I de senere år er nye teknologier blitt utviklet som gjør det mulig å forlenge menneskeliv til nye grenser som man tidligere bare anså for å være fantasi. Men er det virkelig noe poeng i å utvide livet til 200 år?

For tusen år siden levde folk i tjue år og det ble ansett som normalt. I dag forventer man seg en livslengde på bortimot 100 år, og dette blir ansett som normalt. Spørsmålet er hvordan man så fyller dette livet så det ikke bare fylles av turer til legen.

Først og fremst må vi finne ut hvilke fordeler dette gir menneskeheten, så det ikke bare handler om å forlenge livet. Når alt kommer til alt ser vi at om man øker antall år man lever så endrer ikke dette synet på livet. I løpet av flere århundrer har forventet livslengde økt mange ganger, men egentlig har det ikke forandret noen ting. Egoismen forandrer seg ikke. Spørsmålet er hva man skal leve for – for menneskehetens beste eller for deg selv? Hva lever man for, og er det verdt å forlenge et slikt liv?

Om vi trengte dette lange livet, skaffet til veie med moderne teknologi og kunstige organtransplantasjoner, da hadde vi fått det av naturen.

I hvor mange år er det verdt å leve? I like mange år som man kan være til nytte for  seg selv og andre. Om meningen med ens liv er å finne hensikten med sin eksistens, å avdekke den øvre kraft, og dermed å løfte seg til den høyeste grad av menneskelig funksjon, da er det virkelig møyen verd å forlenge livet. Uten en overordnet hensikt, hvorfor skal man da forlenge livet når mennesket bare vil lide halve tiden av medisinering og operasjoner og aldri vil forlate legekontoret?

La oss først og fremst forsøke å bruke de årene vi har fått tildelt riktig, til å finne ut hva vi lever for. Klarer vi det, må vi fortelle andre om det. Det finnes ikke noe større man kan oppnå i livet enn å finne årsaken til det, livets hensikt og hjelpe andre med å oppnå det samme.

Hensikten med livet er å forstå formelen for det, og som en følge av det bli perfekte i våre handlinger og rettferdiggjøre og føye oss helt inn under skaperkraften, Skaperen, og menneskeheten. Egentlig betyr dette at man ikke forbanner Skaperen og er solidær med alt som er skapt. Da forstår man skapelsen, det som skjer i den, ditt liv i den, hvordan den omfavner deg og hvordan den virker.

Enighet med all skapning avdekker all vår sensitivitet, og vi begynner å føle direkte som om vi var hudløse. Å oppnå skapelsens kjerne, å begripe Skaperen og å tilegne seg skapelsens rot og hensikt betyr å oppleve alle skapninger derikte, som om du finnes inne i denne ene kraften helt umiddelbart.

Alt dette oppnår vi med kjærlighet til alle skapninger, fordi når vi kommer til følelsen av Skaperen, da føler vi at vi hører sammen med alt som er skapt.

From KabTV’s “Conversation with Journalists” 8/9/22

Kategori: Uncathegorized |