skader en annen, uten noe ønske om selvtilfredsstillelse, så gjøres det bare av en gammel vane som kommer fra mottakerønsket, som nå kvitter seg med behovet om å finne en ny årsak.” La meg gjenta: En syklus av gjentatte handlinger som stammer fra et ønske som pleide å “brenne” hos oss, fortsetter automatisk disse handlingene. Ren mekanikk blir vår andre natur, selv om det ikke etterfølges av intensjoner eller tanker og heller ikke drives av absolutt nødvendighet. Mangelen eksisterer ikke lengre, men i mellomtiden har vi tilegnet oss et ønske som vokste seg større på grunnlag av mekaniske kroppsbevegelser – og nå trenger vi dem.

Som resultat, selv om der ikke er noe behov for å stjele, så stjeler man. Hvorfor? Hva for? Man aner ikke, det er blitt en vane… Det er nøyaktig hva som skjedde med Shura Balaganov, en rollefigur fra “Den lille gylne kalven”: Rett etter at Shura fikk en stor pengesum i gave, ble han arrestert for lommetyveri. Han klarte bare ikke å motstå lysten til å stjele, det var blitt hans andre natur.

Vi innser faktisk ikke en gang at vi “stjeler”; det vil si at vi utfører handlinger som ikke lenger gagner oss. En eller annen gang i fremtiden vil vi alle “ta oss selv” i hvor mange unødvendige mekaniske handlinger vi utfører iløpet av en dag. Ofte har vi ikke sjanse til å stoppe disse handlingene, siden vanene våre er veldig seige.

“Og siden vi innser at skaperen er, i og av seg selv, fullstendig og ikke trenger hjelp fra noen for å bli fullstendig, siden han er forut for alt, er det dermed tydelig at han ikke er i besittelse av noe mottakerønske.” Den som er forut for alt, kan ikke ha noe som helst ønske om å ta imot noe. Han er opprinnelig og original. Hvem kan han få noe fra? “Og siden han ikke har noe ønske om å motta, er han helt blottet for ønske om å skade noen. Så enkelt er det.”

Skaperen er absolutt ikke noe ønske om å ta imot, eller noe behov for selvtilfredsstillelse. Han er perfekt. Spørsmålet er : Kan den perfekte også være absolutt godhet med eksterne handlinger rettet mot skapningen han har skapt?

Baal HaSulam definerer dette aspektet som “grunnlag”, altså ikke underlagt noen analyse og utenfor den innledende avtalen, det er grunnlaget for forløpet til alle ting. Så… det er fullstendig akseptabelt for vår fornuft som det første konseptet, at han er i besittelse av et ønske om å gi godhet til andre, som er hans skapninger.”

La oss gå tilbake til det nåværende aktuelle virkelighetsbildet, der vi ikke ser noe lignende. Vår verden er full av lidelse; det virker som om universet trettesløst arbeider for å øke desperasjonen – og allikevel forklarer Baal HaSulam at det er helt motsatt.

Faktum er at vi mangler objektivitet og sunn fornuft, vi er bundet av vårt nåværende primitive, egoistiske intellekt og ute av stand til å foreta en “ren” undersøkelse. Selv jeg klarte i årevis ikke å si meg enig i kabbalistiske påstander.

Bare når vi er blitt korrigert, begynner vi å tenke annerledes, ved å ta i bruk vår bredere fornuft. Da faller alt på plass, ikke på grunn av vane eller tvunget samtykke; det er snarere basert på ekte, lokisk, rasjonell, kompromissløs analyse. Nye ønske-beholdere åpnes i deg og på grunnlag av dem fastslår du fakta.

(119211)

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 26/10/13, Writings of Baal HaSulam

Å se skaperens unikhet

Dr. Michael LaitmanTemaet for første leksjon på kongressen i St. Petersburg er “Det finnes ingen annen enn ham.”
Dette er hovedtemaet som vi alltid studerer.

Prinsippielt befinner vi oss i en særegen virkelighet som kalles “skaperen” og trenger å avdekke ham. “Skaperen” (Boreh) betyr “kom og se” (Bo-Reh på hebraisk). Hvis vi allerede dveler i ham, i det øvre hvite lyset, kun da handler han og det finnes ingen annen enn ham. Kun han “omrisser” og former oss; han er den første og han er den siste. Alle våre tanker og handlinger stammer fra handlingene til dette øvre lyset. Det eksisterer ikke noe annet enn ham.

Vi observerer uorganiske, organiske og levende former som skaperen opererer totalt og tvinger dem til å utføre enhver bevegelse. De har overhode ingen fri vilje; de befinner seg fullstendig under direkte innflytelse fra ham.

Vi selv, på den andre siden, har et visst punkt, skapt av ham, tilsynelatende i eksistens utenfor ham. Dette punktet gir oss muligheten til å kjenne skaperen – den eneste som påvirker oss. På denne måten går vi faktisk ikke noe sted utenfor, vi fjerner oss ikke fra ham og bryter ikke noen av hans handlinger. Virkeligheten forblir den samme: det finnes ingen annen enn skaperen. Allikevel, på grunn av dette punktet som synes å være borte fra ham, kan jeg analysere meg selv og ham. Jeg kan bevisst og med hensikt lede meg selv til den eneste eksisterende tilstanden der det ikke finnes noen annen enn ham.

Med dette arbeidet tilegner jeg meg skaperen. Jeg tilskriver hvert eneste fragment av virkelighet til hans enhet og slik tilegner jeg meg alle hans gjerninger, alle stegene, direkte og motsatt ham, som han påtar seg. Så, tilbakevendt til skaperens tilstand av samhold og enhet, står jeg med all den kraft han har gitt meg og innser at det virkelig ikke finnes noen annen enn ham.

Slik gleder jeg ham og det er den største gleden jeg kan gi ham – og det vil si meg selv. For tross alt så finnes ingen annen enn ham.

Så vi må nå, mot våre ønsker, fornuftig og med hensikt inkludere oss i konseptet: “Det finnes ingen annen enn ham.”

Fra tredje delen av den daglige kabbalaleksjonen, 3/7/13, forberedelse på kongressen i St. Petersburg, leksjon 1

 

Bokstavene som fikk liv

Spørsmål: Hvordan kan vi til enhver tid, på tross av alle problemer, si at “Det finnes ingen annen enn ham og at “Han er god som gjør godt”, hvis vi på samme tid føler det stikk motsatte? Må jeg kombinere følelsene med ord?

Svar: Vi begynner arbeidet utfra en tilstand av total usikkerhet. Vi bare hører og leser at “Det finnes ingen annen enn ham.” Slik begynner den første artikkelen i Shamati: “Det står skrevet: Det finnes ingen annen enn ham.” Dette er hva kabbalistene sier! For meg er det kun meningsløse ord. Så hvordan kan jeg utvikle dem?

Jeg kobler meg sammen med gruppen og bøyer meg for den, hever vennene over meg selv for at prinsippet om at “Det finnes ingen annen enn ham” skal bli mer lydhørt og for at jeg skal kjenne hvor viktig det er. Jeg prøver å holde meg under innflytelsen av dette slagordet som foreløpig kun eksisterer som skrevne ord for meg.

Men hvis jeg arbeider med vennene begynner jeg å motta lyset som endrer, gjennom dem. Lyset er i ordene deres og i den grad jeg anstrenger meg i gruppen og bøyer meg for den ved å stå til tjeneste for vennene, endrer lyset slagordet. Lyset kler seg i ordene og gir dem liv. Jeg begynner å fornemme livet i bokstavene som danner ordene “Det finnes ingen annen enn ham.”

Jeg begynner å fornemme bokstavene som levende beholdere fulle av lys og da begynner beholderne, ønskene mine, å bevege seg sammen med bokstavene i forhold til lyset som flommer gjennom dem. Det er ikke bare et lys, men snarere et “formatert” lys som har tatt form av disse bokstavene. Det viser seg at jeg sitter inne med flere inntrykk av setningen “Det finnes ingen annen enn ham” og begynner å se, forstå og føle hvordan det gir seg til kjenne i ulike tilstander og på forskjellige måter. Jeg lærer å arbeide med det.

Setningen som kun var et livløst slagord for meg, begynner gradvis å få liv. I henhold til det begynner jeg å realisere den i ulike tilstander, både gode og dårlige. Jeg holder spesielt fast ved den i dårlige tilstander, siden jeg ennå er egoistisk. Dersom skaperens unikhet, “Det finnes ingen annen enn ham” og “God som gjør godt” viser seg for meg på ubehagelige måter, betyr det at jeg tilegner meg giverbeholdere og hever meg over smerten. Jeg avanserer mot tilstanden “Gjør ikke mot andre det du ikke vil at andre skal gjøre mot deg.” Jeg kan ikke utstå denne tilstanden og vil heve meg over den. Jeg tror ikke det er skaperen som er årsaken til alle disse problemene jeg har, jeg tilskriver dem snarere egoet mitt. Slik oppnår jeg Binaegenskap, “å gi for å gi.”

Da begynner jeg å oppleve gode tilstander i de ekstremt dårlige tilstandene, noe som er mye mer vanskelig, siden jeg er nødt til å heve meg over dem. Dette er allerede tro over fornuft på andre nivå, ikke bare over giverønsket, men også over mottakerønsket. Jeg arbeider allerede med AHAP.

Det er som om jeg arbeider motsatt det gode som gjør godt, som vil si at jeg tar likt imot både det gode og dårlige, som om det var det samme. Da kommer jeg til kjærligheten, om den står det skrevet: “Elsk din neste som deg selv” og deretter “Elsk Herren, din Gud”, dette nivåets høyeste tilstand, Keter.

Alt dette arbeidet utføres i “tro over fornuft.” Månen står for Malchut, som renser seg selv i sin mørkeste tilstand og slik begynner å stråle med tilbakevendende lys. Den har ingenting i seg selv og har heller ingen behov for seg selv. Den sier til solen at den ønsker å bli som den. Jo mer månen blir lik solen, dess mer avgjør jorden alle månens former, i den grad Malchut er tilpasset Keter.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 24/4/13, Writings of Rabash

 

 

125 grader avdekkelse

Spørsmål: Hver og en av oss har allerede oppfyllt våre personlige mål med innsats og om vi bare samler oss til det ene lille kollektive støtet, trenger vi gjennom. Hva betyr dette kollektive støtet? Må jeg oppklare gruppens generelle tilstand isteden for mine personlige oppklaringer?

Svar: Et støt er ikke en mental oppklaring, men en anstrengelse av hjertet for å innlemmes i hverandre, for å forbindes og vies til samfunnet, slik at jeg kan tiltrekke lyset som endrer for vennene; det er dette hvert individ burde gjøre for alle.

Vi er inni en sirkel og hvis alle annullerer seg og legger ønskene sine til denne sirkelen, kan vi skape en generell sone av giverglede, av det generelle ønsket, inni sirkelen. Alle annullerer seg, innskrenker seg selv på nivået til den første innskrenkningen (Tzimtzum Alef - TA), en Masach (skjerm) og forsøker å være i en tilstand der man gir til alle.

Da viser det seg at vi danner ett felles hjerte og sinn mellom oss som ligner skaperen. Giverkraften, lyset, viser seg ifølge likheten i form. Hele denne kollektive sonen som er full av lys kalles den totale sjelen, fordi lyset som fyller beholderen kalles sjel – eller avdekkelse av skaperen.

Dette mønsteret går igjen hele veien. Egoet mitt har 125 grader; fra 1ste til 125te grad; jeg oppdager dem èn for èn og innskrenker dem på nivået til den første innskrenkningen, deretter Masach, en tilstand av beskjedenhet og etterpå en tilstand av storhet, der man innlemmes med alle. Det er hele arbeidet vårt.

Ved å heve meg over egoet mitt, bygger jeg på den måten 125 grader med oppstigning, inngang til det kollektive hjertet, inn til alle. Da blir det til virkeligheten av Ein Sof (uendeligheten) for meg, som er full av lys fra Ein Sof. Hvor oppdager jeg det? I forbindelsen med alle vennene, som hele menneskeheten siden vil tilslutte seg. Bak hver av oss finnes det flere millioner mennesker som slutter seg til oss og forbinder seg gjennom oss, som er innlemmet i den totale kollektive energien vi har formet.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 28/3/13, Writings of Baal Ha Sulam