Rabashs skrifter, Dargot HaSulam “And the Creator Spoke Unto Moses”
Last ned: WMV Video|MP3 Audio
The Book of Zohar – Utdrag, Kapittel “Passover, BeShalach (When Pharaoh Had Let the People Go),” “She Is Like Merchant Ships,” Avsnitt 141
Last ned: WMV Video|MP3 Audio
ARIs skrifter, “Shaar HaKavanot”
Last ned: WMV Video|MP3 Audio
Enten vi liker det eller ikke, må vi for hver eneste tilstand oppnå en følelse av mangel. Det vil si at vi må se for oss en framtidig tilstand ut i fra vår nåværende tilstand. Om jeg bygger det opp på riktig måte, vil jeg til tross for alle mine anstrengelser for å klare det likevel kjenne hvor langt jeg fremdeles befinner meg fra det. Jeg ønsker det med andre ord veldig sterkt, men jeg er ikke i stand til å oppnå det.
Dette kalles en ”mangel”, en forberedelse for en framtidig tilstand som alltid avdekkes før vi går over i en ny tilstand. Denne følelsen av mangel er veldig flerdimensjonal og ubehagelig.
Den neste tilstanden skinner over meg, og på grunn av dens belysning begynner jeg å sette mer og mer pris på den mens jeg ser på mine nåværende tilstander som defekte og lite tilfredsstillende. Jeg føler i hvilken grad jeg mangler styrken til å løfte meg og i hvilken grad jeg ønsker det.
Som et resultat av dette kommer jeg til det punket der mitt sterke ønske om å løfte meg og min forståelse av at jeg ikke har noen som helst mulighet for å få det til å skje vil møtes, og det er da jeg bryter ut i bønn, et rop, og det øvre lyset kommer meg i møte og hjelper meg. Dette ropet (bønnen) viser tross alt mitt store ønske som tiltrekker seg den riktige typen lys, og som hjelper meg med å løfte meg til det neste nivået.
Jeg må komme til et rop som består av to komponenter: 1) mitt store ønske om å oppnå giverkraften, og 2) forståelsen av at jeg aldri kan oppnå det. Det er kun når jeg holder på å eksplodere av dette presset, som er forårsaket av mitt ønske og min mangel på krefter til å sette det ut i live, at lyset reagerer på smerten og påvirker meg.
Å vente på at lyset skal komme av seg selv er nytteløst. Det kommer som svar på mitt ønske om å gi, og trekker meg til seg med den kraften som er nødvendig for å løfte meg til det neste nivået.
Fra første del av Morgenleksjonen 18/04/2011, ”This is for Judah”
Rabashs skrifter, “What Is the Need to Borrow Vessels from the Egyptians”
Last ned: WMV Video|MP3 Audio
The Book of Zohar – Utdrag, Kapittel “Passover, Bo (Come Unto Pharaoh),” “The Passover Sacrifice,” Avsnitt 186
Last ned: WMV Video|MP3 Audio
ARIs skrifter, “Shaar HaKavanot”
Last ned: WMV Video|MP3 Audio
Rabashs skrifter, Dargot HaSulam “The First of the Month”
Last ned: WMV Video|MP3 Audio
Spørsmål: Hvorfor er det slik at kvinnen alltid har problemer med å komme overens med svigermoren sin?
Svar: Begge disse kvinnene har et stort ønske om å ha makt over samme mann. Fra Toraen vet vi at det ikke pleide å være slik. Før mannen inngikk ekteskap tok han sin forlovede med til foreldrenes hus, til sin mor, hvor hun kunne «småkoke» i omgivelsene som mannen var vant med. Slik lærte hun å forstå sin kommende manns personlighet, og hun fikk all informasjon om ham fra hans mor slik at hun kunne få et ordentlig bånd til ham.
En mann befinner seg mellom to kvinner, sin mor og sin kone (den øvre, Bina, og den nedre, Malchut). Det er derfor menn har en tendens til å til en viss grad behandle sin kone som en mor, og ofte ser han sin mor i sin kone.
Alt dette kommer ned til vår verden fra den åndelige verdenen. Kvinner bør derfor ikke klandre mennene sine for dette.
Spørsmål: Må jeg tvinge meg selv til å jobbe mot samhold med vennene selv om jeg ikke har et ønske om dette?
Svar: Selvsagt må du tvinge deg selv. Hvordan skal vi ellers klare å avdekke Farao om vi ikke uttrykker våre ønsker om å frigjøre oss fra han?
Om jeg ikke presser meg selv til å knytte meg til andre, viser jeg heller ikke at jeg har et ønske om å komme ut av egoismen. Da har jeg det fint i Egypt, det vil si at jeg utvikler meg via lidelsens vei (Beito) i stedet for å ”øke tidens hastighet”, lysets vei (Achishena).
Å ”øke tidens hastighet” betyr å anstrenge seg over ønsket, det vil si imot ønsket. Jeg har absolutt ingen ønsker om å knytte meg til andre, ingen ønsker om å legge meg under, ingen behov for skaperen. Alt jeg ønsker er et godt liv for meg selv og å oppdage den spirituelle virkeligheten på den måten jeg ser for meg at det må være. Å løfte seg over denne verden og sveve sammen med englene virker derfor svært fristende.
Det er da helt tydelig at jeg ikke forstår at det å avdekke den spirituelle virkeligheten krever selvutslettelse og samhold med andre. Om jeg forblir i mitt vanlige ”menneskelige” ønske der jeg kommer for å studere og spre læren om kabbala, men ikke presser meg selv til å knytte meg til andre eller prøver å legge meg under vennene, da engasjerer jeg meg ikke i spirituelt arbeid. Dette er ikke utvikling gjennom å ”øke tidens hastighet”. Jeg kan gjøre tusenvis av ting sammen med gruppen, komme til leksjonen hver eneste dag, spre læren om kabbala og snakke med pene ord, men ikke noe av dette betyr at jeg utvikler meg spirituelt, studerer kabbala eller følger lysets vei (Achishena).
Kun dersom jeg presser meg selv imot mitt eget ønske, tvinger meg til å knytte meg til gruppen for på en eller annen måte å oppnå samhold med de andre gjennom ett hjerte, selv på en kunstig måte, og er sammen med alle i en viss grad av tanke og ønske, da kalles disse anstrengelsene mine Achishena eller gruppearbeid. Ingenting annet kommer inn under spirituelt arbeid.
Det er derfor vi har mennesker som har studert i gruppen i årevis, men som ennå ikke har utviklet seg ett eneste skritt videre. Om mennesket begynner å ta disse skrittene framover, utføre indre anstrengelser for å knytte seg sammen med hverandre innenfor deres indre ønsker, oppnår han flukten fra Egypt veldig fort. Nøkkelen er her å ta tak i dette punket og å påvirke det.
Et par solide slag for denne anstrengelsen, og deretter vil vi klare det.
Fra første del av Morgenleksjonen 14/04/2011, Shamati nr. 90
Forsøk på å oppnå tro over fornuft er en forberedelse til Machsom. Vi må ønske denne tilstanden, selv om vi ennå ikke er klar for å ta imot den. Noen ganger blir vi gitt en sjanse til å føle ”tro over fornuft”, men når vi nærmer oss Machsom (grensen som skiller oss fra den spirituelle virkeligheten) må vi ønske å forbli i tro over fornuft, i det minste å ha litt kontakt med den og ikke falle inn i det ene punktet: hat (ego) eller kjærlighet (giverkraft).
Vi må leve med denne frykten hele tiden. Om jeg kun ser på virkeligheten fra en side, er jeg ikke noe annet enn et dyr. Om jeg ønsker å være et menneske, ”sitte oppå eselet mitt” (mitt egoistiske ønske), må jeg inkludere disse to motsatte punktene inni meg selv.
Det første punktet er min kritikk og uenighet med andre. Det andre punktet er mitt ”jeg” som er uenig i min kritikk av andre. (For å være helt tydelig, vi snakker ikke om arbeidet med å spre læren om kabbala, men indre arbeid i gruppen mot samhold, når eg kritiserer en ”venn”, hans egenskaper, som ikke har noe med arbeidet å gjøre). Selv om jeg forstår at min kritikk er riktig, må jeg fremdeles ønske å avdekke skaperen mellom oss. Det er han som spiller Faraos rolle, og snur min kjærlighet om til hat, og samhold og tilknytning om til motstand, kritikk og uenighet.
Han spiller denne rollen slik at jeg skal kunne utvikle et ønske om å knytte meg til min venn over Farao, til tross for at hjertet mitt avviser han, hater han og er uvillig til å knytte seg til han. Jeg har haugevis med klager når det gjelder han, men det er ved hjelp av dette vi bygger opp et forhold basert på kjærlighet, balanse og totalt samhold. Inni min venn ønsker jeg å se skaperen.
Jeg løper ikke bort og inn i det opphøyde punktet der alt er godt. Det er heller slik at jeg opprettholder disse to motsatte punktene inni meg til enhver tid og at jeg utvikler meg mellom dem. Her har jeg allerede begynnelsen på en spirituell beholder, Malchut og Keter, to motsatte punkter. Jeg er i midten og opprettholder vilkåret om restriksjon mellom dem.
Da vil avstanden mellom dem fortsatt vokse, helt til den former et bestemt spirituelt objekt. Alt arbeidet blir utført praktisk i gruppen, og kun i forhold til vennene.
Fra første del av Morgenleksjonen 13/04/2011, Shamati Nr. 59
Vårt ønske må være det samme. Hver og en av oss har to deler: en mannlig og en kvinnelig. Jeg påvirker deg, du påvirker meg og alle andre, mens andre påvirker meg igjen og så videre. Det kan ikke være slik at jeg kun bryr meg om meg selv, for da vil jeg aldri klare å oppnå tilfredsstillelse.
Innenfor vår felles organisme kan jeg kun fylle andre ved å gi dem mitt ønske eller min tilfredsstillelse. Jeg vil ikke alene klare å lede noe direkte mot meg selv.
Dette er meningen med det helhetlige systemet. Essensen ligger i det faktum at ingen klarer å gi noe til seg selv gjennom sin egen kraft, men kun gjennom omgivelsene. Dette er kun mulig om man ikke tenker på seg selv, men bare på sine venner. Da vil hans anstrengelser komme tilbake til han, mens han selvsagt ikke tenker på at dette faktisk vil skje.
Fra del fire av Morgenleksjonen 14/04/2011, Passover Brochure
Spørsmål: Jeg forstår at jeg må be om at min venns ønsker må tilfredsstilles, men hvordan kan jeg vite hva han ønsker?
Svar: Det er helt avgjørende at man ser på vennene sine som de største i sin generasjon, at de er knyttet til hverandre gjennom et korrigert, feilfritt nettverk. Jeg er den eneste som fremdeles lever utenfor dette fantastiske samholdet, som må knytte meg til dem og støtte deres samhold så mye som mulig.
Du må derfor se på din venns ønske som et ønske om å knytte seg til deg og til alle andre. Dette kalles å tre inn i samholdsnettverket som finnes mellom dem, akkurat som en celle som tar del i en helhetlig organisme. De andre delene av organismen er allerede knyttet sammen seg imellom, og har oppnådd samhold og balanse.
Fra del to av Morgenleksjonen 15/04/2011, Zohar
Ukentlig nyhetsbrev (engelsk)