Det er visse handlinger en person må utføre for å endre hans eller hennes egoistiske natur. Når alt kommer til alt, tvinger naturkreftene oss til å elske bare oss selv, å tjene på bekosting av våre naboer, uavhengig av hvilken lidelser det skaper for de andre, og til og med glede seg over det.

På samme måte, tar vi ikke hensyn til skaperen. Hvis det ikke var for frykten for den øvre kraften, ville vi ikke tenke på det i det hele tatt. Derimot, er det en tildekking, av den grunn vet jeg ikke hva som vil skje med mitt liv, mine barn, de som er nær meg, eller meg selv. Vil jeg fortsatt være i live i det neste øyeblikket? Hva skjer neste dag? Derfor utfører jeg en vurdering og bestemmer meg for å være god.

Vi tror at skaperen har forpliktelser med hensyn til en person, hvis denne personen utfører sine plikter med tanke på skaperen. Med andre ord, hvis en person oppfører seg på rett måte, vil skaperen behandle ham bra.

Fortsatt er det et annet forhold som pålegger oss å ikke bare forholde oss godt til Skaperen, men også til hele verden og nivående av mineral-, plante- og dyreriket, og menneskeheten. Jeg må behandle verden som omgir meg, slik jeg behandler med selv. Derfor står det skrevet “Elsk din nabo som deg selv”. Min nabo er alt som befinner seg i mitt miljø.

Tenk deg at jeg behandler alt på utsiden av meg med den samme grad av følsomhet, omsorg og kjærlighet, som jeg behandler meg selv! Da slutter jeg å føle forskjellen mellom meg, og hva som er på utsiden av meg. Hele mineralriket, planter, dyr og mennesker, blir lik meg.

Jeg føler at jeg, hele verden, og hele universet er som en pai, hvor jeg eksisterer. Det er ingen forskjell på hva jeg har på innsiden og hva som er på utsiden. Hvis vi oppnår denne tilstanden, vil vi derfor slette alle grenser og erverve en ny sans, som lar oss føle hva som er på utsiden av oss. Jeg har alltid følt verden på utsiden gjennom å dømme hvor fordelaktig noe er for meg. Og nå sletter jeg min egoisme, min forutinntatte oppfattelse, og jeg føler bare den utvendige verden.

Plutselig oppdager jeg at den utvendige verden og jeg smelter til en, som blir kalt den øvre verden, eller Edens hage. Verden er full av lys, energi, liv og glede. Det er bare det Øvre Lyset, som eksisterer i absolutt hvile og stillhet. Det er ingen adskillelse, begrensninger eller tid.

Jeg går ut over grensene av denne egoistiske verden og vår egoistiske oppfattelse og jeg avslører en ny sann virkelighet, og er ikke bundet opp av grensene av min egen egoisme.

Hvis jeg kommer fram til en slik oppfattelse, når jeg føler hele verden som en helhet, hvor den øvre og nedre verden forenes, kan jeg føle hele Lyset som fyller den, den eneste skaperkraften, da avdekker jeg sannheten,  der jeg eksisterer i denne verden.

Kategori: Barn, Egoisme, Min likhet med skaperen, Oppfattelse, Samfunn, Skaperen, Spirituell lærer, Utdannelse |