Vår forankring
Baal HaSulam skrev i “The Essence of Religion and Its Purpose” at Skaperen er absolutt godhet. Og skaperen er virkelig primær; det finnes ingen han kan få noe av; han er ren giverkraft. Hvis han gir noe, er det godhet. Å være primær, eller grunnleggende, vil si at det ikke er noe ondt i ham. Det viser seg både fra reell oppnåelse og fra våre intelektuelle konklusjoner.
Men i dette tilfellet, hvorfor ser vi så mye forferdelig i denne verden? Selvfølgelig “finnes ingenting annet enn ham”, som vil si at han er den eneste fungerende kraften. Det vil si at alt kommer fra skaperen. Hvordan kan det da ha seg at vi oppfatter tilstandene våre som dårlige?
Baal HaSulam forklarer faktisk at skaperens styrelse er målrettet. For å lære oss, for å føre oss til den høyeste form for bevissthet og forståelse, må skaperen la oss gjennomgå alle mulige ubehagelige tilstander. På grunn av dem begynner vi å skjelne hva som er godt og ondt, ikke fra synspunktet til vårt egoistiske ønske, som i begynnelsen, men i forhold til ønske om å gi.
Skalaen er så motsettende den vi har innebygget i oss fra fødselen av, at vi ikke en gang skjønner essensen av deres motsatthet. Vi er nødt til å finne det ut og på veien vil den gjentatte ganger bli presentert for oss i ny form og kreve at vi anvender en annerledes tilnærming. Hvert nivå er jo motsatt sine tilsvarende nivå, både lavere og høyere.
Derfor kan en person aldri være sikker på noe av det han erfarer. Han har kun en “forankring”; denne verden. Her er vi adskilt fra det spirituelle og i hver tilstand vender vi tilbake til denne adskillelsen, fordi vi med hvert skritt blir nødt til å falle tilbake til det lavere nivået, iallefall for et lite øyeblikk. Det føles som om alt det spirituelle forsvinner fullstendig og da stiger vi til et nytt nivå.
Tilstanden til “denne verden” er spesiell, fordi vi her på en måte kan eksistere uten noen som helst intensjon, adskilt fra det spirituelle. Det er kanskje en innbillt verden, men tross alt lever vi i den. Senere vil vi se og skjønne at det ikke er eksistens, ikke er tilstedeværelse, men en form for “svingning”. Og allikevel kan vi kun gå oppover på korreksjonsstigen mens vi befinner oss i denne verden, erfarer ulike fenomen her, styrker gruppen og forsøker å utføre de nødvendige handlingene innenfor den.
Her er vi opptatt med disseminasjon; det er her vi ønsker å se korreksjon. Siden vi ennå ikke er i den spirituelle virkeligheten, blir denne innbillte, materialistiske virkeligheten “grunnlaget” for oss, solid og urokkelig. Det vil si at spesifisiteten til gruppen vår også kommer fra denne verden.
Derfor lar skaperens målrettede styrelse oss gjennomgå fryktelige tilstander, karakteristiske for modningsprosessen til den edle, søte frukten. Det sies at lysets fordel kjennes fra mørket. Hvis prosessen er forsinket, viser det også størrelsen og unikheten til et spesielt individ. Jo mer sammensatt en sjel er, dess flere modningsetapper vil den kreve.
Dette er allikevel ikke direkte relatert til dens tempo. Vi påskynder tiden når vi i hvert øyeblikk ønsker forandring. Hvis jeg har “holdt på med dette” i mer enn tyve år uten å komme videre, bør jeg ikke berolige meg selv med at jeg sikkert har en høytstående sjel som trenger mye tid på “oppløpet.” Jeg må ikke bedømme utviklingen min etter resultatene, men etter tempoet på de interne forandringene. Det er det som er avgjørende for om jeg går gjennom lys eller mørke, på veien til Torah eller på lidelsens vei.
Og her er alt avhengig av forberedelsen fra min side: hvis jeg forbereder meg på forandring, påskynder jeg tiden og forvandler den uønskede veien til den ønskede. Faktisk finnes ingen “uønsket” vei. En person kan ikke, gråtende innrømme at skaperen fører ham til skapelsens mål. Vi er ikke en flokk med slaver som sleper oss fremover mot absolutt godhet, tvunget av pisken. Det er simpelthen umulig. På hver etappe, hvert eneste øyeblikk, har jeg valget mellom veien til Torah og lidelsens vei. Forskjellen mellom dem avgjøres av forberedelsen min; om jeg ønsker å utsette avanseringsnivået mitt og se hvor langt det befinner seg fra skapelsesmålet.
Og målet er at jeg står fast med skaperen, som vil si en fullstendig likhet i form med ham. Hvordan er dette mulig? Han er ønsket om å gi, mens jeg er ønsket om å motta. Vi er polare motsetninger.
Faktum er at skaperen sender meg lyset som endrer, slik at ønsket mitt får en “kledning” av giverglede. Det kalles også skjerm og tilbakevendende lys. Slik blir jeg lik ham.
Men kan jeg være sikker på at jeg avanserer i riktig retning? For å være sikker på det, har jeg en gruppe som jeg må arbeide i. Hvis jeg virkelig anstrenger meg, venter jeg på at skaperen skal utføre de nødvendige handlingene med meg, å ordne “øvelser” for meg. Jeg er klar for dem, jeg ønsker dem og godtar dem villig, med glede og takknemlighet og velsigner både det som er godt og ondt.
Men hvordan kan jeg sjekke meg selv i dette? Kriteriet er som følger: Når jeg føler at hjertet er tungt blir jeg glad, glad for å ha et sted der jeg kan arbeide, for at skaperen ikke har glemt meg og fordi han viser meg høyden på neste nivå. Nå mangler jeg bare lyset for å kunne heve det opp i altruistisk intensjon.
Slik viser det tunge hjertet meg at jeg nå kan stige til giveregenskap. Det er forskjellen mellom veien til Torah og lidelsens vei.
Fra fjerde del av den daglgige kabbalaleksjonen, 7/11/13, Writings of Baal HaSulam