Spørsmål: Vi omtaler de fire utviklingsfasene. Hvordan forklarer vi vår nåværende fase?

Svar: Hele menneskeheten befinner seg nå i overgangen fra tredje til fjerde fase. Innenfor hver fase finnes underordnede faser. Tar vi for eksempel fasene for menneskelig utvikling uten hensyn til de uorganiske, organiske og animale naturene og det “menneskelige” nivået fordi vi har eksistert i dusinvis og til og med i hundretusenvis av år, kan vi se på utvikling langs den historiske aksen som de første, andre, tredje og fjerde fasene.

La oss si at det 16. århundre, den senere middelalderen, markerer begynnelsen av den teknologiske revolusjonen med utvikling av kulturer, vitenskap osv. Dette var tredje fase; det vil si, menneskeheten ble intenst opptatt av sitt liv, av seg selv som et dyr. Dette er velstandsrevolusjonen og til syvende og sist kapitalisme. Før dette befant menneskeheten seg i den organiske fasen. I middelalderen, oldtiden, finner vi spor av den organiske typen, den organiske utviklingskarakteren. Før det befant vi oss på det såkalte uorganiske nivået, der mennesker anvendte liten styrke med lav arbeidseffektivitet og kun var istand til å brødfø seg.

Fra “En samtale om helhetlig undervisning” #12, 16/12/11

Kategori: Egoisme, Helhetlig utdannelse, Spørsmål og svar, Utdannelse - Inga kommentarer →

Spørsmål: Er et menneske virkelig istand til å drepe et annet, bare for et gram nytelse?

Svar: Dette kan synes overdrevet, men det er virkelig sant. Om et menneske befinner seg under spesielle omstendigheter der man ikke blir straffet for det og er overbevist om at man får et gram nytelse, uten noen uønskede konsekvenser, ville man absolutt gjøre det.

Mennesket når en slik grad av egoisme at han er ikke istand til å vise hensyn til noen andre – slik er mennesket skapt. Det har ingenting å si om han er en god eller dårlig person; det er bare en naturlig konsekvens av vår egoistiske utvikling.

Dette er tilfellet for alle mennesker. Men vi må ikke vente til vi kommer til dette punktet. Når vi allerede igjenkjenner evolusjonens tendens og prosessen, som et “klokt menneske” eller en “vismann som ser den nye tilstandens utforming”, betyr det at vi kan forutse slutten av denne prosessen.

Hvorfor skulle vi la menneskeheten komme til et punkt der vi begynner å fortære og ødelegge hverandre hjerteløst? Selv nå, etter et lite slag, innser vi allerede at vi ikke kan oppføre oss slik og endrer vår oppførsel som et klokt barn.

Fra “En samtale om helhetlig undervisning” #12, 16/12/11

Kategori: Egoisme, Helhetlig utdannelse, Spørsmål og svar, Utdannelse - Inga kommentarer →

Egoisme refererer ikke til en gjennomsnitts persons driv for å oppfylle sine fysiske (mat, sex og familie) og sosiale begjær (penger, makt og kunnskap), men til hans motstand til ènhet, giveregenskap og kjærlighet for mennesker. Denne motstanden kommer bare til syne under deltakelse i en gruppe med integrert oppdragelse, i den utstrekning han anstrenger seg for å forènes med gruppemedlemmene.

Kategori: Egoisme, Gruppearbeid, Helhetlig utdannelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Uansett hvor mye en anstrenger seg og hvor mye gransking og handlinger en foretar, finnes det uendelige muligheter å feile dersom en ikke holder seg til den autentiske kilden som viderefører lyset til seg.

Man er ikke engang klar over at man har gjort feil. Uansett nivå blir man som “en mann som har gått seg vill i marken”, eller “et vandrende esel på marken” (ønsket om å ta imot nytelse). Det er viktig å ha ærbødighet for lysets kildes makt. Bare med dets hjelp kan vi skjelne vår tilstand, avgjøre retningen og styre videre.

Det er lyset som arrangerer og vender alt dette for oss, mens vi ikke engang vet på hvilket nivå vi befinner oss. I den spirituelle virkeligheten beveger vi oss alltid fra tilstand til tilstand uten noen forståelse av hvor vi nå befinner oss. Slik er det fordi vi hele tiden hever oss fra ønsket om å ta imot til ønsket om å påvirke. Vi endrer vår intensjon og derfor vet vi aldri hva som ligger foran oss, selv i det minste skritt vi tar.

Framgang på dette viset er mulig bare med tro over fornuft. Bare lyset fanger deg, dersom du tar tak i det og oppfyller alle betingelsene du har fått. Dette er essensen i alt vårt arbeid (heve MAN, bønn), der vi forbereder alle betingelsene, alle våre ønsker og muligheter – for etterpå å overlate alt til det øvre lyset med full tillit til at han vil gjøre alt.

Det kreves mye arbeid av oss. Men til sist er alt lysets arbeid, derfor kalles det skaperens arbeid.

Derfor må vi ha så stor respekt for Zohar. Allikevel vil det aldri være nok, for et menneske er ikke istand til å verdsette denne øvre utstrålingen som kalles Zohar. Men førsøk å sette pris på hvert ord, som om det var en dose med medisin, enda en dråpe infusjon som skjenker deg helbredende livskraft.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 8/3/12, Writings of Rabash, “Purim”

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Indre arbeid, Intensjon, Kropp og sjel, Spørsmål og svar, Zohar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva er viktig ved en persons utseende i en integral verden? Burde en person se bra ut?

Svar: Selvfølgelig. “En person trenger å være vakker på alle måter.” Kjenner du til dette sitatet? Men virkeligheten er langt ifra slik. Se på den moderne kulturen. Hvor ser du skjønnhet? Vi “svelger rått” alt det massemedia “mater” oss med og alt de bryr seg om er å selge oss disse tingene; de endrer noen få ting for å få oss til å begynne å kjøpe og bruke penger enda raskere. I virkeligheten har dette ingenting å gjøre med skjønnhet, estetikk eller design.

Se på den “kunstige” moten som ikke har noe nyskapende igjen, så den samme moten kommer tilbake hvert tyvende år. Men etter 20 år har vi ikke noe igjen av de gamle klærne. Med andre ord, dreier alt seg om butikk og det er ikke følelsen av skjønnhet og estetikk som driver oss, men følelsen av “skjønnhet av penger”, av visse magnater som instruerer en hoffmann: “Gi oss noe nytt; folk kjøper ikke lengre de gamle sakene.” Du vet hvordan det fungerer. Så blir alt dette promotert mot deg og de overbeviser deg om at du ikke er vakker nok uten disse tingene.

Alt dette vil selvfølgelig gradvis forsvinne. Krisene vil utjevne alt og “High Fashion” vil bli borte. Vi vil gjennomgå så enorme vanskeligheter at ingenting blir igjen av de fasjonable forbruksvarene. En person vil ha en normal holdning til verden og livet. Hjernen hans vil “forandre seg”. Han vil skjønne at han lever i en veldig seriøs virkelighet og at han kan oppnå evighet og perfeksjon, så han vil ikke kaste bort tiden med å kle opp “dyret” sitt bedre ved stadig å kjøpe de nye tingene og oppfylle unødvendige ønsker om rikdom, berømmelse, makt og kunnskap.

Jeg tror menneskeheten kommer til å oppfatte dette ganske fort. De vil bare ha som målsetting å forstå meningen med livet; de vil sitte igjen med disse spørsmålene. Og bortsett fra å finne svar på dette spørsmålet, vil de også være istand til å oppnå meningen med eksistensen og se dette for seg selv.

Fra KabTVs “Foundation of  the Integral Society”, 12/2/12

Kategori: Egoisme, Helhetlig utdannelse, Samfunn, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Skapningen er kraften av vårt felles ønske om nytelse – som står som en motpart til påvirkningskraften (giveregenskapen). Dette er to motsatte krefter, som “pluss” og “minus”, nord- og sørpolen på en magnet. Hele universet er et resultat av vekselvirkningen mellom disse to kreftene.

Og om disse to kreftene knytter seg sammen for å utføre arbeidet, å motta energi, er resultatet de uorganiske, organiske og levende nivåene til vår oppfatning der de skaper virkeligheten som kalles vår verden.

Men om vi, som et resultat av vår utvikling, begynner å føle trang til å ta i bruk disse kreftene – ikke med mottakerkraften som overstyrer påvirkningskraften, men prioriterer giveregenskapen over mottakelsen fordi mulighetene da blir grenseløse – da vil vår utvikling heve oss til påvirkningsnivået og vi begynner å fornemme det høyere systemet, den øvre virkeligheten.

Men istedet ser vi ennå bildet av denne virkeligheten. Vi føler styrken til den egoistiske kraften og istedet for krefter forestiller vi oss den fysiske virkeligheten. Det egoistiske ønsket maler et bilde for oss av en uorganisk, organisk og levende natur, som vi kaller denne verden. Ut fra alt dette, er det vanskelig for oss å forestille oss en spirituell virkelighet.

De som har erfart en slik realisering, forklarer at det ikke er nødvendig å avvente at en naturlig utvikling inntrer der alle omsider oppnår det ; alle nytelsesønskets forskjellige deler. Vi kan påskynde utviklingen og nå den ønskede tilstanden iløpet av dager, måneder, eller år. Som det sies: “Du skal oppleve din verden i dette livet”.

Alt avhenger av hvordan vi forsøker å oppnå samhold. Vi må ikke forsøke å oppnå samhold for å samle en større, felles kraft – men for å oppnå kraften som befinner seg over oss.

Vi knytter oss altså ikke sammen for å tilføre kreftene til alle deltakerne, slik man ser i idrettslag eller i militære grupper. I vår forbindelse ønsker vi å få fram en ny egenskap som ingen av oss har – og som kalles giveregenskap.

Klarer vi å få fram denne egenskapen mellom oss, ikke inni alle, men i vår lengsel mot andre, som kalles det tilbakevendende lyset, Hassadim, da vil vi oppdage kraften som er rettet mot oss. Denne kraften kaller vi skaperen. Inni Hassadim`s lys trer Hochma`s lys fram; i påvirkningskraften som kommer fra oss, oppdager vi den høyere påvirkningskraften.

Alt avhenger dermed av hvor hardt vi prøver å trè ut fra oss selv og heve oss til nivået der vi påvirker og gir til andre. Du må ikke narre deg selv til å tro at vi er istand til å trè ut fra oss selv, forbinde oss med andre for å gi og få fram den øvre kraften i vår lengsel etter å trè ut fra oss selv. Det er umulig, for vi er ikke i besittelse av slike evner og uansett hva jeg gjør så kan jeg ikke trekke noe ut fra meg selv som jeg ikke har. Jeg eier ikke påvirkningskraft!

Og hva er det jeg har inni meg? Det er den helt motsatte egenskapen, en konsekvens av knusingen, som skaptes i min rot før jeg ble skapt med dette som mål. Alt var for å avdekke denne kontrasten i meg, for at jeg skal kreve den ekte giveregenskapen. Jeg må kreve dette fra den øvre kraften, for det er bare den som kan omvende min egoistiske kraft, egoet mitt, til påvirkning og kjærlighet.

Så hatet blir til kjærlighet. Men det viktigste er at jeg gjennom dette arbeidet etablerer kontakt med den korrigerende kraften – med skaperen.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 22/2/12, “The Arvut” (Gjensidig garanti)

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Indre arbeid, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Vi må gå gjennom mye besvær for endelig å nå “kongen av Egypts død”. Og deretter kommer “mange dager” der vi er nødt til å utføre mange handlinger for å avdekke den riktige etterspørselen inni oss. Å simpelthen “rope utfra uviljen til å arbeide”, er ikke det samme som å “sukke over arbeidet”.

Om vi ikke har noen glede av arbeidet, bør vi gradvis finne ut betydningen av “kongen av Egypts død”. Hvem er det vi arbeider for – og hvorfor? Gradvis begynner vi å skjelne det, til vi innser at det finnes en annen konge og at vi må forlate Egypt for å kunne bli skaperens arbeidere, det vil si, å arbeide med giveregenskap.

Men hvordan skal jeg klare å utføre det, når alt her i Egypt er så enkelt? Jeg er laget på en slik måte at jeg føler glede i samme øyeblikket jeg utfører en viss handling, eller anstrenger meg for å tenke. Gevinsten kommer øyeblikkelig inni ønsket mitt. Selv om det i utgangspunktet syntes som om jeg lengtet etter å gi, var hensikten som lå bak det “for å motta”. Jeg gir, men det er dette jeg får glede av når jeg identiserer meg med mitt egoistiske ønske.

Når kongen av Egypt dør, er dette imidlertid stor hjelp ovenfra. Det gjør oss istand til å løsrive oss fra ham. Han er virkelig død nå; jeg er kvitt ham. Det var ikke det jeg ønsket, men han forlot meg. Mitt ego er løsrevet fra ham.

Og nå aner jeg ikke hva jeg skal gjøre; jeg har ingen å arbeide for lengre. Jeg gråter i stillhet. jeg hadde så mye glede av ham – og nå er jeg etterlatt uten glede i livet. Hvordan finner jeg glede? I hvilket ønske, tanke, eller hensikt vil jeg finne det? Jeg begynner å lete.

Jeg pleide å arbeide, å gi for å få – men nå må jeg se meg om etter noe annet. Og uunngåelig, gjennom slag, vil jeg oppnå påvirkningskraft for å gi. Da tenker jeg: om jeg ikke har noen beholdere som gleder meg, kan jeg kanskje få det av noen andre.

Så jeg iakttar en annen: Han gleder seg, mens jeg mangler vitalitet. Derfor misunner jeg ham og ønsker å være sammen med ham, for å ta del i gleden hans. Kanskje jeg på den måten kan oppnå litt tilfredsstillelse. Slik begynner vi å se på omgivelsene våre. Jeg finner ikke lengre noen glede alene når jeg arbeider i mitt “Egypt”, slik jeg gjorde tidligere.

Om jeg imidlertid påvirker omgivelsen og gir dem glede, kan jeg glede meg sammen med dem – selv om hensikten min ved å være sammen med dem er for på den måten å få noe – så kalles det allikevel å gi til omgivelsen. Derfor er dette allerede Lo Lishma (ikke for hennes navns skyld). Jeg påvirker dem og ønsker dem det gode, siden jeg ønsker å identifisere meg med dem og være sammen med dem – for å finne godhet i dem. Dette er allerede en avansert tilstand.

Der er ulike faser av å nærme seg utgangen fra Egypt. Noen innser allerede at handlingene deres gagner egoismen og kommer fram til Lishma. Andre innser det foreløpig ikke og handler bare utfra jakten på nytelse. Men uansett så rykker vi framover.

Jeg har allerede retningen: Jeg innser at jeg må gå sammen med gruppen som forlater Egypt. Jeg finner ingen glede i det enkle livet. Men går jeg sammen med dem så vil jeg der – i samholdet oss imellom – finne gleden og avdekke mitt unike spirituelle liv. Det er allerede et skritt mot redning: det finnes et mål bak løsrivelsen fra egoismen. Egypt er jo død – og det er nok. Om en føler at en må påvirke gruppen med giveregenskap og avdekke den allmenne kraften i dem som kalles skaperen, om en ønsker å inkluderes i den for selv å oppnå noe, så er dette allerede Lo Lishma (en egoistisk lengsel etter spiritualitet).

Det finnes ulike former og nivåer i hver og èn, til ulik tid. Men det gir oss allerede retningen, til kampen er ferdig. Takket være de ti plagene klarer man å løsrive seg fra Egypt for godt og føle Egyptens liv som mørke.

Den siste plagen er drapet av den førstefødte, som viser oss at vi ikke får noe utav denne situasjonen, ingenting kan “fødes” i den. Da blir man fullstendig klar over at denne tilstanden ikke kan føre til noe resultat. Når alle førstefødte i Egypt dør, er man villig til å flykte.

Alle disse tilstandene Torah beskriver foregår i våre mottakerønsker. Slag etter slag, plage etter plage. Enten seirer Farao, eller skaperen seirer og “Moses” ser hvordan alt dette foregår inni ham og verdien av det han gir til mottakerønsket og påvirkningsønsket. Det er til han innser situasjonens håpløshet og mørke og ikke har noe annet valg enn å fly gjennom dette mørket mot påvirkningskraften og giveregenskapen – bare for å se lys i tunellen. Og slik flykter han fra Egypt. Det er dette som bør skje for en som er villig til å tilslutte seg samfunnet, selv om man kommer for å finne næring og egoistisk tilfredsstillelse: Dette er allerede Lo Lishma.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 5/2/12, Shamati # 159

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Indre arbeid, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Læren om kabbala handler kun om indre arbeid, korrigering av sjelen, avdekkelse av skaperen til skapningen og alle forestillingene i historiene utgjør ulike ønsker vi ser virkeligheten gjennom. Ønsket om å gi kalles Israel (Yashar- El, direkte til skaperen). “Israel i landsforvisning” er ønsket om å gi der intensjonen er til ens egen nytte. “Verdens nasjoner” er det egoistiske mottakerønsket.

Når ønsket “Israel” er i landsforvisning, er intensjonen bak egoistisk – dvs det blir til en intensjon om å motta for ens egen skyld. Derfor kan Israel i landsforvisning oppnå mye større gagn enn “egypterne”, de vanlige mottakerønskene. Derfor sies det at etterat Israels sønner dro ned til Egypt, hadde de mye avkom, ble rike, la på seg, ble betydningsfulle og hadde rikelig med løk, hvitløk, kjøtt og fisk.

Med andre ord fikk alle ønskene den oppfyllelsen de ønsket. Deres arbeide bestod jo av å gi for å motta: de anvendte påvirkningskraften for egoistisk gagn. På den måten hadde de selvfølgelig mer suksess enn “verdens nasjoner”. Som skrevet står, nasjonen Israel blandet seg med de andre nasjonene, lærte deres skikker og opplevde mer suksess fordi de visste hvordan man anvender påvirkning selv for å motta.

Derfor er det veldig vanskelig å forlate egoet; det krever spesielt arbeid. En særegen kraft kreves for å trekke ut det egoistiske giverønsket fra Egypt, dette ønsket som er så fordelaktig for Farao som ikke oppnår det samme fra sitt eget folk: det naturlige egoistiske mottakerønsket.

Israel, på den andre siden, arbeider for sin egen nytte og bruker den spirituelle kraften for å oppfylle sine fysiske ønsker. Egoismen ønsker ikke å miste dem; de blir det viktigste hjelpemiddelet for dens tilfredsstillelse, som ikke kan oppnås på annen måte. Ikke noe annet kan sørge for så stor tilfredsstillelse.

Hvordan kan Israels ønsker skille seg fra egoet? De må gjennomgå to korreksjoner siden de arbeider med å påvirke med intensjon om å motta, ikke bare Egypterne (ønsket om å motta), men heller ønsket om å gi, som de lærte av dem og derfor falt enda lavere enn Egypt. Egypt har ikke altenativet å anvende påvirkningskraft for egoistisk tilfredsstillelse.

Alt starter i samme øyeblikk den egyptiske kongen dør og de ønskene som arbeidet med å gi for sin egen nytte ikke lengre følte de ble tilfredsstillt. Det finnes ikke lengre noen grunn til å arbeide – kongen vår døde og forsvant! Det vil si at jeg ikke lengre føler hvorfor jeg studerer og arbeider. Jeg kan ikke lengre se noen gevinst. Og da “ropte Israel ut fra arbeidet”.

Først var vi klar over hva målet for arbeidet var; vi arbeidet hardt og mottok egoistisk fortjeneste. Vi var egoets trofaste slaver og hadde ingen andre ønsker enn det. Og nå begynner plutselig hardt arbeide uten klarheten av hvorfor vi gjør det. Vi føler ikke den egoistiske påvirkningens mål: dette er hjelp som kommer til oss ovenfra. Utviklingen kommer til et stadie der vi ikke lengre er i stand til å glede oss over det. Vi roper ut i fortvilelse og begynner deretter å lete.

For hvis det ikke finnes noen nytelse, så er “dette livet verre enn døden”. Det finnes ikke noe liv, ingen følelse av tilfredsstillelse. Og når det ikke finnes glede, foretrekker man å ta sitt eget liv i stedet for å føle en slik tomhet. Slik begynner utgangen fra Egypt – og den varer “mange dager”.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 5/2/12, Shamati #159

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Indre arbeid, Intensjon, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Når jeg føler likegyldighet overfor vennene og ikke blir foruroliget av noe, er det tegn på at jeg ikke er begynt å forstå hat – og iallefall ikke kjærlighet. Dersom jeg allerede føler meg frastøtt fra dem, skinner det øvre lyset på meg og påvirker meg for å vise meg min ondskap, mitt ego.

Ikke alle er rede til et slikt arbeid. Muligens kan noen få en god følelse gjennom å forbinde seg med andre; det er behagelig. Det er interessant å dra ned til ørkenen sammen med alle, med alle omfavnelsene – og en fornemmer ingen form for hat. Hat kan kun avdekkes av lyset som endrer.

Overrasker det deg at dette er måten det endrer deg på? Jo, dette er veien som fører til ham.

Det er viktig at du ikke fortviler over å ha oppdaget hat som frastøter deg. Ikke begynn å skrike, “Hvor er framgangen min? Hva slags belønning er dette for all anstrengelsen min?”

For om du fortsetter, på tross av alt, om du ønsker å forbinde deg med vennene – for det finnes ikke annet valg for deg – og kabbalistene råder deg til å gjøre det – om du annullerer deg selv, vil du innse at det bare gjennom samhold er mulig å oppnå giverkraft og avdekkelse av skaperen. Men du skjønner at du selv ikke klarer å forbinde deg – og da forstår du at forbindelse er mulig bare med hjelp fra det omsluttende lyset.

Hatet mot vennene har også sitt utspring fra lyset, men det oppstår uten at vi ber om det. Det er ondskapens framvisning. For å korrigere den må vi med hensikt forbinde oss med den øvre kraften og be om at den viser seg, så vi kan få muligheten til å forbinde oss med andre.

Der er mange oppturer og nedturer, skuffelser og en lang periode av hjelpeløshet på denne veien, der du ikke klarer å annullere deg selv eller å snu og ta en annen vei. Slik tappes vi for energi med vilje, til lyset ovenfra omsider kommer til vår redning og vi begynner å verdsette vennene. Også her er det på sin plass å granske og se om du setter pris på dem uten noen spesiell grunn – eller om det er fordi du verdsetter skaperen at du også verdsetter dem.

Israel, torah og skaperen må alltid forènes til èn. Da leder det deg i riktig retning. Israel (du) er full av hat; torah (det øvre lyset) endrer deg og hjelper deg å bygge kjærlighet over hatet. Og i midtlinjen, der du forbinder riktig mellom høyre og venstre, avdekker du skaperen og alt forenes til èn.

Dette er målet for vårt arbeid.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 31/1/12, Writings of Rabash

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Intensjon, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Lo Lishma (ikke for hennes navn) er når jeg er villig til å bli skaperens medarbeider. Siden jeg ønsker å oppnå alt som finnes i verden, har jeg ikke annet valg. Slik starter jeg, som en egoist, slik vi alle gjør.

Men senere forsøker jeg i fortvilelse å oppnå det jeg ønsker meg. Hvis det dreide seg om fysiske ervervelser ville jeg ha gjort en større innsats, for jeg vet at det er det som må til. Jeg ville ha begynt å studere ved et universitet, hvis kunnskap trengtes for å oppnå det. Kanskje jeg ville stjele det. Uansett ville jeg, på en eller annen måte få tak i det jeg ønsket meg.

Men hvis målet mitt befinner seg hinsides denne verden og det jeg ønsker er å nå roten til min sjel, å oppdage målet med livet mitt, hvor det kommer fra og hva planen for det går ut på, da er det umulig å finne det i denne virkeligheten. Det er her vi innser at vi ikke har noe valg. Vi klarer aldri å gjøre det ved egne krefter. Derfor kommer vi til læren om kabbala.

Her møtes jeg med: “Ønsker du å oppnå det? Det er fullt ut mulig. Men for å gjøre det, må du påvirke (gi) skaperen.” Da oppfatter jeg skaperen som en medarbeider, som skattemyndighetene, der jeg oppnår fortjeneste på betingelse av at jeg tildeler ham den prosentdelen han fortjener.

Hvis dette er systemet hans og han skapte verden der jeg befinner meg som arbeideren, som den som utfører noe, er det klart for meg hva eieren ønsker. Som skrevet står: “Forretningen er åpen og eieren gir på avbetaling. Boken er åpen og hånden skriver. Og den som ønsker å låne får låne”. Da føler jeg ubevisst at skaperen er medarbeideren som vil be om å få sin andel.

Lo Lishma er medarbeideravtalen med skaperen. For å være ærlig hadde jeg likt å ta hele fortjenesten selv, uten å måtte dele den med noen. Jeg ville ha foretrukket å fortsette spiritualiteten som det fysiske livet, med de samme betingelsene. Men jeg har ikke noe valg. Jeg er tvunget til å dele: “Si hvor mye du trenger, vi har en avtale”.

Selv om det dreide seg om 99%, men den gjenstående ene prosenten betyr mye for meg, ville jeg sagt meg villig til å arbeide for den. Fabrikkarbeideren tjener kanskje 20 000 kroner i måneden, mens fabrikkeieren kan tjene millioner. Her er det også slik. Derfor sier jeg meg enig i en medarbeideravtale med skaperen. Det er det alle gjør. Vi trenger ikke å lyve til oss selv. Dette er det eneste egoet vårt kan forstå.

Og her er nøkkelpunktet: Hvordan skal jeg forholde meg til dette partnerskapet? Tar jeg egoismen min med inn i det og fordeler: Her er mitt og der er ditt?

Noen ganger ønsker jeg å beholde alt selv. Andre ganger vil jeg kanskje gi ham alt, men det er selvfølgelig på betingelse av at jeg får noe utav det. Når jeg sier meg enig i å gi alt, mener jeg ubevisst at det må være til gagn for meg.

I den utstrekningen tilstanden min av Lo Lishma synes fullkommen for meg, der jeg ønsker å gi skaperen alt, forestiller jeg meg at jeg holder fast ved skaperen og derfor at alt det han mottar vil bli mitt. Derfor er jeg villig til å gi ham alt, som til mitt spebarn – der jeg ikke angrer på noe jeg gir, siden naturen tvinger meg til å føle at det er mitt. Det er som om det skulle være til meg selv, bare at det er enda viktigere enn meg selv.

Om jeg vil det eller ei, har jeg ikke annet valg enn å være i dette ubevisste partnerskapet som er gunstig for egoet på samme måte som inntektsskatt. Og om det er mulig å snyte på skatten, er det ikke mulig å gjøre det med skaperen.

Når vi er alene er ønskene våre om å påvirke og å gi til skaperen egoistiske. Det er en kamp som er avgjort på forhånd. Bare utav fortvilelse, mangel på annet valg, eller når vi forventer fortjeneste, er vi villige til å gi. Alle ønsker en mektig medarbeider som har kontroll over alt. Det er en veldig lønnsom allianse. Det er alle religioners fundament.

Men vårt mål er å gjenkjenne den egoistiske alliansen i dette punktet og korrigere den. For det er spesielt dette punktet vi kjemper med: om min forbindelse med skaperen vil bli til “dødens drikk” eller et “livets eliksir” for meg. Går jeg fra Lo Lishma til Lishma, eller blir jeg værende i det dødelige egoet? Dette er det avgjørende punktet.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 11/1/12, “Introduction to the Study of the Ten Sefirot”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Indre arbeid, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →