Inlägg i kategori 'Egoisme'

Begynnelsen på nedtellingen

bindesammenJeg føler enorm glede i det faktum at de fleste av mine studenter i verden nå begynner å innse og føle at den spirituelle virkeligheten oppdages i forbindelsen mellom oss.

Selv om vi har studert det spirituelle systemet i mange år, og på tross av alt dette, ønsker ikke hjertet å høre om knusingen av Kli-et (mottakeren) til den kollektive sjelen, nedstigningen og fallet inn i denne verden, inndelingen til et mangfold mennesker, utvidelsen av mottakeren, den jevnbyrdige avstanden fra sentrum til periferien over hele jorden, og egoets vekst. Dette tar lang tid, og det går mange år før hjertet forstår og blir bevisst at noe ikke er som det skulle være, og da vil det reagere på problemer med med kontakt, med enhet.

I det samme øyeblikket en person begynner å høre dette, begynner han på veien mot formålet med skaperverket og går videre fremover med konstant økende hastighet, erverver erfaring og samler de fjerne, spredte og knuste komponentene av sin sjel. Han vet allerede at alt er konsentrert kun i hans gruppe på ti, på hundre, på tusen, og at den øvre verdenen, skaperen, og fullførelsen av formålet med skaperverket finnes nøyaktig på dette stedet.

Hvis han automatisk vender seg til gruppen, uansett hva som skjer, er det tegn på at han står stødig på sine egne to føttet og har rett vinkling på målet. Jeg håper at kongressen vil føre til at mange får denne følelsen, både de som er her – og de som er sammen med oss over hele verden.

Dette er det vanskeligste startpunktet på nedtellingen. Ingen har noensinne vært istand til å oppnå det. Mange har prøvd å gjøre dette gjennom alle mulige slags betingelser i tusener av år, men kun enkeltpersoner klarte det, selv om mennesker var villige til å ofre alt. Så en gradvis tilnærming, anerkjennelse og oppdagelse av startpunktet og stor innsats med følsomt arbeid var påkrevd.

Det synes for meg at vi ser denne begynnelsen. Følelsen av at alt begynner og ender med kontakt, samhørighet innenfor gruppen, at alt blir avgjort der og at det ikke finnes noe annet uten dette, vil siden vise oss hvordan vi skal oppføre oss i verden og hvordan vi takler naturen gjennom vår enhet. Det er fordi vi løfter frem MAN, vårt ønske om samhørighet, enhet og korreksjon.

Da vil verden avansere forover mot harmoni, enhet, lykke og oppfyllelse av loven om likhet i form, med samme takt som oss. I denne overgangen fra «meg», lengselen etter skaperen som jeg forestiller meg, til «vi», der vi inni dette vi er èn eneste helhet innenfor våre atskilte vi, oppdager vi den generelle kraften av samhørighet og forbindelse som kalles skaperen.

(145310)

Fra kongressen i St. Petersburg, dag 2, 20/9/14, leksjon #4

 

Forutse det skapte vesenet

thumbs_Laitman_712_02Læren om kabbala sier at skaperen er god og velgjørende. For å realisere seg selv, skapte han et ønske om å motta, som kalles «skapningen.» Dette ønsket bør utvikles i henhold til skaperens plan, ifølge hans program, inntil skapningen forstår og føler ham som god og velgjørende, som noe stort.

Dette er skaperens ønske. Kabbalistene forteller oss at det ikke er fordi han ønsker at vi skal vedkjenne oss hans storhet, hans allmakt og vår avhengighet av ham. Vi snakker om den øverste, derfor er det klart at det ikke er slik. Nei, skaperen ønsker å heve oss til sitt eget nivå.

Så vi må trenge gjennom til en viss bevissthet om den øvre kraften i vår natur og avdekke hvordan vi kan stige til samme høyde. Skaperen gleder seg over at vi opplever ham, som vil si at vi hever oss til hans nivå. I henhold til loven om likhet i form, å oppnå å stå fast sammen med ham betyr å tilegne seg de samme egenskapene som han har.

Perioden med selvkorrigering er banen, stigen som tar oss med oppover gjennom de fem verdenene.  Skapningen kan bare realisere denne oppstigningen når den er overbevist og vet med sikkerhet at det er dette den må gjøre. Da har den krefter til å realisere det.

Hvorfra får skapningen krefter til å iverksette de tiltakene som fører oppover fra å være den som tar imot til å være den som gir, som er helt motsatt av dens nåværende natur?

Vi blir fortalt at vi kan gjøre dette med hjelp fra skaperen. Det øvre lyset belyser oss, og da begynner vi å snakke på en annen måte og innse at å få er ille for oss, og at å gi er godt.

Javel, så bare la skaperen gjøre dette! Han skapte ønske om å få i oss, så nå kan han «skinne» på oss og forvandle dette til å bli et ønske om å gi. Men nei, slik er det ikke, for da ville vi miste vår uavhengighet og bli som «engler», dvs krefter som kun kan utføre bestemte handlinger. Vi må i stedet innrømme og akseptere for oss selv at å få er ille og å gi er godt.

Dette interne oppgjøret kalles «anerkjennelse av ondskap», og ingenting mer enn det er nødvendig. Vi må bare anerkjenne ondskapen i ønsket om å få og det gode som ligger i ønsket om å gi. Når dette skjer med oss, vil vi definitivt slutte å bruke det onde i det egoistiske ønsket som nå manifesterer seg, og begynne å bruke ønsket om å gi, som anerkjennes som godt.

Det viser seg at dette ikke er barnelek: hvis en lege forklarer hva som er bra og hva som er dårlig for meg, hva som er skadelig og hva som er sunnt, setter jeg pris på det og følger rådene han gir meg. Men jeg må selv gjenkjenne ondskapen. Rådgivere som forteller meg hva som er bra og hva som er dårlig kan ikke hjelpe meg. Jeg må selv, med nøyaktighet, finne ut at ønsket om å få er ille og ønsket om å gi er godt.

Her strekkes det ut en så tynn «tråd» at det ikke kan uttrykkes med ord. Jeg er nødt til å forholde meg nøytral internt, stige over det skapte vesenet, siden ønsket om å få defineres som ondt og ønsket om å gi er godt, der den første egenskapen tilhører skapningen, og den andre tilhører skaperen. Men jeg er nødt til å forutse det som er før skapningen, å stå foran den, og iaktta disse to ønskene. Da, basert på dette helt uavhengige punktet, må jeg definere ønsket om å få som ondt.

Dette blir den virkelige realiseringen av ondskap. Den blir ikke gjort «på bestilling» for meg, ikke på grunnlag av nytelse og lidelse som fører til at jeg tar en beslutning fordi jeg gang på gang spiller et «forhandlingspill», og velger etter kriteriene i min egen egoisme. Nei, «eksperten», «dommeren», og «testeren» i meg er nødt til å stå uavhengig, verken på skaperens eller skapningens side, men tilsynelatende et skritt foran dem.

Dette er forutsetningen. Det er ikke mulig at skaperen er god i mine øyne. Hvorfor er han god? Er det fordi han skapte ønsket mitt og nå gleder seg over sine gaver? Nei, det er bare en selvfølge, skaperverket vi befinner oss i. Skaperen vil at vi skal «forutse» det skapte vesenet, så vi kan si oss enige med ham, at han gjorde det på denne måten.

Fordelen med dette er fantastisk: Vi er ikke lenger avhengige av hva og hvordan han skapte oss. Vi må heve oss over godt og ondt, uansett hvilke intensjoner som knyttes til dem. Vi må nå en annen grad, stige over dem til begynnelsen av skapelsesplanen som eksisterte allerede før han skapte oss, før han bestemte seg for å bli avdekket for skapningen som giver og gjorde det skapte vesenet til mottaker. Det synes som vi finner oss selv før det øyeblikket og til og med før vår årsak. Og det er faktisk her vi befinner oss.

Derfor må realiseringen av ondskapen gå dypere, på innsiden av den kvalitative dybden. Det dreier seg ikke om hvor forferdelig min bunnløse egoisme er og hvor nydelig det er å gi. Det handler om kvaliteten og essensen: Hvorfor må jeg definere den ene som ond og den andre som god? Dette valget må jeg ta utfra mine egne følelser. Det måler bare detaljene av oppfattelsen for meg, «statistisk», og over det avdekker jeg et høyere prinsipp, som er over det skapte vesenet og før det. Dermed omfatter anerkjennelse av det onde hele virkeligheten og hever oss over den.

(142785)

Fra femte delen av morgenleksjonen, 3/9/14, Writings of Baal HaSulam

Godvilje og en god holdning

shakingEtter tusener av år med menneskelig utvikling, anerkjenner menneskeheten det onde i sin natur. Vi innser endelig hva som foregår og vi ser at våre liv er fulle av lidelse og vår historie er meget smertefull.

Vi trodde vi var smarte, avanserte, opplyste og veldig høyt utviklet, men i det lange løp er vi tomme, uten håp og uten noen fremtid for nye generasjoner som kommer.

I denne vanskelige situasjonen er jeg klar til å overveie en ny metode og en ny form for levemåte. Det kan ikke være et liv der jeg drives av mine indre egoistiske drifter med utnyttelse av andre fra generasjon til generasjon, men en helt annen tilbøyelighet; utnyttelse av meg selv til andres beste.

Dette er valget vi står overfor, den eneste tilnærmingen som er diktert av naturen, dilemmaet mellom to tilbøyeligheter: den onde (egoistiske) tilbøyeligheten, og den gode (altruistiske) tilbøyeligheten. Det finnes ingen tredje mulighet. Mennesket har utviklet seg i tusener av år med ønske om å utnytte miljøet, den uorganiske, organiske og animale naturen, og mennesker – og alt dette utelukkende for seg selv. Nå står kun èn ting igjen: å endre modellen til det motsatte. Altså å komme i balanse med miljøet. For årsaken til min lidelse er at alle ønsker å utnytte hverandre på samme måte som jeg gjør. Til syvende og sist blir vi oppbrukt. Vi bruker hverandre opp. Vi blir opprørte, hjelpesløse og forsvarsløse. Kort sagt er vi kommet til en blindvei.

Vi har simpelthen ikke annet valg. Vi må sjekke oss selv og innse hvordan det er opp til oss selv å endre tilnærmingen vi har til livet, og da, i stedet for at alle trekker «dyna mot seg selv». blir det klart at den eneste løsningen er å snakke om samarbeid og balanse mellom oss.

For jorden står klar til å forsørge oss med alt vi trenger, men på grunn av egoet, er vi som tåpelige unger som stjeler fra hverandre og til syvende og sist er ingen fornøyde og ingen er fullt ut tilfredse med livet. Den eneste løsningen er å balansere forholdene mellom oss alle. La oss begynne med dette: Hvordan forandrer vi oss?

På det nåværende tidspunkt vil jeg dra alt mot meg selv, også om jeg ikke trenger det. Hovedsaken er at det ikke blir noe igjen til de andre. Slik nyter jeg, ikke bare min egen tilfredshet, men også frarøvelsen fra de andre. Det er ikke nok at jeg har mer enn andre. Jeg vil ikke at de skal ha noe. Det faktum at de har noe plager meg, for jeg måler alltid min egen situasjon opp mot andres, og jeg er glad når jeg har mer og de har mindre.

Så det er opp til oss å innse hva som er godt og dårlig i naturen vår og hvordan vi kan kompensere, fullstendiggjøre og korrigere den.

Spørsmål: Selv om jeg ønsker å oppnå balanse, hvilket grunnlag har jeg for å evaluere handlingene mine? Hvordan vet jeg hva som er bra for meg og hva som er skadelig?

Svar: Ting som fører til at det blir bedre for andre er bra, og de andre vil tenke på ting som er bra for meg. Vi prøver å være gode mot hverandre, motsatt av det som skjer i dag.

Spørsmål: Hver og en av de andre har sine egne ønsker. Betyr det at det alltid er opp til meg selv å endres innenfra, at jeg tilpasser meg til dem? Det krever stor følsomhet for mennesker.

Svar: Det viktigste er å ønske å være god mot andre og å ha en god holdning til andre. I begynnelsen kommer tiltrekningen mot dette fra å ikke ha noe annet valg, og vi fortsetter å jobbe med det. Vi organiserer workshops, leker, begivenheter og diskusjoner, helt til vi – inni oss – er overbeviste om at det er mulig å klare det sammen – faktisk med kjærlighet – ved at vi hever oss over egoet, som forresten ikke forsvinner, men bare vokser seg større.

Vi danner denne forbindelsen midt i ansiktet på egoet, over ulike meninger, over motsetninger, og vi bygger gode relasjoner mellom hverandre og balansert kontakt.

Slik utformer vi en ny levestandard, et nytt nivå som kalles «menneske» (Adam) – og legger forrige nivå bak oss.

Spørsmål:  Betyr dette at en fundamental avtale ikke er nok? Det er ikke knappen som aktiverer samarbeidet?

Svar: Den knappen har jeg inni meg, i hjertet mitt, og for å trykke på den, slipper jeg fri alle de gode impulsene mine og bruker dem for å gjøre godt mot andre, så stenger jeg, trekker sammen og fryser de dårlige impulsene.

For dette må vi selvfølgelig bygge opp alle støtteordninger for den nye verdenen, vi må bygge dem opp med våre egne hender. Med deres hjelp lærer vi å se forskjell på godt og ondt, mellom å gi til andre og å ta imot fra dem, mellom å bruke meg selv til deres beste og å utnytte dem til fordel for meg selv.

(138995)

Fra KABTV`s «A New Life», 10/4/14

 

 

Sykdommer er et resultat av vårt ego

eutoppSpørsmål: Hvorfor trenger vi sykdommer og psykiske lidelser?

Svar:  Det er et resultat av det generelle ukorrigerte egoet. Så lenge dette eksiterer i vår sjel  vil til og med den korrigerte delen av sjelen føle lidelse, fordi den er i komplett  kontakt med den ukorrigerte delen av sjelen.

Spørsmål: Det går an å forstå at kabbalister trenger lidelse for å lære å heve seg over det dyriske, hva med vanlige mennesker?

Svar: Som en enhet er vi alle  kollektivt avhengige, sjelen, et behov om å motta. Hvis det er ”for ens egen skyld” så lider man,  hvis det er ”for Skaperens skyld” dvs. i likhet i form med lyset,  så nyter man.

Spørsmål: Er ikke dette grusomt , å fylle skapningen med lidelse?

Svar: Skaperen tar vår endelige tilstand med i betraktning; Hans oppførsel stammer fra et behov om å bringe oss til avslutningen av den komplette korreksjon,  altså perfeksjon.

(138262)

Ti bud som gjelder forbindelse

Dr. Michael LaitmanSpørsmål: Kan du forklare meningen til de ti bud som ble gitt på Sinai berget, som symboliserer overrekkelsen av Torah, og som bør repeteres hver dag i tiden før Shavuot (pinse)?

Svar: De ti bud symboliserer først og fremst ønskene som kobler oss sammen. Alt handler om forbindelse.

Overrekkelsen av Torah finner sted ved foten på fjellet først etter at folket har akseptert betingelsen for gjensidig garanti, som ett menneske med ett hjerte. Det betyr at vi innser at vi har et fjell av ego foran oss og bare kan bestige dette fjellet med et punkt i hjertet. Dette punktet kalles Moses fordi det trekker oss ut fra egoet vårt.

Sinaiberget er enormt, som tårnet i Babel og enda større. Vi befinner oss på bunnen av fjellet, klare til å omringe dette fjellet av felles ego. Det vil si at vi er enige om å koble sammen alle delene av den private egoismen vår til ett fjell og ikke la oss skremme av det, selv om det er et fjell av hat. Vi må lengte etter samhørighet, selv om det eneste målet egoet vårt har er å motstå samhørighet.

Når vi kobler oss sammen slik, krever vi at kraft til å gi må realiseres i forbindelsen mellom oss. Det er fordi tilbøyelighet for kontakt er en spirituell mottaker, mangelen på gjensidig giverglede, slik det står skrevet, «Fra kjærlighet for skapningene, til kjærlighet for skaperen.» Slik aksepterer vi betingelsen «Elsk din neste som deg selv.»

(136553)

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 3/6/14, Shamati #66

En skremmende fortelling som ender godt

Dr. Michael LaitmanMenneskeheten har, gjennom historiens løp, oppfunnet mange metoder som tar sikte på sosial forbedring. Samtidig som menneskene utviklet seg, oppstod behovet for en ny modell for samfunnsstruktur og ble til en mer komplisert konfigurasjon. Følgelig er metodene som argumenterer for samfunnet blitt bedre, og meget mer substansielle og sofistikerte. Dette er årsaken til filosofiens opprinnelse, etterfølgt av psykologi og andre sosiale vitenskaper.

Blandt dem, finner vi både religiøse og sosiale bevegelser som er rettet mot å forbedre samfunnet. Folk er alltid misfornøyde med omgivelsen sin. Faktisk er dette et stort problem. Der er gjennomført mange studier og utallige bøker er skrevet om dette emnet; men de sosiale problemene er fortsatt uløste.

Det alle disse metodene har til felles, er at de er forståelige for folk. Hver metode kan utforskes, forstås og gjennomføres. Og selv om ingen av dem har vært til mye nytte, så gir ikke folk opp og prøver fortsatt å gjennomføre dem. De har håp om å finne en måte som får det til å fungere.

Voksende frustrasjon og følelsen av hjelpeløshet blir tydeligere for hver dag som går. Det blir stadig klarere at vi ikke kan gjøre noe med vår egen natur – og det er årsaken til all ondskapen i verden.

Vår egoisme, vår onde tilbøyelighet, har iløpet av flere tusen år utvidet seg. Vi avanserer ved hjelp av vårt ego. Faktisk er det egoet som har sørget for fremdriften, oppbyggingen og utviklingen vår. Alt som noensinne er bygget og skapt av et menneske i denne verden, ble utført av en ape som på et visst tidspunkt klatret ned fra trærne, en ape som viste seg å ha en egoisme som stadig vokste og til sist tvang den til å bli menneske. Egoisme fikk apen til å utvikle seg sosialt i byer og land hvor den hadde sitt tilholdssted. Egoisme oppfordret apen til å bygge, oppfinne og oppdage.

Vi hadde ingen tvil om at fremgangen vår kom til å fortsette. Basert på dagens erklæringer fra forskere, økonomer og filosofer, har menneskeheten fortsatt håp om utvikling. Hva kan vi ellers håpe på? Finnes det i det hele tatt noen annen måte å utvikle seg på, enn ved egoisme? Det er den eneste kraften i denne verden som presser alt videre og styrer alle atomer, galakser, hvert eneste menneske, samtidig med all uorganisk, organisk og levende natur.

Alt er i bevegelse på grunn av vår egoisme. Men iløpet av de siste 50 årene har denne progressive kraften som fikk oss til å avansere, skape og bygge, blitt til en ondsinnet demon, en kreftsvulst som truer med å sluke oss. Vår egoisme, som tidligere ble brukt til nyskapning, produserer ikke noen ting lenger; den ødelegger, tvert imot, alt den har rundt seg.

Systemene som ble oppbygget til vår nytte, som høyteknologi, medisin, utdannelse og kultur, motarbeider oss plutselig. De skader oss, faktisk. Moderne medisin har som mål å gjøre fortjeneste på oss, istedenfor å gjøre oss friske. Høyteknologi ødelegger miljøet. Utdannelsessystemet forkrøpler våre barn.

Det er ingenting vi kan gjøre med det, for vi er innhegnet av egoismen vår som er blitt en ondartet svulst som sluker både seg selv og alt annet. Den tar livet av hele kroppen, av hele menneskeheten.

Ingen i hele verden har en løsning på denne situasjonen. Hvis det finnes kun èn kraft i naturen, hva kan vi gjøre med det? Vi har ingenting å stille opp med, bortsett fra vår egoisme. Egoet styrer oss, presser oss videre, går ved vår side og omfavner oss bakfra og forfra. Vi kjenner ikke noe annet enn egoismen. Vi er fullstendig prisgitt den og har ingen peiling på hvor den tar oss hen. Selv når vi nærmer oss stupet, er det ingenting vi kan gjøre. Derfor prøver forskere, filosofer og økonomer nå å tviholde på gamle verdier som var i bruk for mange år siden, uavhengig av det faktum at verden raser nedover med rekordfart. Det er ingen som kan endre tingenes tilstand!

Så hvorfor går ikke vi, som lærer kabbala og er i besittelse av den andre kraften som kan konfrontere egoismen, hvorfor går ikke vi ut med oppskriften på redningen? Hvorfor står vi ikke frem i massemedia? Hvorfor står vi ikke og roper det ut på gatene, eller deler ut bøker på hvert gatehjørne? Hvorfor oversvømmer vi ikke aviser og magasiner med artiklene våre? Hvorfor gjør vi det ikke? Hvorfor har vi ikke møter med kjente forskere, filosofer, artister og pedagoger?

Vi har faktisk hatt flere møter med dem. Svaret på disse spørsmålene er veldig enkelt. Metoden vår er basert på at man har et punkt i hjertet; vi har simpelthen ikke sjanse til å forklare andre at det finnes en annen kraft som kan konfrontere egoet vårt, en kraft som hjelper oss å korrigere egoismen. De kan hverken skjønne, føle eller tro på en slik kraft.

Det spiller ingen rolle om de er religiøse eller sekulære, de er bare uvitende om eksistensen til en slik kraft. Selv om det står skrevet i bøker de anser som hellige, så mangler de den indre følelsen og har ikke disse to grunnlagene. Og vi er i besittelse av dem begge: den egoistiske tilbøyelsen, eller tendensen, og et punkt som trekker oss i den andre retningen. Det er dette punktet som gir oss den positive kraften i tillegg til den negative. Vi kan slippe løs en krig mellom disse to vektorene og la den gode kraften korrigere den onde, fordi lyset i den gode kraften har makt til å endre.

Derfor har vi ingen sjanse til å appellere til noen som ikke har de indre forutsetningene. De kan ikke forstå oss! De kommer til å se på oss som mystikere og drømmere. Det forklarer hvorfor den eneste måten å bevise at metoden vår er rett, er å komme med uttrykkelige eksempler. Baal HaSulam skriver at vi må vise frem en modell som overbeviser folk om at metoden er rett og at den virkelig fungerer! De forstår ikke mekanismen som gjør at den fungerer, men fakta snakker for seg selv.

Hvis vi klarer å komme med et slikt eksempel, da har vi noe å annonsere, noe som kan overbevise og appellere til andre. De kan ikke føle det direkte. Derfor må dette eksempelet være klart og tydelig, og ikke bare deles av oss, noen få mennesker, men være åpenbart for allmennheten. Det må gjøres kjent blant tusener rundt oss, slik at de vil ta del i å skape samhørighet mellom alle. De vil føle at altruismen, ønsket om å dele og gi, samhørigheten, varmen og kjærligheten som våkner hos oss er den beste bonus som finnes. De vil jobbe for å oppnå disse følelsene, legge egoismen bak seg og forene seg med hverandre på grunnlag av likeverd.

Våre aktiviteter bør være enkle: vi henvender oss til vanlige mennesker, forener dem, tar vare på dem og skaper et eksempel som er tydelig for alle. Da vil vi kunne annonsere og tilby metoden vår til alle mennesker.

Folk generelt kommer kanskje ikke til å forstå den dype essensen, men de som opplever samhørigheten kommer til å føle hvor kilden til denne positive kraften ligger. Slik vil metoden spres. Derfor foretar vi store og ekstremt viktige skritt på veien for å demonstrere essensen av denne metoden til hele verden; vi må vise til resultater og bli et eksempel for hele menneskeheten.

Jeg håper at vår felles omsorg for allmennheten hjelper oss til å knytte oss så sterkt sammen at vi innenfor dette samholdet får oppleve den indre flammen og føle kraften av altruisme og giverglede. Det vil realiseres i selve sentrumet for vår samhørighet, i gruppens kjerne, og vi vil kjenne det. De som slutter seg til oss uten å studere kabbala, kommer simpelthen til å føle seg gladere til sinns. De får en god følelse fordi ønskene og målene de har blir oppfyllt gjennom å ha positive relasjoner med andre. Det vil gjøre dem tillitsfulle, de vil føle seg tryggere og bli istand til å løse viktige problemer. Folk vil begynne å synes at livet er bra, hver og en i henhold sitt personlige nivå av ønsker.

La oss håpe vi kan klare å sette et slikt eksempel for mennesker og at det kan demonstrere for alle at dette ikke bare er tomme ord, men at det virkelig er mulig å utløse den gode kraften i våre liv – og at vi, med dens hjelp, kan korrigere den onde tendensen ved å gjøre den god.

(118955)

Fra en samtale under måltidet, 23/10/13

 

 

Altruismens hjelper

Dr. Michael LaitmanSpørsmål: Hvilke av de egoistiske behovene våre blir mindre verdsatt og hvilke er bedre i den integrerte tilstanden? Er vi nødt til å forandre dem alle?

Svar: Det trenger vi ikke. Hvis egoismen begynner å arbeide i riktig partnerskap med altruismen, vil bare gagn komme fra det.

Tenk over hva som skjer i kroppen vår: et enormt antall av alle mulige former for reaksjoner, tilkoblinger, frakoblinger, gjensidige ødeleggelser, fødsler, osv. En kropp som angripes av flere fiendtlige elementer vil enten ødelegge dem eller korrigerer dem. Det er en stor kamp, med konstant analyse og syntese av tilgjengelig informasjon og vedtak om hva som må gjøres med dem.

Kroppen er med andre ord ikke istand til å fungere uten positive og negative krefter; begge to må være i aksjon.

Så når en altruistisk kraft dukker opp mot egoisme, trer egoismen inn i balanse med den og blir umiddelbart like viktig som den. Det er et system som opprettholder seg selv i homeostase, i balanse, i harmoni.

(124015)

Fra KabTV`s «An Integral World», 24/10/13

En ny type ego

Dr. Michael LaitmanSpørsmål: Du sa at en ny type ego oppdages i våre dager. Kan du karakterisere den?

Svar: Den nye typen ego vekker spørsmålet «hvorfor eksisterer mennesket?» hos oss. Det fremkaller behovet hos oss etter å oppdage den andre positive kraften i naturen så den ikke vil svelge seg selv som en kreftsvulst som eter hele omgivelsen rundt seg og etterpå dør fordi den ikke lengre har noe å få næringen sin fra.

Spørsmål: Følgelig dukker det opp fra mangel på energi og derfor har det behov for energi fra den altruistiske kraften.

Svar: Ja. Men ideen er at egoet tidligere hadde næring som fikk det til å vokse og å realisere seg, mens vi i dag har nådd et trinn der egoet er nødt til å utvikle seg sammen med sin motsetning for å kunne skape et nytt nivå.

De tidligere utviklingstrinnene var, med andre ord, av uorganisk, organisk, animal og kommunikativ natur. Men nå er det nødvendig å utvikle et nytt, spirituelt komponent. Og når det viser seg, vil det, med den rette koblingen mellom egoisme og altruisme, bli dannet en form for verktøy fra oss som er komponert av disse to kreftene. Innenfor denne nyttige spenningen mellom pluss og minus, mellom den positive og negative kraften, skaper vi det som vil bli kalt «menneske.» I dag blir vi de mekaniske arvtakerne til den indre egoistiske kraften vår.

(123970)

Fra KabTV`s «AN Integral World», 24/10/13

 

Vår leder: egoet

Dr. Michael LaitmanSpørsmål: Hvilken rolle har egoet i overgangen til en ny formasjon, tatt i betraktning at det endelig er fullt utviklet?

Svar: Det vil bistå oss ved å vise hvordan og hvor vi tilføyer den motsatte kraften av godhet så de kan utvikles på gjensidig balansert vis.

Egoet er lederen vår i og med at det viser oss hva som må gjøres. De egoistiske ønskene i hvert tilfelle vil bestemme individets aktiviteter, vi fjerner på ingen måte noe som helst her og vi forkaster ikke det vi har skapt. Vi tilføyer simpelthen et positivt komponent til alt som nå gradvis dør og animerer.

Spørsmål: Du har sagt at den altruistiske kraften er kreativ. Kan egoet også skape?

Svar: Det kan skape på en fantastisk måte. Se hva det gjorde med oss! Alt er for det beste. Ingenting i naturen er galt.

Dette er naturens program som vi utfører ubevisst under påvirkning fra kreftene i den. Hver gang vi føler en gitt tilstand er dårlig for oss, begynner vi å bevege oss videre til neste stadie, til en bedre tilstand. Egoet viser oss ubevisst at det blir bra for oss her – og ikke der. Det leder oss innenfra, sier hva vi må gjøre.

Egoet styrer all vår styrke, alle egenskapene og leder oss fremover, nøyaktig og skarpt. Noen ganger henfaller vi til noe, for eksempel oppbygging av sosialisme eller andre ting, men det er bare for å innse forgreningen på blindveien og etterpå fortsetter vi å utvikle oss videre.

(123874)

Fra KabTV`s «An Integral World», 24/10/13

 

Om jeg bare kunne slippe å føle meg selv…

Dr. Michael LaitmanØnsket vårt er skapt som lysets speilvendte forsegling og derfor føler det kun seg selv. Det er en fryktelig fornemmelse av ufyllt tomrom, en avgrunn. Jeg kan simpelthen ikke føle bare meg selv, for jeg kan ikke leve uten å være fyllt! Det kalles Nukva, fra «Nekev» (et hull), et hult mottakerønske med behov for å fylles.

Skaperen er perfeksjon og trenger ingen. Det er fullstendig hvile og uvirksomhet. Han er absolutt uforanderlig; han trenger ikke å bevege seg eller å handle. Men skapningen, stakkars (vilje til å motta nytelse, ønske, behov for lyset), føler seg helt elendig og finner ingen hvile før den får fornemmelse av perfeksjon. Det eksisterer i konstant engstelse og ærefrykt og på let etter manglende tilfredsstillelse.

Lyset (perfeksjon, skaperen), har jo stemplet seg speilvendt i materiet (ønsket), som en forsegling og dets støpeform og på den måten dannet behov for lys i mottakerønsket. Vår form er motsatt skaperen, derfor er skapningens natur så elendig; om den bare kunne slippe å føle seg selv og alle sine ønsker, lengsler og tanker, som kun dreier seg om tilfredsstillelse.

Vi jakter alltid på skaperen, på lyset. Men når et ønske avdekkes hos oss, i sitt minste, laveste nivå, forestiller vi oss, istedenfor lyset, materialistisk tilfredsstillelse gjennom rikdom, makt, berømmelse, sex, mat og familieliv. Og hvis et større ønske vekkes hos oss, fra et høyere nivå, aspirerer vi for kunnskap og utvikling. Og hvis et enda større ønske avdekkes i meg, begynner jeg å føle mangel på spiritualitet.

Vi handler alltid i mottakerønsket, utfra ønsker i vår virkelighet til likhet med skaperen.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 8/10/13, Writings of Baal HaSulam