Spørsmål: Hvordan bør jeg se på samfunnet, må jeg tenke at alle andre allerede forstår alt og kun venter på min korrigering, eller bør jeg tenke at vi alle befinner oss i samme båt, med ett enkelt ønske?

Svar: Vi er sammen uansett hvilken måte du ser det på. På den ene siden er dette en stor og meget avansert gruppe på høyden av slutten av korreksjonen.  På den andre siden er dette et samfunn som venter på meg, mens jeg holder det tilbake og ikke lar det stige. For det tredje, er dette et samfunn der alle er like bortsett fra meg. Som er å si at fra et hvilket som helst synspunkt om samfunnet, ovenfra, på samme nivå eller under, er jeg forpliktet til det.

Jeg mottar alt fra vennene! Men på grunn av min holdning til dem, kan jeg ikke bruke noe de gir meg, stråler til meg. På grunn av min feilaktige holdning til dem, kan jeg ikke utføre en bønn (MAN Mayin Nukvin, en etterspørsel etter giver- egenskapen) for dem. De ønsker å gi til meg og hjelpe meg, men er ikke forberedt til å gjøre det. Deres faktiske giveregenskap mot meg er kun mulig i henhold til min MAN, min forespørsel.

De gjør alt for meg, de forbereder seg til å ta vare på meg, men jeg reiser ikke en bønn MAN for dem. Jeg anser dem ikke som viktige og tror ikke at jeg kan motta alt gjennom dem. Jeg verken tror eller ser dem som de største i generasjonen, så jeg fryser alt her og der.

Spørsmål: Så hvordan kan jeg snu meg mot vennene med en bønn, med MAN?

Svar: Prøv å tro de har alt du trenger. Da vil du ha et driv til å snu deg mot dem. Samfunnet har alt, det befinner seg i en tilstand av Ein Sof (uendelighet)! Men vi kan ikke oppdage det minste lyset av Nefesh de Nefesh der.

Fra den 4 del av Daily Kabbalah Lesson 2/19/14,  Talmud Eser Sefirot

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Spirituell lærer - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvis vi fortsatt ikke har nådd spirituell åpenbaring og kun studerer, utfører vi spirituelt arbeid eller ikke?

Svar: Du utfører spirituelt arbeide fordi du ønsker å oppnå spiritualitet, selv om du enda ikke har oppnådd dette. Det ligner en person som bygger et hus. Det er mulig å bygge det over 20 år, men du er opptatt av å bygge et hus. Du har et mål om å oppnå spiritualitet og du avanserer å nærmer deg det helt til du kommer frem og trer inn i spiritualitet. Selv om det tar 20 år, så hva er problemet?

Spørsmål: Hva er viktigst: å studere og forberede seg på oppstigningen mot spiritualitet, eller å være i spiritualitet i seg selv? Når du sier at skaperen elsker oss mer når vi forbereder oss og ikke at vi er i spiritualitet i seg selv?

Svar: Ja, så lenge du forbereder deg selv, gjør du en innsats som en baby, som et lite barn vet du ikke helt hva det er du beveger deg mot. Nettopp på det skjulte stedet har du flere muligheter til å aktivere og avsløre din holdning til skaperen, “troens kraft.” Som i vår verden er vi mest berørt av og nyter mer fra et lite barn.

Det er ikke slik i spiritualitet og likevel er det sjarmen av denne naiviteten, fra denne lojale lengselen som overholdes mellom rot og gren. Den største belønningen kommer og er et resultat av hans innsats i den tiden av hans periode av fortielse (skjulthet) i løpet av de 20 årene.

Vi tror at denne forberedelsesperioden er tapt tid og vi ønsker å unngå det for å komme inn i spiritualitet så fort som mulig og å virkelig begynne å jobbe i full forståelse. Vi forstår ikke at det er nettopp disse årene som er så verdifulle. Her er problemet da kun den som virkelig har et ekte ønske om å forbli, forblir, der de andre forsvinner.

Spørsmål: Hva er et ekte ønske?

Svar: Et ekte ønske kalles et Reshimo som er ment for korreksjon, avhengig av sjelens rot.

Spørsmål: Men alle ønsker å krysse Machsom?

Svar: Selvfølgelig ønsker alle dette. Men man kommer for å studerer to ganger i uken, som deg. Andre kommer hver dag. Det er de som ser på fotball om kvelden, og det er andre som går ut for å formidle.

Spørsmål: Hvordan kan jeg forårsake det ekte ønsket du snakker om til å dukke opp i meg?

Svar: Med hjelp fra miljøet

Spørsmål: Men jeg befinner meg allerede i et slikt fint miljø. Hva mer kan jeg gjøre?

Svar: Du må integreres med det slik at dere vil bli en hel uten noen forskjeller. Dette kalles å være som en mann med ett hjerte. Og her er alle problemer. Du lover deg selv å gjøre det hver gang, men når muligheten kommer, sniker du deg vekk. Men med det, hvis du bare blir og studerer, vil tiden gjøre sitt arbeide.
Fra 3 del av: Daily Kabbalah Lesson 3/5/14, Writings of Baal HaSulam

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid - Inga kommentarer →

Spørsmål: Baal HaSulam skriver i “introduksjon til studiet av Ten Sefirot”: “Og vi har allerede lært at  saken om offentliggjøring av ansiktet vil uunngåelig snu hver sorg og tristhet som kom i løpet hemmeligholdelsen av ansiktet, til vidunderlige gleder…”

Hvordan blir sorg forvandlet til glede hvis det skjedde i fortiden? Kanskje den samme filmen spilles for oss igjen?

Svar: Anta at du har en urolig mage og ikke kan spise pga. smerter fra maten. Foran deg står det flott og utsøkt mat, men du blir syk av synet.

Etter at magen er helbredet kan du nyte delikatessene. Før du korrigerte dine problemer, var det utålelig for deg å se på maten, men nå nyter du synet.

Det viser seg utifra dette, at problemet ikke var fyllingen, men deg selv, ditt Kelim. Fyllet skadet deg ikke. Tilstedeværelsen av fyllet uroet deg, men var ikke i seg selv dårlig. Snarere var det onde funnet i din sykdom.
[129108]
Fra forberedelsen til:  Daily Kabbalah Lesson 3/5/14

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Spiritualitet - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva er det en trenger for å være i en så lik form med læreren som mulig?

Svar: Alle føler dette i henhold til hans sjels spissferdigheter. Men hvis vi bestemmer oss for å utføre generelle handlinger, må alle delta i dem, ellers befinner ikke en person seg i en gruppe, eller med meg. Det er som om han blir kastet av båten i det stormfulle havet, selv om han ikke føler det.

Hvis jeg jobber med noen på et bestemt prosjekt, uansett hva man gjør, en kan fikse det elektriske, en annen forbereder utdrag fra artikler etc.. Det er andre som må finne ut hva som forventes av dem. De kommer til meg for å klargjøre hva det er jeg ønsker, og hvorfor jeg tenker slik. En ekspert kan forklare meg at det må gjøres på en annen måte, da kan jeg godt endre mening.

Studenten må bry seg om at hans og min mening bør være en! Hvis han ikke er enig med meg, la han komme for å overbevise meg. Dette skjer ofte og jeg er ikke så sta at jeg ikke hører på fornuft. Det handler som regel om legemlige saker, inkludert formidling da det kan forekomme lokale forhold jeg ikke er klar over. Men prinsippet er “gjør ditt ønske, hans ønske” som betyr at det bør være en avtale mellom studenten og læreren og oppfyllelsen av ønsket.

Spørsmål: Hvordan kan jeg vite at jeg har gjort hans ønske til mitt ønske? Ikke alle kan komme å spørre!

Svar: Hvis det er et personlig prosjekt, kan du komme å spørre. Hvis det er et generelt prosjekt i formidling, regner jeg med de som har ansvaret for prosjektet. Jeg håper de forstår det ansvaret de har for å lede alle i henhold til det som har blitt bestemt. Det er som om vi alle når ett ønske, en intensjon, en retning, for så å gå ut for å formidle. Der blir dere nødt til å passe på at ting ikke sklir ut i andre retninger, hvis det skulle skje, må dere konsultere meg.

Hvis vi ikke holder på den nøyaktige retningen, er det som to sammenhengende rør der en plutselig forskyves og ingenting kan strømme gjennom dem. Jeg må gjøre mitt ønske hans, for at lyset skal strømme.

[128631]
Fra første del av den Daily Kabbalah Lesson 2/27/14, Topic of Lesson “Teacher”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Spiritualitet, Spirituell lærer - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan møter vi folk i Israel med vårt budskap på en måte der det ikke vil hemme dem?

Svar: Det er nødvendig å gi en rasjonell forklaring og ikke komme med alt på en gang, men gradvis. Baal HaSulam forklarer bildet til oss på en konkret og tydelig måte, ved at han forstår alle de problemene som fortsatt kan dukke opp hvis mennesker ikke vil endre sin retning. Vi må tilpasse dette budskapet  for det bredere publikum, å forklare folk at bare gjennom sammenkobling/kontakt oss i mellom vil vi oppnå noe bra.

Suksess i områder som utdanning, sikkerhet, samhandlinger mellom mennesker og flere er sikret kun med våre egne krefter. Nasjoene er ikke klar for å utføre dette, de er ikke i stand til det. Den kan ikke skape et “departement for kjærlighet” som vil løse alle problemer mellom oss. Ingen asjon er involvert i noen lignende. Det tilhører alltid innbyggerne, folket.

På den andre siden, i antikkens tid, før ødeleggelsen av tempelet, var den høyeste politiske etableringen av Israels folk “departement for kjærlighet.” Alle de andre departementene befant seg under. Det var skatter, utdanning og sikkerhet, alle andre områder og departementer opptok lavere nivåer av den nasjonale pyramiden, departement for kjærlighet var yppertestepresten.

For å kunne endre pyramiden som har blitt opprettet og bringe den til staten den må være, krever møysommelig arbeid blant folket.
[129090]
Fra 3 del av den daglige kabbala lesjonen p3/4/14, Writings of Baal HaSulam

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Israel, Spirituell lærer, Verdens nasjoner - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva er mekanismen for å utføre overgangen fra kjærlighet for venner til kjærlighet for skaperen?

Svar: Du må gå gjennom en serie av tilstander i utvikling langs denne veien. Den tidligere tilstanden forsvinner ikke i overgangen fra en tilstand til en annen. Hver gang blir den nye tilstanden bygget på basis av intensifiering av den forrige tilstanden. Det er slik det er i spiritualitet, det er som om vi bygger en pyramide, jo høyere vi stiger, dess mer har vi å forstørre dens basis under.

Hvis pyramiden er lav er en smal base nok, men hvis vi ønsker å nå store høyder, må vi bygge en stor basis for pyramiden.

Dette er grunnen til at vi først forholder oss til kabbalistiske bøker og deres forfattere, som betyr å være i adhesjon med studiet og læreren. Dette gir en person den riktige retningen.

Så fort det finnes en retning, begynner dens oppfyllelse: gjennom sammenkobling og adhesjon med læreren når vi en sammenkobling og adhesjon med venner, og vi bygger et samfunn, et miljø. Når vi oppfyller konstruksjonen av samfunnet, begynner vi å oppdage behovet for skaperens giverglede i denne sirkelen. Alt dette står skrevet i detalj i Rabash sine artikler, men en person kan ikke alltid det. En person kan forstå hva boken sier kun i henhold til hans behov for det.
Fra forberedelsen til den daglige kabbala leksjon: 3/10/14

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Spiritualitet - Inga kommentarer →

Vi er i avanserte stadier, og må ikke glemme at øyeblikket før forløsning føles som det største mørke, hjelpeløshet, fortvilelse, kraftløshet og skuffelse. Rett før utgangen fra Egypt er det bekmørkt.

Vi avanserer langs to linjer. Lyset kommer, men oppleves i ønsker som ennå ikke er korrigerte som mørke. Derfor ser individer og hele grupper seg selv i værst mulig tilstand; i et stadie som er stadig lavere og mer foraktelig.

De synes de ikke fortjener spirituell innsikt og at de er fjernere fra det enn noensinne, som det sies, «og Israels barn sukket under det harde arbeidet» i eksilet i Egypt. Men slik er den spirituelle banen.

Derfor er det vi må skjelne mellom hjerte og hode. Det er ingen tilfeldighet at de to lysene bearbeider oss slik, lyset til Hassadim og lyset til Hochma; lyset til skapelsens formål og det korrigerende lyset. Når vi føler at vi befinner oss i en slik forferdelig tilstand, har vi fortsatt sjansen til å avklare og utforske den og innse at det er riktig. Det er faktisk denne tilstanden som hjelper oss å avansere.

På den annen side, er mørke og svakheten som avdekkes et veldig klart tegn ovenfra. Vi er nødt til å trenge gjennom det egoistiske skallet og tilegne oss oppfatningen av en ny virkelighet, følelsen av en ny verden.

(143633)

Fra første del av morgenleksjonen, 15/9/14, Leksjon med tema: «Forberedelse på kongressen»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Læren om kabbala sier at skaperen er god og velgjørende. For å realisere seg selv, skapte han et ønske om å motta, som kalles «skapningen.» Dette ønsket bør utvikles i henhold til skaperens plan, ifølge hans program, inntil skapningen forstår og føler ham som god og velgjørende, som noe stort.

Dette er skaperens ønske. Kabbalistene forteller oss at det ikke er fordi han ønsker at vi skal vedkjenne oss hans storhet, hans allmakt og vår avhengighet av ham. Vi snakker om den øverste, derfor er det klart at det ikke er slik. Nei, skaperen ønsker å heve oss til sitt eget nivå.

Så vi må trenge gjennom til en viss bevissthet om den øvre kraften i vår natur og avdekke hvordan vi kan stige til samme høyde. Skaperen gleder seg over at vi opplever ham, som vil si at vi hever oss til hans nivå. I henhold til loven om likhet i form, å oppnå å stå fast sammen med ham betyr å tilegne seg de samme egenskapene som han har.

Perioden med selvkorrigering er banen, stigen som tar oss med oppover gjennom de fem verdenene.  Skapningen kan bare realisere denne oppstigningen når den er overbevist og vet med sikkerhet at det er dette den må gjøre. Da har den krefter til å realisere det.

Hvorfra får skapningen krefter til å iverksette de tiltakene som fører oppover fra å være den som tar imot til å være den som gir, som er helt motsatt av dens nåværende natur?

Vi blir fortalt at vi kan gjøre dette med hjelp fra skaperen. Det øvre lyset belyser oss, og da begynner vi å snakke på en annen måte og innse at å få er ille for oss, og at å gi er godt.

Javel, så bare la skaperen gjøre dette! Han skapte ønske om å få i oss, så nå kan han «skinne» på oss og forvandle dette til å bli et ønske om å gi. Men nei, slik er det ikke, for da ville vi miste vår uavhengighet og bli som «engler», dvs krefter som kun kan utføre bestemte handlinger. Vi må i stedet innrømme og akseptere for oss selv at å få er ille og å gi er godt.

Dette interne oppgjøret kalles «anerkjennelse av ondskap», og ingenting mer enn det er nødvendig. Vi må bare anerkjenne ondskapen i ønsket om å få og det gode som ligger i ønsket om å gi. Når dette skjer med oss, vil vi definitivt slutte å bruke det onde i det egoistiske ønsket som nå manifesterer seg, og begynne å bruke ønsket om å gi, som anerkjennes som godt.

Det viser seg at dette ikke er barnelek: hvis en lege forklarer hva som er bra og hva som er dårlig for meg, hva som er skadelig og hva som er sunnt, setter jeg pris på det og følger rådene han gir meg. Men jeg må selv gjenkjenne ondskapen. Rådgivere som forteller meg hva som er bra og hva som er dårlig kan ikke hjelpe meg. Jeg må selv, med nøyaktighet, finne ut at ønsket om å få er ille og ønsket om å gi er godt.

Her strekkes det ut en så tynn «tråd» at det ikke kan uttrykkes med ord. Jeg er nødt til å forholde meg nøytral internt, stige over det skapte vesenet, siden ønsket om å få defineres som ondt og ønsket om å gi er godt, der den første egenskapen tilhører skapningen, og den andre tilhører skaperen. Men jeg er nødt til å forutse det som er før skapningen, å stå foran den, og iaktta disse to ønskene. Da, basert på dette helt uavhengige punktet, må jeg definere ønsket om å få som ondt.

Dette blir den virkelige realiseringen av ondskap. Den blir ikke gjort «på bestilling» for meg, ikke på grunnlag av nytelse og lidelse som fører til at jeg tar en beslutning fordi jeg gang på gang spiller et «forhandlingspill», og velger etter kriteriene i min egen egoisme. Nei, «eksperten», «dommeren», og «testeren» i meg er nødt til å stå uavhengig, verken på skaperens eller skapningens side, men tilsynelatende et skritt foran dem.

Dette er forutsetningen. Det er ikke mulig at skaperen er god i mine øyne. Hvorfor er han god? Er det fordi han skapte ønsket mitt og nå gleder seg over sine gaver? Nei, det er bare en selvfølge, skaperverket vi befinner oss i. Skaperen vil at vi skal «forutse» det skapte vesenet, så vi kan si oss enige med ham, at han gjorde det på denne måten.

Fordelen med dette er fantastisk: Vi er ikke lenger avhengige av hva og hvordan han skapte oss. Vi må heve oss over godt og ondt, uansett hvilke intensjoner som knyttes til dem. Vi må nå en annen grad, stige over dem til begynnelsen av skapelsesplanen som eksisterte allerede før han skapte oss, før han bestemte seg for å bli avdekket for skapningen som giver og gjorde det skapte vesenet til mottaker. Det synes som vi finner oss selv før det øyeblikket og til og med før vår årsak. Og det er faktisk her vi befinner oss.

Derfor må realiseringen av ondskapen gå dypere, på innsiden av den kvalitative dybden. Det dreier seg ikke om hvor forferdelig min bunnløse egoisme er og hvor nydelig det er å gi. Det handler om kvaliteten og essensen: Hvorfor må jeg definere den ene som ond og den andre som god? Dette valget må jeg ta utfra mine egne følelser. Det måler bare detaljene av oppfattelsen for meg, «statistisk», og over det avdekker jeg et høyere prinsipp, som er over det skapte vesenet og før det. Dermed omfatter anerkjennelse av det onde hele virkeligheten og hever oss over den.

(142785)

Fra femte delen av morgenleksjonen, 3/9/14, Writings of Baal HaSulam

Kategori: Baal HaSulam, Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Min likhet med skaperen, Oppfattelse, Skaperen, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Kabbalister sier at på den ene siden er alt inni oss, mens på den annen side må vi komme ut og tilkoble oss. Betyr dette at det er to skapere: èn indre og èn ytre?

Svar: Først av alt, anbefaler jeg å se på programmet vårt om virkelighetsoppfatning, der vi snakker spesifikt om dette temaet.

Det er ingenting på utsiden; alt er inne i mennesket. Først fornemmer jeg en mangel på innsiden; jeg mangler giverformen. Dette er et ønske rettet mot skaperen. Så får jeg giverformen, jeg blir en giver, det vil si at skaperen har kledd seg i meg; han har fullført meg.

Ingenting eksisterer på utsiden. I «Innledning til boken Zohar» forklarer Baal HaSulam at den verdenen vi oppfatter som ekstern ikke er noe annet enn en enorm illusjon. Skapningen er tross alt, ønsket om å motta nytelse, som bare føler det som skjer inni den.

Noen deler av den blir til verdener, andre blir til skapninger. Til slutt deler den seg i mange biter, og jeg forbinder kun meg selv med èn av dem, mens resten av dem synes å være eksterne.

Hvorfor er det slik? Det er fordi jeg gjennomgikk en knusing. En gang var jeg fullført, men så ble jeg delt. Og nå, når jeg kikker ut fra mitt lille punkt, ser jeg alle de andre som noe fremmed.

Det er her jeg må forme ønske om enhet. Når jeg forener meg med andre i følge prinsippet om å elske ditt medmenneske som deg selv, kommer jeg tilbake til hele denne enorme Kli (mottakeren) inni meg, hele denne virkeligheten, som jeg nå ser på utsiden. To dråper flyter sammen til èn på samme måte, uten å etterlate noen spor av å ha vært atskilt.

Så knusingen var forsettlig forberedt for oss slik at vi skulle være i stand til å forstå formen av ikke-eksistens, som kommer før eksistens, enhet. Det er ikke enheten som er viktig, men det faktum at jeg erverver meg giverformen, skaperen, i den.

Jeg bygger skaperen i meg. Derfor kalles han på hebraisk «Bore», (Bo-Re, som betyr kom og se). Med andre ord; gjør det og du vil føle, forstå og oppnå. Det er fordi det er du selv som gjør det.

Ingenting utvendig eksisterer. Når jeg korrigerer alle knusingens detaljer, oppnår jeg skaperens natur inni meg.

(24530)

Fra første del av morgenleksjoene, 22/10/10, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Baal HaSulam sa at mennesket må handle praktisk for å fremkalle kjærlighet til skaperen hos seg. Så hvorfor er det så vanskelig å gjøre det? Hvorfor er det så stor indre motstand?

Svar: Faktum er at når du faller, slutter du ikke simpelthen å føle kjærlighet for ham. Du mister også kontakten med skaperen, derfor synes det for deg som om skaperen har forlatt deg.

Sannheten er at hans kjærlighet er absolutt og uendelig. men det skjulte på din side, i egoet ditt, øker for hver dag og hvert øyeblikk, så du føler ingen kjærlighet inni deg. Poenget er at du glemmer at det som forårsaker det er den indre nedkjølingen hos deg – og du tror at det er skaperen som har forlatt deg.

Derfor roper du ut: «Hvorfor har du forlatt meg?» Men det er faktisk ingen som har forlatt deg. Skaperen har, tvert imot, gitt deg mulighet til å oppdage ham mer og mer, av deg selv. Dette er forskjellen mellom religion og kabbala. Den religiøse ber til skaperen og ber skaperen om å gjøre alt for ham, mens kabbalisten ber skaperen om å gi ham kraft og verktøy til å korrigere med.

Spørsmål: Betyr fremkallelse av kjærlighet til skaperen å fremkalle kjærligheten til vennene inni meg?

Svar: Det er umulig å gjøre det på noen annen måte. Bare gjennom kjærlighet til vennene kan du oppnå kjærlighet til skaperen. Slik det står skrevet: «Fra kjærlighet til mennesket til Guds kjærlighet.»

(141798)

Fra første del av morgenleksjonen, 19/8/14, Writings of Baal HaSulam

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Intensjon, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →