Spørsmål: Hvordan føles det når man gir?

Svar: Vi kan ikke stille spørsmål om sinnsbevegelser, fordi det er noe jeg føler. Jeg føler det. Og uansett hva det er jeg ikke føler, er jeg ikke i stand til å føle det ennå. Derfor finnes det ikke noe svar på spørsmålet: «Hvordan føles det å føle noe jeg ikke føler?»

I vår virkelighet kan vi stille dette spørsmålet i håp om å få en idé om noe som ligner på noe som vi allerede har kjennskap til. Men det er umulig å spørre om sinnsbevegelser jeg aldri har opplevd i noen som helst form, og derfor ikke har noe å relatere det til. Hva kan jeg sammenligne det med, hva kan jeg peke på? Ingenting.

Jeg stilte læreren min, Rabash, dette spørsmålet. Han sa følgende: «Det første spirituelle nivået er lyset, i stedet for den lille gnisten som skapte hele verden med alt som eksisterer i den – all nytelse som fyller all materie i den uorganiske, organiske og animalske naturen gjennom hele dens eksistensielle virkelighet og gjennom alle generasjoner.»

Det kan sies enklere. Det finnes syv milliarder mennesker i verden. All deres nytelse til sammen er som en liten gnist sammenlignet med lyset du oppnår på det første spirituelle nivået.

Men dette er kvalitativt, ikke kvantitativt. Du fornemmer evighet og fullkommenhet i denne oppnåelsen – og bare da kan du sette pris på dem. Og alt dette skjer i forhold til ønskene du har forberedt.

Spørsmål: Hvordan kan du ta imot alt dette lyset uten å «eksplodere»?

Svar: Du «eksploderer» ikke, for du forbereder ønsket på forhånd. Ønsket kommer forut for lyset. Spørsmålet er riktig. Hvis jeg nå ville prøve å forbruke alt dette enorme lyset ville du måtte «plukke bitene av meg ned fra veggen», som om der hadde skjedd en kjernefysisk eksplosjon. Det skjer når vi mottar innenfor det egoistiske ønsket som tar alt opp i seg selv.

Men når jeg trer ut av min egoisme og inn i giveregenskapen, tilegner jeg meg en ubegrenset beholder og lyset bare passerer gjennom meg til de andre. Det stanser ikke inni meg. Jeg mottar nytelse ved at det passerer gjennom meg til de andre. Jeg oppfyller andres ønsker i den grad jeg knytter dem til meg, og lyset passerer gjennom meg uten å stanse. Derfor kan jeg nyte det, og opplever ingen problemer ved å gjøre dette. Jeg holder tross alt ikke lyset tilbake, det går gjennom meg og fortsetter videre. Lyset kan ikke stanse et eneste sekund; med en gang det stanser, forsvinner det.

Derfor kalles metoden for mottakelse av lys for «læren om kabbala», en lære om å ta imot. Det er fordi du bare mottar lys på betingelse av at du viderefører det til andre. Da begrenser du deg ikke, og forblir uendelig og fullkommen.

Derfor er det umulig å motta lyset på en egoistisk måte. Når du henvender deg til det med en egoistisk intensjon, føler du bare et enda større mørke.

Fra forberedelsesleksjonen, kabbalakongress i Toronto, 16/9/11

Kategori: Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser, Spørsmål og svar |