Inlägg i kategori 'Barn'

«Barn lærer det de lever»

Synspunkt (Dorothy Law Nolte, Ph.D. Amerikansk forfatter og familierådgiver):

Barn som lever med kritikk, lærer å fordømme.

Barn som lever med fiendtlighet, lærer å slåss.

Barn som lever med frykt, lærer å bekymre seg.

Barn som lever med medlidenhet, lærer å synes synd på seg selv.

Barn som lever med hån, lærer å bli sky.

Barn som lever med sjalusi, lærer å bli misunnelige.

Barn som lever med skam, lærer å føle seg skyldige.

Barn som lever med oppmuntring, lærer selvtillit.

Barn som lever med toleranse, lærer overbærenhet.

Barn som lever med ros, lærer takknemlighet.

Barn som lever med godtagelse, lærer å elske.

Barn som lever med godkjenning, lærer å like seg selv.

Barn som lever med anerkjennelse, lærer at det er godt å ha et mål.

Barn som lever med fordeling, lærer gavmildhet.

Barn som lever med ærlighet, lærer sannferdighet.

Barn som lever med rettferdighet, lærer redelighet.

Barn som lever med vennlighet og hensyn, lærer å vise respekt.

Barn som lever med trygghet, lærer å ha tiltro til seg selv og til de som er rundt dem.

Barn som lever med vennskapelighet, lærer at verden er et hyggelig sted å bo.

Min kommentar: All nylig forskning bekrefter resultatene fra tusener av år i kabbalaat et menneskes utfall avhenger fullstendig av omgivelsen det vokser opp i.

Fleksibel undervisning

Spørsmål: Universitetsundervisningen er oppdelt i semester, med påfølgende eksamener. Deretter utdeles universitetsgrader, bachelor, master, doktorat, osv.

Bør det finnes skillelinjer i overgangen fra kurs til kurs i den integrerende undervisningen, eller bør det være flytende, uten noen klar inndeling i semester?

Svar: En klar inndeling er bare nødvendig for nybegynnere. Vi må gi dem følelsen av fremgang: kurs 1, kurs 2, avslutningsseremoni, deltakerbevis, karakter. Etterhvert vil det ikke lengre være noe behov for det.

Folk blir innlemmet personlig, både generelt og globalt, på en slik måte at fremgangen oppleves når man trenger dypere inn i det integrerende systemet. Og her trenger man ikke lengre noen kursinndeling.

Folk kommer til å bruke hele fritiden på studie. I slike tilfeller vil man etter 2-3 måneders intensiv opplæring, begynne å få en viss oversikt. Og etter, la oss si, ca et halvt år, kan alle samles i èn klasse, i en gruppe, fordi det følelsesmessige båndet mellom dem er det mest viktige.

Etterpå, som i alle samfunn, vil en aktiv kjerne oppstå. De som er mer passive og perifære, vil stå tilknyttet til dem.

Fra en Samtale om helhetlig undervisning, 16/12/11

Menneskeheten – hvem er vi?

Spørsmål: Du sier at menneskehetens totale utvikling er ment for å fremdyrke i oss betydningen av «hvem vi er». Så hvem er vi?

Svar: Først og fremst er vi ikke dyr, som oppholder seg i et legeme og kun er opptatt av å tilfredsstille kroppen.

For det andre, er vi ikke bare egoistiske skapninger som må tilfredsstille egoet som driver oss mot falske mål vi tar skade av gjennom hele livet. Som man sier: «En død mann har ikke halvparten av ønskene sine i eie.» Det betyr at ingen er tilfreds med dette livet og man tar ingenting med seg i døden. Og nå kommer vi til en situasjon der vi allerede før døden ikke har noe.

Potensielt er vi skapninger som befinner oss øverst i naturen, som skapte og stabiliserte hele universet og utviklet liv på jorden – og oss – som resultat av den fantastiske prosessen. Det er målet for menneskets utvikling.

Vår utvikling, på godt og vondt, må ende med at hver og èn av oss tilegner seg hele naturen, identifiserer seg med den, er i balanse med den, i helhet, i samhold – i det som kabbala kaller «hengivenhet». Der alle menneskets egenskaper samles i det å gi, der man anvender giveregenskapen, som resten av naturen gjør.

Da vil vi se hvor vår utvikling førte oss, i en form som eksisterte allerede før jorden ble til, med den påfølgende utviklingen av det uorganiske, det organiske og det levende i naturen – og deretter utvikling av mennesket. Alle disse formene, til denne dag, når vi begynner å gå inn i en ny virkelighet, en virkelighet av påvirkning. Hele vår egoistiske utvikling i en forbrukerorientert virkelighet, der vi bare søkte etter å få flere ting – alt det var bare en forberedelse på det menneskelige nivået, som kalles  Adam –  og som vi nå må utvikle.

Fra programmet «Nytt liv», Samtale 12, 10/1/12

 

Anerkjennelse er viktigere enn penger

I nyhetene (fra the Association for Psychological Science): «Nyere forskning antyder at generell livsglede i større grad er forbundet med hvor respektert og velrenommert du er av de du har rundt deg, enn statusen som kommer fra hvor mye penger du har i banken.»

«Psykologisk forsker Cameron Anderson fra «The Haas School of Business» ved Berkely Universitet i California og hans co-forfattere utforsker forbindelsen mellom ulike statustyper og tilfredshet i en ny artikkel publisert i Psychological Science, et magasin for Association for Psychological Science (forening for psykologisk forskning).»

«Vi ble interessert i denne idèen siden det finnes rikelig av bevis på at en høyere sosio-økonomisk status – høyere inntekt, høyere utdannelse – ikke forsterker den subjektive følelsen av tilfredshet (eller lykkefølelse) i større grad. Samtidig indikerer allikevel mange teorier at høyere status burde forsterke livsglede», sier Anderson.

Så dersom høyere sosio-økonomisk status ikke kan sidestilles med en større følelse av tilfredshet, hva kan da gjøre det? Anderson og hans kollegaer har en hypotese om at høyere sosiometrisk status – respekt og beundring i gruppene du treffer ansikt til ansikt, slik som vennskapsnettverk, nabolag, eller idrettslag – kan utgjøre forskjellen for din generelle livsglede. «Et høyt ståsted på den lokale stigen din, fører til mer respekt, mer innflytelse og større integrering i gruppens sosiale struktur,» sa Anderson.

Min kommentar: Kabbala sier at mottakerønsket utgjør virkelighetens materie. Det kan generelt inndeles i fire grupper: uorganisk, organisk, animalsk og kommunikativt. Hos mennesket inndeles det i legemlige (mat, sex og familie) og sosiale (rikdom, respekt og kunnskap) ønsker. Derfor konkluderte psykologer at det viktigste, bortsett fra å tilfredsstille kroppslige behov, er hvordan et menneske anser seg selv i samfunnet. Derfor mener kabbala at etter å ha tilfredstillt kroppens grunnleggende behov, hvis helhetlig undervisning sørger for at folk får riktige ferdigheter i sosiale forhold, vil alle bli lykkelige til slutt – og menneskeheten vil oppnå balanse med hverandre og med naturen.

 

 

Massivt Angrep

Spørsmål: Folk flest er ikke interresert i å motta informasjon om forskjellige metoder for samhandling, selvinnsikt og utvikling i selv- realisering før den dagen deres liv blir uutholdelig. Kun da blir de spesialister og er villige til å engasjere seg i internt arbeid.

Betyr det at uten «Jeg kan ikke leve slik lenger» senarioet er det praktisk talt umulig å formidle informasjon om den integrale metoden?

Svar: Jeg tror først vi må utføre et massivet arbeide mot mennesker gjennom forskjellige kampanjer basert på kino, teater og internet. De må demonstrere helt tydelig til folket, akkurat som på film, hendelsene andre mennesker går igjennom, og hvordan de kan løses.

Vi må demonstrere eksempler å få de involvert. Gjennom slike produksjoner vil vi gjøre de til aktive og sympatiske deltakere som blir innvolvert i disse transformasjonene. Vi må vise dem hvordan alt dette foregår gjennom eksempler som film eller noveller. Men dette må være seriøst arbeide som f.eks Pelevins. Jeg tror at vi på den måten kan skape en forespørsel etter den integrale metoden. For meg ser det ut til at dette burde gjøres før alt annet når det gjelder den generelle befolkningen.

Hvis vi snakker om spesifikke mennesker, representanter for kultur og vitenskap, må vi pakke det inn i et format likt deres kunnskap. For slike mennesker må vi spre materialet om forbindlese, den menneskelige påvirkningen på verden og hvordan dette blir realisert lineært og globalt, integralt, hva som er forskjellen på disse to osv.. Vi har også en stor utfordring når det kommer til barna. Hvis vi viser hvordan en integral oppvekst forvandler et barn, at vi faktisk skaper et menneske ut av dem, ville dette stå som et skinnende eksempel til foreldrene.

Det finnes et veldig godt eksempel på dette her i Israel, en rektor kan gjøre hva han vil innenfor rammeverket av skolen. Han eller hun er gitt ubegrenset makt og de kan introdusere nye disipliner. Når rektoren får høre om vår metodikk, samtykker de i å implementere den fordi de føler og forstår at det vil gi et positivt resultat. I det minste når det kommer til disiplin i klasserommet, reduksjon av vold og andre problemer mellom barna.

Hvis de samtykker, setter vi først en betingelse at læreren må mestre den integrale metoden. Vi drar til skolen en til to ganger i uken for å kurse de i integral utdannelse og oppvekst. Før vi utdanner barna vil de voksne selv få opplæing i denne metodikken og føle på denne transformasjonen.

Gradvis vil lærerene bli våre medarbeidere, kollegaer og samarbeidspartnere, selv om de generellt er preget av konservatisme og i utgangspunktet ikke forstår essensen av den integrerte metoden. Men når de etterhvert blir gjennomsyret med den vil de føle hvor mye de drar nytte av at de kan gå inn i et klasserom uten frykt, at en vennelig atmosfære gjennom leksjonene blir til et normalt fenomen, at de akademiske prestasjoner øker.
Barna lytter og mottar fra hverandre, da leksjoner gjennomføres som en samtale mellom dem.
Når barn deler kunnskap med hverandre absorbere de det mye bedre en når de mottar informasjon fra en voksen. Dette er i essens hvordan de gamle skolene ble arrangert; barna simpelthen diskuterte alle problemene mellom seg og gjennom dette avdekket og beriket sin kunnskap.

En veldig interresant situasjon oppstår her. Når vi først har fått lærerne på vår side og har jobbet med dem en stund med den integral oppdragelsen, vil de akkurat som barna i en sirkel, begynne å føle for dem selv hvor mye lærer- staben har forandret seg, hvor forskjellig atmosfæren har blitt blandt de voksene, samt deres forhold til ledelsen av skolen. De begynner å føle at det virkellig finnes noe revolusjonerende her, noe helt nytt. Da forteller vi dem at det ikke er nok å jobbe kun med barna på skolen i forhold til denne metoden, de trenger å føle det samme miljøet hjemme, som igjen betyr at vi trenger et samarbeid med foreldrene også.

Under møter med foreldrene overbeviser lærerene dem at denne nye metoden er viktig for å sikre at deres barn, det mest dyrebare de har, vil vokse seg opp til snille og gode mennesker som er i stand til å forstå verden på en riktig måte, samt være interaktive i klasserommet for å kunne fullføre skolen med suksess. De vil motta gode karakterer og det vil ikke finnes vold, narkotika eller andre forferdelige tingen som skjer på skoler i dag. Forferdelige ting skjer på skoler i dag og vi er kun klar over en liten del av dette. Presset og omgivelsene som våre barn er utsatt for er den mest fremtredene og levende manifestajon på de mest negative menneskelige trekk.

Når vi forteller foreldrene at for dette formålet er helt nødvendig å skape en litt annerledes atmosfære i hjemmet, samtykker de umiddelbart, spesiellt kvinner. Dette er nok da en kvinne har ansvaret over husholdningen, mens mannen som vi alle vet, utøver svært liten innflytelse på det som skjer i hjemmet. På denne måten begynner vi å tiltrekke oss mødre til den integrale metoden, og vil til slutt omfatte hele befolkningen.

Gjennom kvinner og barns suksess sprer dette seg som ild i tørt gress. Alle andre vil umiddelbart begynne å se, høre å føle. Kjeden fra skolens rektor til foreldrene – da er det allerede en enorm mengde mennesker inkludert i omskoleringen.

Dette bør definitivt tas hensyn til.

Fra “Talk on Integral Upbringing” 5/20/12

 

Naturens velvillige barn

Fra en leksjon i New Jersey

Spørsmål: Hvordan forklarer vi hva som skiller den kabbalistiske metoden, som oppfordrer til gjensidig ansvar og balanse med naturen, fra sosialisme og naturvern?

Svar: Omtaler vi den ekte kabbalistiske metoden, dreier det seg om skaperens avdekkelse overfor skapningene. Men det gjelder kun de som føler de har behov for å vite hvordan man kontrollerer sin skjebne, å se universets realitet, å heve seg over liv og død, å oppdage kraften som styrer oss – og faktisk påvirke den, å se fra utsiden alt som foregår på innsiden, alle årsakene og effektene, alt som var før oss og som kommer etter oss, med andre ord å «svelge» hele universet.

For mennesker som har dette behovet, leverer læren om kabbala en metode som avdekker hele tilværelsen. Det er en vitenskapelig metode som ikke krever at man godtar alt med lukkede øyne. Kabbala er ikke religion, eller mystikk; men vitenskap.

Men metoden kan også hjelpe mennesker som ikke har disse spørsmålene, men bare ønsker et materialistisk og fredelig liv. For den kabbalistiske metoden er basert på oppdagelsen av de eksisterende naturlovene.

Naturens «grunnlov» er loven om balanse. Hele naturens målsetting er oppnåelse av balanse. Ta for eksempel den neste loven, om termodynamikk og mengden av utilgjengelig energi i et system og andre lover. Fordelen er hos den som befinner seg i balanse innenfor et lukket system. Det synes klart for alle.

Naturen er et lukket system og alle dens komponenter må være i balanse, dvs de må være knyttet sammen ifølge en eller annen formel. Da oppnår de den sunneste og mest optimale tilværelsen.

Denne regelen er relevant for alle nivå i naturen; mellom stein, planter, dyr og mennesker. Alle fornemmer liv på forskjellig nivå; planter oppfatter seg som levende, dyr – mer, mennesker – enda mer. Stein fornemmer det tilsynelatende ikke, men senere vil vi finne ut at også stein har følelser.

Den kabbalistiske metoden har som målsetting å få hele menneskeheten til å oppnå balanse. Det er dette vi mangler i verden, i den generelle globale krisen. Krisens årsak er mangelen på balanse mellom naturens komponenter.

Det handler ikke om mystikk, eller en trosretning. Problemet er reellt. Vi befinner oss på vår lille planet, i dette uendelige universet. Alle forskere sier samstemt at dette er et lukket, integralt system, der alt er knyttet sammen – det gjelder også menneskeheten, som nå oppdager hvor sammenfiltret vi er. Og for å løse krisen, er vi nødt til å finne formelen for balanse.

Dere kan kalle det for sosialisme, kommunisme – men alt de gjør er i partiets interesse. Vi, derimot, handler fordi naturen krever det av oss. Jeg behøver ikke å handle i samsvar med den, men det kommer til å koste! Vi har simpelthen ikke noe valg!

Dette er ikke noen teori om oppfinnelsen av et kollektiv, det er den forpliktende naturkraften som viser seg. Derfor ber vi folk om å handle deretter og ikke lengre motstride naturen. Hvorfor fortsetter vi de tåpelige handlingene, når alle ser de destruktive resultatene av det?

Vi støtter oss til vitenskapelige bevis. Våre synspunkt får støtte på vitenskapelig basis av tusenvis forskere. Forklaringen er ikke vanskelig. Er jeg sosialist? Overhodet ikke! Jeg er verdens største egoist! Alt jeg ønsker er å åpne øynene og se alt på mest realistisk vis. Jeg vil ikke lukke øynene og gjemme meg for sannheten. Tvert imot!

Egoister er kortsynte. De ser ikke hva som kommer til å skje ett år, to år, ti eller tyve år i fremtiden. Men vi ønsker å ha tanke for fremtiden og iallefall skue en smule fremover. Mange skjønner at situasjonen allerede nå er veldig alvorlig. Som voksne, ansvarlige mennesker kan vi ikke tillate oss å være tilfreds med dagens situasjon. Vi ønsker å være smarte nok til å gjenkjenne det som venter oss. Derfor har vi vitenskapen – og vi støtter oss til dens slutninger.

Vi bygger ikke våre planer på sosialistiske prinsipper fra Lennon og Marx. Vi ser retningen, vi ser naturlovene; la oss handle etter dem. Tross alt er vi barn av naturen og lever innenfor den.

Om jeg hadde vært istand til å sørge for en god fremtid, hadde jeg ikke behøvd å henvende meg til andre – men vi er alle avhengige av hverandre.

Fra leksjonen med utdrag fra Shamati, 9/5/12

 

Når barndommen tar slutt

Verden behandler oss mer brutalt, mer iherdig, seriøst og strengere for hver eneste dag som går. Menneskene føler nå, frivillig eller ufrivillig, at noe må skje eller at noe allerede er i ferd med å skje. De religiøse tilskriver dette til en høyere kraft, mens de sekulære skylder på naturen. Uansett er vi under sterkt press, og vi blir tvunget til å bli oppmerksomme og til å begynne å handle.

Kabbala lærer oss at det finnes en metode for å forbedre og øke hastigheten på vår utvikling. For å klare dette må vi forstå hva som er i ferd med å skje, og studere prosessen som en helhet. Hvert eneste øyeblikk må vi velge hvordan vi vil fortsette å utvikle oss. Det handler ikke om rett eller galt, men heller om vår framgang er i samsvar med naturens program. Jo nærmere vi befinner oss dette programmet, jo fortere utvikler vi oss. Alt er avhengig av vår forståelse, evnen til å oppfatte og oppnåelse av og enighet med algoritmen som naturen krever fra oss.

Hvordan vet vi dette? I dag kan vi komme til denne konklusjonen ut i fra vår egen erfaring.

Forskere, psykologer og filosofer uttaler i fellesskap, igjen og igjen, at vi utvikler oss gjennom to krefter: det gode og det onde. Det gode fører til godhet og det onde til ondskap. Det finnes ikke tvil om dette, siden hver og en av oss er i stand til å tolke godhet og ondskap.

Påvirkningen fra en god kraft føles spesielt sterk opp gjennom barndommen, når vi blir vist omsorg for, elsket og beskyttet mens vi vokser opp. Naturen (eller skaperen) lokker fram en god holdning og kjærlighet mot barn hos foreldrene, den nærmeste familien og selv i de litt fjernere omgivelsene. Det har ingen betydning om barnet ikke oppfører seg bra eller ødelegger ting. Han blir unnskyldt for å gjøre ting der en voksen aldri ville blitt tilgitt på samme måte. Alle skjemmer bort barn, og de bruker deres gode holdning.

Så snart barna vokser opp, vil denne snille og ettergivende holdningen stoppe brått. Fra nå av blir man en som må ta vare på seg selv og andre, man begynner å ”skylde” andre noe, og blir holdt ansvarlig for sine handlinger. Kort sagt: krav erstatter kjærlighet.

Hvorfor skjer dette? Vi stiller ikke spørsmål når det gjelder barndommen, men hvorfor er naturen så krevende mot de voksne? Hvorfor slutter den å være like snill som den var tidligere? Hvorfor begynner den å vise oss en negativ holdning?

Det er avgjørende å forstå at det ikke har noe med negativitet å gjøre, men heller om å oppmuntre oss til å utvikle oss. Om vi utvikler oss på riktig måte, vil vi i stedet for å føle negative påvirkninger heller føle velvilje. Slik må vi forstå at hele naturen, livet og verden behandler oss i henhold til vår likhet med verden. Om verden behandler oss på en problematisk måte, betyr det at problemet har sin rot i vår egen ukorrigerte og ubalanserte holdning mot verden. Når vi tilpasser oss verden, begynner vi på nytt å evaluere kreftene som vi tidligere anså som gode og dårlige.

Hvorfor føler vi ikke den negative kraften som driver vår selvkorrigering framover? Om vi knytter oss opp til denne kraften på nytt, vil livet igjen være som i barndommen vår, når hver dag kom med en lovnad om noe godt.

Alt er avhengig av hvor forberedt vi er og vår oppdragelse. Om vi fra barnsben av ble oppdratt på en riktig måte og trent til å sikre at vi som voksne ville modnes med forståelsen av hvordan vi på en korrekt måte kunne forholde oss til omgivelsene for å få positive tilbakemeldinger, og hvordan vi på riktig måte kunne forholde oss til naturen, samfunnet, familien og oss selv, ville livene våre fortsette på en perfekt måte, uten problemer.

Vi får derimot ikke riktig veiledning i vår barndom når det gjelder vårt voksne liv. Det er lett å snakke om disse problemene ved då bruke kabbalistenes ord, men hva kan vi gjøre når vi ikke kjenner til læren om kabbala? Kan vi finne nøyaktige retningslinger gjennom å høre på naturens hint? Kan vi skape den riktige holdningen til alt som omgir ss? Menneskeheten står ovenfor et problem der man må finne en måte å unngå lidelser på, og prøve å oppdage hvordan man kan forholde seg til livet for å oppleve minst mulig bekymringer. Selv nå forsetter vi å lide, og vi vil lide enda mer fordi vi ennå ikke har funnet svaret på dette spørsmålet.

Motsetningen mellom hva vi ønsker og hva vi faktisk har i virkeligheten presser voksne til å lete enda mer. Opp igjennom historien har vi utviklet flere tilnærmingsmåter til dette problemet som et resultat av denne motsetningen. Baal HaSulam skriver om disse i sin artikkel ”The Peace”, der han legger vekt på at om vi ærlig og oppriktig studerer naturen, menneskeheten og livet, vil vi komme til det samme resultatet som læren om kabbala lærer oss.

Det viktigste er å ikke blir bestukket av våre egoisme, men heller at vi løfter oss over den til et objektivt mål der vi ikke er avhengig av våre allerede eksisterende følelser, tilbøyeligheter og ideer. Om vi klarer å løfte oss over oss selv som uavhengige forskere, vil vi avdekke data som finnes innen kabbala.

Det er dette læren gjør. Den løfter mennesket opp til et nivå der man kan ta en titt på virkeligheten uten prismet til egoet. Om vi klarer å ta bort disse ”linsene” til egoismen, vil vi enkelt oppnå læren om kabbala. I henhold til Baal HaSulams artikkel, ”The Peace”, er dette en vitenskapelig tilnærmingsmetode med en eksperimentell, erfaringsbasert og praktisk basis som fungerer for alle uten unntak, og som tillater hver og en av oss å oppdage behovet for å gi til vår neste.

Fra del fire av Den daglige kabbalaleksjonen 11/11/2011, ”The Peace”

Den stensilerte undervisningen

Moderne undervisning «former» alle i henhold til en fastsatt modell. Vi kan ikke en gang lengre kalle det for «undervisning», for vi oppdager ikke folks kreativitet og hjelper dem til å utvikle individualisme.

En ùnik person synes merkelig og undervisningsapparatet knuser disse usedvanlighetene. Et barn møter opp på skolen, der han får standardisert materie, standardiserte spørsmål og problemstillinger…. og resultatet er en standalisert, stensilert form – som sølekaker i sandkassen, uten å ta hensyn til de individuelle tendensene.

Vår undervisning behandler mennesket som en maskin som skal utføre visse funksjoner i samfunnet og på arbeidsplassen. Også i vitenskapen gjenspeiler det seg: få vitenskapsmenn blir sanne banebrytere. Til det kreves en ùnik personlighet, en ny innsynsvinkel, en ny måte å oppfatte ting på, som Einstein eller Friedman.

Nå for tiden finnes millioner av vitenskapsmenn, mens det tidligere ikke fantes mer enn ett dusin. Poenget er at dagens vitenskaper er en «tekniker» som utfører en rekke eksperimenter, til han snubler over noe nytt. Han gjennomtrenger ikke skapelsens vesen, han ser ikke hvordan tingene vokser fram fra innsiden og oppdager ikke nye lag og nye dimensjoner som resultat av en spesiell innsikt.

Nei, han utfører ganske enkelt eksperimenter. Han prøver først èn ting, deretter noe annet og kommer til slutt opp med et resultat. Selvfølgelig kreves en vitenskapelig tankemåte, men det er ikke oppdagelse i riktig betydning. Det er ikke resultatet av noens indre intellektuelle tanker. Oftest er det bare statistisk forventede vellykkede resultat av gjentatte laboratorierutiner.

Vi må derfor trekke en klar strek mellom dagens masseundervisning og den sanne undervisningen som former mennesket i oss.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 10/1/12, «The Freedom»

Ikke vær flau over deg selv

Spørsmål: Det moderne mennesket har samlet ihop en mengde begrensninger: Vi ble forhindret i å uttrykke våre følelser, de ble trivialisert osv. Derfor reagerer vi negativt på nye ting. Kampen inni oss foregår i utgangspunktet mellom vår interesse og vår frykt for noe nytt. Hvordan kan vi beholde noens interesse på tross av frykten og motstanden?

Svar: Når vi omtaler et menneske, hans fysiologi, psykologi, sosiologi, familieforhold osv, må vi gjøre det objektivt, abstrakt og ikke i henhold til ham selv. Bare slik kan vi i ettertid ta i bruk eksempler: Vi har her en mann, en kvinne og barn; dette er mennesket som det framstår, det reagerer på seg selv på en viss måte, det er basert på visse inntrykk av syn, oppfattelser osv. Vi begynner, med andre ord, omtalen av et abstrakt objekt og fører gradvis objektet til selve mennesket. På den måten tror jeg vi unngår å støte på problemer.

Faktisk er det moderne mennesket uvitende om dette. Vi skjuler vår natur, er flaue over oss selv, forlegne overfor andre. Vi er redde for å vise svakhet, for vi tror at andre vil utnytte seg av den. Jeg må stå sterk som en mur bak de uforanderlige meningene mine, enda jeg absolutt ikke har dem i det hele tatt.

Når vi gradvis avdekker hva mennesket, samfunnet og naturen er i sin globale og generelle form, blir vi sakte men sikkert vant til at vi er slik vi er skapt: Det er ikke meg – og alt inni meg fungerer uavhengig av meg.

Hva nøyaktig er dette «Jeg»? Jeg er bare den som kan utforske hva det er naturen har skapt inni meg.

Som leger ikke er forlegne overfor hverandre, eller pasientene sine, eller som psykologer kan uttrykke egne eller andres følelser uten forlegenhet, fordi virkeligheten er objektiv – og vi derfor er som vi er. På samme vis overfører vi den tilstanden til å angå mennesket.

Alt må baseres ut fra det faktum at neste nivå av vår utvikling er fullstendig integrering av alle i alt, der alle naturens deler blir innlemmet i mennesket – og mennesket i dem – og mennesker innlemmes i hverandre og vi sammen med naturen representerer en organisk helhet.

Når det forholder seg slik, trenger jeg ikke å skjule noe, være flau over noe, eller prøve å gjemme meg for noen. Til sist må jeg nå en tilstand der jeg, tvert imot, blir forpliktet til å avdekke meg selv og være forbundet med alle.

Det kan sammenlignes med et spedbarn i morens armer: det er ingen viktig personlighet. Allikevel konsentrerer hun all sin oppmerksomhet på barnet. Og i følge naturen finnes det ingen grenser eller filtere mellom dem; her finnes, tvert imot, en fullstendig forbindelse – et samhold. Som resultat av vår helhetlige utdannelse og undervisning, må vi også komme til en slik samhørighet i framtiden.

Derfor må undervisningen vår, strukturen og sammenkoblingen av kurser (der ett kurs starter, et annet avsluttes, mens noen går parallelt med hverandre), må bygges opp nøyaktig slik: langs tidens akse. Kursene må støtte hverandre, være sammenhengende, eller overlappe hverandre, så folk gradvis utvikler en riktig holdning til seg selv, til andre studenter i gruppen og til hele verden.

Fra en samtale om helhetlig undervisning, 13/12/11

 

 

Tiden for global utdannelse

Jeg må skape en form for omgivelser og en atmosfære rundt meg som hele tiden vil overbevise meg om at det å være knyttet sammen med og være mottagelig ovenfor andre vil lede meg til et tryggere og bedre liv. Det er et liv der jeg vil få det bra.

Du tar formelen med total samhørighet mellom alle elementene i naturen, og avdekker den til menneskene på en måte slik at de kan forstå den. Du forklarer dem at det er bra å ha omsorg for hverandre fordi det er på denne måten du kan bli lik naturen som omslutter deg. Ved å gjøre dette, vil du dra store fordeler av det siden du selv vil oppnå likhet med naturen. Da vil alle kreftene i naturen, både de som er skjulte og de som allerede er avdekket, bli velvillige mot oss, og vi vil dra nytte av det på alle måter.

La oss gjøre et eksperiment og se hvor mye vi vil lykkes innen forretningsdrift og økonomi om vi begynner å behandle hverandre med mer omtanke, akkurat som medlemmer i en familie. Dette er vanskelig; Om vi likevel begynner å overbevise oss selv på en klok måte, uten noe som helst press, er det garantert at ingen vil tape på det.

Jeg lærer mine barn å ikke slåss, å ikke provosere andre, å være høflige, si «kan jeg få?» og «takk», å dele og å opparbeide seg vennskap. Jeg lærer dem dette fordi jeg vet at denne måten å oppføre seg på vil gi dem maksimal trygghet. Jeg lærer ikke mine barn å slå til andre mennesker eller å stjele, først og fremst fordi jeg ønsker at de skal være så trygge som mulig hele livet. Om de er snille med andre mennesker, vil de alltid finne mer eller mindre normale vilkår å eksistere innenfor.

Hvorfor kan vi ikke skape disse måtene å samhandle på over hele verden? Vi har vurdert alt dette før – i våre visjoner om utopiske samfunn.

Vi må opplyse menneskene om denne tiden vi nå går inn i. Alle må forstå at vi lever i en tid der alt henger sammen, der alle er som en del av en stor familie, og alle er avhengige av hverandre. Dette er tiden der vi alle må utdanne oss på nytt for å bli globale og helhetlige elementer i samfunnet, tiden der hvert eneste menneske må forstå hvor unik han eller hun er med sine egne, unike bidrag til verden, og på grunn av dette må man føle seg ansvarlig for sin del. Hvert eneste mennske må føle dette ovenfor alle andre.

Fra samtale om global utdannelse 7/9/2011