«Et menneske er en del av helheten, det vi kaller «universet», en del begrenset av tid og sted. Det oppfatter seg selv, sine tanker og følelser, som adskilt fra resten – en form for optisk vrangforestilling i bevisstheten. Denne vrangforestillingen er et slags fengsel for oss, som begrenser oss til våre personlige ønsker og hengivenhet overfor noen få mennesker som står oss nærmest. Vår oppgave er å befri oss fra dette fengselet ved å utvide vår omkrets for medfølelse til å gjelde all levende skapning og hele naturen i dens skjønnhet. Ingen er istand til fullstendig å oppnå det, men å kjempe for å oppnå det er i seg selv en del av frigjøringen og et grunnlag for indre trygghet.»

The New Quotable Einstein av Alice Calaprice, (Princeton University Press, 2005, ISBN 0691120749), side 206

Kategori: Vitenskap - Inga kommentarer →

Fra leksjonen i New Jersey

Spørsmål: Om skaperen avdekkes mellom oss – og ikke i hver enkelt av oss – hvordan er det da mulig at hver enkelt av oss allikevel fornemmer dette feltet med den ène kraften?

Svar: Spiritualitet er påvirkning. Påvirkning er noe som avdekkes utenfor hvert enkelt menneske – og ikke inni det. Inni oss fornemmer vi bare det vi nå føler, et bilde av noe vi kaller «denne virkeligheten».

Derfor, om jeg ønsker å avdekke noe som befinner seg over min legemlige tilværelse, utenfor det som foregår i den fysiske kroppen min, må jeg skape en annen kropp – en ny kropp. Den kroppen er – forbindelsen mellom mennesker. Siden de også er skapt med fysiske kropper, skaper vi sammen en ny kropp – som dannes mellom oss. Og i den fornemmer vi vår utenomkroppslige virkelighet. Den virkeligheten kalles den «spirituelle virkeligheten», eller den øvre virkeligheten, for der finnes alle kreftene, alle egenskapene, skapelsesplanen og dens mål. Alt finnes der, mellom oss. Dette feltet, den øvre kraften som styrer oss, kalles «lys», «skaperen», «Gud» og mange andre navn.

Derfor har vi ikke noe annet valg enn å skape forbindelse mellom oss. Ved å hige etter den forbindelsen, selv om det er på et egoistisk plan, vekker vi en påvirkning fra den over oss og begynner å fornemme den på det første nivået som kalles Lo Lishma (ikke for hennes skyld). Etter hvert vil den påvirke oss mer og mer og vi begynner å fornemme den på det første spirituelle nivået – og deretter med større og større styrke. Styrken på forbindelsen vår avgjør styrken til lyset som endrer og følelsen av påvirkning og giveregenskap som avdekkes. Men det avdekkes mellom oss.

Det er dette arbeidet vårt består av. Vi må bare hele tiden forsøke å forestille oss denne tilstanden mest mulig ekte og reell og tilføye alt vi kjenner til fra vitenskapen, fra psykologien, fra forholdene oss imellom. Da vil dere oppleve hvor riktig det er. Plutselig faller alle bitene på plass.

Fra leksjonen med utdrag fra Shamati, New Jersey, 10/5/12

Kategori: Kongresser, Spiritualitet, Utvikling - Inga kommentarer →

Skilsmisser har blitt svært vanlig i dag. Det er en kraftig oppsving i antall skilte par i det siste, og gjennomsnitts alderen går ned. Mange av de gifte parene skiller seg i løpet av de første årene av ekteskapet. Det finnes en teori om at ekteskap kan ha kjørt sitt løp. Tross alt er livet fullt av fristelser, så det er veldig vanskelig å leve med den samme personen hele livet.

En kvinne som har familie og barn føler plutselig at hun ikke elsker sin mann lenger. Han kan være en god ektemann og en god far, men det spiller ingen rolle, hun elsker ham rett og slett ikke lenger. Det er et nytt naturlig fenomen blant mange kvinner som plutselig mister den interne følelsen av avhengighet og tilknytning til sin mann.

Dette var aldri typisk for kvinner. En kvinne som bodde sammen med ektemannen ble alltid vant til ham og følte at hun tilhørte ham. Plutselig er alt dette borte. Dette er en naturlig følge av vår utvikling. Vi kan ikke skylde på kvinnene da dette er et naturlig fenomen. Først må vi studere fenomenet og se hva vi kan gjøre med det.

Dette er et resultat av vår utvikling: Vi forlater det animale nivå og hever oss til det menneskelige nivået, Adam, som ligner (Domeh på hebraisk) den globale natur. Siden vi nå må koble til denne generelle naturen med hele menneskeheten, bryter det våre personlige forbindelser. Naturen ønsker å «åpne øynene våre,» ta oss ut av familie -rammeverket som vi vil komme tilbake til senere, men på et annet nivå.

Alle husker følelsen av å være forelsket, de uvanlige sterke følelsene, spenning, inspirasjon og helheten som gjorde det verdt å være sammen for å bygge en familie. Men med tiden forsvant denne følelsen. Så hvorfor blir vi forelsket? Denne følelsen som senere vil forsvinne, og som tvinger oss til å lete etter kjærlighet hele vårt liv?

Naturen vil at vi skal oppnå ekte kjærlighet, å bryte av med dyrisk og egoistisk kjærlighet som ikke varer. Vi må endre instinktiv tiltrekning til det andre kjønn, som skyldes naturlig lidenskap og hormoner, til en mer målrettet forbindelse.

Den ordinære forbindelsen dannes fordi vi lever for barna eller for en delt husholdning. I tillegg er det praktisk å være sammen siden vi kan hjelpe og støtte hverandre når vi blir gamle. Men i dag må vi finne en høyere og mer intern tilkobling. Det er umulig å holde en person i det gamle rammeverket: Han kan komme til å kaste alt bort og forsvinne. Barna vokser opp og forlater hjemmet og det er ingenting som holder oss sammen, så vi deler alt og skiller oss. Vi ser dette skje overalt.

For å beholde familiens enhet, trenger vi et mer opphøyet motiv. Det er akkurat som om vi må nå fred og forståelse over hele verden, fordi vi ellers ikke vil overleve. Men når vi forbinder oss med hele verden, fordi vi ikke har noe valg, oppdager vi pluttselig at hoved fortjensten ikke er økonomisk suksess i det hele tatt! Det var bare en unnskyldning for å presse oss til å konstruere bedre forbindelser.

Plutselig vil vi faktisk oppdage at det er en helt ny følelse i denne forbindelsen som løsner oss fra våre kroppslige liv. Vi føler et fyldigere, mer åndelig liv. Plutselig oppdager vi en tilfredsstillelse vi aldi har følt før. Vi bare svever i luften, fornemmer eksistensens merkverdige letthet, uten å føle døden.

Før måtte jeg forbinde meg under naturens press som satte betingelsene: «Enten forbinder du deg, ellers blir det din død.» Men senere ble jeg overrasket over å oppdage at disse relasjonene er noe helt annerledes. Jeg kunne rett og slett ikke forestille meg at det vil få en høyere tilfredsstillelse, over hele dette livet.

Det spiller ingen rolle hvor mye du prøver å forklare dette til en person, han vil uansett ikke forstå. Derfor presser naturen oss bakfra med lidelse, forplikter oss til å forbinde oss før vi ødelegger hverandre. Vi skaper forbindelse da vi ikke har noe annet valg, for til slutt å oppdage skjønnheten i denne forbindelsen.

Det samme skjer i familien. Nå hater vi hverandre og ønsker ikke å være sammen, foretrekker heller å skilles. Men hvis hver og en av oss oppdager mangelen på kjærlighet i verden. Behovet for og ønsket om å elske. Hvis hver og en av oss forstår hvilken opphøyet tilfredsstillelse kjærlighet fører til, vil vi ønske å ha disse relasjonene i familien vår. Vi vil tilbake til familien etter at vi lærer å elske hele verden! Da vil vi ønske å nå en indre, personlig forbindelse med en ektefelle.

Da vil det ikke spille noen rolle om vi blir elder om noen år og at vi ikke er like attraktive som før. Vi vil ikke engang legge merke til dette. Vi vil føle den samme første kjærligheten, men på en totalt annerledes måte. Men det er kun etter å ha lært å danne en indre relasjon ved å forbinde oss til hele verden.

Fra «Talk About A New Life» nr. 19, 02/02/12

Kategori: Ekteskap, Helhetlig utdannelse, Kvinner, Utdannelse - Inga kommentarer →