Dagene med ærefrykt innen Det Nye Året

Etter at en er vekket for det spirituelle, avhenger resten av ens oppstigning på mangelen. Det er det eneste man blir bedt om – å ha mangelen, som kalles bønn, MAN.

Dette er kun mulig når man er takknemlig for å ha mottatt en slik lengsel. Da øker man selv målets viktighet; viktigheten av neste nivå. I tillegg er dette mulig om man, over alt dette, også utvikler enda en mangel i seg; å ikke stige for sin egen skyld – men for å fornøye skaperen. Det er som det berømte eksempelet om gjesten som ønsker å glede verten.

Da forbereder man seg til å motta hjelp ovenfra, slik at ens ønske blir riktig. Selv om man ikke skjønner i hvor stor grad regnskapet vårt faktisk er egoistisk, har det ingen betydning. I mellomtiden er dette nok. Senere vil man se at regnskapet ikke er plettfritt. Derfor kalles forberedelsestiden Lo Lishma (ikke for hennes skyld).

Det er et naturlig, egoistisk regnskap og det er umulig å hoppe over egoet vårt på èn gang. Det åpner seg gradvis, slik at vi kan gjøre en innsats og motarbeide det – mot ting vi liker, mot våre vaner og i den grad vi er villige til å trampe ned stoltheten vår for å forbinde oss med andre.

Alt dette er ikke lett. Men om vi konstant er oppmerksomme på det, da avanserer vi. Problemet vårt er at alle prøver å unngå det og gjemme seg i sitt lille hjørne, å gjemme seg bak studiet, bak ønsket om å forstå det skrevne ord – som ikke har noen ting å gjøre med spirituell avansering og indre korreksjon. Man fyller hodet med tørre fakta og neglisjerer arbeidet i hjertet.

Arbeidet i hjertet er å motarbeide hjertet, for å forvandle «steinhjertet» til «kjøtthjertet». Men vi glemmer hvor vi må anstrenge oss mest. Alle finner en behagelig flekk og tror de har funnet veien. På den måten daler man selv fra Lo Lishma, siden Lo Lishma er når jeg på tross av mitt ego, allikevel anstrenger meg for å heve meg over det.

Hvor er det daglige arbeidet for å forbinde meg med andre, å trampe på meg selv, å annullere mitt «selv», å akseptere viktigheten av meningen til gruppen, å bli en trell for oppdraget? Kan jeg utforske meg selv og se hvilken tilstand jeg befinner meg i? Dette kalles Lo Lishma.

Alt arbeid Moses utførte i Egypt, er eksempel på arbeid i Lo Lishma. Han ønsker å frigjøre seg fra trelldommen, men er redd – for han innser at han befinner seg under herredømmet til Farao, som er hans eget ego – og han vet ikke hvordan han kan kommunisere med ham. Det når en stand der skaperen selv tar hånd om ham og fører ham til Farao og bistår ham i alt han gjør.

Skaperen selv kjemper mot Farao. Han sier: «Kom til Farao!» Men i mellomtiden er vi redde. Vi vet at egoet kontrollerer oss totalt og hvor svake vi er når vi konfronterer det. Vi befinner oss i et konstant dilemma: På den ene siden er vi rede for det – og på den andre siden er vi ikke. Om vi bare kunne be skaperen om å gå foran oss, bare å gjemme oss bak ham og stå foran Farao på den måten. Men faktisk har vi ingen ønsker om å gå – og vi har hverken mot til å henvende oss til egoet vårt, eller til våre egne egenskaper, som kalles «Israels nasjon».

Men ved å befinne oss i et system som forbinder oss med Farao, skaperen og nasjonen, må vi klarlegge alle disse forbindelsene. Vi kan ikke gjemme oss bak en teori, eller et arbeid, som bare er et hjelpemiddel. Det er veldig viktig å klargjøre hva Lo Lishma betyr.

Når man trèr inn i en tilstand av Lo Lishma (ikke for hennes skyld), blir tingene klarere og mer avgjørende. Vi kan ikke si at det blir lettere, men av erfaring blir man rik. I mellomtiden, derimot, under forberedelsestiden, flykter man inn i et hjørne og er klar til å bli der til ens siste dag. Det er et stort problem, om ikke gruppen sporer og leder en. Man må føle at man står lavere enn dem, for å kunne høre hva de sier.

Følelsen av hjelpeløshet, på den ene siden – og behovet for å avansere, på den andre siden – er en tilstand som kalles Yomim Norai`im (dagene med ærefrykt). Man befinner seg i en tilstand av angst, siden man ikke er redd for å ikke være istand til å oppfylle skaperens ønske, for ikke å klare å la ham avdekkes for alle skapningene, for ikke å være istand til å ofre seg selv for sammenløpet av skaperen til skapningene.

Alt dette vekker frykt i oss. Vi ønsker virkelig å fullføre dette trinnet i praksis, slik at det kan kalles begynnelsen på Et Nytt År for oss.

Fra forberedelsen til den daglige kabbalaleksjonen, 14/9/12

 

Kommentarer / Spørsmål