Knusingen var påkrevd. Uten den ville vi bare blitt hengende i samme tilstand, mellom egoisme og altruisme, hverken her eller der. Og når man er opphengt i samme situasjon, er man ikke istand til å endre noe. For å gå, er man nødt til å kontinuerlig bevege beina, så den ene er langt foran den andre; det må finnes et skille mellom to tilstander. I det tilfellet forflytter vi oss fra tilstanden vi oppfattet som uønsket, til noe som er bedre.

Jeg forflytter meg, med andre ord, fra en dårlig tilstand til en god tilstand. Det kan sammenlignes med å gå: foten som var foran, er nå bak – mens jeg forflytter den andre foten forover for å ta et skritt videre. Deretter tar jeg enda et skritt og enda ett; føttene roterer og etterlater bak seg den som var foran.

Jeg setter ikke andre fot ved siden av den første, som en tilføyelse til samme tilstand; jeg fortsetter å forflytte den lengre forover. Samme regel gjelder i den spirituelle virkeligheten. Jeg må vende det negative til pluss. Nedtur promoterer derfor alltid opptur.

Jeg har alltid tre situasjoner: midten, den forrige og den fremtidige.

Fra tredje del av den daglige kabbalaleksjonen, 1/1/13, The Study of the Ten Sefirot

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Indre arbeid, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar |