Egoisme: En halv krones opera

thumbs_Laitman_115_06Rabash, Dargot HaSulam, artikkel 798, «Verdien av den lille»: Når man får noe en er gitt, blir skaperen ens debitor.

Eksempel: En far gir sin lille sønn en krone om dagen. Så vekkes farens kjærlighet for sønnen, og han gir ham fem kroner.

Når den lille sønnen ser at han i dag fikk en større gave fra faren, inspireres han til å takke faren for dette. Men siden, når faren gir ham en krone som vanlig, fylles sønnen med sinne mot faren over tapet sitt.

Det viser seg at tillegget sønnen fikk i går skjøv ham bort fra faren, i stedet for å føre ham nærmere. Det er fordi faren nå skylder ham, og den lille sønnen vil at faren skal legge til hver dag. Og når faren ikke gjør dette, så er ikke gavene verdt noen ting.

Man dør når man mottar, uten en gang å ha oppnådd halvparten av det man ønsker seg.

Det er ikke lett å kombinere ønsket om nytelse og ønsket om å gi på en ordentlig måte. Fra dette eksempelet ser vi at vi ikke skjønner skaperen. Egoismen tolererer ikke en-gangs tilføyelser. Det oppfatter ethvert tillegg som den nye normen og blir sint når det ikke fortsetter å få det.

Vi forstår ikke at når skaperen trekker fra, så gir han oss mer – ikke mindre! Det er ikke for ønsket om å motta nytelse, men for at vi skal oppnå intensjon til å gi. Egoismen ser imidlertid bare tapet: èn krone i stedet for de fem det hadde i går.

Sønnen forstår ikke at han selv må komplettere de resterende fire kronene med sin tro, intensjon og bevissthet om giverens storhet. Da, i stedet for tap, får han en flott gevinst: likhet med skaperen.

Det innledende, grunnleggende ønsket ble skapt av skaperen i form av et svart punkt i midten av det øvre lyset. Og det fortsetter å være et svart punkt. Vi utfører alt det andre selv, inkludert den høyeste grad av uendelighet, ved å anvende èn metode: å opphøye giveren i våre øyne.

Punktet i hjertet vokser ikke på egen hånd. Det kan bare vokse når det er koblet til en venn, bare gjennom giverkraften, som jeg må få til å trenge gjennom punktet mitt. Ingenting annet kan få det til å vokse.

Det øvre lyset fortsetter å påvirke oss med mer styrke, men vi skjønner enda ikke at utviklingen ikke er begrenset til oppfyllingen av ønsker. Vi utvikler et økende lys etter som vi går tilbake langs trinnene til HaVaYah.

På denne reisen blir stadier gradvis erstattet av hverandre. Men vi fortsetter å vente på nye porsjoner med lys uten å innse at det er på tide å erstatte mottak med å gi. Og selv om lyset øker, oppfatter vi det som noe negativt, som mørke.

I virkeligheten er lyset godt, men for at vi skal kunne oppfatte det som godt, er vi nødt til å bli en mottaker som er lik det. Til slutt presser det oss, til vi på en eller annen måte sier oss enige i dagsordenen og tar et nytt skritt mot å gi.

Derfor må vi, i stedet for å arbeide direkte med ønsket, jobbe for en holdningsendring overfor giveren. Utvikling er ikke en kvantitativ prosess, men en som er kvalitativ. Vi kommer til å avansere raskt hvis vi husker dette.

(28580)

Fra en leksjon, 3/12/10, Writings of Rabash

Kommentarer / Spørsmål