I nyhetene (hi-news.ru): “Materie og antimaterie er komplette speilbilder av hverandre, hvis vi skal tro uttalelsene fra forskere, som har utført studier som utdyper mysteriet om ulikhet av materie og antimaterie i universet.

All materie består av protoner, nøytroner og elektroner. Disse partikler har analoger kjent som antipartikler, antiprotoner, antinøytroner og positroner som har samme masse, men en motsatt elektrisk ladning (selv om nøytroner og antinøytroner har en nøytral ladning, er hver av dem laget av kvarker som har delvis elektrisk ladning og ansvaret  for disse kvarker er lik og motsatt i nøytroner og antinøytroner).

“Det kjente universet består av vanlig materie. Det store mysteriet er hvorfor universet ikke er laget av like deler materie og antimaterie,… Og hvis antimaterie og materie er speilbilder av hverandre på alle måter, burde ingen materie bli igjen i det hele tatt da materie og antimaterie eliminerer hverandre når de kolliderer.

“Teoretiske fysikere har mistanke om at den uvanlige kontrasten mellom mengden av materie og antimaterie i universet, teknisk kjent som baryon assymetri kan skyldes forskjeller mellom egenskapen til materie og antimaterie, formelt kjent som CP-symmetri brytning, der C – er ladning, og P – paritet. Men alle de kjente effekter som fører til brudd på CP – symmetri, kan ikke forklare overvekt av materie over antimaterie.”

Min kommentar: Det finnes ingen egenskap som er motsatt fra materie på grunnlag av antimaterie, men heller et motsatt begjær, egoisme kontra altruisme og tiltrekning mot avvisning. Dette fordi disse to fenomener som stammer fra et ønske om å oppfylle seg på best mulig måte, og å fylle seg for å bli mer stabil etc..

Den virkelige antiverden finnes bare i våre anti-attributter, så hvis vi ikke eksisterer, eksisterer ikke vår verden! Anti-materie som studeres av fysikere, er antimaterie i henhold til deres definisjon og ikke ekte antimaterie.

Kategori: Egoisme, Nyheter, Vitenskap - Inga kommentarer →

Tsunamien vil fortsette

Vi skal ikke sitte og vente på en «lys fremtid.» Vi må hjelpe Europa akkurat nå, som allerede overstrømmes av flyktninger. Dette er ikke bare en tilfeldig tsunami, det er naturen som sier i fra, og det med en rekke ulike former for katastrofer og kriser som er en konsekvens av vårt voksende ego, og de er ment å utløse endringer i menneskeheten som helhet.

Det er på tide å endre vår natur fra egoisme til å elske vår neste som oss selv. Det involverer alle, men Israels folk, må være de første i rekken i denne prosessen.

Hvis vi utsetter tingene på dette stadiet, unnlater å hjelpe Europeere med dette, og lar vær å forklare hva som skjer, hvis vi ikke forklarer essensen av problemet, og deler metoden med løsningen på denne katastrofen, vil den Europeiske tsunamien spre seg til oss også. Det ble uttalt av profetene Esekiel og Jesaja.

På den ene eller den andre måten, befinner Europeerne seg i en blindgate, og deres problemer vil bare fortsette. Før de forstår hva den egentlige løsningen er, vil de stå overfor en lang prosess, full av trusler og fortvilelse, helt til de endelig skjønner at det er kun gjennom endring av sin egen individualistiske natur, man kan overleve og løse situasjonen.
Fra KabTV’s “Et nytt liv” 8/27/15

Kategori: Egoisme, Enhet, Gruppearbeid, Israel, Krise, Samfunn, Verden, Verdens nasjoner - Inga kommentarer →

Samtykke til endringer

På dette tidspunktet, er vi vitner til begynnelsen av en prosess: Europeerne har innsett at de ikke kan la flyktninger klare seg selv, men på samme tid, vet de ikke hvordan de skal ta de inn.

De samme europeere, som i tusenvis av år, om ikke mer, myrdet hverandre, og der henrettelser var et hverdagslig «teater» for vanlige folk, kan ikke lenger leve i fortiden ; de klarer ikke å stå i mot flyktnings-invasjonen.

Spørsmålet er: «Hvorfor?» Her er handlings-lammelsen forbundet med stor fare.

Vi ser at naturen forplikter oss til å endre vår indre struktur. Vi vil etter hvert forstå og erkjenne at vi virkelig trenger denne endringen. Vi vil samtykke til denne situasjonen, og vil ønske disse modifikasjoner i vår natur. Først da vil vi gradvis begynne å endres.

Vil situasjonen nå en tilstand der vil vi plutselig føleler av at vi er villige til å gå tilbake til vår egoisme. Tvert imot, vil vi fortsette vår vei mot korreksjon, og til slutt vil vi bryte grenser som skiller oss. Dette er en global prosess og det vil vare til vi alle er flettet sammen til en familie, og blir til en udelelig helhet.

Det vil skje under finansielle og økonomiske slag, mange trusler, og en rekke naturkatastrofer. Naturen er i ubalanse på grunn av oss, så dette vil dytte oss i gang.

Så langt har vi ikke begynt å bygge likevekt og enhet, som vi allerede burde ha innsett ifølge den evolusjonære utviklingen. Det er derfor naturen vil tvinge oss, til å forstå situasjonen vi er i, og å ønske forandring.

Som et resultat av mange katastrofer, vil folk i verden til slutt innse og de vil føle at det er Israels folk som har  løsningen på dette problemet. Deretter vil de appellere til folket i Israel, og sette dette kravet. Dette er tiden da israelerne vil utlevere metodikken for korreksjon, kalt kabbala, læren for alle nasjoner. I hovedsak er læren om kabbala kunsten og vitenskapen om hvordan koble mennesker sammen.

Når dette skjer, vil Israel bli «Lyset for alle nasjoner.»

på [165953]

Fra KabTV er «Et nytt liv» 8/27/15

Kategori: Egoisme, Enhet, Globalisering, Indre arbeid, Israel, Kabbala disseminasjon, Samfunn, Spiritualitet, Verden, Verdens nasjoner - Inga kommentarer →

Det er visse handlinger en person må utføre for å endre hans eller hennes egoistiske natur. Når alt kommer til alt, tvinger naturkreftene oss til å elske bare oss selv, å tjene på bekosting av våre naboer, uavhengig av hvilken lidelser det skaper for de andre, og til og med glede seg over det.

På samme måte, tar vi ikke hensyn til skaperen. Hvis det ikke var for frykten for den øvre kraften, ville vi ikke tenke på det i det hele tatt. Derimot, er det en tildekking, av den grunn vet jeg ikke hva som vil skje med mitt liv, mine barn, de som er nær meg, eller meg selv. Vil jeg fortsatt være i live i det neste øyeblikket? Hva skjer neste dag? Derfor utfører jeg en vurdering og bestemmer meg for å være god.

Vi tror at skaperen har forpliktelser med hensyn til en person, hvis denne personen utfører sine plikter med tanke på skaperen. Med andre ord, hvis en person oppfører seg på rett måte, vil skaperen behandle ham bra.

Fortsatt er det et annet forhold som pålegger oss å ikke bare forholde oss godt til Skaperen, men også til hele verden og nivående av mineral-, plante- og dyreriket, og menneskeheten. Jeg må behandle verden som omgir meg, slik jeg behandler med selv. Derfor står det skrevet “Elsk din nabo som deg selv”. Min nabo er alt som befinner seg i mitt miljø.

Tenk deg at jeg behandler alt på utsiden av meg med den samme grad av følsomhet, omsorg og kjærlighet, som jeg behandler meg selv! Da slutter jeg å føle forskjellen mellom meg, og hva som er på utsiden av meg. Hele mineralriket, planter, dyr og mennesker, blir lik meg.

Jeg føler at jeg, hele verden, og hele universet er som en pai, hvor jeg eksisterer. Det er ingen forskjell på hva jeg har på innsiden og hva som er på utsiden. Hvis vi oppnår denne tilstanden, vil vi derfor slette alle grenser og erverve en ny sans, som lar oss føle hva som er på utsiden av oss. Jeg har alltid følt verden på utsiden gjennom å dømme hvor fordelaktig noe er for meg. Og nå sletter jeg min egoisme, min forutinntatte oppfattelse, og jeg føler bare den utvendige verden.

Plutselig oppdager jeg at den utvendige verden og jeg smelter til en, som blir kalt den øvre verden, eller Edens hage. Verden er full av lys, energi, liv og glede. Det er bare det Øvre Lyset, som eksisterer i absolutt hvile og stillhet. Det er ingen adskillelse, begrensninger eller tid.

Jeg går ut over grensene av denne egoistiske verden og vår egoistiske oppfattelse og jeg avslører en ny sann virkelighet, og er ikke bundet opp av grensene av min egen egoisme.

Hvis jeg kommer fram til en slik oppfattelse, når jeg føler hele verden som en helhet, hvor den øvre og nedre verden forenes, kan jeg føle hele Lyset som fyller den, den eneste skaperkraften, da avdekker jeg sannheten,  der jeg eksisterer i denne verden.

Kategori: Barn, Egoisme, Min likhet med skaperen, Oppfattelse, Samfunn, Skaperen, Spirituell lærer, Utdannelse - Inga kommentarer →

Ekte kjærlighet har ingenting å gjøre med sex eller kjønn, men for å komme dithen trenger vi seriøse forberedelser.

Vi trenger tross alt å lære oss og åpne våre hjerter, føle hjertet til en annen person å heve oss over våre egne interesser for å gå inn i ønsket til vår venn, hva nå det ønsket måtte være.

Her spiller det ingen rolle hvem den andre personen er, mann eller kvinne. Jeg må heve meg over min egoisme som lengter etter å nyte hele verden, og i stede for dette foretrekker jeg å gi hele verden glede.

Hvis dette er hva ekte kjærlighet er, oppstår det et spørsmål: eksisterer kjærlighet i våre verden? Nei, det gjør det ikke! Kjærlighet eksisterer kun i den øvre verden, som vi stiger over våre egoistiske beregninger og begynner å oppfylle en annen og nyte hverandres glede.

Er jeg i stand til å nye det faktum at jeg oppfyller 8 milliarder mennesker? Det står skrevet: “elsk en annen som deg selv. ” Det vil si at jeg trenger å elske andre mer enn meg selv, på samme måte jeg nå elsker meg selv mer enn andre. Dette er grunnen til at vi krever en kraft som er høyere enn vår natur, som kan hjelpe oss til å oppnå ekte kjærlighet.

Naturen skapte meg og innprentet i meg et egoistisk ønske om å elske meg selv. Nå krever jeg min egen korrigering fra denne naturen, skaperen. Jeg ønsker å korrigere meg selv på en slik måte, slik som å elske en annen uten noen personlige interesser, uavhengig om jeg føler meg bra eller dårlig, og være hevet over.

Da jeg i dag er en komplett egoist vil jeg at andre skal behandle meg med denne type kjærlighet og å elske meg slik som jeg er, med alle mine feil og egoisme. Derfor burde jeg elske andre med en slik kjærlighet, uten noen betingelser.

Svar: Men jeg vil ikke!

Min kommentar: Dette er grunnen til at du trenger korrigering. Du vil oppdage i din venn de mest ubehagelige egenskaper og handlinger med hensyn til deg og din kjære, og du vil likevel elske han. Ekte kjærlighet krever fullstendig korreksjon og dekker alle forbrytelser.
Fra KabTV’s “A New Life” 7/30/15

Kategori: Egoisme, Indre arbeid, Kjærlighet, Samfunn - Inga kommentarer →

Spørsmål: For en vanlig person betyr suksess familie, et vanlig liv, økonomisk trygghet og sikkerhet. Kort sagt, alt som som oppnåes gjennom konkurranse. Men han har allerede blitt lei av denne jakten. Hvordan kan han nå et enkelt, normalt liv han kan vurdere vellykket?

Svar: Det begynner å bli veldig enkelt i vår verden. Hvis vi snakker om vår legemlig kropp må vi gi den helsetjenester, en pensjon og et godt miljø. Men en person kan ikke oppnå suksess på den måten. Dette oppnåes gjennom samfunnet, ved alle sine medlemmer tilsammen. Dette er årsaken til at en person må skape et miljø som vil gi ham helsetjenester og et stabilt liv, gi han alt han trenger.

Spørsmål: Men i samfunnet vårt er suksess oppnådd gjennom konkurranse. Kan det oppnåes på noen annen måte?

Svar: Suksess i vårt samfunn oppnåes gjennom konkurranse fordi egoet vårt har to retninger. En er å dominere andre og være over dem, noe som setter en person under stor belastning, og fører til store menger energitap og konstant trykk. den andre retningen er tiltrekning av den legemlige kroppen (samme egoisme) til komplett hvile. Disse to motsetninger eksistere i oss og gjør konkurranse til en nødvendighet. Det vekker oss å tvinger oss til å jobbe hardt.

Dessuten kan konkurransevilkårene være svært forskjellige: konkurrenten kan være min rival eller min kollega. Jeg er i utgangspunktet for konkurransen når det kommer til gode gjerninger, når en person sliter med å gjøre noe av hensyn til samfunnet.

Kategori: Barn, Egoisme, Utdannelse - Inga kommentarer →

Jeg føler enorm glede i det faktum at de fleste av mine studenter i verden nå begynner å innse og føle at den spirituelle virkeligheten oppdages i forbindelsen mellom oss.

Selv om vi har studert det spirituelle systemet i mange år, og på tross av alt dette, ønsker ikke hjertet å høre om knusingen av Kli-et (mottakeren) til den kollektive sjelen, nedstigningen og fallet inn i denne verden, inndelingen til et mangfold mennesker, utvidelsen av mottakeren, den jevnbyrdige avstanden fra sentrum til periferien over hele jorden, og egoets vekst. Dette tar lang tid, og det går mange år før hjertet forstår og blir bevisst at noe ikke er som det skulle være, og da vil det reagere på problemer med med kontakt, med enhet.

I det samme øyeblikket en person begynner å høre dette, begynner han på veien mot formålet med skaperverket og går videre fremover med konstant økende hastighet, erverver erfaring og samler de fjerne, spredte og knuste komponentene av sin sjel. Han vet allerede at alt er konsentrert kun i hans gruppe på ti, på hundre, på tusen, og at den øvre verdenen, skaperen, og fullførelsen av formålet med skaperverket finnes nøyaktig på dette stedet.

Hvis han automatisk vender seg til gruppen, uansett hva som skjer, er det tegn på at han står stødig på sine egne to føttet og har rett vinkling på målet. Jeg håper at kongressen vil føre til at mange får denne følelsen, både de som er her – og de som er sammen med oss over hele verden.

Dette er det vanskeligste startpunktet på nedtellingen. Ingen har noensinne vært istand til å oppnå det. Mange har prøvd å gjøre dette gjennom alle mulige slags betingelser i tusener av år, men kun enkeltpersoner klarte det, selv om mennesker var villige til å ofre alt. Så en gradvis tilnærming, anerkjennelse og oppdagelse av startpunktet og stor innsats med følsomt arbeid var påkrevd.

Det synes for meg at vi ser denne begynnelsen. Følelsen av at alt begynner og ender med kontakt, samhørighet innenfor gruppen, at alt blir avgjort der og at det ikke finnes noe annet uten dette, vil siden vise oss hvordan vi skal oppføre oss i verden og hvordan vi takler naturen gjennom vår enhet. Det er fordi vi løfter frem MAN, vårt ønske om samhørighet, enhet og korreksjon.

Da vil verden avansere forover mot harmoni, enhet, lykke og oppfyllelse av loven om likhet i form, med samme takt som oss. I denne overgangen fra «meg», lengselen etter skaperen som jeg forestiller meg, til «vi», der vi inni dette vi er èn eneste helhet innenfor våre atskilte vi, oppdager vi den generelle kraften av samhørighet og forbindelse som kalles skaperen.

(145310)

Fra kongressen i St. Petersburg, dag 2, 20/9/14, leksjon #4

Kategori: Egoisme, Felles sjel, Gruppearbeid, Israel, Kongresser, Min likhet med skaperen, Spiritualitet, Spørsmål og svar, Verdens nasjoner - Inga kommentarer →

Læren om kabbala sier at skaperen er god og velgjørende. For å realisere seg selv, skapte han et ønske om å motta, som kalles «skapningen.» Dette ønsket bør utvikles i henhold til skaperens plan, ifølge hans program, inntil skapningen forstår og føler ham som god og velgjørende, som noe stort.

Dette er skaperens ønske. Kabbalistene forteller oss at det ikke er fordi han ønsker at vi skal vedkjenne oss hans storhet, hans allmakt og vår avhengighet av ham. Vi snakker om den øverste, derfor er det klart at det ikke er slik. Nei, skaperen ønsker å heve oss til sitt eget nivå.

Så vi må trenge gjennom til en viss bevissthet om den øvre kraften i vår natur og avdekke hvordan vi kan stige til samme høyde. Skaperen gleder seg over at vi opplever ham, som vil si at vi hever oss til hans nivå. I henhold til loven om likhet i form, å oppnå å stå fast sammen med ham betyr å tilegne seg de samme egenskapene som han har.

Perioden med selvkorrigering er banen, stigen som tar oss med oppover gjennom de fem verdenene.  Skapningen kan bare realisere denne oppstigningen når den er overbevist og vet med sikkerhet at det er dette den må gjøre. Da har den krefter til å realisere det.

Hvorfra får skapningen krefter til å iverksette de tiltakene som fører oppover fra å være den som tar imot til å være den som gir, som er helt motsatt av dens nåværende natur?

Vi blir fortalt at vi kan gjøre dette med hjelp fra skaperen. Det øvre lyset belyser oss, og da begynner vi å snakke på en annen måte og innse at å få er ille for oss, og at å gi er godt.

Javel, så bare la skaperen gjøre dette! Han skapte ønske om å få i oss, så nå kan han «skinne» på oss og forvandle dette til å bli et ønske om å gi. Men nei, slik er det ikke, for da ville vi miste vår uavhengighet og bli som «engler», dvs krefter som kun kan utføre bestemte handlinger. Vi må i stedet innrømme og akseptere for oss selv at å få er ille og å gi er godt.

Dette interne oppgjøret kalles «anerkjennelse av ondskap», og ingenting mer enn det er nødvendig. Vi må bare anerkjenne ondskapen i ønsket om å få og det gode som ligger i ønsket om å gi. Når dette skjer med oss, vil vi definitivt slutte å bruke det onde i det egoistiske ønsket som nå manifesterer seg, og begynne å bruke ønsket om å gi, som anerkjennes som godt.

Det viser seg at dette ikke er barnelek: hvis en lege forklarer hva som er bra og hva som er dårlig for meg, hva som er skadelig og hva som er sunnt, setter jeg pris på det og følger rådene han gir meg. Men jeg må selv gjenkjenne ondskapen. Rådgivere som forteller meg hva som er bra og hva som er dårlig kan ikke hjelpe meg. Jeg må selv, med nøyaktighet, finne ut at ønsket om å få er ille og ønsket om å gi er godt.

Her strekkes det ut en så tynn «tråd» at det ikke kan uttrykkes med ord. Jeg er nødt til å forholde meg nøytral internt, stige over det skapte vesenet, siden ønsket om å få defineres som ondt og ønsket om å gi er godt, der den første egenskapen tilhører skapningen, og den andre tilhører skaperen. Men jeg er nødt til å forutse det som er før skapningen, å stå foran den, og iaktta disse to ønskene. Da, basert på dette helt uavhengige punktet, må jeg definere ønsket om å få som ondt.

Dette blir den virkelige realiseringen av ondskap. Den blir ikke gjort «på bestilling» for meg, ikke på grunnlag av nytelse og lidelse som fører til at jeg tar en beslutning fordi jeg gang på gang spiller et «forhandlingspill», og velger etter kriteriene i min egen egoisme. Nei, «eksperten», «dommeren», og «testeren» i meg er nødt til å stå uavhengig, verken på skaperens eller skapningens side, men tilsynelatende et skritt foran dem.

Dette er forutsetningen. Det er ikke mulig at skaperen er god i mine øyne. Hvorfor er han god? Er det fordi han skapte ønsket mitt og nå gleder seg over sine gaver? Nei, det er bare en selvfølge, skaperverket vi befinner oss i. Skaperen vil at vi skal «forutse» det skapte vesenet, så vi kan si oss enige med ham, at han gjorde det på denne måten.

Fordelen med dette er fantastisk: Vi er ikke lenger avhengige av hva og hvordan han skapte oss. Vi må heve oss over godt og ondt, uansett hvilke intensjoner som knyttes til dem. Vi må nå en annen grad, stige over dem til begynnelsen av skapelsesplanen som eksisterte allerede før han skapte oss, før han bestemte seg for å bli avdekket for skapningen som giver og gjorde det skapte vesenet til mottaker. Det synes som vi finner oss selv før det øyeblikket og til og med før vår årsak. Og det er faktisk her vi befinner oss.

Derfor må realiseringen av ondskapen gå dypere, på innsiden av den kvalitative dybden. Det dreier seg ikke om hvor forferdelig min bunnløse egoisme er og hvor nydelig det er å gi. Det handler om kvaliteten og essensen: Hvorfor må jeg definere den ene som ond og den andre som god? Dette valget må jeg ta utfra mine egne følelser. Det måler bare detaljene av oppfattelsen for meg, «statistisk», og over det avdekker jeg et høyere prinsipp, som er over det skapte vesenet og før det. Dermed omfatter anerkjennelse av det onde hele virkeligheten og hever oss over den.

(142785)

Fra femte delen av morgenleksjonen, 3/9/14, Writings of Baal HaSulam

Kategori: Baal HaSulam, Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Min likhet med skaperen, Oppfattelse, Skaperen, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Etter tusener av år med menneskelig utvikling, anerkjenner menneskeheten det onde i sin natur. Vi innser endelig hva som foregår og vi ser at våre liv er fulle av lidelse og vår historie er meget smertefull.

Vi trodde vi var smarte, avanserte, opplyste og veldig høyt utviklet, men i det lange løp er vi tomme, uten håp og uten noen fremtid for nye generasjoner som kommer.

I denne vanskelige situasjonen er jeg klar til å overveie en ny metode og en ny form for levemåte. Det kan ikke være et liv der jeg drives av mine indre egoistiske drifter med utnyttelse av andre fra generasjon til generasjon, men en helt annen tilbøyelighet; utnyttelse av meg selv til andres beste.

Dette er valget vi står overfor, den eneste tilnærmingen som er diktert av naturen, dilemmaet mellom to tilbøyeligheter: den onde (egoistiske) tilbøyeligheten, og den gode (altruistiske) tilbøyeligheten. Det finnes ingen tredje mulighet. Mennesket har utviklet seg i tusener av år med ønske om å utnytte miljøet, den uorganiske, organiske og animale naturen, og mennesker – og alt dette utelukkende for seg selv. Nå står kun èn ting igjen: å endre modellen til det motsatte. Altså å komme i balanse med miljøet. For årsaken til min lidelse er at alle ønsker å utnytte hverandre på samme måte som jeg gjør. Til syvende og sist blir vi oppbrukt. Vi bruker hverandre opp. Vi blir opprørte, hjelpesløse og forsvarsløse. Kort sagt er vi kommet til en blindvei.

Vi har simpelthen ikke annet valg. Vi må sjekke oss selv og innse hvordan det er opp til oss selv å endre tilnærmingen vi har til livet, og da, i stedet for at alle trekker «dyna mot seg selv». blir det klart at den eneste løsningen er å snakke om samarbeid og balanse mellom oss.

For jorden står klar til å forsørge oss med alt vi trenger, men på grunn av egoet, er vi som tåpelige unger som stjeler fra hverandre og til syvende og sist er ingen fornøyde og ingen er fullt ut tilfredse med livet. Den eneste løsningen er å balansere forholdene mellom oss alle. La oss begynne med dette: Hvordan forandrer vi oss?

På det nåværende tidspunkt vil jeg dra alt mot meg selv, også om jeg ikke trenger det. Hovedsaken er at det ikke blir noe igjen til de andre. Slik nyter jeg, ikke bare min egen tilfredshet, men også frarøvelsen fra de andre. Det er ikke nok at jeg har mer enn andre. Jeg vil ikke at de skal ha noe. Det faktum at de har noe plager meg, for jeg måler alltid min egen situasjon opp mot andres, og jeg er glad når jeg har mer og de har mindre.

Så det er opp til oss å innse hva som er godt og dårlig i naturen vår og hvordan vi kan kompensere, fullstendiggjøre og korrigere den.

Spørsmål: Selv om jeg ønsker å oppnå balanse, hvilket grunnlag har jeg for å evaluere handlingene mine? Hvordan vet jeg hva som er bra for meg og hva som er skadelig?

Svar: Ting som fører til at det blir bedre for andre er bra, og de andre vil tenke på ting som er bra for meg. Vi prøver å være gode mot hverandre, motsatt av det som skjer i dag.

Spørsmål: Hver og en av de andre har sine egne ønsker. Betyr det at det alltid er opp til meg selv å endres innenfra, at jeg tilpasser meg til dem? Det krever stor følsomhet for mennesker.

Svar: Det viktigste er å ønske å være god mot andre og å ha en god holdning til andre. I begynnelsen kommer tiltrekningen mot dette fra å ikke ha noe annet valg, og vi fortsetter å jobbe med det. Vi organiserer workshops, leker, begivenheter og diskusjoner, helt til vi – inni oss – er overbeviste om at det er mulig å klare det sammen – faktisk med kjærlighet – ved at vi hever oss over egoet, som forresten ikke forsvinner, men bare vokser seg større.

Vi danner denne forbindelsen midt i ansiktet på egoet, over ulike meninger, over motsetninger, og vi bygger gode relasjoner mellom hverandre og balansert kontakt.

Slik utformer vi en ny levestandard, et nytt nivå som kalles «menneske» (Adam) – og legger forrige nivå bak oss.

Spørsmål:  Betyr dette at en fundamental avtale ikke er nok? Det er ikke knappen som aktiverer samarbeidet?

Svar: Den knappen har jeg inni meg, i hjertet mitt, og for å trykke på den, slipper jeg fri alle de gode impulsene mine og bruker dem for å gjøre godt mot andre, så stenger jeg, trekker sammen og fryser de dårlige impulsene.

For dette må vi selvfølgelig bygge opp alle støtteordninger for den nye verdenen, vi må bygge dem opp med våre egne hender. Med deres hjelp lærer vi å se forskjell på godt og ondt, mellom å gi til andre og å ta imot fra dem, mellom å bruke meg selv til deres beste og å utnytte dem til fordel for meg selv.

(138995)

Fra KABTV`s «A New Life», 10/4/14

Kategori: Egoisme, Krise, Spørsmål og svar, Utdannelse - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvorfor trenger vi sykdommer og psykiske lidelser?

Svar:  Det er et resultat av det generelle ukorrigerte egoet. Så lenge dette eksiterer i vår sjel  vil til og med den korrigerte delen av sjelen føle lidelse, fordi den er i komplett  kontakt med den ukorrigerte delen av sjelen.

Spørsmål: Det går an å forstå at kabbalister trenger lidelse for å lære å heve seg over det dyriske, hva med vanlige mennesker?

Svar: Som en enhet er vi alle  kollektivt avhengige, sjelen, et behov om å motta. Hvis det er ”for ens egen skyld” så lider man,  hvis det er ”for Skaperens skyld” dvs. i likhet i form med lyset,  så nyter man.

Spørsmål: Er ikke dette grusomt , å fylle skapningen med lidelse?

Svar: Skaperen tar vår endelige tilstand med i betraktning; Hans oppførsel stammer fra et behov om å bringe oss til avslutningen av den komplette korreksjon,  altså perfeksjon.

(138262)

Kategori: Egoisme, Helse, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →