Spørsmål: Vi ser vekslende perioder med ødeleggelse og skapning i jordens utvikling. Kan vi ser det som en analogi til utviklingen av menneskeheten?

Svar: Det virker som om naturen bare ødelegger hva den skaper. Faktisk er det en del av den evolusjonære prosessen der hver ny fase krever at man overkommer den tidligere tilstanden og bygge en ny fase over den.

Angående en mulig analogi til menneskehetens historie, alt dreier seg om essensen av utviklingen av ett eneste ego, vårt ønske om å motta, som er ut av balanse med den som skjenker.

Forvirringen stammer fra det faktum at mottakerønsket er delt i to deler:

– På den ene siden, lengter jeg etter å motta direkte til fordel for meg selv;

– På den annen side, er jeg villig til å gi noe til noen siden jeg vet at jeg vil dra nytte av det. Selv om jeg bare har gode følelser om min godhet, er det en klar belønning siden jeg ellers ville være tom for drivstoff til å gi.

Derfor drives jeg stadig kun av mottakerkraften. Uansett hva jeg gjør, gjør jeg alt for min egen skyld. Ingen makter å gi noe uten å beregne sin egen fordel. Selv en mor tar seg av barnet sitt fordi hun ville føle smerte hvis noe skulle skje med det. Hvis du fjerner smerten, ville bekymringen forsvinne.

I utgangspunktet er vi ingenting annet enn systemer av tanker og utfall. Mitt system ville aldri si seg enig i å gjøre ett eneste gram innsats hvis det ikke ser noen fortjeneste, respons, eller følelse i retur. Hele vår natur er ordnet på dette egoistisk viset, og det vet kun hvordan man beregner ting til sin egen fordel.

Derfor er all vår vennlighet, uansett hvor oppriktig den måtte være, en løgn. Vi kan ikke gi rent og betingelsesløst. Bare en person som er gal eller psykisk syk kan gjøre noe uten å beregne sin personlige fortjeneste.

Så, hvordan kan vi oppnå kraften til å gi for å balansere vårt vesen? Det er dette vi må finne ut av.

I alle tilfeller ligger denne kraften i naturen, den ligger på vårt skjulte plan, og det er nå vi foretar oppstigningen fra dyrets nivå til det menneskelige plan. Et menneske er allerede et skapt vesen som omfatter de to kreftene.

I mellomtiden bruker vi utviklingskraften av det menneskelige plan utelukkende på negativ måte, og ikke den positive som vi burde ha opprettet over det negative.

Dermed gjennomgår vi forferdelige tilstander langs en veldig vanskelig vei før vi bestemmer oss for at veien er dårlig, og at vi må fullføre den og balansere den med en god kraft.

Vi befinner oss faktisk på denne grensen, i overgangen fra vår negative utvikling til den positive fullførelsen.
[148003]
Fra KabTV er «A New Life» 3/2/14

Kategori: Uncathegorized - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvilke giver-handlinger utfører vi nå, før vi har gått inn i den spirituelle virkeligheten?

Svar: For øyeblikket består våre handlinger av at vi sørger for at vennene kan komme til leksjonen og av å støtte hverandre, å holde sinnstemningen i gruppen oppe, og å sette et eksempel for andre i hvor vi lenges etter målet og hvor mye omsorg vi har for å organisere senteret vårt, slik at vi kan studere og ha ulike aktiviteter og begivenheter der for å oppnå samhørighet med skaperen.

Disseminasjon, studie på kampuser osv, er alle giver-handlinger. Vi utfører mange slike handlinger, men de mangler riktig intensjon. Dette er det største problemet vi har. Folk spør meg hele tiden: «Hva mer kan vi gjøre for å gi mer, for at mer blir gjort?»

Selvfølgelig kan vi gjøre mer, men vi må fortsatt holde øye med intensjonene og handlingene; det er veldig viktig. Vi må ikke forminske handlingene, hverken intensiteten eller mengden. Men vi må inspirere hverandre og minne hverandre på målet. Vi bør kunne føle kontakten i hver handling, og i den kontakten må vi begynne å føle tilstedeværelsen av skaperen som lyser for oss der.

Vi får lyset som endrer som resultat av innsatsen vi gjør for å knytte oss sammen. Lyset befinner seg i mottakerne, i Malchut de Ein Sof (uendeligheten), som ikke er knust, men hel og fyllt med lys fra Ein Sof. Men med hensyn til oss er lyset fra Malchut de Ein Sof i knust form etter alle verdenene, som betyr skjulthet.

Først er det skjult, men deretter er det knust og da går det gjennom enda flere inndelinger, nivåer der det forsvakes av filtere før det når frem til oss. Vi er nødt til å gjøre en innsats for å koble oss sammen, for å komme nærmere lyset som endrer som er i en sammenkoblet mottaker.

Når jeg prøver å tilkoble meg, begynner lyset som endrer å skinne på meg fra det punktet jeg gjør en innsats. Jeg samler opp og kobler sammen de knuste delene, samler og forener samfunnet og lyset skinner på meg derfra i forhold til mine handlinger.

Alle arbeider i henhold til hvor skjult det er for dem, i henhold til hvordan de er knust, og lyset skinner på meg i den grad jeg prøver å sammenkoble alle komponentene til èn, siden det er en hel mottaker som bare er knust med henhold til meg.

Dette bildet bør konstant stå foran oss.

(148083)

Fra morgenleksjonen, 14/11/14, «Writings of Baal HaSulam»

Kategori: Uncathegorized - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan føler en kabbalist livet?

Svar: En kabbalist føler bare livet som et verktøy for inngangen til en høyere dimensjon, for å klatre høyere i gradene på den spirituelle stigen.

Alt som eksisterer i vår verden, også selve livet, er bare en betingelse for å kunne stige videre spirituelt. En kabbalist forholder seg derfor til vår verden på en praktisk, klar og streng måte.

Selvfølgelig kan han glede seg over materialistiske saker, som musikk, litteratur, kunst, naturen, osv. Men inni ham er retningslinjene alltid klare: Jeg gjør det for å avansere i oppnåelse av den øvre virkeligheten. Han føler skjørheten, ubetydeligheten og illusjonen i vår verden og skjønner at den dukker opp i tankene hans med hensikt.

På samme måte som bildene vi ser på dataskjermen ikke er noe mer enn elektriske signaler som skaper fremstillinger på plasmaet, er diverse menneskelige følelser også bare elektriske signaler. En kabbalist forstår illusjonen av alle materielle følelser, enten positive eller negative. Han ser at alt som omgir oss kun eksisterer i vår oppfattelse, inni oss.

Derfor er han ikke redd for døden. Han vet at den fysiske kroppen må dø, men oppnåelsen av den øvre virkeligheten, den såkalte sjelen, kommer til å eksistere i den utstrekning den ble korrigert mens den ennå var i kroppen, og kan fortsette sin korreksjon videre.

(146681)

Fra KabTV`s «Short Stories», 22/10/14

Kategori: Uncathegorized - Inga kommentarer →

Etter at Abraham grunnla skolen sin, begynte han å utvikle den kabbalistiske metoden med studentene som ble med ham. Dermed skapte han tre systemer: et system for å studere, et system for formidling, og et system for å realisere kabbala.

Systemet med formidling tar hensyn til nivået av en persons utvikling. Alt avhenger av hvordan folk kan oppfatte det åndelige ideen, i hvilken grad den er nær dem og kan svare på deres forventninger, og i hvilken grad de kan påvise at dette systemet er gunstig for dem.

Senere, når de stiger og utvikler seg, vil de være klar til å forstå andre alternativer som læren tilbyr dem. Derfor bør en person alltid kontaktes på sitt eget nivå, på et språk som han forstår, så han kan tiltrekkes av å vite at du faktisk kan hjelpe ham til å innse hva han vil.

Dette er hva Abraham engasjerte seg i da han forklarte at det endelige målet for vår utvikling er kjærlighet og det å gi, og de som ønsker å oppnå det internt, i hvert fall til en viss grad, bør komme til ham.

Slik var det den neste fasen av utviklingen av Abrahams skole begynte. På dette punktet, ble det kalt Abrahams gruppe, siden alle medlemmene i gruppen begynte å arbeide med samhørigheten mellom hverandre og akseptere det faktum at enhet er over separasjon.

Når spranget av ego skjedde i det gamle Babylon og folk ønsket å bygge et tårn for å nå himmelen, det vil si til den øverste makt, foretrakk de en negativ kraft.

Abraham hevdet  imidlertid at negative krefter stammer fra den samme positive kraften og må bearbeides på en annen måte, ved å absorbere det som det vi kaller den venstre linje (den negative kraften). Han mente at egoet som vokser i folk bør studeres og bearbeides korrekt. Dette er grunnen til at perioden som fulgte utviklingen av Abrahams gruppe kalles Isak.

Riktig bruk av ego kalles ofringen av Isak, noe som betyr at vi binder vårt ego og truer med å drepe det, er fullstendig klar til å ofre det, selv om vi forstår at vi ikke kan oppnå skaperen uten det. På den annen side, kan likhet og likeverdighet med skaperen bare oppnås dersom vi begrenser egoet riktig. For oss er det som å kutte vårt eget kjød.

Vi lærer å kontrollere vårt ego, å binde det, takle det, og plassere det under egenskapen av kjærlighet og giverkraft uten å ødelegge det,  og uten å true det, og vi blir klar til å bryte vekk fra oss selv (siden egoet er hele selvet). Denne prosessen er en del av vår utvikling, og når vi gjennomfører den, har vi mulighet til å arbeide riktig, produktivt, og fokusert med egoet. Dette er essensen av historien om ofringen av Isak.
[146497]
Fra KabTV er «Short Stories» 10/15/14

Kategori: Uncathegorized - Inga kommentarer →

Det gamle Babylon var en vugge for forskjellige strømninger og spirituelle metoder. Før Abrahams tid levde babylonerne i fred, kjærlighet og vennskap slik Noas etterkommere hadde lært dem. Men etterat egoet vokste, begynte de å fjerne seg fra hverandre og brøt opp til mange grupperinger.

Hver gruppe begynte å tilbe en annen gud (egenskap eller kraft) i henhold til sine indre tilbøyninger. Det var ikke noen vanlig tilbedelse av stein eller trær, men av kreftene i naturen. Derfor dukket det opp mange guder som forbindes med svart eller hvit magi, astrologi, eller andre metoder og de eksisterer til denne dag.

Abraham opplevde en tragedie da han innså at han måtte skille seg ut fra de andre og skape en radikal ny læremåte. Forskjellen mellom hans læremåte og de andre var enorm, for hans metodologi baserte seg på bruken av negative krefter for å oppnå positiv oppstigning. Alle de andre læremåtene baserte seg på en metode der man blidgjør naturens negative krefter og lever med dem i fred og harmoni.

Abraham mente at det ikke fantes noe negativt i verden. Hvis noe synes å være negativt, så er det bare fordi vi bruker det feil. Når vi begynner å bruke de negative kreftene riktig, ved å heve oss over dem med hjelp av positive krefter, begynner vi umiddelbart å stige. Dermed er de negative kreftene faktisk vesentlige, siden de alle kommer fra skaperen som er god og gjør godt. Det er utelukkende vår bruk av disse kreftene som er feil. Det spirituelle systemet forplikter mennesket til å arbeide med seg selv for å plassere sine negative og positive egenskaper riktig.

Da Abraham begynte å forklare og spre metoden sin, oppstod seriøse konflikter med hans landsmenn. Han måtte derfor forlate Babylon og fullstendig løsrive seg fra alt hans hjerte og sinn visste på det tidligere stadiet, dvs å fornekte polyteisme og alle de andre spirituelle metodene. Han visste at alt som finnes er mennesket, samfunnet der mennesket ønsker å være lik skaperen, og skaperen selv.

(146494)

Fra KabTV`s Short Stories, 15/10/14

Kategori: Uncathegorized - Inga kommentarer →