Gjennom årtusener har vi utviklet oss sammen med den langsomme veksten til egoismen, og vi har gjort framskritt samfunnsmessig, innen teknologi og ulike vitenskaper i overensstemmelse med den. Under renessansen startet derimot en brattere oppstigning, og den nådde toppen i vårt århundre med forbrukssamfunnet.

Når denne egoismen nådde et visst nivå, stoppet den plutselig, ”den avbrøt sin flukt”, og dens kurve flatet nå ut til å bli til en horisontal linje. Den kommer ikke til å vokse ytterligere.

I denne tilstanden begynner menneskeheten å føle på depresjoner fordi den ikke kan se hvordan den kan klare å tilfredsstille seg selv lenger. Tidligere, da vi befant oss på mellomliggende stadier i vår utvikling, strebet vi alltid mot noe større. Det så alltid ut som om det neste nivået var bedre enn det nåværende, og vi ville gjerne oppnå dette. Vi oppdro våre barn i håp om at alt ville bli bedre for dem enn det hadde vært for oss, at deres verden ville bli høyere, klokere osv.

I dag vil vi derimot ikke en gang ha barn, fordi vi ikke kan se hvordan deres liv kan bli noe bedre. Vi føler at egoet ikke kan utvikle seg videre: Det har ingen steder der det kan vokse. Vi har til og med begynt å begrense våre mest ambisiøse romfartsprogrammer. Alt står for fall. I tillegg er det slik at våre ressurser heller ikke tillater oss å utvikle oss fritt. Vi begynner å tappe oss selv når det gjelder energi, ressurser og vårt indre potensial. Vi har ingen steder der vi kan vokse, ingenting å strebe etter. ”Jeg ønsker ingenting.”

Over 50 prosent av verdens befolkning opplever en eller annen form for depresjon, og da snakker vi ikke en gang om narkotika, terrorisme, skilsmisser, gjensidig fremmedgjøring eller konflikter mellom foreldre og barn. Alt dette er symptomer, en indikasjon på at egoismen begynner å ”ebbe ut”. Den kan ikke tilfredsstille seg selv på det nåværende nivået, på vår lille jord.

Egoistiske ønsker består av to grupper:

1. Mat, sex og familie. Disse ønskene er naturlige; de finnes i ethvert menneske og dyr.

2. Rikdom, makt og ære (som i utgangspunktet er én og samme ting), og kunnskap. Disse ønskene er sosiale.

I dag vokser ingen av disse to gruppene av ønsker lengre. De synes å ha nådd sin topp, og forblir på det samme nivået.

Snart vil de begynne å avta. Et menneske trenger ikke alt dette: Han vil begynne å gi opp sine nye ”erobringer,” og blir tom innvendig fordi han ikke vil forvente seg nye ønsker eller nye tilfredsstillelser. I vår verden vil disse seks ønskene slite seg selv ut, og dette er også en av årsakene, en av komponentene, som driver oss mot å krysse ”Machsom”, grensen mellom virkelighetene. De dytter oss bakfra gjennom lidelse.

Fra første leksjonen under Moskva-kongressen 10/06/11

Kategori: Depresjon, Egoisme, Kongresser, Krise, Lidelse - Inga kommentarer →

Vi har ikke den ringeste anelse om den fremtidige verdensorden, for vi har nå gått inn i et system av krefter som aldri før har vist seg i vår verden. Mens naturen, skaperen, nærmer seg oss, blir dette mer og mer tydelig. Derfor må vi begynne å avdekke den øvre virkeligheten, styringssystemet til den øvre kraften, lyset.

Etter hvert som denne ytre kraften kommer nærmere mens den skinner på oss, vårt samfunn og verden ellers på en mer merkbar måte, mer intenst, føler vi vår motsetning til denne kraften. Vi føler ikke selve kraften, men vår manglende evne til å slå oss til ro, selv om det bare er i svært liten grad.

Verden har blitt uforutsigbar. Folk engasjerer seg i spådommer, og tror til og med på mirakler. Hvordan kan dette skje i vår opplyste tidsalder? Hvordan kan vi plutselig begynne å tro på dette i det tyvende århundret? Hvert eneste år, gjerne et par ganger i året til og med, hører vi om alle mulige slags dommedagsteorier og andre apokalypstiske hendelser.

I tillegg befinner vi oss selv i en fast omfavnelse av naturen som uventet genererer kriser som tsunamier, vulkanutbrudd, orkaner, branner, oversvømmelser osv. Alt kommer gradvis ut av balanse, ut av den fintfølende likevekten vi befant oss i. Dette er fordi vi har nådd et vendepunkt. Vi nådde dette vendepunktet en gang tidligere også, men da i en mindre sosial skala, nemlig i det gamle Babylon. Hele menneskeheten var samlet der, og selv da oppdaget de at dette var et lite, lukket samfunn.

Selv om det er 7 milliarder av oss i dag, er vi likevel et lukket samfunn. Vi ”kortsluttet” plutselig, smeltet sammen og fant ut at vi er avhengige av hverandre. På den andre siden er vi også som ektefeller like før en skilsmisse. Vi hater hverandre selv om vi bor i samme leilighet. Vi burde flytte ut, vi klarer ikke å være i lag, men felles bånd holder oss sammen. Dette er den ”delte leiligheten” som vi befinner oss i pr dag her på jorden.

En gang tidligere ble også dette tydelig innenfor et lite område, i Mesopotamia for 3700 år siden. For første gang begynte folk å lete etter løsninger på hvordan de kunne håndtere dette. På den ene siden befant de seg på samme sted og var fullstendig avhengige av hverandre. På den andre siden hatet de hverandre og strebet etter å være så langt unna hverandre som mulig. Disse to motsatte kreftene, to av de vanskeligste tendensene, holdt på å rive samfunnet fra hverandre. Da ble faktisk to metoder foreslått.

Den første metoden dreide seg om korrigering av deres natur. ”La oss korrigere egoet som skiller, fremmedgjør og skaper avstand oss imellom. Da vil vi vinne. Vi vil bli som én enhet der alle vil finne gjensidig støtte. Vi ville fått enorme krefter, og ville ha reist et ”tårn som gikk opp til himmelen”, et tårn bygget av gjensidig kjærlighet, samarbeid og samhold, den positive kraften.”

Slik ville de oppnådd likhet med naturen, siden alt i naturen henger sammen. Alle nivåer –  det uorganiske, det organiske og det bevegelige – handler alltid i gjensidig balanse. Bare mennesket føler seg selv over naturen på grunn av sitt ego, og tror dermed at han kan gjøre hva han vil. Hvis han forstår naturens lover og ser etter en måte å komme overens med den på, for å oppnå et balansert forhold, vil han sanse alle dens muligheter og kreftene som ligger her. Han vil forstå og realisere dens mål og mening.

Dette ble foreslått av de som er eksperter på menneskelig korreksjon, men dessverre valgte menneskeheten (rundt tre millioner mennesker som levde mellom Tigris og Eufrat) en annen vei. Akkurat som ektefeller etter et mislykket ekteskap, bestemte de seg for at det ville være bedre for dem å flytte hver for seg, dele opp deres felles leilighet og bryte kontrakten. Dermed spredte mennesker seg rundt om i verden.

Mange gamle kilder forteller denne historien. Fra de tider har vi en bok om kabbala som heter The Book of Creation. Vi har den tilgjengelig i vårt arkiv, helt gratis, og den er også oversatt til russisk.

Boken The Great Commentary dukket opp senere. Den beskriver også de hendelsene som skjedde i det gamle Babylon, og hvordan menneskene ikke klarte å løse samholdsproblemet. For å kunne oppnå samhold, måtte de arbeide med sin egoisme, heve seg over den ved hjelp av en spesiell metode. Dette krever en mye større indre, moralsk innsats enn bare å fysisk skille seg fra hverandre, slik at hver og en kan gjøre som vi selv vil, i hvert vårt hjørne av verden.

Josephus Flavius beskriver hvor folk reiste, til hvilke steder. Senere ble alle livssyn og religioner utviklet av dem, alt ble basert på egoisme og alt som egoismen støtter.

Fra første leksjon under Moskva-kongressen 10/06/11

Kategori: Egoisme, Historie, Kongresser, Krise, Samfunn - Inga kommentarer →

Krisen som omslutter verden har vært veldig fremtredende ved de siste kongressene vi har avholdt, inkludert den som ble arrangert i Italia for tre uker siden og spesielt i forrige uke i Madrid i Spania. Der er krisen svært tydelig. Massene er urolige, og antallet arbeidsledige, unge mennesker er 40 %. Situasjonen forverres for hver dag som går, og det er demonstrasjoner og protester i gatene, for å nevne noe.

Jeg gikk med vilje rundt i gatene der og snakket med menneskene. De vet ikke hva de skal gjøre og avholder protester foran byggene til styresmaktene. Styresmaktene vet heller ikke hva de skal gjøre. Alle er forvirret og det er ingen som har skyld i dette. Alt skjer fordi vi befinner oss ansikt til ansikt med naturens utfordringer.

Arbeidsplasser kan ikke skapes ut av ingenting. Hvorfor skulle de det? Ved å gjøre det vil vi bare bruke opp de gjenværende naturressursene enda fortere, ødelegge jorden og forurense miljøet mer. Vann- og luftressursene våre vil forsvinne fortere. Hvorfor skal vi stimulere den ødelagte økonomien? Bare for å gi mennesker arbeid? Når det medfører slike konsekvenser, er det bedre at vi ikke gir dem arbeid!

I Spania fikk jeg slippe til i beste sendetid på den mest populære TV-kanalen deres. I stedet for å snakke et par minutter, slik det var planlagt i henhold til programmet, varte intervjuet i tretten minutter. Kan du tenke deg – tretten minutter av morgennyhetene, blant meldinger om de viktigste, aktuelle hendelsene! De klarte bare ikke å avslutte intervjuet.

Mitt forslag var enkelt og jeg ga dem følgende praktiske råd: Vi må få menneskene til å studere. De bør få utbetalt arbeidsledighetstrygd (noe som også vil være den mest økonomiske strategien), og de bør lære om den verden som vi lever i, hva som eksisterer foran oss, og hvilke utfordringer naturen gir oss.

Dette er ikke noens innfall, til fordel for visse partier eller styresmaktene. Dette er ikke noe annet enn naturen som utfordrer oss. Utfordringen er at vi må endre oss, og vi trenger ikke endre noe annet enn oss selv.

Vi må bli helhetlige og globale, og oppnå likhet med den aktuelle krisen. Krisen er tross alt følelsen av ens mangel på likhet med naturen som omgir oss. Derfor er det slik at om vi korrigerer oss selv på denne måten, vil alt bli balansert og harmonisk. Det er dette menneskene bør lære seg.

Intervjuet fikk bred og positiv omtale over hele Spania, også i Latin-Amerika og i Nord-Amerika. Det er fordi det virkelig er den eneste fornuftige metoden for å komme seg ut av situasjonen som er blitt skapt. Spania er ikke alene om dette. Hellas, Island, Italia og andre er i lignende situasjoner, og det finnes mange andre land som gradvis blir mer og mer utsatt også. Andre steder viser krisen seg på andre måter.

Det er slik naturen setter en klar oppgave foran oss: Vi må endre oss. Vi må oppnå en helhet i naturen og alt som den omfatter. – det uorganiske, det organiske og det bevegelige nivået. Mennesket må ikke tro at han er over naturen og at han kan gjøre alt han ønsker. Hans viktigste oppgave er å bevisst bli en integrert del av helheten.

Ved å bli en integrert del av naturen begynner han å forstå mer, og plutselig oppdager han nye dybder i den: virkelighetene Assiya, Beria, Yetzira, Atzilut, Adam Kadmon og den uendelige virkeligheten. Han stenger seg ikke lenger av fra naturen med sin egoisme, men begynner å føle at naturen er gjennomsiktig. Han forstår til slutt og blir klar over kreftene som kontrollerer alt, inkludert han selv.

Dette er oppgaven vi står overfor i dag. Om vi derfor ønsker det og bruker kraften fra anstrengelsene framover, den kraften som finnes i mange mennesker i verden, da vil vi virkelig strebe mot selvkorrigering, til verdens avdekking, til å tre ut av drømmetilstanden, fra ubevisstheten. Da vil vi oppnå fullstendig likhet med naturen, skaperens nivå.

Fra den første leksjonen under Moskva-kongressen, 10/06/2011

Kategori: Egoisme, Fjernsyn, Kabbalastudier, Kongresser, Krise, Min likhet med skaperen, Nyheter, Økonomi, Politikk, Samfunn, Utdannelse, Verden - Inga kommentarer →

Spørsmål: In ”Preface to the Wisdom of Kabbalah” skriver Baal HaSulam at det mottakende ønsket materialiserer seg i hele sin tilstrekkelige og ønskede form. Hva er det man ønsker?

Svar: Korreksjon. Hvorfor ville det ellers ha behov for å gå nedover stigen gjennom de spirituelle virkelighetene? I tillegg er det slik at det på det laveste nivået gjennomgikk livssykluser om igjen og om igjen helt til det i vår tid oppnådde den passende formen. Selv i vår virkelighet skjer utviklingen ”i henhold til planen”, og nå i det tyvende århundret begynte vi å løfte oss oppover igjen. Vår nåværende tilstand er den ønskede, passende formen.

Dette punktet har fulgt oss siden begynnelsen av skapelsen, og vi måtte oppnå det. Akkurat nå begynner menneskets eller skapningens fødsel, for fram til nå fantes det ingen skapning. Det var bare ønsker som utviklet seg i henhold til et bestemt program for å kunne oppnå en bestemt tilstand der et frihetspunkt dukket opp, vårt uavhengighetspunkt.

Spørsmål: Vi snakker om et ferdig, formet egoistisk ønske, men den ”ønskede formen” høres ut som noe positivt.

Svar: Selvsagt, dette er en positiv tilstand. Det er akkurat slik Toraen definerer det dødelige egoistiske ønsket som har utviklet seg så langt det er mulig. Det er her skapelsen begynner fordi man nå kan forme, uttrykke og føle seg selv.

Så lenge mennesket ikke føler at han er ond, fullstendig motsatt av skaperen, så lenge han ikke forstår hvor forferdelig det er å være i denne situasjonen, vil han heller ikke være i stand til å jobbe med seg selv. Derfor er det slik at det å være på grensen til korreksjonsprosessen er en god tilstand siden den fører til at mennesket blir skapt.

Om du tror at ”godhet” er at du føler deg glad og fornøyd, så fortsett med dette. Det er likevel meningsløst. I en målrettet tilstand føler mennesket sin motsetning til skaperen, og det er nettopp dette som motiverer han til å handle.

Fra del fire av Morgenleksjonen 24/05/2011, ”Preface to the Wisdom of Kabbalah”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Spørsmål og svar, Toraen - Inga kommentarer →

Vi er alle egoister. Hvordan skal vi da klare å organisere hverdagen i det menneskelige samfunnet på en slik måte at vi ikke spiser hverandre opp?

Det er derfor mennesker har blitt enige om å at vi ikke klarer oss alene likevel. Andre mennesker tjener meg på en eller annen måte, og jeg tjener dem på en annen måte. Uten dette vil vi ikke klare oss. Så snart vi forstår dette vil vi klare å bli enige: La oss gjøre dette før situasjonen blir helt katastrofal. La oss gjøre det av barmhjertighet: Jeg gir litt til deg, og du gir litt til meg.

Om jeg for eksempel kjører bil og noen foran meg plutselig stopper opp, da må jeg også stanse. Om det er noen som står foran meg i køen, må jeg vente. Jeg bruker tid, bensin og penger på andre fordi vi har blitt enige om gjensidig sympati, og vi må derfor betale for det. Vi skaper fond for å hjelpe hverandre, som for eksempel helsefond og pensjonsfond. Mennesket forstår at det er verdt å betale helseforsikring selv om han selv er frisk fordi hans egoisme anerkjenner at han selv vil tjene på dette. Slik foretar vi bevilgninger i forkant siden vi har bruk for hverandre. Dette er ”barmhjertighet”: Vi er villige til å gi til andre på bestemte måter fordi vi ikke vil overleve uten dem.

Som et resultat av dette deles menneskene inn i to kategorier: noen yter barmhjertighet og ønsker at alt skal være ”vakkert”, mens andre støtter ”sannhets”-kategorien som sier: ”Mitt er mitt, og ditt er ditt”. Hvem har så rett? Svaret er: Ingen!

Om hvert eneste menneske holder fast på det som er hans, vil samfunnet bli ødelagt og splittet. Dersom vi legger til barmhjertighet, vil vi på en måte myke opp eller forbedre situasjonen. Som et resultat av dette har de menneskelige samfunnene opp gjennom historien vært ulike hverandre når det gjelder disse to tilnærmingsmåtene.

Samfunnet kan enten bli mykere eller tøffere. Kapitalismen i sin rene form liker ikke å spille spill: Om du har fortjent det, ta imot det som er ditt, men om du ikke har fortjent det, kan du bare sulte i hjel. Andre forstår at dette ikke er en god løsning siden sultne mennesker vil komme og rane deg, og kanskje til og med drepe deg. Derfor er det verdt å gi dem noe ”av barmhjertighet”.

Det er slik menneskeheten utvikler seg, men den klarer ikke å oppnå fred på denne måten. I dag er det slik at sannheten tilhører den sterkeste delen, mens den svake er avhengig av barmhjertigheten. Det er likevel slik at rettferdigheten står i midten som grunnlaget for likevekt, slik at balansen kan svinge fram og tilbake.

Det er slik samfunnet holder seg unna selvutslettelse, men dette fører oss ikke nærmere virkelig fred – mot forsoning og gjensidig utfylling.

Fra del fire av Morgenleksjonen 15/05/2011, ”Peace in the World”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Historie, Økonomi, Samfunn, Verden - Inga kommentarer →

I dag prøver menneskeheten å knytte seg sammen. Mennesker forstår instinktivt at det å være sammen er bedre enn å være alene. Ulike land prøver å blir enige om avtaler på nytt og på nytt, slik at de får ta del i en union som kan gjøre dem sterkere og mer suksessrike. Vil de lykkes med å gjøre det på denne måten? Etter hver vil vi se at dette bare leder til konflikter, og til og med kriger. Problemet er det samme: Vi vet ikke hvordan vi skal knytte oss sammen.

Tidspresset for å slutte seg sammen har på en naturlig måte trengt inn i menneskeheten gjennom mange år. Det er dette partnerskapet som er medfødt hos mennesker og nasjoner: Jeg passer på meg selv, og likevel ser jeg at det er mer hensiktmessig for meg selv å knytte meg til andre. Sammen vil vi skape et monopol, og bli sterkere enn alle andre.

Dette behovet har ikke blitt svakere, og vil til slutt føre oss mot så enorme problemer at naturen selv vil vise oss at vi er nødt til å oppnå samhold. Vi blir vist at vi er nødt til å smelte sammen til én eneste, global helhet, å utfylle hverandre fullstendig, bli perfekte, hele, og akseptere ”den runde verden”  der alle delene henger sammen med hverandre.

Hvordan skal vi nå kunne bygge opp menneskesamfunnet om naturen utfordrer oss på denne måten? Egoismens problem gjelder tross alt bare det menneskelige samfunnet. Dette er det eneste stedet der egoismen jobber imot samhørighet. Som et resultat av dette oppdager vi at vi ikke klarer å knytte oss sammen.

Hvorfor satte skaperen en hindring foran oss, gjorde oss annerledes og ulike hverandre? Om vi var helt like, ville alt være mye tydeligere: Hvert menneske vil da gi en bestemt del og ta imot en bestemt del, og materien ville slått seg til ro.

Vi er likevel forskjellige. Derfor må vi løfte oss over vår egoisme og aktivere intensjonen der vi handler for å kunne gi, uten at vi selv oppnår noen som helst personlige fordeler av dette. Kun på grunn av dette vil mennesket bli i stand til knytte seg til andre. Da vil han oppnå tilstanden der man gir for gi, og deretter – det å ta imot for å kunne gi. Bare dersom hvert eneste menneske retter seg etter disse lovene, vil vi oppnå perfekt samhold oss imellom.

Det er derfor vi ble skapt ulike, ellers ville vi løst problemet på det materielle, animalske nivået og blitt som maurer i en maurtue.

Fra del fire av Morgenleksjonen 12/05/2011, ”The Peace”

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Intensjon, Krise, Samfunn, Samhold, Verden - Inga kommentarer →

Vårt ønske begynner å oppnå den riktige formen. Vi ønsker å knytte oss sammen, å avdekke et dytt mot samhold innenfor hvert eneste menneske til tross for egoismen. Dette er veldig viktig. Til tross for min egoisme utfører jeg anstrengelser internt for å jobbe mot å komme nærmere vennene, å holde dem sammen i et tett samhold akkurat som mennesker som er nær meg i ånden og målet.

Det viktigste nå er at jeg er i stand til å stole på dem: Om vi er knyttet sammen, vil de forsikre seg om at jeg ikke glemmer hvilken retning vi beveger oss mot og vi vil bare bli sterkere i vårt felles grunnfeste.

Jeg streber mot å knytte meg sammen med vennene, og jeg håper at denne streben vil gjøre meg i stand til å ta imot et ukuelig ønske om samhold fra dem. Det er dette vi alle trenger. Fra begynnelsen til slutten på korreksjonene er dette det eneste som kreves fra oss.

Det er derfor det står skrevet at det å ha kjærlighet for ens neste som for seg selv er konklusjonen og den oppsummerende regelen for hele Toraen. Det finnes ikke noe annet enn det, og vi må anstrenge oss slik at veien går i den retningen. Det har ingen ting å si hvor mye vi misliker dette. Om vi ønsker å fullføre skapelsesprogrammet gjennom et scenario der vi øker hastigheten på utviklingen, da er det bare én mulighet: å begynne fra den motsatte, den mest hatefulle og motbydelige tilstanden, og derifra ta steg for steg mot kjærlighet for vår neste.

Fra første del av Morgenleksjonen 21/04/2011, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Indre arbeid, Samhold, Toraen - Inga kommentarer →

Spørsmål: Når et menneske prøver å flykte fra Egypt, det vil si egenkjærlighet, vil han møte motgang som han kun vil klare å overkomme om han spør Skaperen om hjelp. I tillegg er det også den materialistiske, jordiske egoismen som mottar slag på sitt nivå, som for eksempel problemer med familien, helsen, penger og så videre. Hvordan skal vi forholde oss til disse problemene?

Svar: Uansett hva slags problemer som oppstår i livet mitt må jeg først og fremst se det som forstyrrelser som er sendt til meg fra Skaperen. Selv om jeg opplever mye smerte må jeg løfte meg over denne forstyrrelsen, gjennom tro over fornuft. Til tross for alt dette vet jeg at jeg må utføre kalkulasjoner over disse forstyrrelsene, og ikke under vekten av dem. Jeg må holde kontakten med ”senderen”, Skaperen.

Når det kommer til ansvarlige handlinger, må jeg innenfor denne verden løse alle problemene gjennom allment aksepterte metoder. Når det gjelder penger, jobb, familie og helse må jeg ta vare på alt dette slik som alle andre i vår verden.

Dermed bygger du opp en tosidig holdning til problemene:

-For det første kommer alt fra Skaperen, og du forholder deg kun til Han. Du ønsker å motta disse forstyrrelsene da de gir deg muligheten til å løfte deg over kunnskap og opprettholde kontakten med Skaperen. Da behandler du disse forstyrrelsene på en riktig måte, og du vil begynne å elske og respektere dem. Uansett hvor mye de plager deg, hvor mye salt de strør i såret eller hvor nervepirrende de er, er det akkurat dette som hjelper deg til å løfte deg over dem.

-For det andre vil du løse problemene som dukker opp slik det er normalt å håndtere dem i den materielle verden.

Begge disse dimensjonene må være til stede i din holdning. Du tilskriver problemene til Skaperen, og på samme tid vil du jobbe med dem. Vi kaster ikke Farao ut av våre liv, men vi setter pris på hans problemer. Det er tross alt bare gjennom dem vi kan avvise han og holde avstand til han, og dermed løfte oss høyere og høyere.

Farao er mitt mest dyrebare legeme, min kjerne, mitt mest følsomme punkt, mitt barn, den aller viktigste og fineste strengen som finnes inni meg.

Spørsmål: Det er likevel slik at Farao jobber imot samhold mellom venner. Hva har de materielle problemene med dette å gjøre?

Svar: De distraherer deg også fra det indre arbeidet. Det er ikke tilfeldig at så mange kabbalister har opplevd materielle problemer. Skaperen gikk bevisst inn for at de skulle få oppleve sykdom og forakt av mennesker rundt dem. Det var for å gi dem en plass hvor de kunne overkomme.

Når alt kommer til alt er det hele et resultat av at Faraos hjerte er blitt herdet. Ønsket blir gradvis avdekket inni deg og i samsvar med dette opplever du forkjellige problemer, både i deg selv og andre.

Spørsmål: Må jeg spørre om hjelp i slike tilfeller? Skaperen hjelper oss tross alt bare i henhold til én ting – samhørighet.

Svar: Det er riktig, disse problemene hindrer deg fra å gjøre dette. Når du er syk er det vanskelig å fokusere på nestekjærlighet, og mest sannsynlig glemmer du alt som har med dette å gjøre. Dette betyr at du må spørre om hjelp. Det finnes ingen andre enn Han. Alt kommer fra Skaperen, men det skjer gjennom ulike kanaler. Du må oppnå målet, men din kropp, ditt ”lille esel”,  er syk og klarer ikke å bære deg. Hva skal du så gjøre? La han dø? Men du trenger han jo på veien.

Hvorfor opplever du denne verden som atskilt fra den spirituelle verden? Selv små forstyrrelser kan være til hjelp hvis du jobber med dem på riktig måte. Uansett hva som skjer med oss, er det viktig å alltid huske på at dette kommer fra en eneste kilde, helt til vi virkelig vil føle at vi er i et spirituelt eksil.

Fra den første delen av Den daglige kabbalaleksjonen 13/04/11, Shamati

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Helligdager, Helse, Indre arbeid, Intensjon, Kropp og sjel, Lidelse, Oppfattelse, Samhold, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva er meningen med budet ”Legg deg dagen vi kom ut av Egypt på minnet” når det gjelder menneskets indre arbeid?

Svar: Det står skrevet i Zohar, avsnitt 121, kapittel ”Bo” at Toraen nevner flukten fra Egypt 50 ganger. I tillegg står det skrevet at mennesket må se seg selv flykte fra Egypt hver dag, og det er fordi alt vårt arbeid kun utføres i forhold til Egypt.

Menneskets spirituelle arbeid for å korrigere sin egoistiske natur begynner fra tilstanden ”Abraham” – begynnelsen på den givende egenskapen. Hvordan kan vi så utvikle denne egenskapen?

Dette er årsaken til at ”Abrahams” spørsmål til skaperen dukker opp i menneskene. ”Hvordan skal mine etterkommere kunne arve et mektig land?” (kapittel ”Lech-Lecha”). Dette betyr: Hvordan kan jeg inni meg utvikle (siden mine etterkommere er min fremtidige tilstand) et enormt ønske om å gi og elske, og dermed kunne motta hele ditt lys fra deg?

Svaret som gis er som følger (fra skaperen til Abraham), ”Vit at dine etterkommere kommer til å være i eksil i 400 år”, der 400 år tilsvarer alle de fire nivåene av egoismen. Det vil si at skaperen forteller mennesket at han vil bli nedsunket i sin egoisme, og som et resultet av dette vil han oppnå et ønske som tilsvarer det uendelige lyset.

Først vil du være gjennomsyret av dette ønsket om å ta til deg alt for deg selv. Deretter oppdager du at dette er galt, og ønsker å komme deg ut av det igjen. Så snart du kommer ut av det, begynner du å korrigere det, endre det fra et egoistisk ønske til et ønske om å gi. Det er dette som menes med å flykte fra Egypt og tre inn i det hellige land.

På denne måten, gjennom gradvis å korrigere egoismen vi tilegner oss, løfter vi oss oppover gjennom 125 trinn helt til vi når den endelige korreksjonen (Gmar Tikkun). Følgelig deles vår spirituelle vei inn i 3 faser:

1. Fra det første punktet (Abraham, som søker etter å avdekke skaperen) og frem til man trer inn i Egypt.
2. I Egypt, der vi utvikler vår søken etter skaperen, som igjen leder til utvikling av egoet og erkjennelse av at det er ondt, samt flukten ut av det.
3. Korrigeringen av våre egoistiske ønsker, frem til den endelige korreksjonen.

Alt dreier seg om ”Egypt”. Deler av vår oppgave kommer ”før” og andre deler ”etter”, men Egypt er uansett det sentrale punktet. Det er derfor mennesket må føle at han flykter fra Egypt hver dag, det vil si at han hver dag tar en del av det egoistiske ønsket og korrigerer det, for så å kunne ta imot nytt lys inn i egoet. Dette kalles en ”ny dag”, og slik fortsetter det på alle nivåer.

Fra andre del av Morgenleksjonen 13/04/11, The Zohar

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Indre arbeid, Spørsmål og svar, Toraen, Zohar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Kabbalistene tar livet her svært på alvor, selv om vår verden er en innbilt virkelighet. Hvorfor det?

Svar: Det er fordi vi vokser mens vi lever i denne verdenen. Selv om denne virkeligheten definitivt er imaginær, må man ta den på alvor og man må tilrettelegge for ting som om denne verdenen virkelig eksisterer.

Tenk deg at du blir med i leken til en gruppe unger. Du tar leken på alvor og gjør leken levende, slik barna gjør. De små løper omkring, de prøver å sette noe sammen og krangler om lekene, og for dem er dette selve livet. Du deltar i livene deres og du hjelper dem å sette delene sammen slik at barna vokser raskt og riktig i denne «sandkassen».

Dette krever en seriøs holdning. Å oppdra et barn i denne verdenen krever stor innsats, og man må behandle seg selv på eksakt samme måte. Det åndelige barnet som vokser inni en bør man behandle seriøst. Det er ikke rom for kompromisser her: Jeg tar vare på meg selv, familien, barna, foreldrene og alt det materielle. Det spiller ingen rolle at alt dette åpenbart er en illusjon.

Det er det egoistiske begjæret som avbilder den fysiske verdenen i hjernen min, og jeg kan ikke forandre det begjæret fordi det tilhører det uorganiske nivået. Selv en stor kabbalist som Rabbi Shimon måtte spise, drikke, jobbe og ta vare på studentene side. Tror du virkelig at de svevde i skyene og ikke brydde seg om å forsørge familiene sine?

Denne verdenen er en del av min vekst, «tannpinen inkludert», som Rabash pleide å si. Den eneste forskjellen er at jeg må strebe oppover om og om igjen, oppover mot å gi uten tanke for meg selv, oppover mot den åndelige verdenen. Kabbalistene har et annet problem, nemlig å holde seg alvorlige i denne sandkassen som er vår verden. De er forpliktet til det. Det er derfor de har slik en ansvarlig holdning til oppdragelse og til andre ting i den fysiske verdenen. Man må sørge for at alle vesentlige behov er dekket.

Det håndgripelige forsvinner ikke fra oppfattelsesevnen vår før vi kommer til slutten av korreksjonsperioden, hvor det ikke lenger vil være behov for dette fantasispillet.

Fra den fjerde delen av  Daily Kabbalah Lesson 4/12/11, Writings of Rabash

Kategori: Barn, Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Oppfattelse, Spørsmål og svar, Utdannelse - Inga kommentarer →